Nærmer seg igjen den eneste dagen i året  jeg skulle ønske bare ble slettet. Den dagen jeg vanligvis bare later som ikke eksisterer, dagen jeg hater å bli minnet på i det hele tatt eksisterer. I flere år nå har jeg valgt å ikke feire den. Det eneste unntaket da vi brukte min og min eks-venninne sin dag som var nøyaktig 1mnd tidligere som en unnskyldning til å ha fest, men da feiret jeg ikke min dag bare min eks-venninne sin. Min har jeg ikke villet feire på mange år..

Eller jeg skulle forsøke å feire det i fjord, for første gang siden barneskolen så gledet jeg meg faktisk til denne dagen littegranne, og den enestre forventningen at jeg i hvert fall hadde 1 som ville feire den for meg. At jeg på en måte var verdt å feire, men en uke før så ble det slutt. Men jeg fikk vite at han fortsatt ville holde løftet sitt, vi kunne fortsatt feire dagen min. Dagen kom, og det eneste jeg forventet var å ha en der fordi jeg kjente ingen i Oslo da, jeg var helt alene. Men han hadde glemt det, og reist hjem. Jeg var helt alene og glemt, facebook hadde jeg koblet fra for å få vært alene, men mobilen lot jeg være på. Etter jeg faktisk hadde hatt lyst å feire dagen min, så hadde jeg fremdeles et lite håp at den skulle ringe, men den gjorde aldri det. Men jeg fikk en melding derimot, noen husket, det var en av fotografene mine fra Bergen. Det gjorde meg litt glad at han hadde husket det, men ingen andre sendte noe..

Så den dagen husker jeg ellers ikke så mye av. Jeg drakk meg full, helt dritings, men jeg tror ikke jeg knuste noe, men det jeg husker at jeg gjorde var å brenne den boken jeg hadde kjøpt for meg og min eks med bilder av vårt forhold og sånn. Akkurat da følte jeg bare alt var løgner, man kan ikke gå fra en uke til å elske noen, til en uke å slå opp, og neste uke til å ikke huske personen eksisterer engang. Ikke bry seg i det hele tatt. Så uten venner og uten noen, hadde flyttet for å bo med noen som ikke engang husket hvordan jeg var og som ikke brydde seg noe, så jeg tror aldri han hadde noe mer for meg en sterk forelskelse.

Også vil jeg for første gang fortelle den triste historien om hvorfor jeg sluttet å feire bursdagen min. Og jeg vil trekke fram at det er EKSTREMT viktig at jeg IKKE VIL FEIRE DEN EVER IGJEN, det er ikke derfor jeg skriver det. Jeg skriver det for å få det ut av meg, og fordi jeg tror det er lettere for folk å forstå om jeg forklarer det, men snakke om det til noen vil jeg ikke. Jeg har ikke noe imot folk vet, jeg vil bare ikke snakke om det fordi det er sårt for meg og de typen temaer unngår jeg..

Vel, da jeg var liten så feiret jeg bursdager som normale barn gjør. Mine lykkeligste minner fra barndommen var da jeg bodde i Loddefjord, jeg følte meg populær og jeg hadde mange venner. Mange kom i bursdagen min, og jeg husker heg var glad. Men så flyttet vi til Askøy, og mine forsøk på å bli kjent med noen ble ganske mislykket. Jeg ble kjent med en jente, men hun flyttet da jeg begynte i 2.klasse og jeg ble aldri ordentlig sosialisert blandt de andre barna, og jeg ble raskt alene og dere vet hva man gjør med barn på en skole som går for seg selv og ser litt annerledes ut..

Så de første årene kom det en del på bursdagsfeiring, men selv om jeg var bursdagsbarnet var jeg sjeldent veldig inkludert. Og etter en stund så sluttet folk å komme til bursdagen min. Ene året så inviterte jeg folk fra begge klassene, og det kom tilsammen 2stk. En av dem var noen jeg hang med av og til, hun andre snakket jeg nesten aldri med.. Husker også at jeg alltid hatet at det var noen som hadde bursdag samme dato som meg, så vi måtte alltid passe på å ikke ha besøk hos hverandre samtidig. Og på skolen var det også sånn at han sto i fokus, jeg ble glemt. Men det var ikke bare på skolen jeg ble glemt, det gikk liksom bra, men det jeg brydde meg mest om var at de jeg bodde med husket det.. Jeg ga kanskje beskjed da jeg var yngre om at jeg hadde bursdag, men da jeg ble eldre ville jeg at de jeg bodde med skulle huske meg, bry seg, men de husket meg ikke. Jeg ventet hele dagen, og til slutt la jeg meg på kvelden uten at noen husket det.

Så forventningene mine var egentlig veldig lave. Jeg ville ikke ha noe dyrt i presang, bare noe som viste at jeg ble husket og noe jeg satte pris på og ble glad for. Husker ene året da jeg gren det meste av dagen. Jeg hadde bare et bursdagsønske, det var bare en ting jeg ville ha.. Det var nettopp blitt åpnet et badeland, inngangspenger for barn var 80kr men jeg kunne ikke gå alene. Jeg elsket å bade på den tiden, tror jeg gjør det enda, men jeg hadde bare det ene ønsket det året. Det var ikke noe annet jeg ville ha. Ikke penger, ikke leker, ikke dyre klær, bare at noen tok meg med dit men ingen ville. Jeg spurte til og med min onkel, men han kunne ikke gjøre det uten lov fra mine foreldre. Så jeg husker enda at jeg satt uti skogen på det spesielle stedet mitt, og gråt hele dagen.

På ungdomsskolen sluttet jeg egentlig å feire. Jeg hadde en bursdagsfeiring i 8.klasse men det føltes ikke som en feiring. Vi bare spiste pizza og jeg tror jeg fikk gaver eller noe, jeg husker ikke lenge. Jeg husker bare at jeg ikke klarte å egentlig føle meg feiret, det var egentlig bare trist for meg. Husker også en epsiode på skolen, der en i klassen hadde sagt gratulerer med dagen fordi det var kvinnedagen. Jeg sa at han heller kunne få si det til meg imorgen fordi jeg hadde bursdag da, men han sa ikke noe da. Ingen sa noe da. Men han som jeg hadde gått på barneskolen med hadde bursdag, alle husket ham, ingen meg..

Så bursdagen min er bare blitt en sår ting for meg. Det er en dag jeg bare vil glemme egnetlig eksisterer fordi det er så altfor mye trist knyttet til den dagen. Og i den ekstreme deprimerte perioden av mitt liv, husker jeg også at jeg tenkte at det værste med den dagen var at jeg i det hele tatt var blitt født, jeg hadde ikke noe godt her å gjøre, jeg gjorde ikke nytte for noen. Jeg ble ikke feiret fordi jeg ikke var noe å feire. Nå tenker jeg ikke sånn lengre, nå ser jeg bare på det som en dag full av ødelagte forventninger, skuffelser, tårer og en følelse av å bli glemt. Så jeg vil ikke lengre bli feiret. Jeg åpnet meg for mye forrige året da jeg prøvde å legge bort alt det der og det likevel gikk som det gikk. Glemt, alene og ingen som brydde seg..

Så nå vet dere hvorfor det er en sår dag for meg, og jeg vil ikke feire den eller bli minnet på den. Grunnen til at jeg tenkte på det nå, var fordi min kompis fortalte om bestevenninna hans som skulle supriseparty på bursdagen sin, og jeg ble bare så trist fordi jeg husker det ene året da jeg ble glemt, at kanskje jeg ikke ble glemt. Kanskje det var som på film, de later som de har glemt det for å overraske meg, men ingen overasket meg. Ingen sa noe, ingen ga meg noe, ingen husket det. Det var som en helt vanlig dag, og deretter lå jeg meg.. Men jeg ble vekket midt på natten, og jeg fikk noe da, men jeg merket at det var ikke en gave jeg vanligvis ville få. Jeg hadde fått parfyme, noe jeg vet nå at jeg ikke tåler, og en liten bamse tror jeg, husker ikke lengre. Presangen virket ikke helt beregnet til meg, og jeg følte ikke noe da jeg fikk den. Følte det bare som et lite plaster på såret for at jeg hadde blitt helt glemt av alle, at noen hadde husket noe i siste liten og gitt meg noe.. Jeg vet ikke om det var sånn, men det var sånn jeg følte det. Presangen var ikke engang gitt på bursdagen min, den var gitt midt på natten etter bursdagen min fordi jeg var blitt glemt.

Og det er den siste gangen jeg husker at jeg ville feire den, etter det så har jeg forsøkt men jeg har ikke klart å føle at det er noe spesielt og nå vil jeg bare være alene.. Men i år har jeg besøk den dagen, og jeg har gitt klar beskjed at jeg ikke vil minnes på at det er den dagen igjen. Jeg vil bare glemme den og alt det triste som jeg får hvert år fordi den dagen er noe dritt og ikke vits å henge seg opp i. Så om noen nevner det, så er det vel to ting som kan skje. Enten blir jeg veldig lei meg og kommer til å grine lenge uten å kunne stoppe, ellers blir jeg kanskje veldig sint. Eneste jeg vet er at jeg sikkert må ut og trekke luft i løpet av dagen alene, bare for å få ut litt frustrasjon over det jeg egentlig ikke vil minnes på. For jeg vet at det kommer, det gjør det hvert år..

Så om du tenker å si noe på bursdagen min, ikke gjør det. Du vil bare gjøre meg veldig veldig lei meg og trist, og jeg vil ikke bli glad. Jeg vil huske alt som har skjedd tidligere og det vil jeg ikke. Den dagen er en helt vanlig dag for meg, så om andre respekterer det ville jeg blitt veldig glad. Og nå vet dere, så om dere sier det likevel, så vet dere at dere gjør meg vondt. Og jeg vil koble fra facebook så jeg er ikke tilgjengelig der den dagen. Kommer til å ha på mobilen det jeg trenger for å møte min kompis, men bortsett fra det er den av. Så ikke ring meg, ikke send melding. Jeg kommer ikke til å ta den, jeg vil ikke snakke med noen. Bare besøket mitt går greit, ikke noe annet..

I natt hadde jeg ingen bra opplevelse. Jeg har hatt mareritt så lenge jeg kan huske, jeg våkner om natten og legger meg som oftest igjen fordi jeg er så vant med det. Har til og med sluttet å tenke over at jeg har det, men noenganger kommer det mareritt som bare er så ekle og ubehagelige at jeg føler for å få en klem, og noen ganger gråte litt. I natt hadde jeg en sånn drøm, men det var ikke om edderkopper denne gangen. Jeg hadde også en veldig ubehagelig drøm hin natten, men jeg kan fortelle den etterpå siden jeg ikke husker for mye av den.

Vel, i denne drømmen var det vinter og jeg vet ikke hvor vi var. Det var meg i baksetet, min mor foran i passasjersetet og min bror som kjørte. Jeg kan si såpass at jeg ikke helt stoler på min bror bak rattet, og etter vi krasjet i fjellveggen så merker jeg at jeg syns det er blitt litt ubehageligere å sitte på med folk. Jeg innbilder meg hele tiden at bilden mister taket og vi kommer til å kjøre utenfor. Og av alle de stedene jeg er mest redd for å kjøre utenfor, så er det i vannet der det er dypt og på vinteren der det er iskaldt.

Så i denne drømmen så måtte min bror rygge raskt fordi han skulle over noen greier, og min mor støttet ham i det. Vi hadde gjort det tidligere, og det gikk helt fint. Jeg merket andre gangen at jeg var litt nervøs, men det går fint tenkte jeg. Vi gjorde jo dette isted og det skjer ikke noe gale, vi klarer oss. Men da min bror rygget, så bommet han på noe av det han måtte over, så bilen snudde seg og gikk utenfor gerdetområde (Det var bare sementstolper der, selve gjerdet manglet) og der kjørte bilen ned i vannet. Og det skjedde ikke som på film, at bilen først sto litt på overflaten før den sank, den sank rett ned i grumsete skittent vann med et svakt isbelegg og snø på seg, og der sank vi. En liten stund tenkte jeg på å prøve å redde dataen min, men fant ut at det gikk ikke. Her sto det om livet og vi måtte handle raskt fordi vi sank og sank på et dypt sted, her handlet det bare å komme seg opp og jeg kjente jeg var livredd. Jeg ville ikke havne i vannet, og i hvert fall ikke iskaldt vann. og for all del ikke på dypt vann!
Da vi kjørte utenfor, så skjedde det som ved det andre bilkrasjet, det var i slow motion, så jeg opplevde å se at vi kommer til å krasje i stolpen, og vi kommer til å bli snudd slik at vi kommer til å havne i vannet. Vi kommer til å trekkes ned i dypet, jeg kommer til å måtte oppholde meg i iskaldt vann. Jeg har sett på mythbusters at man ikke kan åpne dørene pga tyngen av vannet utenfor, så man må knuse eller rulle ned et vindu for å klare å komme ut. Ellers så kan man vente til bilen er fylt opp med vann og åpne døren. Det var det ikke muligheter for her..

Jeg fikk ikke engang tid å skrike da jeg var i bilen og så at vi bare sank dypere og dypere ned fra overflaten, før jeg våknet. Jeg våknet på en sånn måte at jeg trodde jeg var i bilden, pg jeg måtte reise meg og finne noe å knuse vinduet med for å klare å komme meg ut før vi var for dypt, og det var sånn jeg slo hodet i taket over sengen. Og da jeg våknet, jeg var så redd, og jeg var så glad at Leia var der til å gi meg en klem, det var alt jeg er livredd for som skjedde, og jeg har bare ventet på å drømme noe sånt etter det bilkrasjet. Jeg har drømt lignende der jeg har hatt følelsen av slow motion, men ikke på noen annen måte enn at det var spennende. Nå var det virkelig skummelt, jeg sank i en bil i iskaldt vann, og jeg visste jeg måtte ut i det kalde vannet.. Jeg er så glad jeg bare drømte..

Den andre drømmen jeg hadde som var ubehagelig, da drømte jeg at jeg var tilbake til sånn jeg hadde det før, sa jeg bodde hos noen jeg ikke liker og det var tilbake til den samme skrikingen og kjeftingen, og meg som bare var så utrolig sliten og lei meg, og meg som bare ønsket å kunne reise langt vekk og aldri komme tilbake, og bare lage mitt eget liv der jeg kan ha det bra. Sånn som jeg har det nå. Så da jeg våknet opp, innså jeg at jeg hadde klart å glemme hvor forferdelig jeg hadde det før, og hvor bra jeg har det nå. Alle følelsene kom tilbake, og da jeg våknet så bare gråt jeg lenge over at det bare var en drøm.. Jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt holdt ut ting på den tiden, jeg hadde det jo helt jævlig..

Men jeg har det bra nå. Bare litt sliten i dag, jeg våknet jo klokken 4 i natt og hadde litt problemer med å sove igjen. Men dog så er jeg så vant av mareritt nå at jeg kan gå å legge meg igjen, jeg sitter ikke våken i flere timer av skrekk for å sove, og gjerne også flere dager. Dette er bare småting og det går bra. Men merker at jeg noen ganger merker jeg savner å ha noen der, som jeg kan vekke og bare spørre om å få en klem av. Leia er ikke helt frivillig på å få klem på natten, og jeg er redd og jeg har det ikke bra, jeg trenger en klem da bare for å føle meg bedre så jeg kan sove igjen. I de tidene jeg ikke har hatt katt, så hadde jo marerittene tatt helt over. Jeg nektet å sove, fordi jeg var livredd for hva jeg kunne finne på å drømme, marerittene mine var blitt så ekte at om jeg skadet meg i drømmen så skadet jeg meg på ordentlig. Våknet opp med kuttsår, blåmerker og en gang en stikkende følelse i ryggen og inn i brystet etter jeg hadde blitt stukket med et sverd i en drøm. Var ondt å puste i flere dager etterpå. Så til slutt hadde jeg fått det for meg at om jeg døde i drømmen så døde jeg på ekte, og det var alltid noen i drømmen min som prøvde å drepe meg. Da var jeg våken i 5 døgn fordi jeg ikke turde å sove alene. Og jeg hadde ikke noen jeg kunne spørre om å holde meg ved selskap heller, bare Leia og vi var uvenner på den tiden..

Men men, det er ikke så gale nå. Jeg overlever, og jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg ikke blir skadet på ordentlig, så går alle typer mareritt bra. Bare jeg har fine innimellom også, og det har jeg jo hatt^^ Av venner og andre personer, så jeg er glad.. Har betydelig mindre mareritt nå, og jeg har det bra. Eller så bra som jeg klarer å ha det, kan være det ikke er bra for andre, men dette er det beste jeg noengang har hatt det, så da bryr jeg meg ikke!=D