Det skjer sjeldnere og sjeldnere, men noen ganger så tar fortiden en igjen. Det kan være i form av minner som blir trigget av nye opplevelser, eller rett og slett bare en ubehagelig drøm, og det var det sistnevnte som inntraff meg i natt. Da jeg våknet var jeg utrolig sliten, og i det hele tatt trist pga det jeg hadde drømt. Jeg drømte nemlig at ting var som de var før, at den delen av livet mitt jeg bare har løpt vekk i fra fordi jeg ikke orket det mer, tok meg igjen. På en stund kunne jeg ikke være glad fordi følelesen av det var utrolig overveldende, men nå er jeg glad at det bare var en drøm og at jeg aldri kommer til å være på det stadiet av livet mitt lengre.

Men å våkne slik, fikk meg også til å innse noe annet, nemlig hvor deilig det hadde vært å ha noen ved min side jeg kunne ha vekket og bedt om en klem, så jeg tror jeg endelig er klar for å prøve på nytt et forhold snart. Dette er det lengste jeg har gått singel noensinne, nemlig over et år nå. Jeg har rett og slett ikke ville ha noe forhold med noen, selv om jeg har hatt muligheten til det en god det ganger.. Det har vært en blanding mellom at jeg ikke har vært klar, og at jeg ikke har likt personen på den måten. Om jeg ville hatt noen da, så hadde det ikke vært noe vanskelig for meg, men jeg satt meg bare ned og tenkte, og kom fram til at nei, jeg vil ikke ha noen nå, jeg er blitt såret for dypt jeg klarer ikke stole på noen. Jeg syns ikke det er riktig å gå i forhold med noen, når jeg ikke klarer å stole på dem i det hele tatt.
Fortsatt er det sånn at jeg har vanskelig for å stole på folk, og det gjør at hodet mitt dreper meg noen ganger. Det lar meg ikke få lov å tro at det finnes mulighet for at noen er til å stole på, og at jeg kan føle meg trygg. Men jeg har likevel kommet mye lengre enn det jeg hadde tidligere, og jeg er klar nå for å begynne å stole på noen igjen nå tror jeg. Og dette har jeg klart med hjelp fra de utrolig gode vennene jeg har tilegnet meg, de som har støttet meg og vært glad og trist på mine vegne. Og at jeg har kranglet med folk, og de har ikke gått sin vei, de har heller villet fikse problemet. Bortsett fra en falsk da, han sa vi var bestevenner og vi kom i en liten uenighet, prøvde aldri å fikse problemet, bare slettet meg fra face uten å si noe. Så han klarer jeg meg godt uten, tror til og med han egentlig ikke var bestevennen min, tror heller jeg bare fikk meg til å si det fordi han sa jeg var hans. Og stolte på ham, nei, kan ikke helt si jeg gjorde det egentlig. Så jeg var trist da det skjedde, men samtidig så var det bare noe jeg ventet på skulle skje, og når det skjedde så var jeg ikke noe sjokkert..

Men ja, jeg er blitt bedre nå. Men samtidig så vil jeg ikke gå inn i forhold med noen jeg nettopp har truffet denne gangen, jeg vil bli ordentlig kjent først. Kanskje det holder seg bedre da, og om jeg bygger opp et nettverk på forhånd, så har jeg noe å falle tilbake på om alt skjærer seg. Sånn i tilfelle bare, jeg stoler ikke helt på at forhold vil vare så lenge lengre. Men det jeg er mest klar for nå, er noen som vil være med meg fremover, og jeg vil starte en familie selv.. Ikke det at jeg vil ha barn akkurat nå, jeg er bare 23år og har ikke reist nok enda syns jeg, men jeg vil ha noen som kan tenke seg en familie i framtiden når de har funnet den rette, og en som ikke kommer til å stikke av om det blir vanskeligheter i forholdet men heller ha lyst å fikse det.
De siste forholdene mine er det alltid den andre parten som har hatt lyst å gjøre det slutt, mens jeg har trodd at forholdet har gått bra. Så det har vært et like stort sjokk for meg hver gang, men jeg er klar nå til å jobbe meg framover mot livet, ikke henge meg opp i det som har skjedd. Visst kommer det sikkert til å prege meg, men jeg lar det ikke få overtaket. Mitt liv, jeg kan gjøre med det som jeg vil så lenge det ikke skader noen, og jeg kommer til å kjempe for det jeg tror er riktig, slik jeg alltid har gjort.
Har du drømmer som minner deg om ting du helst vil glemme?=)


