Kategori: Blogg

Jeg er blitt diagnosert med ME

Den siste tiden er det få som har hørt noe fra meg. Jeg har ikke hatt energi. Og jeg har hatt det veldig vanskelig.

Jeg har allerede visst i mange år at noe var feil, men alle prøver og undersøkelser viste at alt var i orden. Bortsett fra lave verdier av D-vitaminer for 10år siden, så har alle prøver vært bra. Likevel har jeg vært utrolig dårlig. Jeg har kjent på begrensninger lenge, og det blir først veldig klart for meg hvor stor forskjellen er fra meg og andre når jeg hører hva andre har energi til å gjøre etter jobben og i helgene.

Nå har jeg vært syk i over 15år, og som med mange andre i samme situasjon ble jeg diagnosert med utmattelse og depresjon. Jeg klarte å finne en balanse og fikk medisiner til å hjelpe mot noen av symptomene. Jeg klarte å jobbe, men jeg ble aldri frisk. Og nå vet jeg at jeg heller aldri kommer til å bli frisk. Dette er ikke en sykdom som finnes noen behandling mot, kun strategier for å mestre sykdommen. Mens trening hjelper på andre sykdommer, gjør det det motsatte for dem med ME. Forskning viser også at det i ekstreme tilfeller har vært folk som har dødd av å trene fordi de har presset seg for mye. ME er skummel på den måten. Presser man seg selv blir man sykere, og i verste fall sengeliggende i over lang tid. Og enda verre.. Man kan bli permanent dårligere hele resten av livet.

Meg på vei til lege. Hadde så mye hodepine og var så lysømfintlig at jeg måtte ha på meg solbriller.

Kroppen min sa stopp, jeg har over lang tid presset meg mye. Jeg har blitt kalt lat av de rundt meg og av leger. Jeg har kalt meg selv lat, pushet på selv om kroppen min ikke har orket. Det var jo ingenting feil med meg, så jeg pushet meg selv videre. Det var sykdom på jobben, så selv om jeg hadde hatt dundrende migrene i flere måneder, følelsen av influensa, kvalme, konsentrasjonsproblemer og i det hele tatt problemer med å organisere dagen, så kom jeg på jobb. Det ble mer og mer synlig for andre at noe var feil. Det ble mer og mer synlig for meg, at jeg ikke lengre mestret livet. Siste dag på jobben min, måtte jeg gå ut av avdelingen fordi jeg ikke lengre klarte lyset. Jeg måtte sitte i totalt mørke og jeg dro til lege med solbriller. Jeg hadde da skrevet at jeg ville ha en utredning for ME, jeg hadde samlet sammen dokumentasjon og skrev en liste over alle symptomene jeg hadde og det som hadde blitt forverret etter korona. Legen tok noen siste tester for å utelukke at det ikke var noe annet jeg hadde fått der og da, men alle prøvene var normale. Jeg fikk diagnosen ME, det var ikke noe tvil.

«Det er på en og samme tid den beste og verste nyheten jeg noen gang har fått.»

Kim

Det er på en og samme tid den beste og verste nyheten jeg noen gang har fått. På en måte er det deilig å vite at jeg faktisk har vært syk i 15år, det er ikke noe jeg har innbilt meg. Alle gangene jeg har vært hjemme fra jobb grunnet PEM og unnskyldt det med en kroppslig sykdom, det har ikke vært noe jeg har innbilt meg. De dagene kroppen har vært så utkjørt at jeg ikke har klart å komme meg ut av sengen, og har grått på tanken på å gå på jobb. Jeg elsker jobben min, men jeg har bare vært for dårlig. Men hva sier man til arbeidsgiver? Jeg kan ikke komme meg på jobb fordi jeg er sliten.

Jeg er lei meg for at legen aldri foreslo å utrede meg før jeg selv sa det da det allerede var for sent. Alle gangene jeg har vært der, snakket om symptomene mine. For meg har det virket som at legen har trodd jeg har ropt ulv. At jeg overdriver. Så jeg begynte å bare snakke om det mest nødvendige. Et eksempel er da jeg fikk smerter i venstre håndledd, i begynnelsen gjorde det vondt å ta push ups. Legen sa bare at da fikk jeg la vær å gjøre det. Men det utviklet seg, til slutt klarte jeg ikke engang å holde en tallerken eller ta ned et dørhåndtak. Brukte jeg hånden for lenge, mistet jeg all følelse i den. Det var noe inni som gjorde vondt. Legen undersøkte, men fant ikke noe. Til slutt måtte jeg få ham til å gjøre noe, så jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort for. Jeg ropte AU og trakk hånden til meg, uten at det gjorde vondt. Da sendte han meg endelig tik en CT scan. Og der fant de noe! Mellom musklene inni håndleddet mitt, hadde det dannet seg en cyste, en pølselignende greie med væske inni. Når jeg brukte hånden, forhindret cysten aktivitet i håndleddet mitt. Jeg måtte operere den ut. Dette hadde jeg klaget på i rundt 5år før endelig legen gjorde noe. Etter det tok han meg mer seriøs med symptomer, men fortsatt undergravet han det jeg sa. Mine smerter og plager ble bagatellisert; de var ikke så viktig. For å få hjelp måtte jeg overdrive dem, så det var det jeg begynte å gjøre. Hver gang jeg hadde et problem jeg MÅTTE ha hjelp til, så overdrev jeg. Plutselig var det mye lettere å få hjelp. Jeg trengte ikke å gå rundt med unødvendige ekstreme smerter lengre, så gale at de fikk meg til å besvime. Det viser seg nå at mye av den smerter faktisk kommer av ME.

Problemer med temperaturer. Fryser veldig lett, så har på lue, pulsvarmere eller skjerf inne for å holde varmen

Nå er jeg 100% sykemeldt fra jobb. Jeg kan aldri jobbe i barnehage mer. Etter korona ble symptomene mine mye verre, og jeg klarer ikke lengre å jobbe fulle dager. Jeg har forsøkt sykemelding der jeg kun jobber en eller to dager i uken, men problemet er fortsatt at jeg ikke klarer en full dag. Vi har ikke nok voksne til at jeg jobber halve dager, og det er umulig å finne ansatte som vil jobbe halve dager. Ikke er det nok å leve av heller, verken for den som skal komme inn for meg eller meg selv. Det har vært utrolig vanskelig å godta. Den dagen jeg fikk diagnosen, så måtte jeg begynne å tenke gjennom framtiden min. I begynnelsen trodde jeg at jeg kun trengte noe tid å hvile, men det var for sent.

«Min historie er ikke unik. ME syke presser seg så mye at de til slutt blir permanent dårligere. Hele resten av livet. Jeg har gjort det.»

Kim

Min historie er ikke unik. ME syke presser seg så mye at de til slutt blir permanent dårligere. Hele resten av livet. Jeg har gjort det. Noen dager er jeg så dårlig at jeg ikke engang klarer å lage middag. Da vi skulle reise hjem i til Bergen i julen (jeg bor i Oslo), var det mye forsinkelser og mange mennesker. Jeg ble til slutt så sliten at jeg ikke lengre klarte å gå rundt, min mann måtte låne en rullestol og kjøre meg rundt. Dette er veldig typisk ME. Jeg har alltid hatt problemer med å stå over lengre tid, men har aldri skjønt hvorfor. Samtidig har jeg vært den som ikke har hatt problemer med å sitte meg ned i trapper eller på fortauskanten når jeg har vært sliten, så det har aldri vært et stort problem for meg.

Da jeg ble syk for over 15 år siden, i 16/17års alderen, så forandret mye seg. Tidligere hadde jeg elsket gym, hatt vannpolotrening 2-3 ganger uken, jogget, trent på morgenen, klatret i fjell, badet og syklet overalt. Plutselig måtte jeg slutte med alt det der. Jeg klarte det ikke mer. Ting jeg tidligere klarte uten problemer, ble mye vanskeligere. ME karakteriseres ved at energinivået går ned med minst 50%. Så jeg måtte gi opp over 50% av livet mitt. Jeg ble kalt lat, fikk mye kjeft over at jeg ikke klarte nok. Det var vanskelig nok å bare sjonglere skole, i tillegg skulle jeg klare venner, fritid, husarbeid og hobbyer. Jeg klarte ikke. Det var så vanskelig for meg å høre at mitt beste ikke var godt nok.

Jeg venter nå på innkallelse til utredning. Som jeg har skjønt det, skal de bekrefte legens diagnose og undersøke hvilken grad jeg har. Etter det jeg har lest fra andre, så presser de kroppen til det ekstreme så mange er dårlig i flere uker eller måneder etterpå. Jeg er i kontakt med NAV, dette er noe som er pålagt når arbeidstaker er sykemeldt over en lengre periode. Merker jeg blir så irritert av den personen som har ansvar for oss ansatt i FUS barnehager. Hver gang hun nevner dette oppholdet, så sier hun behandling. Hver gang retter jeg det og forteller henne at dette ikke er en behandling. Det finnes ingen behandling for sykdommen jeg har, det går ikke an å bli frisk. Jeg skal på en utredning for sykdommen jeg har. Ikke en rehabilitering. Det har jeg allerede vært på for covid som jeg slet med, det er noe annet. Hun sier ja vel, og i neste trekk kaller hun det igjen behandling. Igjen forteller jeg henne at dette ikke er noe magisk opphold der jeg plutselig skal klare å jobbe igjen, dette er noe permanent som jeg må leve med resten av livet. Dette er ikke overkommelig med barnehage. Til slutt måtte daglig leder forklare mer om hvordan hun og de andre ansatte opplever meg som person med ME. Jeg klarer fysisk ikke jobben min mer. Hun sier ja vel, og neste møte jeg har med henne uten daglig leder så kaller hun det IGJEN behandling! Og forteller meg om alle de tingen jeg skal klare å gjøre etter jeg har vært der. Merker at jeg ikke gleder meg til dette i det hele tatt. De bruker jo ikke ørene sine i NAV! Nå skulle hun sende noen lenker til med informasjon for nesten to uker siden, jeg har allerede purret på henne en gang men får ikke noe svar. Jeg vet ikke om jeg kan jobbe igjen noensinne, men jeg er villig til å prøve.

Med min bachelor, kvalifiserer jeg meg ikke til noen andre yrker. Jeg foreslo omskolering, jeg må da enten ta en master eller så må jeg ta fag som kan kvalifisere meg til andre yrker. Dette dekker selvfølgelig ikke NAV nå. Så da spør jeg om jeg må vente til fristen neste år før jeg får søkt, da vil det skape huller i min CV. Dette virket hun totalt uforstående til. Jeg forklarte henne at på arbeidsmarkedet, så er ikke kandidater med huller i CV’en særlig attraktive. Hvorfor skal de velge en som har huller framfor en som ikke har det? Hun sa bare da at alle har ting gående i livet. Ja sier jeg, men med mindre jeg kan bevise at jeg ikke blir tatt inn i stillingen pga hull i CV’en så spiller det ingen rolle. Arbeidstaker ansetter den uten huller, om jeg i det hele tatt er heldig nok til å komme på intervju. Nei det hadde hun ikke noe svar på og begynte å snakke om noe helt annet. Og igjen snakket hun om behandling.

Akkurat nå er jeg veldig dårlig. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg noensinne skal klare jobb igjen. Jeg håpet jeg skulle bli bedre om jeg fikk slappet av litt, men jeg er like dårlig. Kroppen min tåler mye mindre nå før den blir sliten, og prøver jeg å presse meg får jeg PEM. Det virker som at batteriet mitt permanent er blitt dårligere. Jeg har lyst å jobbe, men jeg har også lyst å ha et liv. De siste 15 årene har fokuset vært på skole, deretter jobb. Jeg har noen ganger klart å være sosial i helgene, de siste årene har jeg ikke klart det engang. Nå er jeg kun hjemme og vet ikke engang om jeg orker å være sosial. Det er nå et halvt år siden sist jeg var med venner (tror jeg). Det er vanligvis det som har vært min norm nå. Jeg er sosial med venner 1-2 ganger i året. Det er ikke lett å beholde vennskapsbånd da.

Meg og min mann

Den siste tiden har vært tøff. Jeg har allerede hatt flere år på å bli vant med å leve med en sykdom, jeg har bare aldri hatt noe navn på den. Jeg har allerede vært vant med å skjemmes over den og holde den skjult. Hørt at jeg er lat og at det er min feil at jeg har de og de plagene fordi jeg ikke er aktiv nok. Det har vært vanskelig å høre for det var ikke noe jeg kunne slå i bordet med. Nå kan jeg det. Dette er en sykdom som er bevist eksisterer, der man på tester kan se at det er noe som skjer i kroppen! Vi vet ikke hvorfor det skjer og da kan det heller ikke gjøres noe med, men tester viser at kroppen faktisk ikke reagerer på samme måte som friske folk! Jeg er lei meg over at jeg har en uhelbredelig sykdom jeg må leve med resten av livet, men jeg er også glad for at det har et navn. At jeg nå kan lese meg opp på det jeg har. Det er mange biter av puslespillet som nå faller på plass, alle gangene legen har sagt jeg har ropt ulv er faktisk en del av symptombildet til ME. Jeg kan nå lese hva som gjør mange sliten, slik at jeg kan tilpasse livet mitt og få bedre livskvalitet.

«Og jeg skjønner ikke hvorfor legen ikke tok meg seriøst før det var for sent».

Kim

Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått diagnosen tidligere, og ikke nå som jeg har permanent jobbet med sykere. Jeg vet enda ikke om jeg noen gang kan jobbe igjen eller om det er for sent, men jeg håper bare jeg fortsatt kan klare noe. Og jeg skjønner ikke hvorfor legen ikke tok meg seriøst før det var for sent.

Når et dyr dør

For mange av oss, kan bortfall av dyr føles tyngre enn bortgang av et menneske. Det betyr ikke at det ikke er tungt å miste mennesker som har betydd mye for oss, men sorgen etterpå kan være tyngre på andre måter enn det å miste et menneske. En av grunnene til dette, er gjerne at det er mer akseptabelt å sørge når et menneske dør enn et dyr, så man får ikke den samme støtten fra andre. Når et menneske dør, er det ingen som sier «Det var bare et menneske», så det er lettere å få støtte av andre til å komme gjennom sorgen. Når dyr dør, er det vanskeligere å snakke med andre. De skjønner ikke sorgen, det er ingen støtte å få. Man blir veldig alene med sorgen uten å føle at man kan dele den med noen. Man har ikke rett på fri fra jobben til å bearbeide sorgen, det er forventet at man er på jobb igjen dagen etter.

Vi mistet katten vår 27.februar. Vår katt hadde en kjent hjertefeil, så vi var veldig opptatt av hans helse og matrutiner. Vi dro jevnlig til veterinær for å sjekke ham, men det var aldri noen som tok opp å sjekke hjertet hans mer. Det var bare en liten feil som gjorde at det var større risiko å ha ham i narkose, noe annet problem var det ikke. Til han vekket oss midt på natten, han klarte ikke å gå og virket å være veldig frustrert over å ikke klare å stå på bena sine. I det øyeblikket ville jeg ikke godta at han også hadde vondt, bare at det var ubehagelig. Dette kunne vi fikse.

Jeg ringte veterinær og fikk bestilt time, deretter ringte min mann taxi. Det var viktig for oss å komme dit fort, vi visste ikke da at det ikke spilte noen rolle. Veterinæren tok en titt på katten, kjente og stilte spørsmål. Dommen var klar: Han hadde fått en blodpropp i nedre delen av ruggen som sperret for blodsirkulasjonen ut i bena. Hun hadde kjent etter puls der, det var ingen. Bena var blitt kalde. Det var ingen kur, ingenting vi kunne gjøre, ingenting som kunne prøves. Katten var i enorme smerter, verken smertestillende eller blodfortynnede kunne gjøre noe for katten vår på dette stadiet. Hennes anbefaling var klar: Det beste var å la ham få slippe.

Hele verden knuste sammen for oss. Dette var rett ut av det blå, vi var ikke forberedt på dette. Gjennomsnittlig levealder for katt er mellom 13-15år, han var bare 9år. Vi hadde da eid ham 3,5år og var et viktig familiemedlem. Vi har to andre katter og, men denne katten var mer enn en katt for oss. Vi visste hva vi måtte gjøre. Vi ville gi ham noe godt for siste gang og fikk veterinæren til å hente noe våtfôr til ham. Han lyste opp med en gang og begynte å spise, men stoppet raskt da han hadde altfor vondt til å klare å spise. For første gang valgte vårt matvrak av en katt å ikke spise, dette viser smertene han var i. Så det ble gitt bedøvelse for å få ham til å sove. Vi var med ham hele veien, for oss var det viktig at han ikke skulle være alene. Vi klappet ham og strøk ham, men han nektet å ligge seg ned. Til slutt måtte jeg legge ham ned selv fordi han holdt på å sovne sittende. Jeg lurer på om han visste hva som var i ferd med å skje, og at han ville være lengst mulig med oss.

Så var det på tide å ta siste sprøyten. Vi måtte først signere på at dette var vårt valg, jeg valgte å skrive under. Jeg har opplevd dødsfall av dyr før og tenkte at jeg skulle klare sorgen bedre enn min mann, så jeg ville skåne ham fra å skrive under. Hånden min skalv og jeg merket at det ikke var det jeg ville gjøre. Jeg ville bare skrike at jeg ombestemte meg, eller at veterinæren plutselig skulle si at hun kom på noe vi kunne prøve likevel. men det skjedde ikke. Og siste sprøyten ble satt. Jeg satt og så på ham til han sluttet å puste, veterinæren bekreftet at hjertet hadde sluttet å slå. Han var borte.

Men det stopper ikke der. Når dyr dør, må man ta flere valg, akkurat som når mennesker dør. Hva gjør vi med kroppen? For oss var det utrolig vanskelig å gå derfra uten katten. Vi hadde valgt kremasjon og valgte en urne der og da. Vi ville ha noe av katten med tilbake, så vi valgte alenekremasjon i tillegg. Det kostet oss 10.000kr hos veterinæren med avlivning, kremasjon og urne. Forsikringen betalte bare tilbake 500kr. Vi tok penger fra alle mulige kontoer, penger vi egentlig ikke hadde. Vi har ikke noe sted vi kan begrave ham da vi bor i blokk, så kremasjon var eneste muligheten. Alternativet var kremasjon på 3.500kr, men da ville vi ikke få noe tilbake. Så urnen kostet 3000kr og alenekremasjon 3500kr eller noe. Resten var avliving. Så i tillegg til sorgen, ble vi etterlatt med en stor kostnad vi egentlig ikke hadde råd til.

Vi tok t-bane hjem. Hele turen virket rar, og det var tomt hjemme. Alle tingene hans var fortsatt der, det kom varsler opp på de ulike appene som var koblet til ham. Det var vanskelig. Jeg var hjemme fra jobb de to første dagene, bare for å sortere litt og sette bort tingene hans. Det var vanskelig, det var som å rydde ham bort fra livene våre. Vi gråt hele veien, men vi klarte ikke å ha det framme. Vi tok et glass vin og bladde gjennom fotoalbum og så på videoer av ham. Vi snakket sammen jeg og min mann, det løsnet litt opp da. Å tenke på de gode tingene han hadde tilført livet vårt, de gode opplevelsene.

Jeg fikk tilpasset arbeid den uken. Det hjalp å komme seg ut litt, tenke på noe annet. Min mann var hjemme hele uken. Men det er fortsatt vanskelig for meg å være hjemme. I flere uker gråt jeg med en gang jeg kom hjem, og fortsatt føles hele huset tomt. De andre kattene er så forskjellig fra ham, så de minner meg mye om at han ikke er der. Jeg sliter med de samme tankene som når mennesker dør, er det noe jeg kunne gjort annerledes, hvorfor ble han borte så tidlig, hvorfor skjedde det med ham som var så fin, blir sjelen hans født på ny og kan jeg finne ham igjen, hvor er ham nå, hvorfor skjedde dette, var det noe som kunne vært forhindret, var jeg en god nok eier for ham..

Og jeg sørger fortsatt. Det er gått litt over en måned, men jeg savner ham fortsatt. Jeg snakker fortsatt litt med min mann, men han virker å være kommet over den verste biten. Jeg merker sorgen på hele kroppen. Jeg er mye mer sliten enn jeg pleier å være, mye mer glemsk, mye mer sint, mer motløs. Det er vanskelig å finne noe med livsmening. Jeg klarer ikke å finne glede i det jeg før fant glede i. Han var en stor del av hverdagen min, han var med på alt. Han satt og snakket med meg da jeg lagde middag, han satt på fanget mitt da jeg så film og sov sammen med meg i stolen etter jobb når jeg var trøtt. Skulle jeg trene, brukte jeg en stor del av tiden på å måtte flytte ham av matten da han insisterte på å sitte der sammen med meg. Han kom å hilste på meg ute når det var varmt, vi kunne gå tur sammen om sommeren. Han hadde gps på og noen ganger så ble han ute så lenge at vi måtte gå å hente ham, han ble alltid kjempe glad når vi «fant» ham og han gikk hjem sammen med oss. Han fikk ikke være ute på natten. Pga søvnproblemer kunne jeg ikke ha katten på rommet da jeg sov, men i ferier og noen ganger i helger så tok jeg ham med. Jeg våkner klokka 4 for å gå på do, da følger han med og er ferdig å sove sammen. Ved jul hadde jeg nettopp operert, så kunne ikke ha ham i sengen da. Det er ikke noe fri fra sommer til jul heller, så jeg hadde ikke hatt ham i sengen på et halvt år. Så jeg gledet meg til påskeferien. Men det kom aldri så langt, vi mistet ham før det. Jeg skulle aldri ha ham i sengen igjen.

Så ja, for mange av oss er det tyngre å miste dyr. Man er mer alene med sorgen og andre skjønner ikke at man sitter med den eksakt samme sorgen som når mennesker dør. Men i motsetning til når mennesker dør, er folk opptatt etter å fortelle at de ikke skjønner sorgen, eller at «det var jo bare et dyr». Det å miste et dyr som var spesielt for en, er akkurat det samme som å miste et menneske som sto en nær. Det eneste som er forskjellig, er tiden etter. Det er lettere å få støtte for mennesker som dør, vi som mister dyr blir stående alene utenfor fellesskapet. Og folk tror det er greit å fortelle hvor alene man er, ved å fortelle at de ikke skjønner sorgen eller si at det bare var et dyr.

Dette trenger du om høsten i barnehagen!

Jeg jobber i en barnehage på et sted med foreldre fra mange ulike kulturer. Jeg har derfor laget mye som skal gjøre det lettere for foreldre å vite hva de ulike tingene er. Vi får mange spørsmål om parkdress vs vinterdress, bomull vs ull, cherrox m.m. Etter gode tilbakemeldinger på dette tidligere, fant jeg ut at jeg like godt kan dele det på bloggen min også, slik at andre også har tilgang til det samme. Merk deg at jeg jobber med små barn i alderen 1-2år, så noe av det er mer tilpasset den aldersgruppen men det meste fungerer også for de større barna.

Fôrede støvler

Vi anbefaler cherrox. Disse har hvit ull inni og er stive slik at det er lett for barna å få dem på. Her fins flere ulike, jeg henviser til en test de gjorde i 2017 https://www.klikk.no/foreldre/barn/tester-og-barneutstyr/stor-test-av-cherrox-3719547

Flogger kom på delt andreplass og koster 399kr. Disse kommer i flere størrelser, også til voksne, og kjøpes på shoeday. Det er disse jeg selv bruker, de er veldig behagelig og det er kun på de kaldestee dagene med ned i 10 minus at jeg har følt behov for ullsokker i.

NDLA

Parkdress

Parkdress og vinterdress er det mange som syns det er vanskelig å se forskjell på. En kort beskrivelse av parkdress, er som en vindjakk men for hele kroppen. Stoffet er tynt og det er lite fôring inni, slik at vi selv kan putte ull og fleece under etter behov. Vinterdressen er mye tykkere og gjør at barna vanskeligere beveger seg og det er vanskeligere for dem å reise seg opp. Vi anbefaler derfor ikke barna å ha på seg noe så tykt for det faktisk er kaldt nok for det. Andre navn for parkdress er soft shell dress og skalldress. Står det kjelerdress på plagget, så er det mest sannsynlig en vinterdress. 

Videre er det viktig at parkdressen er romslig, for det skal være plass til å ha klær under og at barna samtidig skal kunne bevege seg. Prøv derfor alltid med fleece/ull under før du tar av merkelappen slik at det er mulig å bytte. For de barna som er litt mer rund rundt magen, så pass på å velge en modell med god plass her og som ikke strammer, de som strammer rundt magen gjør det vanskelig for barna å reise seg opp. Velg gjerne et par størrelser større, da passer de også på våren. 

Romslig parkdress fra Jollyroom. Merk deg hvor tynn den er.

Det er også mulig å velge en overtrekksbukse og en vindjakke, men en parkdress med god nok plass rundt magen gjør det lettere å reise seg opp for de små enn når det er mye stoff der. De større barna foretrekker derimot et todelt sett.

Regntrekk

Regntrekk er viktig for å unngå at vognene blir våte. Vi har vognene under taket, men det kan likevel blåse inn både regn og snø. Vi anbefaler å snu dem slik at åpningen er mot veggen og ikke ut. Det er ekstremt viktig at trekkene ikke er helt lukket, er det helt lukket så kommer det ikke luft inn til barna og de kan kveles. Vi vil kun ha trekk med åpning foran. 

Dette trekket er perfekt. Det er stort og kan dekke hele vognen. Slike trekk fås universalt til å passe alle vogner, slik at man ikke trenger å kjøpe dyre trekk tilpasset vognen. Man kan få dem for under 200kr hos sparkjøp, jollyroom og for under 300kr hos barnas hus.

Tullsa Regntrekk Stor Trille/Jogger Svart Trille barnevogner

Her er to eksempler på regnrekk, siste er uten åpninger. Heller ikke de med små åpninger på siden er å anbefale. Om dere ønsker en som kan tettes ved behov, kjøp en med glidelås foran som kan åpnes. Vi anbefaler ikke å bruke dem når det er barn i, men når barna ikke sover kan vi fint lukke igjen for å skjerme vognen mest mulig så ikke posen blir våt.

Vognpose

En vognpose er en sovepose tilpasset vogn. Det fins mange typer, men vi anbefaler en som dekker hele barnet. Det er viktig at dere fester selene ordentlig og passer på at selene fortsatt passer, også om barna har på fleece/ull. Om selene ikke passer, anbefaler vi Tullsa barneseler fordi de kan tilpasses til å lage støtte mellom bena også, slik at barna ikke sklir ut av vognen. Vi anbefaler å forsøke å feste dem på en måte med de gamle selene, slik at de er festet to steder i ryggen også. Disse er også lett å justere, slik at de lett kan tilpasses barna. De er likevel litt store i størrelsen, så vi anbefaler å forsøke med barnet i vognen for å passe på at det blir stramt nok.

bare vrang: Vognpose

Til slutt kommer litt info som jeg også sendte ut til foreldrene for å forklare litt om hva som varmer og hva som ikke varmet (bomull/ull):

Riktig påkledning er viktig. Både for mye klær og for lite klær er med på å gjøre barna syke. Tykke lag med bomull er ikke å anbefale. Bomull (cotton) holder ikke på varmen slik ull (wool) gjør og tykke lag gjør i tillegg at barna ikke klarer å bevege seg like bra. Barna trenger derfor ikke to strømpebukser eller to body, en holder massevis. Les gjerne på merkelappen hva klærne er laget av. Polyester og akryl holder også litt på varmen.

Når det er kaldt, har vi ofte på fleece under parkdressen. Mange tenker at joggebukser og hettegensre er det samme som fleece, det er det ikke. Joggebukser og hettegensre er laget av bomull og fleece er laget av en blanding mellom ull, polyester, bomull, akryl, viskose m.m. Bomull tar til seg fuktighet, holder ikke på varmen og bruker lang tid på å tørke. Ull holder på varmen og kan ta opp mye fuktighet før en merker at en er våt. Akryl tar ikke opp vann og hjelper også å holde på varmen. Viskose, bomull og noen andre stoffer er med på å gjøre plagget mer behagelig. Denne kombinasjonen gjør derfor fleece luftig, så den er derfor ikke vindtett. Derfor må barna også ha vindtett jakke eller parkdress over. 

Vi anbefaler å kjøpe en litt for stor parkdress så vi kan tilpasse klærne til vi skifter over til vinterdress, da vil den også passe til våren igjen slik at dere ikke trenger å kjøpe en ny en da.

Videre er det viktig at barna har tynne hansker/votter, vintervottene trenger vi ikke enda. Da vil barna ha lettere for å holde rundt lekene ute og får tid til å bli vant med å ha noe på fingrene før vinteren kommer. Vintervotter blir dessuten for varmt nå.

Spiral mot kraftige blødninger og smerter ved mensen

Som jente vet jeg hvor «normalt» det er med mensensmerter og hvor mye det blir undervurdert. Det å ha mensensmerter gir ingen grunn til å prestere dårligere på jobb, det er ingen grunn til å gå hjem tidlig, du hiver på et par smertestillende tabletter og er på igjen. Og jeg merker jeg blir sint, som barn var jeg veldig aktiv og har brukket den ene armen min hele tre ganger, men likevel syns jeg at mensensmerter er mye verre. Om jeg kunne valgt mellom mensen en gang i måneden eller å ha knukket armen en gang i måneden, hadde jeg lett heller knukket armen.

En annen ting er å gå til legen og klage over smerter. Til og med der blir man litt overkjørt, for det er noe alle jenter har og må gå gjennom. Det blir i det hele tatt ikke tatt helt på alvor, det er en del av det å være kvinne og sånn er det med det. Mange leger vil ikke engang komme med alternativer på hvordan man kan løse problemet, slik var det i hvert fall for meg. Jeg føler det er lite informasjon der ute, det er tabu og det er en del av livet for en kvinne. Derfor skriver jeg i dag dette innlegget. Jeg vil skrive om min erfaring med å sette inn en hormonspiral og hva du kan forvente.

Gynekologen

For meg var det en gynekolog som satt spiralen. Jeg anbefaler å gå med skjørt eller kjole dit, fordi man da føler seg mindre naken. Men man får også en håndkle til å putte over. Det første man gjør, er å ha en samtale med gynekologen der vedkommende stiller litt spørsmål og blødninger, prevensjon, medisiner osv. Etter min erfaring anbefales andre prevensjonsmidler først for å få bukt med smertene, som oftest p-piller der man ikke tar sukkertablettene. Dette anbefales ofte selv om en sier en bruker de og ikke klarer å ta dem regelmessig, så om du vil ha spiral så kan det godt være at du må mase litt på legen og si tydelig fra om at du vil ha.

Spiralen

Jeg vil påpeke at jeg ikke er lege, så dette er informasjon jeg fikk fra legen, det jeg har lest på nettet og mine egne erfaringer. Jeg er bare en kvinner som forteller mine erfaringer videre fordi jeg føler at det ikke er nok informasjon der ute.

Så, det jeg fikk var en hormonspiral. Jeg fikk Mirena. Bruksanvisningen forklarer den som et T-formet livmorinnlegg som etter innsetting frigjør hormonet levonorgestrel. Nederst er det to brune tråder som brukes når den skal dras ut igjen. Spiralen kan sitte i 5år før den må byttes igjen. Innlegget skal også forhindre at man blir gravid, både ved å drepe sperm som kommer inn og gjøre sekretet i livmorhalsen så tykt at sædceller ikke kan komme inn og befrukte egg. Ca 2 av 1000 kvinner blir likevel gravid første året og ca 7 av 1000 kvinner blir gravid i løpet av 5år.

Spiralen brukes først og fremst som et prevensjonsmiddel, men den skal også kunne redusere eller ta vekk kraftige blødninger helt og ifølge legen skal den også forebygge livmorkreft. Med mindre eller ingen blødning, skal også mensensmertene reduseres eller forsvinne helt, og det er den sistnevnte jeg håper på.

Innsetting

Dette gjøres i gynekologstolen. Her fikk jeg også et lite håndkle til å ha på, slik jeg følte meg mindre naken. Bena er oppe på hver sin benhviler og gynekologen satt inn et apparat for å åpne opp for å kunne se. Dette er også vanlig i andre undersøkelser. Helt bak i skjeden, er det en liten dott med et hull, dette er inngangen til skjeden. Denne kan man også kjenne om man stikker fingre langt inn.

Selve spiralen er inni en lang slange. Før inngrepet, får man også litt lokal bedøvelse. Nå var jeg inne for en konsultasjon av noe annet jeg egentlig skulle gjøre, men siden dette var en ny lege som faktisk lyttet til meg og mine behov, så fant vi ut at spiral var en bedre løsning. Hadde det vært planlagt, hadde jeg tatt smertestiller før og. Det jeg leste på nett, var at 2 paracett (500mg) og en ibux (400mg) en time før skulle hjelpe. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt det.

Jeg fikk beskjed om å slappe helt av med rumpen nederst i stolen, men jeg opplevde store smerter da hun trykket den på plass. Spiralen er i et lite rør, løsningen ligner litt på tampax tamponger om du har brukt det. Den er trukket sammen inni røret, røret trykkes inn i livmoren også dytter man ut spiralen. På nettet beskrives dette som sterke mensensmerter, og det kan jeg skrive under på. Uten smertestillende på forhånd, var det som når mensen herjer som verst og jeg er på vei til å svime av. Jeg hadde veldig problemer med å la henne få puttet på plass spiralen og måtte tvinge meg selv til å slappe av. Som oftest når man leser om det på nett, så står det enten ingenting om smertene, eller personen som svarer på spørsmålet er avvikende. Det er vondt, så ta smertestiller på forhånd, og husk at spiralen varer 5år og kan ta bort blødninger helt.

Tiden etterpå

Her vil jeg komme med mer informasjon, jeg har tatt spiralen i dag så forteller utfra første dagen og det jeg finner på nettet. Jeg vil oppdatere med mer informasjon etterhvert.

Samme dag: Det vil blø de første dagene så man bør ha bind klart. Jeg er glad jeg tok dette etter jobben, for jeg hadde veldig vondt utover kvelden. Selv med ibux så gikk ikke smertene helt bort, og jeg fikk en del frysninger i kroppen så jeg var veldig glad at jeg kunne slappe av hjemme med teppe.

Noen kan også oppleve svimmelhet rett etter, så brukermanualen anbefaler også hvile etterpå.

De første dagene: Som sagt er det vanlig å blø de første dagene. Det er ikke anbefalt å bruke tampong, bare bind. Det er heller ikke anbefalt å ha samleie selv om man er beskytte mot graviditet fra man satte inn spiralen. Brukermanualen sier også at noen kvinner kan føle mestruasjonskramper de første ukene, og at man må kontakte lege om det er store smerter og de vedvarer i mer enn 3 uker etter innsetting.

Jeg blødde ikke så mye de første dagene, men jeg merket definitivt at det gjorde litt vondt og at jeg innimellom fikk mensenlignende smerter. Det gjorde tidvis vondt en stund etter og jeg blødde ved menstruasjon de første gangene. Jeg brukte derfor ibux når det gjorde mest vondt, men ellers var ikke blødningen så stor for meg.

De første månedene: Det er normalt med uregelmessige blødninger de første 3-6 månedene. Deretter forblir det lite og regelmessig eller den forsvinner helt. Det er også anbefalt å kontrollere hos legen 4-12 uker etter innsetting og minst en gang i året. Her er det anbefalt å snakke med legen. Om man fortsatt har uregelmessige blødninger 6 måneder etter eller om man plutselig får mensen igjen etter lang tid uten, er det også anbefalt å oppsøke legen.

Mensen min ble veldig uregelmessig, men det var lite. Det var noe smerter i begynnelsen, men etter hvert forsvant de mer og mer. Jeg har ikke sjekket noe hos legen enda siden jeg jobber et samfunnskritisk yrke under pandemien, men jeg har sjekket selv at trådene er på plass. Jeg har heller ikke hatt uventede smerter og syns det er veldig deilig å slippe p-piller. Jeg hadde også samleie, det var ikke mulig for han å kjenne trådene og jeg merket heller ikke noe til spiralen. Så alt i alt vil jeg si at det har vært veldig positivt, selv om jeg hadde intense smerter da jeg satte den i første gangen.

Jeg skal prøve å oppdatere innlegget etter 5år om jeg setter ny spiral, slik at jeg kan fortelle noe om smertene da. Forhåpentligvis gjør det ikke like vondt og jeg kan planlegge det bedre og ta smertestillende først..

NB! Ikke dra i trådene om du kjenner etter dem, da kan man ende opp med å fra ut spiralen. Mange syns det er betryggende å kjenne etter dem, brukermanualen min forteller at man kan sjekke om den er på plass ved å kjenne etter trådene mens andre steder på nettet leser jeg at dette ikke er anbefalt. Brukermanualen sier man kan gjøre dette når man dusjer, og at dersom man ikke finner dem bør man bruke annen prevensjon og sjekke at den ligger riktig hos legen.

Brun og Blid: Krasse meldinger mot ansatte og dårlige arbeidsvilkår er bare en brøkdel

I en lengre periode har jeg og flere andre ansatte hatt kontakt med en journalist i E24 om en Brun og Blid sak. Nå er den endelig lagt ut, bl.a med tittelen «Brun og Blid-sjefen om ansatte: Selv om jeg mangler god nok dokumentasjon, så sparker jeg henne likevel».

I mars 2018 begynte jeg å jobbe hos Brun og Blid AS. Jeg hadde da tidligere jobbet for Effect, Evjen og Dan, som er tre andre franchisetakere innenfor kjeden. Alle disse er fantastiske sjefer, og selv om det bare var korte perioder jeg var ansatt så hadde jeg et godt bilde av kjeden. I 2017 ble det krav om å opprettholde 18års aldersgrensen i Brun og Blid, og kunder som ikke brukte app måtte ringe inn for at vi skulle kunne sjekke alder på kamera. I starten var det derfor mye trøkk og franchisetakerne måtte ha en telefonlinje selv. Deretter ble dette slått sammen til en linje, og det var den jeg ble ansatt til å svare på.

Brun og Blid har ca 130 solsentre rundt om i Norge, ca 21-23 sentre eies av FSI Solsenter AS som også eies av Thorbjørn Frantzen. Det er også han som eier solsenternavnet Brun og Blid. Jeg betjente vakttelefonen fra 07.30 om morgenen til 23:00 på kvelden både lørdag og søndag. Det var ingen pause inkludert og heller ingen overtid over 9t. 15,5t er heller ikke lovlig arbeidstid, noe som arbeidstilsynet også har påpekt i et av sine skriv. E24 skriver også i sitt innlegg at de har sjekket alle mine lønnslipper og timelister på at det jeg sier er sant. Ved siden av jobben gikk jeg også på skolen, så noen uker hadde jeg ikke en eneste fridag for meg selv.

Sommeren 2020 var jeg endelig ferdig hos dem og hadde allerede sendt inn mye til arbeidstilsynet allerede i mars. Jeg fikk ikke svar fra dem før i september. I tillegg hadde jeg kontakt med en journalist som begynte å lese gjennom alle dokumentene som jeg og 10 andre ansatte hadde spart opp. Vi snakket sammen om å stille med navn, men mange er redd Thorbjørn, og med godt like. Han sender mange stygge meldinger til sine ansatte, og en av måtene han «sparker» ansatte på, er å være så stygge mot dem at de slutter frivillig.

«Du er slitsom» og «er passe lei av deg», skriver Brun og blid-sjef Thorbjørn Frantzen til en ansatt over e-post.

E24

Han kommer også med mange andre frekke utsagn. En periode sendte han ofte samme meldingen til flere ansatte der vi måtte bekrefte at vi hadde
1.Lest
2.Forstått
3. Respektert

Om vi svarte på noe som helst annet eller stilte spørsmålet til jobben vi skulle gjøre eller informasjon å gå kunder, så klippet han ut nederste delen om og om igjen til vi svarte på det. Han derimot, svarte aldri på det vi spurte om. Og om vi ville har svar på det, ble det ofte krasse svar på det.

Videre kommenterer også E24 flere ting ved Thorbjørn Frantzen som har kommet fram via arbeidstilsynet. Vi er over 10 ansatte nå som har sendt inn dokumentasjon på at det han kommer med ikke er sant i det hele tatt, og fra dokument til dokument er det også helt tydelig for oss lesere uten all dokumentasjonen å se at historien forandrer seg etterhvert som arbeidstilsynet forteller at de vet at det han sier ikke er sant.

De har også avdekket alvorlige brudd på arbeidstidsbestemmelsene, ulovlige arbeidstidsordninger og mangler i arbeidsavtaler. Det er manglende internkontroll og HMS-arbeidet fremstår som helt fraværende, ifølge tilsynet.

E24

Om du er i samme situasjon, husk at du kan melde til arbeidstilsynet. Selv om du velger å stille med navn, så får ikke arbeidsgiver vite hvem som har meldt inn saken. Nå i koronatidene er ventetiden lang, så ikke nøl med å ta kontakt. Alle bedrifter med mer enn 10 ansatte skal også ha et verneombud, men opplever du at verneombudet likevel går til arbeidsgiveren om saken din så har ikke den personen gjort jobben sin. Da bør du også gå til arbeidstilsynet.
https://tips.arbeidstilsynet.no/

Jeg anbefaler også å være organisert. De kan bruke lang tid på å hjelpe, men de skal kunne hjelpe med å ta opp sak og hjelpe med å sende krav. Mange saker kan da løses i forliksrådet som er det laveste innenfor rettsvesenet. Og om man må gå videre så hjelper de deg med det også. Husk at du ikke er alene, det er mange i samme situasjon som føler de er alene i dette og at det bare er de det gjelder. Er sjefen ufin mot deg, så gjelder det garantert andre også.

Link til saken den opprinnelige saken HER.
I tillegg til dette hadde de to saker forrige uke, den første som du finner HER om at arbeidstilsynet kunne stenge ned sentrene hans og den andre som du kan lese om HER om at de ikke stengte ned likevel.

Nesten 10år siden jeg mistet deg, hjertet mitt brenner fortsatt

Dette er en historie jeg tror jeg har delt før, men aldri fult ut. Jeg har brukt lang tid på å legge det bak meg og jeg føler nå at jeg endelig kan ta litt avstand dra det jeg har vært gjennom. Men jeg føler for å dele og fortelle verden om deg. For jeg kan aldri glemme deg og det du gjorde for meg, og jeg trenger at du ikke blir glemt. Du reddet livet mitt, uten deg så tror jeg ærlig talt jeg ikke hadde vært i livet i dag. Jeg trenger at huskes og at alle vet hva du gjorde for meg.

La meg begynne med da jeg var liten. Dette er noe jeg aldri har delt før, og som jeg aldri trodde at jeg noen gang skulle klare å dele. Jeg har vært mobbet store deler av livet, jeg ble kalt stygge ting og banket opp jevnlig på skolen. Men det var ikke det verste for meg, for dette var mennesker som ikke elsket meg. Jeg hadde det vanskeligst hjemme, og jeg trenger å snakke om det nå. Jeg har vært hos flere psykologer men jeg har aldri klart å åpne meg å snakke om dette. Fordi å åpne seg er å innrømme at dette faktisk skjedde. Og en del av det å dele har vært redselen for at andre skal si at dette ikke er noe å være traumatisert for, dette er ingenting.

Jeg har aldri hatt et nært forhold til min familie. Vi var tidlig innblandet i barnevernet, og jeg husker enda at vi ble truet med å være snille når de kom på besøk. Ellers kom vi (jeg og mine søsken) til å bli sendt til forskjellige hjem og aldri se hverandre eller våre foreldre igjen. Men det var en grunn til at de var innblandet, det var ikke bra hjemme hos oss. Jeg har alltid opplevd mine foreldre autoritære. Min mor skrek alltid mye til meg, hun kalte meg mye stygt og kjeftet ofte på meg. Også for ting jeg ikke hadde gjort. På skolen hadde jeg ingen venner, jeg ble dyttet i sølepytter, dradd med bak hushjørnet og sparket i magen (jeg vet hvordan det føles å bli kvalm av å bli slått i magen), redselen for å ikke klare å løpe fort nok vekk fra gutter flere år eldre enn meg og sviket av at den eneste som jeg lekte med på fritiden lurte meg inn et sted lærerne ikke kunne se for at en annen gutt skulle banke meg opp. Men jeg sa aldri noe, i hvert fall ikke siste gangen. For jeg trengte den ene personen på fritiden bare for å ha noen, bare et sted å gå til når jeg ikke klarte å være hjemme.

Jeg har tilgitt min far nå, fordi det ser ut som han går i et annet spor nå. Men det glatter lite over det jeg opplevde. Jeg husker enda da jeg var liten, for han slo. Ikke slo slo, men sånn akseptabelt rising på rumpen. Men likevel hardt nok til at jeg ikke kunne sitte på lenge. Og jeg husker redselen, for han var stor og sterk og klarte å få rundt låsen på handicaptoalettet hjemme (sånn som man kan få rundt med en mynt), uten å åpne med mynt eller noe annet. Når jeg hadde sagt eller gjort noe utfra min frustrasjon, så gjemte jeg meg på badet for å gråte og ønske at jeg var død. Jeg husker redselen fra at han var sint, og jeg husker hvor redd jeg var da jeg var på badet og så at låsen gikk opp. Det krevde alle kreftene jeg hadde til å holde låsen lukket. Jeg var livredd for at han skulle klare å åpne, og jeg holdt på låsen lenge etter han var gått. Badet var i andre etasje og det var langt ned, så det var ingen andre steder ut. Jeg var så redd, og jeg husker at jeg som barn ikke visste hva jeg skulle gjøre. Ofte fant jeg meg selv i å be til gud om at jeg skulle død fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle overleve. Og jeg husker at jeg i en alder av 9 eller 10 år faktisk forsøkte å henge meg selv. Men som barn før google, så er det vanskelig å vite hvordan man skal gjøre det. Jeg lykkes i hvert fall ikke. Fortsatt så har jeg noen ganger mareritt om å være barn igjen hjemme, og jeg får ikke sove igjen når jeg våkner. Til info, drømmene mine er veldig livlige og jeg har noen ganger vansker med å skille mellom det jeg har drømt og minner fra det som har skjedd. Så barndomsdrømmer påvirker meg mye. Noen ganger har jeg mareritt som går over flere dager/måneder/år. De er de verste. Jeg må bruke tid på å skille og skjønne at jeg er våken, før jeg klarer å sortere ordentlig. Men akkurat i det jeg våkner så er drømmen min ordentlig.

Mine foreldre ble skilt da jeg var 12år gammel, det var noe av det beste som skjedde. Pappa traff en ny dame og sluttet å slå. Han ble også mindre aggressiv, forståelig nok da min mor trekker ut det verste i alle. Men vi ble fortsatt tvunget til å gå der. Jeg og min mor har aldri gått overens, jeg tok alltid imot kranglene for å spare mine søsken og unngikk henne på det sterkeste. Ofte forlot jeg ikke soverommet mitt da jeg var der og spiste ikke mat mens jeg var der. Om hun var kjørt ut gikk jeg på kjøkkenet etter mat, men det hjemmelagde, steinharde brødet hun lagde var muggent. Samme med pålegget i kjøleskapet, så ble mer å spise litt for å minske på matsuget.

Også tilbake til deg, Lilly. Aldri undervurder de rundt deg, uansett hvor ubetydelig andre kan se på dem så kan de faktisk være dem som redder livet ditt og får det til å kjempe bare litt til. For meg var dette en katt. Eller det vil si, at for meg var det ikke bare en katt. Det var hele min grunn til å leve. Jeg hadde ingen venner og jeg følte heller ikke at jeg hadde noen som elsket meg og fikk livet mitt verdt å leve, bortsett fra henne. Dette var en spesiell katt, hver gang jeg gråt så kom hun. Ofte lå hun under badekaret, akkurat som at hun ventet på at jeg skulle komme på badet og ønske at jeg var død. Jeg kunne snakke med henne, og når det vanskelige kom ut så koste hun meg og det så ut som hun skjønte alt jeg sa. Når jeg gråt ute, så fant hun alltid meg. Jeg vet ikke hvordan, men det var som om hun visste når noe hadde skjedd. Jeg elsket henne over alt på jord, så mye at når vi fikk en oppgave fra skolen om å skrive om noen vi elsket så valgte jeg henne. Jeg fikk trøbbel da fordi alle andre snakket om begge eller ene forelderen, og de andre i klassen lo av meg da jeg fortalte om katten min. Lærerne fortalte det til mine foreldre, jeg fikk masse bråk hjemme og ble mer forsiktig. Men jeg mente hvert eneste ord, det er hun som reddet livet mitt. Ikke mine foreldre. Det var hun som var der for meg da jeg ville begå selvmord og hun som trøstet meg når livet var som verst. Hun lå med meg i sengen når mine foreldre kranglet før skilsmissen og det var hun som hentet meg på skolebussen etter skolen. Uten henne hadde jeg begått selvmord for lenge siden, jeg prøvde jo også i tidlig alder. men hun fikk meg alltid til å holde ut en dag, og en til, og en til.

Så skulle vi flytte til et nytt sted med pappas nye kjæreste. Hun hadde hund, og hun var redd for katter. Så jeg fikk ikke lov å ta med meg Lilly. Til da hadde vi bodd i samme hun som min farmor mens pappa bygde det nye huset vårt (med hjelp). De rundt meg så ikke hvor mye den katta betydde, og jeg kunne aldri bli glad i den hunden. Da den døde hadde jeg så dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne elske den, den hadde jo ikke gjort noe. Jeg hadde prøvd å snakke med den da jeg var lei meg, men den var en dårlig venn. Den brydde seg ikke, når jeg gren så gikk den. Jeg håpet at vi kunne ha Lilly etter det, men kjæresten til pappa bestemte at da skulle vi ikke ha flere dyr.

Jeg sviktet henne. Det er i hvert fall det jeg føler. Jeg etterlot henne hos min farmor, og jeg fikk etter hvert høre at hun ikke ville ha henne mer og truet med å avlive henne. Jeg kjempet som en gal for å finne henne et annet hjem, ingen ville ha henne. Til slutt døde de to andre kattene og hun var plutselig bra nok. Men jeg hadde ikke tid til å se henne, og jeg ville ikke besøke huset som hadde påført meg så mye smerte, selv om hun var der. Til slutt så jeg henne ikke mer og livet gjorde at jeg flyttet inn med min mor fordi hun ikke brydde seg hvor jeg var. Jeg hadde funnet en liten flokk mennesker jeg trivdes å være med (stort sett), så jeg ville være fri. I realiteten fant jeg en kjæreste som røykte hasj, når han ikke røykte drakk han store deler alkohol og var veldig aggressiv. Han har både dyttet med ned den bratte trappen hos dem og dyttet meg ned i glassbiter. Som satt på skrå i huden, og med lite penger hadde jeg ikke råd til lege og endte opp med å skjære den ut selv. Fortsatt har jeg et lite arr i hånden. Men han var snill når andre var der, og stort sett var vi med andre. Så det var bedre enn alternativene.

Jeg klarte til slutt å rive meg bort fra det miljøet og prøvde å komme meg bort. Jeg fikk høre at Lilly var syk, min farmor overmatet katten og hun ble så stor att hoftebena gikk ut av ledd da hun hoppet ut vinduet fra soverommet i andre etasje (farmors soverom) for å komme ut. Dette var en katt som elsket å være ute, uansett vær. Når har hun så stor at hun ikke engang klarte å hoppe opp i sofaen og til vinduskarmen, noe som var en av hennes største kjærligheter. Så selv om jeg hadde fått beskjed at jeg ikke fikk dra å hente katten på det tidspunktet, reiste jeg rett ditt og krevde katten som jeg en gang hadde funnet og tok henne med til min mor. Hun ble satt på hard diett og til slutt kom hun seg selv opp til vinduskarmen igjen og jeg husker at jeg gråt den dagen, for jeg så lyset i øynene hennes. Selv om jeg ikke hadde sett henne på flere år på det tidspunktet, så husket hun meg. Det var som at ikke en eneste dag hadde gått, hun var den samme gamle katten som igjen trøstet meg. Og jeg følte meg så dårlig, alle årene vi hadde mistet. Men jeg måtte reise igjen, jeg skulle på internatskole langt borte og katter var ikke tillatt. Men etterpå skulle jeg hente henne.

Bare at det ikke skjedde, min mor fant ut at hun skulle ha den katten som hun allerede hadde sagt nei til å ta imot da avliving var et spørsmål. Hun gjemte katten og da jeg hentet mine siste eiendeler før jeg flyttet til Oslo så kunne jeg ikke hente henne. Mitt hjerte var knust, og noen måneder senere fikk jeg høre hun var avlivet pga kreft. Det er nesten 10år siden nå og jeg blør fortsatt for henne. Og savner henne hver dag. Hun var gammel og jeg forstår nå at en operasjon i hennes alder ikke hadde vært bra, men for meg føltes det som at de hadde drept henne. Jeg hadde gledelig betalt 30.000kr og mer for å redde henne, og det føltes så sårt at jeg ikke fikk tilbringe de siste dagene med henne. Jeg har alltid følt eierskap til katten og at siden hun valgte med så er hun mitt ansvar, men jeg klarte ikke å leve med de menneskene som eide henne og som barn er det lite man selv kan gjøre. Nå har jeg tre katter, alle er redningskatter med en historie som gjør at ikke alle vil ha dem. Leia er svart jentekatt, det er ofte de som er lengst på kattegårder og slik som folk ikke vil adoptere. Lillebror er låvekatt. altså fortsatt litt vill og sosialisert for sent så han er mye arbeid på å få trygg og han kan aldri bli en ekte fangkatt. George Georg var hjemløs, han er blind på ene øyet og hjerteproblemene gjør ham dyr hos dyrlegen om det er problemer. Jeg kunne aldri tenkt meg en normal katt, alle kattene vi har er katter som har problemer med å finne hjem, og alt er pga denne ene katten. Jeg kan aldri gjøre opp igjen for henne, men jeg kan indirekte takke henne ved å ta vare på katter ikke mange andre vil ha. slik hun gjorde for meg. Og jeg donerer penger hver måned for NOAH når jeg har god nok inntekt for det. Nå er det hver måned fordi jeg har en trygg og god jobb.

Fortsatt gråter jeg over henne, jeg savner henne så mye. Det føles fortsatt som i går at jeg sist så henne. Hun reddet livet mitt, og jeg er endelig takknemlig fordi jeg nå endelig føler at livet mitt er bra. Jeg jobber i barnehage og kjemper for barna, jeg prøver å se alle barn og forhindre at noen kommer i samme situasjon som meg. Og jeg kommer alltid til å ofre ferier og penger for å hjelpe katter i nød. Vi planla aldri å få den tredje katten vår men det ble slik. Vi har brukt over 30.000kr på ham og han er verdt hver eneste krone og jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde aldri blitt den personen jeg er i dag om det ikke hadde vært for hennes bunnløse kjærlighet, hun er en katt men hun har et større hjerte enn noe menneske jeg har truffet. Selv om jeg i dag er 30år, så er hun fortsatt mitt største forbilde og jeg vil være stolt av å fortelle om henne og hvem hin er, og jeg strever for å bli like god som henne. Og selv om jeg aldri kan gi like mye til andre som hun ga til meg, så kommer jeg til å gi av meg selv hele resten av livet bare for å være halvparten så god som henne.

Og til slutt, her er alle bildene jeg har av henne. Skulle ønske jeg hadde flere av henne eller en video, men dessverre så var ikke dyr det mine foreldre ville ta bilde av. Jeg vet jeg har tatt bilder av alle våre dyr, spesielt henne, men hvor de er vet jeg ikke. Så her er Lilly, katten med nok hjerterom til hele verden

Da er bachelorgraden min fullført og jobben i boks!

Da er jeg ferdig å skrive bacheloroppgave, den er levert og sensur er registrert! Det er så deilig å være ferdig med alt nå og endelig kunne begynne et nytt kapittel! Helt ærlig vil jeg skryte av hvor lett det har gått, men med tanke på at jeg allerede har en del erfaring fra før og er vant med å jobbe i en litt mer selvstendig stilling, så føler jeg at jeg kanskje har lagt til bedre an enn de som kommer rett fra skole og aldri har jobbet. Man får jo litt livskunnskap og livserfaringer når man er 30år! Også har jeg feiret ny jobb og innlevert bachelor på Maaemo med min samboer, vi hadde en del forventninger og var litt skuffet. Posjonene var litt små, vi følte ikke at vi fikk noen av de gøye opplevelsene vi hadde sett på youtube (rekegreie servert på grantre med damp under, sjokoladekule som smeltes med noe varmt og noe er inni, glassgreie med ting inni og suppe på toppen etc). Det var egentlig bare småretter og det meste litke ikke engang min samboer slik at jeg endre opp med å spise dem. Feinschmecker som vi pleier å gå på og som er billigere, liker vi mye bedre. Der har vi også opplevd at vinen vi har fått har smakt vondt, men ettersmaken av maten vi har blitt servert gjorde at vinen likevel ble god. På Maaemo skjedde ikke noe av det, vinen var grei til maten men jeg fikk ikke noen overraskende opplevelser på vinen og maten. Ene matretten fikk vi også servert reisdyrmose, en mose man finner gratis i skogen og som ikke smaker noe. Så litt dyrt å måtte betale 5000kr per pers her, da forventer man litt mer opplevelser og kanskje 2-3 småretter til. Bildedryss under, så forteller jeg litt mer om bachelor og jobb under det igjen! =D

Tilsammen var jeg på 5 intervjuer og fikk tilbud på de tre siste jeg var på. Det var vanskelig å velge! Fikk første tilbudet mitt 28.mai, kun få timer etter intervjuet. Deretter kom de to neste tilbudene hakk i hjel. Det var utrolig vanskelig å måtte velge mellom dem, alle tre var steder jeg ville jobbe og steder jeg hadde gode inntrykk av. Jeg hadde en uke før jeg måtte bestemme meg, og jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor dem jeg måtte avslå fordi jeg også ville jobbe der. Jeg valgte den som var nærmest meg da jeg egentlig alltid har likt å ha gåavstand til jobb, men i tillegg var også lønnen best der og området er litt billigere å bo i enn andre steder i Oslo. Så mtp at med høyere lønn og billigere bolig, kan vi også kjøpe litt større sted å bo når vi er klar for det. Også sparer jeg jo også litt penger på å ikke måtte ta banen og jeg får en time ekstra søvn ved å være så nærme. Så nå bare gleder jeg meg til å begynne!

Sensurfristen på bacheloroppgaven var på mandag 15.juni, så nå venter jeg bare på å få vitnemålet mitt så jeg kan sende det videre! Er så stolt over å endelig være ferdig med utdannelsen, og jeg gleder meg masse til å ha fri i helgene! Til nå har jeg hatt skole i ukedagene og jobb i helgene. Noen uker har vi også hatt praksis slik at jeg har hatt jobb hver dag i flere uker. Må innrømme det har vært ganske tøft, også fordi alle andre bare har fri i helgene. Så mitt sosiale liv har vært dødt i nesten 3år, jeg har nesten bare snakket med kunder når jeg ikke har snakket med min samboer. Nå kan jeg endelig bruke litt tid til å være sammen med venner og uten at noen må jobbe mye mer for å ta mine lange helgevakter!

Tips til CV, jobbsøknad og intervju

En del som meg, er vel ferdig med studiene nå og er klar for å søke jobb. Selv har jeg allerede jobbet en del før studiene og har i tillegg jobbet ved siden av dem. Jeg har også skrevet mange søknader selv og hjulpet min samboer med flere av sine. Derfor tenkte jeg å dele det jeg selv hadde om tips og slikt til dere. Merk dere at jeg ikke er noen veileder eller noe, bare en helt vanlig person som deler det jeg har lært av andre eller det jeg selv har funnet ut.

CV’en

CV’en er den som forteller om deg, din utdanning, din arbeidserfaring og andre kompetanser. Denne er veldig viktig da dette som oftest er det første arbeidsgiver ser. Om det er en stilling med mange søkere er det CV’en som bestemmer om de kommer til å også lese søknaden. Derfor er det viktig at denne ser profesjonell ut.

Øverst har man gjerne en overskrift. Mange skriver Curriculum Vitae, men mange av dem jeg vet som har ansatt liker ikke den overskriften. Selv har jeg bare skrevet CV for Kim også etternavnet mitt. Det trenger ikke være noe mer enn det. Etter dette skal det være en kolonne nedenfor med hele navnet, fødselsdato, adresse, telefonnummer og mail. Arbeidsgivere liker at denne delen er lik for alle, slik at de lett finner fram til kontaktinfo. Her har jeg også et lite tips om mailen, ha en seriøs mailadresse. Det er få som har lyst å ansette rampe.pusen89, men har du heller fornavn.etternavn så er det bedre. Det kan også øke mulighetene å ha et bilde ved siden av, slik at den blir litt mer personlig. Da er det også lettere for arbeidsgiveren å huske CV’en din. Men husk at dette også er en det av førsteinntrykket, så ikke bruk trutemunn eller bilder tatt ovenfra og ned som viser pupper eller biceps. Siden jeg vil jobbe i barnehage, har jeg valgt et bilde med lue, slik du ser nedenfor:

Den neste delen av CV’en skal fortelle om utdanning og arbeidserfaring. Her bør det nyeste være øverst. Har du jobbet og utdannet deg samtidig, lar du det du mener er mest relevant stå øverst. Har du mye erfaring så bør du korte ned slik at det ikke kommer over an A4 side. De fleste arbeidsgivere blar ikke om til side 2 og da kan de miste noe av kompetansen din og du blir lagt som nr2 i forhold til de som har alt på en side. Har du lite erfaring kan du heller fylle i litt mer om jobben din.

Med mye erfaring har jeg valgt å la bedriftens navn være i fete bokstaver på øverste linjen, deretter stillingsprosent og jobbeskrivelse ved siden av. Under prøver jeg å ha en kort beskrivelse på hva jeg har gjort. I eksempelet under har jeg tatt vekk en del slik at dere ser et eksempel på hvordan det kan gjøres

Med lite erfaring kan man strekke det ut mer og gi en litt mer detaljert beskrivelse for å fylle ut litt. Her kan man gjerne ha overskriften i en egen linje. Jeg har også alle årene på videregående i egen linje, mens jeg over har puttet det i samme linje for å spare plass.

Så har vi kommet til nederste del av CV’en. Her er det lurt å ha med språk du kan, mange steder er det en kjempe fordel å kunne mange språk fordi det gjør at du lettere kan kommunisere med de som kanskje ikke kan så godt norsk også. Du kan også fylle inn øvrig informasjon om deg selv som kompetanse som gjør at du skiller deg ut eller en nøkkelkompetanse på max 4 linjer. Denne kan du også fylle inn øverst og er sterkt anbefalt på åpne CV’er. Da bare fyller du den inn under informasjon om deg selv. Om du har lite relevant erfaring anbefaler jeg også å ha denne øverst slik at det blir det første arbeidsgiver ser.

Eksempler på nøkkelkompetanse under. Da jeg har søkt en del jobb i barnehager er en del av dem mest lagt til rette for det

  • Av andre har jeg fått høre at jeg lærer raskt og jobber effektivt. Jeg er opptatt av å gjøre et bra arbeid og jeg setter pris på å kunne få jobbet i det tempoet jeg liker, og det er et tempo med litt fart i. Takler i tillegg situasjoner med stress bra, da jeg alltid holder hodet mitt kaldt og jeg automatisk tar gode beslutninger i disse situasjonene.
  • Fått en del skryt for å være tålmodig og at jeg er en tydelig voksen mot barna. I en barnehage brenner jeg for å kunne gjøre hverdagen for barna bedre, men og siden jeg også er en person som elsker å lære nye ting, og i en barnehage kan man aldri lære alt. Hele livet har jeg vært kreativt anlagt, og på videregående gikk jeg to år på Design og Håndverk. Jeg vet derfor at jeg har mye å stille opp med når det gjelder å lage ting sammen med barna eller lage til en samlingsstund for dem.
  • Jeg har fått høre at jeg er en ansvarlig person som har kontroll på sine arbeidsoppgaver, og som yter det lille ekstra for å opprettholde og videreføre et godt arbeidsmiljø.

På øvrig posten kan du tenke gjennom hva du er flink til. Da kan du enten liste opp kompetanse, eller skrive et par setninger om det. F.eks

  • Jeg liker å utfolde meg kreativt med programmer som photoshop. Der har jeg bl.a. laget sirkusbilletter til barna under en forestilling vi hadde på Høyskole. Ellers skriver jeg for øyeblikket en bacheloroppgave om dette temaet her.
  • Har gode datakunnskaper og kan bruke programmer som photoshop (bilderedigering) og dreamweaver (hjemmeside). Liker også å holde meg aktiv og bruker tid på sunne matvaner.
  • På fritiden er jeg ofte frivillig hos Noen AS og hjelper eldre folk med å handle. Vi har da egen sjåfør som kjører en liten minibuss hjem til de eldre. Mange av de eldre får seg ellers ikke ut av huset og jeg syns det er så koselig å se hvor mye de trives sammen med andre som de ellers ikke får møtt så mye.

En siste ting man pleier å ha på CV’en er vedlegg dersom man også sender ved søknad, attester, vitnemål etc. Skal du sende elektronisk vil jeg anbefale å lagre alle filene i pdf først. Over på eksemplene mine vil du se at jeg bare har tatt screenshoot fra word dokumentet, og selv om ting er skrevet riktig har de likevel en rød strek under. Noe av teksten kan også komme på side 2 når arbeidsgiver skal åpne dokumentet og da blir det kanskje ikke sett. Ved å lagre som PDF forsvinner de røde merkene og du er helt sikker på at ting dukker opp der det skal. Ting som ser rotete ut blir dessverre ofte oversett.

Søknaden

Nå er det på tide å fortelle hvorfor du er den rette for jobben. For elektroniske søknader er det nok å bare ha søknadsteksten, men vil de ha den på mail er de også opptatt av oppsettet på søknaden din. Du skal igjen ha kontaktinfo som står i CV’en, men her har du ikke bilde med. På samme linje som adressen din har du dato for søknaden helt til høyre. Som vist under. Overskriften kommer sammen med første setningen. Her viser du tydelig hvem søknaden skal til og hvilken stilling du søker.

Så kan du begynne den faktiske søknaden. Jeg pleier å dele min søknad opp i tre deler, slik at arbeidsgiver lett kan hoppe til det de vil lese først. Jeg skriver først litt om meg selv, deretter har jeg en overskrift som står erfaring på og til slutt hvorfor de skal ansette meg. Under den stillingen jeg søker på, skriver jeg litt om meg selv. Jeg forteller hva jeg heter og hvor gammel jeg er, og prøver å komme med noe relevant til jobben. Husk at det du skriver må være sant. Siden jeg skal søke barnehagelærerstillinger forteller jeg at jeg går siste året på utdannelsen og at jeg skal levere bachelor. Jeg forteller også kort at jeg har tatt et kurs som tilsvarer barne- og ungdomsarbeider for å allerede her skille meg litt ut fra andre søkere. Men man kan også putte inn andre ting. Har du en jobb som krever at man skal stå mye og gå rundt i butikken, kan man skrive at man liker å gå lange turer i skog og mark og er derfor vant med å holde seg lenge på bena.

Erfaring: Hva har du gjort som er relevant for jobben du søker på? Har du jobbet tidligere så tenk på hva som er relevant og hva du kan ta med deg videre. Har du ikke arbeidserfaring så tenk på hva annet du har gjort. Har du vært på en fritidsaktivitet så tenk hva du kan trekke til andre ting. Har du kommet på alle treningene eller kanskje du har hatt noe ansvar der? Bruk det. Og få gjerne en referanse fra denne aktiviteten som kan fortelle at du har vært presis hver gang og alltid stiller opp for andre. Har du passet yngre søsken kan du si at du har hatt erfaring med å ta vare på barn, hjelpe dem med leksene, lage mat og ha ansvar for dem. Samme om du har passet barn. Har du vært frivillig eller hjulpet andre på noen som helst annen måte så ta med det og. Alt du har gjort kan knyttes opp som erfaring, og søknaden vil kunne vise innsikt om deg ved at du klarer å tenke på hva du har gjort som er relevant for livet ditt senere.

Hvorfor ansette deg: Dette er et vanskelig spørsmål, men det er her du skal selge seg selv. Hvorfor passer du for denne jobben? Et lite tips er å lese annonsen ordentlig, hvem er det de ser etter? Jeg som søker i barnehage leser f.eks også årsplanen for å finne ut hva barnehagen er spesielt opptatt av. Om de er interessert i mangfold forteller jeg dem hvorfor jeg har de rette erfaringene under erfaringer og deretter hva jeg kan gi. Skal du jobbe i kundeservice og snakke med mange kunder, så fortell om du kan flere språk og fortell dem at du også kan få til salg av produkter til personer som ikke snakker så godt norsk ved å snakke på f.eks tysk. På den måten kan kunden føle seg tryggere på deg og føle mer tilhørighet i butikken og komme tilbake senere. Skal du jobbe i en butikk som krever at man står mye så fortell at du ofte har lange turer i fjellet (dersom dette er sant) og at du derfor ikke har noen problemer med å stå lenge og ofte også kan være med på de litt tyngre løft da du også er ganske sprek.

Til sist i søknaden syns jeg det er flint å ha en til to setninger som viser litt mer av personligheten. Mange bruker «Jeg er som poteten, jeg kan brukes til veldig mye». Denne er egentlig de som leser jobbsøknader litt lei av, prøv å være kreativ. Er du f.eks fra et område det er noen myter rundt? Her er to eksempler fra min og min samboer sin søknad. Jeg bruker min fordi jeg skal jobbe i barnehage, han bruker sin fordi han er veldig flink på intervjuet, veldig sosial og veldig hyggelig.

  • Som et ekstra pluss kan jeg fortelle at jeg er fra Bergen, der regner det 2/3 dager hele året. Litt regn er derfor ikke noe som skremmer meg!
  • Jeg kan også bekrefte at myten om at sarpinger (folk fra Sarpsborg) er ganske hyggelig folk, faktisk er sann!

Under dette har du igjen med vedlegg. Med mindre arbeigsgiver har bedt om det, skriver du at referanser oppgis på forespørsel.

Referanser!

Dette er en viktig del å ha i orden. For deg som har jobbet så har du sikkert noen du kan spørre, men du som ikke har jobbet tenker kanskje at du ikke har noen referanse. Her tar du feil. Om du har gjort det bra på skolen, ofte rekker opp hånden, gjør det du skal, kommer når du skal og er hyggelig mot dine lærere, så er det godt mulig at noen av dem sier ja til å stille som referanse. Samme om du har gått på en fritidsaktivitet, ungdomsklubb eller har vært frivillig noe sted. Foreldre er derimot ikke så bra å bruke da de dessverre alltid forteller bra om sine barn. Derfor blir ikke de like bra for arbeidsgiver å ringe.

Så, når du har hatt intervjuet så må du aktivere referansene dine. Fortell dem at du har hatt et intervju, og gjerne hva dere har snakket om. På den måten vet de at noen kommer til å ringer og er mer forberedt. Da kan de også støtte opp om det du har sagt på intervjuet.

Intervjuet

Du har endelig klart å komme deg igjennom nåløyet, gratulerer! Om du ikke er der enda så husk å ha tålmodighet. Det er ikke uvanlig for avsluttende elever uten arbeidserfaring (eller med urelevant arbeidserfaring) å måtte søke jobber i et halvt år. Rett etter utdannelsen er det mange som søker, etter 6mnd er det færre og det blir litt lettere. Husk også å lese deg opp om bedriften, og prøv å finn et naturlig sted å ha det med. Dette viser at du ikke er opptatt av hvilken som helst jobb, men akkurat denne. Arbeidsgivere blir også imponert over dette.

Det første jeg vil si om intervjuet, er at dette skal være med på å selge akkurat deg. Det kan derfor være greit å tone ned stilen sin litt. Om du f.eks er jente og bruker mye klær med mye utringning, kan det være vanskelig for arbeidstaker å fokusere på deg og ikke puppene dine. Så dekk deg litt til, bruk noe som passer til profesjonelt jobbintervju. Liker du klær med masse farger så kan det også være en idé å heller bruke noe annet på intervjuet. Du vil jo gjerne at det er du som er i fokus, ikke klærene dine eller noen av kroppsdelene dine. For jenter vil jeg anbefale en ensfarget bluse. Har du tatoveringer så gjerne velg en langermet da tattoveringer tar mye fokus (har det selv), har du ikke det så kan du ta en kortermet. Ikke ha masse ditt på armene, det lager masse bråk når du beveger deg. For gutter kan en skjorte bli litt for formelt, men du kan velge en t-shorte og ha en skjorte eller pen jakke over den. Også anbefaler jeg vanlige jeans til uten hull.

Hygiene er også viktig. Ikke ha masse parfyme på deg, ikke alle tåler parfyme. I min familie blir vi f.eks utrolig kvalm av parfymelukt, vi kan ikke sitte ved siden av eldre damer på bussen. Moren til en venninne av meg får rennende nese og nyseanfall av det. Så vær forsiktig med dette. Røyker du så pass på å ikke ha røykt rett før og at du gjerne i hvert fall har tygget tyggis etter dette så du har god lukt i munnen. Ikke-røykere legger dessverre mye lettere lukten enn det røykere gjør, mange ikke-røykere syns også lukten er kvalmende. Samme gjelder snus.

På intervjuet spør de mange spørsmål, det kan være fint å lage et word dokument på forhånd med alle spørsmål det er mulig at de stiller, og svare på dem. På den måten er du forberedt til alt de spør om. Men ta gjerne en «tenkepause» likevel på noen av spørsmålene, slik at det ser ut som du er reflektert. Det de pleier å spørre om er:

  • Fortell litt om deg selv
  • Hvorfor vil du jobbe hos oss?
  • Hva er det du kan bidra med?
  • Hvorfor skal vi velge deg?
  • Kan du nevne tre positive sider?
  • Kan du fortelle tre negative sider?
  • Kan du fortelle om en gang du opplevde motgang?
  • Hva er viktig for deg i denne jobben?
  • Hva vil du si er din største svakhet?
  • Hvordan jobber du under stress?
  • Jeg ser du kun jobbet i en kort periode i den jobben, kan du fortelle meg hvorfor det?
  • Hva ville du gjort dersom du måtte jobbe med noen du ikke likte?
  • Jeg ser i din CV at du har veldig mange varierende jobber, hvorfor det?

Mange syns svake sider er vanskelig, og det er forståelig. Men spørsmålet er ikke der for at du skal fortelle hvorfor du er dårlig, men for å vise at du har selvinnsikt. Å si du ikke har dårlige sider skriker ut til arbeidstaker at du er en person som ser på deg selv som perfekt og aldri gjør feil. Det som er det riktige, er å plukke ut noe du ikke er så flink til, også skal du vri det rundt til noe positivt. Dette viser at du er menneskelig, men også at du har selvinnsikt og kjenner deg selv. Jeg nevner noen eksempler nedenfor som jeg har brukt når jeg skal søke jobb i barnehage:

  • Jeg er litt sjenert og bruker litt tid på å varme opp, men dette er veldig positivt for de litt mer nervøse og stille barna. De kan syns en utadvent voksen som løper hit og dit kan være litt skummel, mens jeg som sitter tilgjengelig på gulvet og heller smiler mot barnet, heller kan føles litt mer rolig og trygg. Etter erfaring i barnehage har jeg fått tilliten til mange utrygge barn som trenger en litt roligere voksen, og hjulpet dem til å både bli tryggere på seg selv og de andre voksne på avdelingen.
  • Jeg kan være litt rastløs til tider, men jeg velger å heller bruke det kreativt. Når de andre barna sover og de eldste er våken, kan jeg noen ganger velge å gå på «skattejakt» med dem i lageret, så kan vi finne fram noen gamle spill, puslespill, maling eller lignende også koser vi oss sammen med dette. Etterpå rydder vi selvsagt enten dette eller noe ubrukt tilbake på lageret slik at det ikke blir masse ting på avdeligen.
  • Jeg har noe dårlig hukommelse, og derfor er jeg en stor tilhenger av en avdelingsbok med beskjeder. Her kan vi skrive noe foreldrene har sagt om barnet (f.eks sovet dårlig) eller noe vi må huske å si til foreldrene. På den måten kan alle ansatte se beskjeder slik at det tilsammen blir mye lettere å gi beskjeder videre, og det blir til at vi faktisk husker mye mer enn om vi bare hadde prøvd å huske det i hodet.

Til slutt spør kanskje arbeidsgiver om du har noen spørsmål. Her kan jo du ta opp noe du har lest om bedriften. Søker du jobb i barnehage så bør du ha sett på årsplanen. Om de er opptatt av mangfold eller ser at de er med i et forskingsprosjekt, spør om hvordan de jobber med dette. Vis at du er interessert. Ikke still spørsmål bare for å stille spørsmål. Har du allerede blitt fortalt om noe, så vær forsiktig å stille spørsmål om det. Om de bare har nevnt det, kan du si: Du snakket isted om … Det hørtes spennende ut, kunne du fortalt litt mer om det? Da viser du også at du har lyttet til det arbeidsgiver har sagt, og de pleier å være stolt av arbeidsplassen sin. Mange syns det er stas å fortelle om noe, særlig om de personlig har et forhold til det,

Mange har også et intervju 2 dersom det står mellom flere kandidater. Her har jeg de samme tipsene, men man bør kanskje klare å selge seg enda mer og lese enda mer om bedriften. Her vil du få enda flere spørsmål som går i dybden, og du er med på andre gangs intervjuet fordi de fikk et godt inntrykk av deg på det første. Noen ganger er det også med flere personer på intervjuet, så det er greit å undersøke slikt litt selv og.Her kan du selv også stille spørsmål som er litt mer i dybden, som hvilke forventninger de har til de ansatte den første tiden og hvilken opplæring de tilbyr. Lønn skal du være forsiktig med å spørre om, spesielt på første intervjuet. Heller ikke still spørsmål som du lett finne svar om på hjemmesidene, dette viser at du ikke er oppdatert på deres bedrift og da kommer du gjerne bak noen som har gjort bedre research. Still bare spørsmål om dette dersom det er noe du vil gå mer i dygden på og som du har lest om. Si også det at du leste om.. Kan de si noe mer om det eller hvordan de jobber med det i praksis.

Ikke gi opp!

Det er normalt å søke mange jobber før man får noe, særlig om det er jobber som har mange rundt bena. Dessverre er det ikke lov å jobbe som frivillig om du går på sosialstønad hos NAV. Dette gjør det vanskelig for dem som ikke har mye arbeidserfaring, å få noe ekstra på CV’en. Men om du har muligheten, så gjør noe frivillig. Dette kan være å hjelpe til i Norsk Folkehjelp, kattehus, Røde kors o.l. steder som hjelper andre. Gjør du en bra jobb og har god kontakt med de som har vært der lengre, har du plutselig også en ekstra referanse. Som arbeidssøkende kan det i tillegg være godt å ha noe fast å gå til, selv om det ikke er lønnet. Man få også en bedre følelse av å være verdt noe enn å sitte hjemme og få avslag etter avslag på jobbsøknaden. Er du heldig så er det kanskje til og med noen der som kjenner noen som trenger noen til en ledig jobb, og da kan de anbefale deg og du kan henvise til dem på søknaden. Da har du plutselig også bygget deg opp et lite nettverk! Husk at det dessverre er slik at første jobben man får, er gjerne gjennom noen andre.

Jeg kan fortelle at jeg satt og søkte jobber i 3år før jeg fikk noe fast. Da gikk jeg på sosialen siden jeg ikke kunne bo hjemme, og hadde ikke mulighet til å jobbe frivillig. På denne tiden visste jeg heller ikke at lærere kunne være referanser, så jeg husker at det var vanskelig å komme gjennom til tross for at jeg var hardtarbeidende og positiv. Jeg søkte jobber hver eneste dag, og må ha sendt hundrevis av søknader. Men jeg ga ikke opp, jeg jobbet som praktikant vi NAV og fikk noen referanser på den måten, og til slutt fikk jeg en av jobbene. Jeg var på mange intervjuer, og måtte tåle mange avslag. Det måtte også mange andre. Men det handler om å fortsette og ikke gi opp. Og i mellomtiden må man motivere seg selv, så om du har mulighet så være frivillig et sted.

Har du andre tips som jeg ikke har tatt med her? Skriv dem gjerne i kommentarfeltet!

Jeg er i karantene

I siste innlegget mitt fortalte jeg at jeg var på utveksling i Danmark. Planen var å være der fra 11.januar til 4.april. Jeg går som sagt på barnehagelærerstudiet og vi skulle være i praksis i barnehagene der. Siste uken der før vi reiste hjem, holdt vi på med eksamen. For første gang skulle vi gjøre eksamen i grupper på 2, gjøre intervjuer og observasjoner som vi skulle sette sammen og finne relevant pensum.

– Plutselig ble situasjonen annerledes, mediene blåste opp med informasjon om coronaviruset og midt i eksamen ble plutselig skrekken for at grensene skulle stenge før vi var ferdig.

Midt i eksamen fikk vi ikke lenge etter vite at nå stenger grensene. Jeg bestilte billett hjem på søndagen med DFDS Seaways, da jeg har mye med meg siden vi tross alt skulle bo i Danmark i nesten 3mnd, ville fly bli dyrt. Som student har jeg ikke så mye penger, spesielt ikke når vi hadde uforutsette utgifter i januar. Så båt var beste alternativet. Jeg bestilte billetter for søndagen, men like etter fikk vi vite at Danmark stenger grensene og båten som skulle gått søndagen ble innstilt. Så jeg måtte kjøpe en ny billett for lørdagen. Tiden begynte å bli knapp.

Dette var på fredagen, vi var ikke ferdig med eksamen. Uten en levert eksamensoppgave så får vi heller ikke oppholdet godkjent. Min motpart i oppgaven var mye mer stresset av den kommende situasjonen enn meg og vi manglet en del ord. Så vi måtte bare ta et skippertak og fokusere bare på oppgaven, så i løpet av fredags kveld ble endelig oppgaven ferdig. Jeg måtte da igang med utflyttervask, butikken var stengt og jeg hadde ikke nok søppelposer så måtte ta flere omganger for å få kastet mat og slik som jeg ikke kunne ta med meg hjem. Egentlig skulle min samboer ta med en ekstra koffert og vi ta båten hjem sammen, slik at jeg kunne ta vare på noe av det jeg hadde kjøpt. Nå måtte det bare vekk og det var ikke tid for å gi bort ting. De fleste studentene hadde også allerede reist hjem da deres skoler hadde vært mye raskere med å få dem hjem igjen.

Bussen til København gikk tidlig på morgenen og jeg brukte hele natten på utflyttervask. Jeg var mildt sagt utslitt etter å ha skrevet eksamen i rekordfart og hatt utflyttervask på kort tid. Ikke hjalp det at det ikke gikk buss så tidlig inn til sentrum, så jeg måtte trille 75kg med bagasje i sekk og to trillekofferter på brostein i 30min for å rekke bussen til København.

Da jeg kom til København hadde jeg valgt shuttlebus til båten. Men DFDS kundeservice var tregt. Holdt linjen i 10min uten svar. For på bussterminalen var det ingen skilting på hvor bussen gikk bra. Turistservice var stengt pga corvid-19, politiet der visste ikke hvor bussen gikk, de ansatte på togsentralen visste ikke hvor bussen gikk, tilfeldige ansatte visste ikke hvor den gikk og andre folk med vester visste ikke. Jeg ble til slutt hjulpet ombord på et tog som gikk samme veien, og kunne gå 20min med koffertene mine til båten. Og aldri har jeg hatet brostein så mye som da! Veiene i Danmark er laget med kvadratiske stenplater som skilles av brostein, den ene kofferten min var så tung at jeg ikke kunne legge den ned, og den ville absolutt ikke gå bent. Så det var et helvete å få dyttet den, for med en gang et av bena traff brosteinen så stoffet hele kofferten og fordi jeg også dyttet så falt den over ende om jeg ikke passet på. Et lite bilde under som jeg fant av fortauet der.

Fortauet i Danmark

Så, endelig var jeg kommet til båten. Og jeg fikk panikk da jeg prøvde å få booket inn der, fordi jeg hadde klart å trykke feil på bestillingen jeg gjorde stresset og i all hast. Jeg hadde nemlig skrevet at jeg ville reise fra Oslo istedenfor København! Og dette var siste båten, jeg ville ikke bestille en ny billett. Jeg hadde allerede måtte betale over 1500kr for denne fordi den var i siste liten! Men mannen bak disken var forståelsesfull og ombooket den for meg slik at jeg fikk reist hjem. Og her var det slutt på uflaksen. Jeg fikk et lite mørkt rom som var det jeg hadde betalt for, men da det ikke var så mange passasjerer fikk alle oppgradert til commodore! Det har jeg aldri hatt før. Jeg kunne få frokost direkte opp på rommet om jeg vill, gratis wifi, utsikt rett ut, stor dobbeltseng, et lite kjøleskap med vin/champagne og iskaldt vann. Det var perfekt. Jeg la meg tidlig da jeg hadde vært våken i nesten 100år, men følte at en god dusj og en god natts søvn samt frokost på rommet var akkurat det jeg trengte. Pga vekten på bagasjen så hadde jeg blåmerker i håndflatene og jeg merket ryggen var sår da jeg også hadde en del bagasje der.

Frokosten jeg fikk på morgenen, jeg hadde valgt på forhånd hva jeg ville ha

Så kom vi til Norge, det tok lang tid å komme i land da alle måtte fylle ut et skjema på hvor vi hadde vært samt si fra om vi hadde noen symptomer. Etter det ble vi sent rett i karantene hjemme da også Danmark nå var inkludert i de landene som innreisende måtte i karantene av. Så nå sitter jeg i skrivende stund i karantene, og har 4 dager igjen av den. Men jeg kommer til å følge myndighetenes råd og ikke egentlig dra noe sted.

Så det jeg holder på med for tiden er å lese selvvalgt bøker til bacheloroppgaven min samt at jeg prøver å få skrevet den. Innhenting av stoff til den er derimot vanskelig når barnehager er stengt og pga personvernreglene så er det veldig strengt rundt dette. Så det ser heller ikke ut som jeg kan intervjue pedagoger om bestemte barn som passer til det jeg skriver om og jeg kan heller ikke observere dem siden det er stengt. Det skolen har anbefalt oss er å få muntlig samtykke fordi ellers må vi sende inn skjema og slikt for å få godkjent på forhånd, det alene kan ta flere uker. Særlig nå som coronaviruset herjer og det er en del permitteringer og slikt ute å gå og færre som kan jobbe med dette.

Jeg vil også kommentere på permitteringer av studenter før jeg avslutter. Jeg så et 2 av 3 studenter har en jobb på siden av studiene for å klare å ha råd til skolen da stipend og lån ikke er nok. Og det er hårreisende at deltidsarbeidende studenter som betaler skatt og trygd av det de tjener, ikke skal kunne være en del av dagpengeordningen. Fordi vi tydeligvis ikke kan søke jobb som student. Dette er bare tull, alle skoler er stengt og undervisning er ikke obligatorisk, og det som er av oppgaver og slikt kan gjøres i helger. Så på bakgrunn av situasjonen nå, så har permitterte deltidsarbeidende studenter like mye mulighet til å få en jobb som deltidsarbeidende ikke-studenter. Det vi kan få istedenfor, er lån på 26.000kr med renter. Og det skal holde april, mai og juni. Det er ikke engang halvparten av det jeg tjener på min jobb! Så i tillegg til at mange studenter mister jobben sin, så skal de få mer lån med renter, og de mister i tillegg penger som kunne vært omgjort til feriepenger neste år.

Etter min mening er det blodig urettferdig at norske statsborgere som har betalt skatt og trygdepenger i X-antall år ikke skal ha rett til å ta del i velferdssamfunnet på lik linje med andre.

Jeg alene har betalt over 50.000kr i skatt bare i fjor på jobber jeg har utført, enda mer året før. Og det er sikkert mange andre studenter som har betalt like mye eller mer, og gjennom flere år. Så er det egentlig en velferdsstat når noen grupper mennesker blir holdt utenfor velferdsordningene, til tross for at de er skattebetalere? Sånne ting gjør meg ærlig talt flau over Norge. Det er i disse tider vi får se hvilket land Norge egentlig er.

Og det siste jeg vil ta opp, er mennesker som syns at de skal få lov å kose seg ekstra slik at andre må holdes i karantene lengre. Jeg har flere venner som har sykdommer som går på immunsystemet, og om vi må vente på karantene må de holde seg inne i kanskje 18måneder (1,5år) om ikke vi får kontroll over det før det. Og det får vi ikke om noen mener at de fortjener å gå ut å kose seg. Jeg har ikke sykdommer som går ut over immunsystemet mitt tror jeg, men jeg har utrolig sterk pollenallergi på gress, såpass mye at det er anbefalt å bruke munnbild og å holde meg inne med alle vinduer lukket hele sommeren. Jeg vet ikke om det vil være med på å svekke immunsystemet mitt men det er mulig. I tillegg har jeg andre, bakenforliggende kroniske sykdommer. Så for min del vil jeg helst ikke risikere å bli syk, heller ikke vil jeg at de jeg kjenner skal bli syk. Så jeg syns det er utrolig egoistisk når folk ikke vil være inne et par uker, det finnes faktisk folk som har lyst å leve litt lengre enn et par uker.

Hva er verst? Å måtte holde seg inne et par uker eller å ikke få leve mer enn et par uker?

Dette er en tid der vi skal hjelpe hverandre, ikke gå hverandre imot. Men helt ærlig, jeg hadde ikke forventet stort mer enn Norge. Så alt annet hadde virkelig overasket meg.

Men er dette faktisk det landet vi vil leve i? Jeg anbefaler alle å tenke seg godt om, for mange kan være syk uten å vite om det. Er det egentlig verdt å gå ut å kose seg og risikere at noen andre dør? Er det virkelig den personen du vil være? Kan du virkelig leve med vissheten av at du gikk ut førte til at noen andre ble syk og ikke overlevde? Tenk dere godt om nå, hvilket Norge er det du vil leve i i framtiden?

Utvekslingsstudent i Danmark!

Jeg tror ikke jeg har skrevet dette tidligere, men jeg gjør det nå. I begynnelsen av januar reiste jeg til Viborg i Danmark for å være en utvekslingsstudent i Danmark og undersøke hvordan barnehagene er der i forhold til Norge. Dette er første gangen norske studenter fra OsloMET barnehagelærerutdannelsen er sendt til Viborg, så igjen er jeg et prøveprosjekt for skolen.

VIA university College
VIA University College i Voborg, Danmark

Under tiden her må vi levere en del arbeidskrav og oppgaver, samt at vi skal ha en uke med undervisning mens vi er her. Arbeidskravene nå har vært reflesksjonsnotat, noe vi ikke har hatt før på undervisningen. Læreren som skal rette virker også utrolig pirkete og pirker på alt vi skriver. Kan ikke si jeg gleder meg til eksamen, føler at om det er en setning eller noe som er formulert annerledes eller ikke etter hennes mening, så trekker det oss ned. Jeg har heller ikke vært fornøyd med informasjonen som har vært gitt for oss eller informasjonen skolen og barnehagen her i Danmark har hatt. La meg skrive litt om det.

I min bacheloroppgave skal jeg skrive om barn i alderen 1-2år. Altså må jeg være på en småbarnsavdeling. Vi ble ikke informert om at det i Danmark ikke er barnehage med alle aldersgrupper, men at de skiller mellom voggestue og børnehave. Jeg sendte inn mail til kontakten vår i Danmark med en gang jeg visste om dette og forklarte at jeg måtte ha mulighet til å være på en småbarnsavdeling pga bacheloroppgaven min. Dette var også noe jeg informerte om nesten et år tidligere da jeg egentlig skulle til Manchester. Kontakten vår i Danmark sier vi kan finne ut av det da vi kommer, jeg forteller at det blir litt sent fordi jeg må vite nå om muligheten til å være der fordi jeg må vite mer om hvilke bøker jeg må ta med meg. Jeg får svar at de skulle fikse det,

Så kommer vi til Danmark og møter dem på mandagen. Hun hadde IKKE fikset dette slik hun sa, barnehagen var ikke klar over dette før vi kom og måtte bruke av praksistiden før jeg fikk mulighet til å være litt på småbarnsavdeling. Så de to første ukene fikk jeg ikke vært der, og av de 5 ukene vi var der med praksis 4 dager i uken, fikk jeg vært på voggestua 4 ganger. Bare tre av gangene var det barnet som perfekt passet inn i oppgaven min var der, og 1,5 dag av de dagene måtte jeg bruke på at barna der ble vant med meg. Så alt i alt så har jeg bare et par observasjoner jeg kan bruke. Den andre barnehagen vi skal til har ikke småbarnsavdeling i det hele tatt, så der får jeg ikke noe jeg kan bruke til min bacheloroppgave i det hele tatt. Jeg kunne tenkt meg å intervjue en av de ansatte også, men pga alt som skjedde så ble det dessverre ikke mulighet til det. Så jeg er direkte sint fordi jeg føler jeg hadde fått mer ut av å være i Norge å observere barn der, da 2 dager ikke er nok til å si om det er noen reell forskjell i Danmark enn i Norge.

Dansk barnehage
Her er deler av uteområdet i en av barnehagene

Jeg hadde også ytret om dette til skolen og viktigheten av min oppgave, jeg fikk bare beskjed om at jeg måtte tilpasse meg. Jeg kan godt tilpasse meg når det gjelder eksamen, men ikke når det gjelder min bacheloroppgave. Her har jeg et tema som det er skrevet ufattelig lite om og et tema som jeg finner utrolig viktig rett og slett fordi det er så lite fagstoff om det. Derfor er dette noe jeg SKAL ha om. Her nekter jeg faktisk å tilpasse meg, og jeg var tydelig på at om jeg ikke kunne være på voggestue i Danmark så ville jeg heller velge å betale tilbake alt jeg har fått i Erasmus-stipend og reise tilbake til Norge istedenfor.

Jeg har ordnet så jeg har fri annenhver helg mens jeg er borte. Dette er veldig greit fordi det er hardt å være i et annet land. Før vi reiste fikk vi vite at dansker var «skapsrasister» og jeg må innrømme jeg merker det. På treningssenteret her var den ansatte utrolig vanskelig å snakke med. Vi kunne ikke benytte oss av treningstilbudet og jeg tror hun ville vi skulle betale over 1100DKK med en gang for 3mnd. Det tilsvarer ca 1400NOK eller noe. Og da ville vi også betale for tid vi ikke kunne bruke senteret. Det var ingen annen måte. Men så kom vi tilbake og snakket med en annen ansatt, da trengte vi plutselig bare å betale månedsvis og bare 399DKK per måned, eller vi kunne betale ukesvis eller for dager. Dette er mye bedre når vi bare trengte å betale for 2mnd da vi ikke skulle være der 3. Hun hadde også utrolig problemer med å skjønne hva vi sa på norsk og det siste hun sa var at uten dansk personnummer kunne vi ikke trene i det hele tatt. Fordi det er det man må ha for å kunne få billigere trening eller å bruke appen deres og melde inn og ut av gruppetimer der. Så vi er nødt til å møte personlig opp på senteret eller ringe om vi vil melde oss på eller ut. Gebyr for å ikke møte opp likevel er 39DKK (53NOK). Når jeg er syk eller dårlig så vil jeg ikke ringe, og jeg vil ikke gå ned. Så er vel 2 ganger jeg har gått glipp av timen fordi jeg har følt meg dårlig eller hatt overbelastning i kneet pga vekten min.

Mange dansker ser også ut til å nekte å prøve å forstå hva vi sier og vi må skifte over på engelsk med dem. Til og med ord som er tilnærmet norske ord klarer de ikke helt å forstå. Og jeg merker også forskjell i barnehagen, der noen ansatte mener at barn av foreldre fra andre land kan mindre enn danske barn fordi de har lært andre ting enn danske barn. Deres mål er rett og slett å fordanske barna slik at de skal proppes full av mest mulig dansk kultur før de skal ut i verden, slik at de er så dansk som mulig. Andre verdier de har med fra andre kulturer er ikke noe verdt i deres øyne. De ansatte pedagogene er også etnisk danske, så det er ingen andre rollemodeller for barna som snakker andre språk enn dansk. Så stort sett snakker barna dansk i barnehagen, behersker de ikke det så er de stort sett stille. Men det er bare det jeg har sett i en barnehage, og vet ikke om det er slik i alle barnehager i Danmark med barn som har foreldre fra andre kulturer.

Meg
Jeg klippet meg lugg

Ellers er det positive ting også. Rema 1000 i nærheten her har et stort utvalg med ulike ferdigsalater med ulike dressinger, både salater som inneholder blomkål. brokkoli, rødkål, spisskål, hodekål, gulrøtter, kylling m.m. Så det er lett å finne noe raskt å spise til middag. De har også en ganske grei is med bare 90kcal per 100g, det er ikke verdens beste is men det er fint å ha en is man kan kose seg med uten altfor høyt innhold av kcal. Heller ikke er det snø i Danmark, så sparkesykkelen jeg tok med kan fint brukes. Det er ikke el-sykkel, så jeg må sparke selv. Det er ikke alltid jeg bruker den, men føler det er fint å ha muligheten til å bruke den i hvertfall. Og vi fikk automatisk et rom ved skolen så vi ikke trengte å betale 8000kr for å leie et rom, slik det så ut til at minsteprisen i Manchester ble da vi endelig kunne begynne å søke bolig. Det var også en av grunnene til jeg ikke ville dit, jeg vil ikke bo med eieren på AIRbnb. Har gjort det før og vil aldri det igjen over en lengre periode. Særlig ikke når jeg i tillegg må jobbe annenhver helg fordi jeg ikke har råd til å ikke jobbe og ikke energi til å jobbe hver helg.

VIA University Campus rom
Deler av rommet mitt, kjøkkendelen og sparkesykkelen min