I det samfunnet vi lever idag, så syns jeg de målene vi setter for oss selv ofte er altfor høye og det er få mennesker som egentlig kan oppnå dem. Vi ser mennesker på facebook som er perfekte, vi påvirkes av redigerte bilder i blader og vi får stadig bort et inntrykk av at vi ikke er bra nok. Jeg har selv blitt kritisert for at min mål er satt for lavt, men jeg har opplevd den depresjonen som ligger bak å ikke klare de målene jeg har satt meg, skuffelsene som ligger i å ikke klare det jeg har satt meg som mål. Jeg setter meg nå lavere mål som er lettere å oppnå, og som ikke gir med dype skuffelser om jeg ikke klarer dem. Ofte klarer jeg mer enn det målet mitt er, og da føler jeg meg stolt over meg selv. Jeg føler jeg har vært flink, og da fortsetter jeg. Vi mennesker er programert slik at om det er noe vi ikke klarer, så gir vi til slutt opp, men er det noe som er oppnåelig så fortsetter vi.

Heller ikke er det lov å være svak i vårt samfunn. Det er ikke lov å være lei seg, det er ikke lov å ha det vanskelig og det er ikke lov å skille seg ut. Vi spør ofte hverandre om hvordan det går, og det akseptable svaret er at det går bra, du skal faktisk ikke fortelle hvordan du har det men heller at du har det bra. Etterpå spør du vedkommende hvordan det går, og da skal også det vedkommende svare at det går bra. Er du i en periode i livet der også ting er vanskelig, så må du for all del ikke fortelle noen om det, å ha det vanskelig er tabu og folk vet ikke hvordan de skal reagere. De forteller at du er egoistisk eller ber deg tenke på barna i Afrika, akkurat som at det får deg til å føle deg noe bedre. Selvfølgelig er det alltid noen som har det værre på en eller annen måte, men det hjelper ikke meg når jeg er nedfor og jeg trenger noen til å fortelle at jeg også er verdt noe som menneske!

Det tredje som plager meg, er at vi må være perfekt. Vi må være sosiale, sjenerte folk ser ofte pås som arrogante fordi de ikke sier noe og de blir til slutt oversett eller ikke regnet med. Du må også være flink å lage mat, trene, ha perfekt kropp, se bra ut på bilder, være glad og positiv og i tillegg være smart samtidig som du kan drikke deg drita når som helst. På facebook ser man alle som legger ut treningsbilder, når de har trenet, resultatet, mat de har klart å lage i tillegg til jobb, alt de har vært med på osv. Man påvirkes av det andre gjør, til å alltid være like god som alle andre. Men egentlig så er vi ikke det, vi er ikke mekaniske maskiner som er laget til å være perfekt. Vi har alle våre feil, men menneskelige feil er ikke godtatt!

Jeg har hatt mange kjærester, og jeg som har visse ting som skiller seg ut fra andre merker hvordan samfunnet alltid dømmer. Skal til og med innrømme at jeg dømmer selv, det går ikke an å unngå fordi det er over alt! Men jeg hater det over alt på jord, måten vi dømmer folk nå gjør meg så sint fordi jeg failer på alle områder! Jeg er det man kaller lubben i vårt samfunn, men jeg trener og spiser sunt, bare ikke hele tiden. Jeg lager god og sunn mat nesten hver dag, jeg jobber og jeg setter inn tid til å trene mellom der, men jeg klarer ikke alt hver uke fordi jeg blir lett sliten. Min kropp er ikke laget til å klare alt det, jeg har en sterk vilje men er fanget i en svak kropp, slik som mange andre. Så press deg da sier mange, men jeg kan ikke det. Jeg har prøvd det, og da endte jeg opp på sykehus fordi min kropp er ikke laget til det. Derfor er jeg også oppvokst med at mitt beste ikke er godt nok, fordi kroppen min ikke klarer det.

Noe av det som sårer meg mest, er når andre dømmer meg for det jeg ikke klarer. Jeg har aldri opplevd at noen faktisk har sagt jeg er flink til det jeg klarer, de er mer fokusert på hva jeg ikke klarer. Jeg er sjenert, på et sted med mange folk klarer jeg ikke å snakke om jeg ikke kjenner i hvert fall 3 noenlunde. Jeg klarer heller ikke å følge opp for vanskelige mål fordi kroppen min blir lett sliten, om jeg jobber så må jeg holde meg til trening max 3 ganger i uken for å ikke kollapse. Ikke skjønner jeg noe av sosiale handlinger heller, jeg kan ikke lese folk og når jeg i tillegg er sjenert så ser folk på meg som arrogant og det ender opp meg at de ikke engang snakker med meg.

Idag var en av dagene jeg merket mye at jeg skiller meg ut, det var som å være på ungdomsskolen igjen. Jeg prøvde så godt jeg kunne, mitt beste er kanskje ikke godt nok for andre, men jeg kan ikke gi mer enn mitt beste fordi da kollapser jeg over tid og havner på sykehus igjen. Neste gang er det ikke sikkert jeg vil overleve, og jeg liker livet mitt som det er og vil ikke sette livet mitt i den posisjonen at jeg vil gjøre meg så syk at det er fare for mitt eget liv. Derfor er det ekstra vanskelig når andre kjefter på meg fordi de kan gjøre mer enn det de har sett meg gjøre, men forskjellen er at de ikke er meg. Det er mye mer bak en handling enn det en skjer, det er alle tankene og hvordan man velger å løse en situasjon. Om man mangler det sosiale, så er det mye man må tenke seg til før man handler, det går ikke automatisk og man må alltid lese situaasjonen selv. Det går ikke av seg selv, og noen ganger går det ikke i det hele tatt fordi du er i en sosial situasjon du ikke har vært i før. Sånt er kjempe vanskelig når man ikke er som alle andre!

Ble invitert til grilling med en venninne idag, og da måtte jeg jo komme. Vi hadde noe alkohol, men fattige meg har ikke med seg så mye. Ikke hadde jeg så mye penger til alkohol heller så jeg kjøpte ikke så mye. Men idag har ikke vært noen bra dag for meg, i hele natt har jeg vært plaget av vonde mareritt jeg bare vil glemme noensinne har skjedd, og resten av dagen har jeg vært plaget av vonde tanker og vonde minner. Idag var kjempe vanskelig for meg, og det beste som skjedde og som fikk meg til å føle meg mindre alene, var da jeg nylig kom hjem og min katt ville ha en klem av meg. Vanligvis vil hun ikke hilse når jeg kommer hjem, bare løper inn på badet og mjauer der, men idag skulle hun rett bort til meg for å få en klem og jeg begynte å grine der og da fordi jeg virkelig trengte det. Det var det beste øyeblikket i hele dag, noen som endelig så jeg hadde det vanskelig og ga meg en klem.

De jeg var hos bestemte seg i hvert fall for å gå ut, og jeg ville være med av en eller rar grunn. Jeg savnet å gå ut, og husket ikke hvorfor jeg ikke likte det. Selv om jeg ikke hadde snakket med noen hele kvelden sånn ordentlig, en blanding av sjenert og altfor mange tanker, så ville jeg gi det en sjanse. Jeg hadde drukket mye, men idag ga det meg bare ingen virkning i det hel tatt.Det var rett og slett bare for mye i hodet mitt til at jeg klarte å konsentrere meg ordentlig, og jeg endte opp meg å falle ut selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å være med. Ikke hjalp det at noen av dem snakket så lavt at jeg ikke hørte dem gjennom musikken, det var bare ikke min dag. Planen var ikke å gå ut, men plutselig ville jeg prøve så jeg ble med.

Big mistake. Det ble ikke noe bedre å være med ut med folk jeg ikke hadde snakket meg hele kvelden, jeg følte meg ganske oversett. Jeg klarte ikke være med i noen samtaler uansett hvor hardt jeg prøvde, ikke engang dørvakten skjønte vi var i samme gruppe. Vi stilte oss i en kø, uten at vi kom inn. Fant en ny kø, der var en av oss for ung så vi kom ikke inn. Videre til ny kø, men nå grep en av mine andre kroniske sykdommer inn, jeg kunne ikke stå så lenge i kø. Jeg ville vi skulle finne en liten kø, gå på do og deretter komme tilbake. Det var ikke like populært blant alle, selv om de sa det gikk greit. De stilte seg i den lange køen likevel, da hadde jeg ikke noe annet valg enn å gå hjem og gå på do der, noe som var kortere. Da ble det ha det til meg, selv om jeg fortsatt ville være med. Det som gjorde meg trist, var at det virket som at ingen brydde seg og jeg følte at det var fordi jeg var meg, og jeg er ikke sosialt godkjent.

Jeg er sjenert, ikke arrogant. Jeg mener ikke å virke uinteressert i det jeg sier, det er bare vanskelig å følge med til tider og det er vanskelig å holde fokuset når alle samtaler går over i noe som jeg ikke vet noe om fordi jeg er sosial rar. Ikke er jeg verdens mest positive person heller, jeg har mange problemer og jeg kan ikke holde dem nede hele tiden. Ikke er jeg ment til det heller, da blir jeg syk. Jeg er ment til å la problemene komme og deale med dem over tid, ikke fortrenge dem og late som de ikke er der, i motsetning til normale personer så er ikke min kropp sterk nok og jeg vil ikke gå under pga det! Ting er vanskelig og det er sånn det er å være en normal meg.
Mine mål er heller ikke for lette, det er mål som jeg klarer å følge og som jeg føler meg stolt over. De kan være lette for deg, men det er fordi du ikke er meg. Du trenger ikke alle tankene rundt det du gjør, du trenger bare handlingen. Alt som handler om andre mennesker er for meg vanskelige, ofte leser jeg dem feil og ofte skjønner jeg ikke ting som er forventet at jeg skjønner. Det kan godt være at de følelsene jeg har, er pga ting som jeg ikke har lest riktig, men det gjør uansett vondt å føle seg oversett og det er det jeg er. Jeg er helt sikkert ikke oversett, men det gjør ikke følelsene mindre ekte for meg, inni hjertet mitt så er jeg oversett.

Men vet dere bra? Det går helt greit at jeg skiller meg ut og ikke er som andre. Og dere kan ikke forvente at jeg skal forandre meg for samfunnet! Jeg er den jeg er, og kan faktisk ikke velge en annen utgave enn meg selv. Akkurat nå er jeg den beste versjonen av meg selv, og jeg er alltid åpen for andre rundt meg selv om jeg ikke kan lese dem. Jeg har brukt mange nok år på å hate meg selv fordi jeg ikke kunne være som alle andre, at min kropp ikke var like sterk og at jeg ble syk av å presse meg for hardt. Men jeg fant ut at det var ikke meg som var problemet, JEG kan ikke gjøre noe med sånn jeg er uten å gå under, men verden kan forandre måten de ser på andre på. Det finnes de som forstår, og de som kan respektere. Det er ikke mange av dem dessverre, men det er disse personene jeg vil ha i livet mitt. Det er disse som får meg til å føle at det er ok å være meg og at jeg er like mye verdt som alle andre selv om jeg ikke kan gjøre alt som alle andre gjør.

Om du kjenner deg igjen i noe av det jeg skriver, så er du ikke alene. Ikke hat deg selv for det du ikke kan forandre, alle har ting de må lære å leve med selv om noen ting er mindre sosialt akseptert enn andre. En dag vil de komme i en situasjon der de får det vanskelig, da vil de forandre mening. Men drit i hva dem syns, det viktigste er dine egne tanker og din egen tankegang. Det gjør ikke noe du ikke kan forandre det, du er verdt like mye som de som kan det. Og du vil finne noen til slutt, noen som er bra. Men ingen får røre min kjæreste! Dere får finne noen som er nesten like perfekt, min Fredrik er allerede bare min<3