Måned: november 2012

Noenganger er livet ganske deilig..

Har sikkert skrevet det før og skriver det igjen. jeg er skoleflink og jeg liker skole. Så akkurat nå så har jeg skole med noe som interesserer meg, så livet er ikke altfor gale akkurat nå. Selv om jeg i går fikk skikkelig kjedsomhetsfølelse og måtte finne på noe annet enn skole. Så da hang jeg heller med en kompis og vi inntok et par cider og han øl så det var koselig. Hvem sier man må være dritings for å være sosial, lol..XD

Så i dag merket jeg at jeg ikke ville jobbe med prosjekt. Vi skulle altså velge hvem vi selv ville være sammen med. Og det ble på en måte litt problematisk fordi jeg pleier alltid å være tredje hjul på vpgnen og aldri bli valgt. Så kjente jeg følte meg litt dårlig. Men så skjedde noe jeg virkelig ikke er vant med. Jeg er ikke veldig sosial på skolen, men jeg har merket at folk snakker med med meg nå etter jeg forandret navnet mitt til noe lettere, folk snakker mye mer med meg. Så i løpet av 30sek så hadde jeg allerede samarbeidspartner, og vi fikk enda en på gruppen.

Og etter vi hadde begynt, så fikk jeg fortsatt forespørsler fra andre grupper om oppgaven fordi de ikke var sikker på hvordan de skulle tolke den og sånt. Jeg følte ikke de spurte akkurat meg for å utnytte meg, men fordi de er opptatt av hva jeg syns fordi jeg jobber en del og kan mye. Og jeg merker også det at når jeg snakker er de andre opptatt av å høre på det jeg har å si og for første gang så føler jeg mer smart. Når jeg snakker faglig nå, så kan jeg bruke litt vanskelige ord i setninger nå og få ting til å høres penere ut.

Jeg liker virkelig livet mitt nå sånn egentlig. Selv om det fortsatt har nedsider, så har det også oppsider som veier opp mot nedsidene og gjør livet verdt å leve og oppleve. Jeg føler jeg virkelig lever nå, og at alt jeg har gått glipp av tidligere er noe jeg nå får oppleve. Så på en måte er jeg veldig glad jeg ble i lag med min eks og at det ble slutt, fordi jeg flyttet tross alt til Oslo pga ham. Og etter det ble slutt så fikk jeg frihet til å bare være meg, og det hadde jeg kanskje ikke fått om han ikke hadde ødelagt meg slik han gjorde. Da hadde jeg vel mest sannsynlig hatt kjæreste nå. Ikke det at jeg er i 100 fordi jeg er singel, men jeg har på en måte alltid vært i forhold. Kan selvfølgelig innrømme at jeg foretrekker å være i forhold, men nå har jeg fått erfare hvordan det er å være helt på egenthånd. Og det er ikke så gale..

Men på en annen side, det er noe stress å ikke klare å stole på noen. Jeg liker vel egentlig å kunne snakke om ting med andre, men kan ikke.. Men alt tatt i betraktning så liker jeg livet mitt nå. Kanskje jeg klarer å stole på noen igjen til slutt, det kan godt være. Men om det kommer til å ta lang tid i så fall, det er jeg helt sikker på. Så det beste jeg kan gjøre nå, er bare å oppleve det jeg kan av ting og lære av det jeg gjør. En ting er i hvert fall sikkert, de fleste av de jeg har rundt meg nå, er folk som er bra for meg og som jeg føler er viktige for meg. Så takk til alle som støtter meg og som hjelper meg videre. Dere er virkelig til stor hjelp<3

Noen ganger blir man litt motløst, men det gjelder å ikke gi opp

Jeg er i hvert fall litt motløs nå. På skolen sa de at det var så lett å få seg prakisplass, og det hjalp ekstra å si du var fra imente fordi de fleste ville ha inn studenter fra imente fordi det var veldig positivt. Så jeg trodde det ville gå veldig bra, bare det å snakke med de stedene jeg har jobbet på da jeg jobbet. Jeg måtte ha praksis plass, kunne ikke fortsette å jobbe via personalhuset fordi jeg måtte ut hver fredag var beskjeden. Så ok, gratis plaksisplass, kan jo ikke være et så veldig stort problem.

Så jeg begynte å spørre i den barnehagen jeg helst ville jobbe i. Det var nesten 2uker siden nå. Har ringt dit 2-3ganger nå for å purre på svaret, jeg sliter med å ringe så jeg syns jeg har vært flink. Hver gang har jeg fått det samme svaret, vi sitter i et møte, vi ringer deg opp igjen når møtet er ferdig. Så jeg er ferdig å ringe dit, hadde problemer å få fatt i dem siste dagen om jeg skulle jobbe også. Så ble til jeg ikke kom, fordi det var ingen som visste om jeg skulle jobbe dagen etter da jeg sluttet, så måtte ringe dem. Fikk ikke tak i dem før jeg gikk hjem, mens jeg var hjemme og neste morgen. Ingen jobb. Og de svarer ikke nå heller. Så om de ikke vil ha gratis plaksisplass av noen med erfaring og gode referanser så greit for meg.

Prøvde også å ringe den andre barnehagen jeg jobbet i som var i nærheten, og der fikk jeg tlf tilbake faktisk om at de ikke trengte noen praksisansatt der.. Så greit det og. Jeg gikk innom enda en barnehage som jeg virkelig hadde lyst å jobbe i. Gikk forbi den en gang jeg gikk tur. Fikk aldri snakket med lederen der, men snakket med noen andre og hun så ut til å like meg ganske godt. De ville svare ganske snart sa de. Ingen tlf. Og jeg har ringt og ringt, ingen svar. Og når jeg har fått svar, har jeg fått svar at de ringer meg etterpå. Skjedde aldri.

Og siden har jeg bare ringt barnehager, for å høre om de i det hele tatt har mulighet for å ta inn en praksisplass. Og om de har det, så kan jeg komme inn med papirer, cv og åpen søknad.. Det er vanskelig å finne barnehager og gå rundt, og jeg kunne ikke det på fredag da jeg hadde trent dagen før. Kunne så vidt stå oppreist da!
Så jeg ringer og ringer, og det er ikke så mye som skjer. Enten er det ingen som svarer, ellers så er ikke lederen til stede, ellers så bare sier de at de må ringe meg opp igjen siden. Så merker jeg blir motløs. Har kanskje ikke gått til så mange steder, men sånt er vanskelig for meg. Og jeg trodde jeg kunne klare det ganske lett der jeg hadde jobbet fordi det så ut som de andre ansatte likte meg veldig godt og de stolte på meg og begynte ganske raskt å spørre meg om hva jeg syns vi burde gjøre og sånt fordi jeg kunne tenke lengre enn andre ansatte..

Men I guess not.. Jeg kommer ikke til å gi opp, men noen ganger blir man bare litt motløs når ingen engang viser noe som helst interesse. Og ja, jeg tar det personlig. Vet jeg ikke skal det, men jeg gjør det. Og det gjør det ikke akkurat lettere. Det er sånn jeg er, jeg tar ofte ting veldig personlig.. Men jeg gir ikke opp.. Kan alltids ringe imorgen også.. Kan ikke få værre enn et nei vanligvis? 

Søndag = Vaskedag

Det er ingen hemmelighet at å ha det ryddig og rent rundt seg virker inn på hvordan man har det ellers. Man blir i bedre humør av å komme inn i et rom som er ryddig og oversiktelig, og i det hele tatt er rent. Derfor har jeg lenge hatt søndag som min vaskedag, med mindre jeg skal ha photoshoot. Da prøver jeg å få ryddet litt på lørdagen eller mandagen eller en annen dag i uken. MEn uansett når jeg får ryddet, så føles det like deilig hver gang.

Og nå har jeg altså ryddet hele lille hybelen min, og under deler av denne tiden så var Leia ute og koste seg. Etter den episoden hun var borte i sånn 4dager så ble jeg ganske redd for henne, så hun får bare gå ut på søndagen når jeg skal vaske og jeg har vinduet oppe så jeg hører når hun kommer tilbake. Og når hun kommer inn så er det nam å få for henne og det elsker hun. Så på den måten prøver jeg å gjøre det som en positiv greie å komme tilbake igjen.

Jeg har også skiftet på kattedoet, så nå har hun fått helt ny sand. Hun har roet seg litt med gravingen, men for en stund siden var det sånn at ny sand DET var luksus det! Alltid gå på do og grave i 10min etter hun var ferdig. Noe irriterende men sånn er det å ha katt. Da skal man tåle litt lyderXD og hun er definitivt verdt alt sprellet hun finner på.. Selv om vi kom skjevt ut i begynnelsen så har det virkelig rettet seg opp og jeg føler hun er veldig trygg på meg og hun er veldig støttende mot meg når jeg er trist.. Noen ganger når jeg holder på med andre ting og jeg ikke har tid til noe annet, så kommer hun og skal kose og jeg dytter henne litt bort fordi jeg ikke har tid, men med en gang hun begynner å kose merker jeg hvor mye jeg har savnet å bli dullet med. Så hun er flink å vite hva jeg trenger, lol..

Hun er også veldig flink å få meg til å stå opp når jeg skal i helgen. Jeg liker ikke å sove bort hele dagen, og det er deilig å sove. Så har på alarm, men noen ganger sover jeg mer og da mjauer hun til jeg står opp og da er hun i 100.. Jeg er litt morgengretten og avvisende, men etter en stund så takker jeg henne for å ha fått meg opp av sengen..XD
Og nå nylig har hun nettopp funnet på enda et nytt sprell som jeg irriterer meg masse over fordi det gir meg mer arbeid. Hun har alltid elsket å leke med vann, så un pleier å stikke potene oppover vanntanken sin så red renner over. Men nå har hun funnet ut at hun kan plassere seg bakom og bare dytte vanndunken over ende og få MASSE vann utover hele gulvet. Så jeg må stadig fylle på vann til henne fordi hun river den ned.

Hun syns selvsagt det er kjempegøy, og ekstra gøy er det etterpå å skal kose med meg etter hun har lagt seg oppi vanndammen. Det syns derimot ikke jeg er så gøy. Pleier å si det ofte, men katten min.. Hun er som en irriterende lillesøster.. Hun elsker å plage på meg. Hun vet jeg ikke liker vann, noen ganger kommer hun bort til meg og legger potene sine på bena mine og løper etter hun har bløtet seg litt skålen sin.. Seriøst, til og med min bror sier at han tror den katten til tider er ute etter å bare plage meg..

Men for å være ærlig.. Jeg liker det. At katten stoler nok på meg til å gjøre det og få ut litt energi hos meg, jeg liker det. Uten henne ville livet mitt vært ganske kjedelig, jeg liker at hun plager meg. Og jeg plager litt tilbake da. Så jeg liker forholdet vårt, hun er en veldig spesiell katt. Det syns min bror og, og jeg har hørt flere ganger vi passer veldig godt sammen..

Men ferdig å snakke om katten min nå.. Over til vasking igjen eller? Hehe, jeg er i hvert fall ferdig.. Doet lukter godt; både mitt og Leia sitt, og alt annet er smule og støvfritt! Så nå kan det komme besøk her, for nå ser det ganske så strøkent ut her. Og luftet er det også gjort, så litt kaldt til det blir varmt igjen men det får så være..

Og en annen ting, jeg gleder meg til desember fordi jeg da kan begynne å lage julepynt, og en fordel med å ikke ha kjæreste er at jeg heller kan få en venninne som liker å lage pynt til å hjelpe meg! Kan ikke si jeg noengang har hatt en kjæreste som liker å lage julepynt med meg, eller tålmodighet. Så da blir det julepynt!
Og pepperkakebaking.. Det jeg gleder meg mest til, unnskyld meg, er å spise deigen.. Jeg ble aldri voksen der, jeg syns fortsatt deig er bedre enn ferdigproduktet! Da jeg var liten spiste jeg alt av deig.. Brøddeig og trolldeig var heller ikke noe problem..XD Men men, pepperkake deig er toppers! God juuuuuuuuuuuul^^ 

Gleder du deg til jul? Skal du lage julepynt?=D

Life is life.. I don’t like it

Livet er som vanlig det det er. Det går alltid fremover, ting forandrer seg alltid, selv om man ikke alltid vil at det skal skje.. Noen er redd for slike forandringer, slik som jeg var før.. I mange år ønsket jeg å skru tiden tilbake til den tiden jeg ikke visste og levde i min egen lille boble, var stort sett frisk og følte jeg hadde folk rundt meg jeg kunne stole på.. Jeg hadde enda ikke hatt noen helt ordentlig kjæreste, men jeg hadde heller ikke noe særlig behov for det. Jeg hadde for det meste avstandsforhold fordi jeg ikke var den mest populære på skolen, men det gikk greit fordi jeg hadde et par viktige personer i livet mitt..

Men ting ble ikke værende sånn. Jeg begynte i 10. klasse og alt ble mer alvorlig og mine eldre venner begynte på andre skoler og fikk mindre tid. Og jeg mistet kontakten med mange av dem fordi jeg for det første ikke er flink til å holde kontakten, og for det andre var det vel egentlig aldri venner.. Jeg satt med dem, snakket sjeldent med noen av dem. Var bare en av dem jeg prøvde å være med etter skoletid. Men det var vel bare en eneste gang..

Etter det gikk det bare nedover med meg. Jeg fant en forferdelig type, jeg rømte hjemmefra, ble syk og fullførte så vidt skole, innlagt på sykehus, ble ditchet av mange fordi sykdommen min gjorde det vanskelig å omgås med, og jeg ble etterhvert en slik person som gjør absolutt alt bare for å ha venner, samme hvem, fordi jeg var redd for å være alene og alle marerittene mine gjorde det vanskelig å sove alene. Så jeg gjorde alt bare for å kunne overnatte hos hvem som helst så jeg hadde noen der når jeg våknet fra marerittene mine.

Plutselig en dag, mens jeg var lengre nede enn på lenge og hadde bestemt meg for å gi opp, ga jeg livet en siste sjanse etter et mislykket forsøk på å ende alt. Jeg deltok på et modellarrangement som vertinne og her traff jeg noen som fikk meg på bena igjen. Etter 5år på bakken var jeg veldig sliten, og to ganger hadde jeg vært innlagt på sykehus fordi jeg var så dårlig. Men jeg ble faktisk frisk! Vet ikke hvorfor, men for første gang på år begynte jeg å stole på noen igjen. Men jeg ga aldri helt etter, fordi jeg klarte ikke helt det. Hadde allerede mistet det, og trodde ikke helt det kom til å vare selv om han fridde til meg og jeg hele tiden spurte underveis om han fortsatt var sikker. Så ble jeg ditchet til slutt.

Og da ville jeg ikke mer. Han gjorde mange dumme ting mot meg, og kastet meg ut av leiligheten fordi han ville bo med en kompis der. Jeg hadde ingen venner å gå til, ingen familie. Og jeg hadde for stor angst til å klare å finne en leilighet for meg selv. Så jeg bestemte meg for å ende ting før jeg ble helt syk igjen fordi jeg ville ikke gjennom alt jeg hadde vært gjennom en gang til. Jeg sa det til ham, fordi jeg var vant med å fortelle alt for ham. Han var jo grunnen til at jeg var frisk, og når jeg ikke hadde ham så ble jeg bare syk. Jeg merket det med hele kroppen.

Og her kommer greien, istedenfor å hjelpe meg å finne leilighet og sånn for å gjøre ting lettere for meg fordi vi har snakket mye om det temaet og han vet at jeg er i stand til å gjøre det. Han sa: Ok, bare du ikke gjør det i leiligheten og ikke fortsetter å være her så jeg kan bo med min kompis så vær så god. Så for meg og for ham, fordi jeg ville at han skulle få det som han ville  og kunne bo med min kompis, var det ikke noe som stoppet meg lengre.. Jeg hadde jo ikke klart å opparbeide meg venner igjen enda. Hun jeg ville bli venner med, som min eks skulle bli kjent med sånn at jeg kunne få en venn, hun stakk av med min forlovede.. Så jeg hadde ingen.

Men noe skjedde. Jeg hadde hatt noe kontakt med to av kompisene hans som sa de fortsatt ville være venner med meg. Jeg hadde sagt hade på facebook fordi han ikke skulle være tilgjengelige der før dagen etter, og da var det jo for sent fordi jeg fant ut en måte som gjorde at det var ingen vei tilbake.
Og nå kommer jeg med noe jeg egentlig ikke har fortalt noen om enda.. Det finnes en urtevekst som er veldig farlig. Så farlig at når du har svelgt den, så er du død fordi det ikke finnes noen motgift. Og på nettet fins også blomsterkart som forteller hvor ulike planter vokser, og når man kan finne de og hvordan. Så jeg fant en strand i Oslo-området den vokste på og hadde allerede funnet fram telt og fine klær å ha på meg. Jeg visste at hele greien var smerteful, så planen var å kjøpe inn litt salat og alkohol for å hjelpe på med det..

I hvert fall, han jeg snakket om tidligere kom tilbake til Oslo en dag tidligere enn beregnet og så denne meldingen, så begge de to skyndtet seg alt de kunne til leiligheten. Begge mobilene mine var allerede av, og jeg holdt akkurat på å sminke meg som siste rest før jeg skulle gå. Hadde allerede fikset masse mat og vann til Leia og noen til å ta vare på henne. HAdde pakket ned papir og penn for et avskjedspapir og for å fortelle at ingenting av dette var min eks skyld i.. Det han var mest redd for når det gjaldt dette, var at han skulle få straffeskyld.. Vel, mye av det var vel egentlig hans fortjeneste men det spiller vel egentlig liten rolle.. Jeg skulle i hvert fall være snill på den måten til siste slutt. Hadde til og med vært snill når han gjorde det slutt med meg. Var ikke han som trøstet meg, var jeg som måtte trøste ham og støtte ham.. Slik jeg alltid gjorde. Og jeg fortalte fra første stund hvordan jeg var, og vi var til og med innpå temaet om hvordan han måtte oppføre seg mot meg om det ble slutt fordi jeg er som jeg er. Så han visste alt dette..

Uansett, tilbake til det jeg snakket om.. Hans kompiser dundret på døren og ropte på meg, og jeg merket bare hele hjertet i halsen fordi dette var feil, jeg hadde planlagt alt til minste detalj, det skulle ikke komme noen, jeg ville ikke bli reddet! Og jeg var jo nesten ferdig til å gå.. Men jeg åpnet og slapp dem inn, men klarte ikke å snakke med dem. Og for første gang siden bruddet så spilte jeg ikke sterk, glad og upåvirket. Jeg viste at jeg var brutt ned og hadde det vanskelig, og tror det må ha vært tøft for dem å se meg sånn. Jeg hadde fått streng beskjed av min eks å ikke fortelle om min gamle sykdom, depresjonen min, selvskadingen min egentlig hvor vanskelig jeg hadde det. Så derfor kunne jeg ikke være ordentlige venner med min eks sine venner fordi de ikke visste. Jeg kan ikke være venner med noen som ikke vet fordi jeg kan bli sånn igjen.

Men jeg snakket ikke, jeg gråt ikke.. Jeg kunne ikke åpne meg, fordi jeg fortsatt var veldig såret og skuffet over min eks. Så de fikk han til å komme og til og med de følte han oppførte seg urettferdig mot meg og prøvde å snakke med ham og de var ganske rasende på ham. Han var ikke til å snakke med, han oppførte seg bare som en drittsekk og ville ikke respektere noe aom helst, og det hele virket som at jeg hadde vært verdens største drittsekk i forholdet og det vet jeg at jeg ikke har vært..

Jeg hadde middag på bordet hver dag, noen ganger med kald pils til ham. Han fikk gå å drikke i helgen og trengte ikke å ha meg med, han hadde fottballhelg nesten hver helg, han fikk røyke om han ville, vi gjorde sengeting flere ganger i uken og jeg respekterte ting han ville og ikke ville, vi hadde sunne krangler der ingen av oss kalte hverandre stygge ting og følte oss bra etter en krangel, jeg brukte penger på ham, gjorde en del husarbeid, lot kompiser bo hos oss i mindre perioder og jeg husker jeg et par ganger kom innom med vaffler på jobben til ham. Han klaget aldri over meg, og sa han var heldig. Og om det var noe han var uenig i, fortalte han meg det så jeg kunne gjøre noe med det. Og jeg oppfordret ham til alltid å gjøre det, jeg ble sint når han ikke kom med meningene sine. Jeg ville vite hva han syns, ikke hva han ville jeg skulle høre..

Men nå virket det ikke sånn i det hele tatt. Fra han sa at han fortsatt ville dele resten av livet med meg en uke etter han gjorde det slutt, og til da som han ikke brydde seg om jeg var død eller ikke så lenge jeg ikke var i leiligheten.. Jeg sluttet å stole på folk. Han gikk seriøst fra å elske meg til å hate meg virket det som. For sånn han behandlet meg, det er ikke sånn jeg behaldrer mine værste fiender engang. Og jeg har virkelig grunn til å hate visse folk..

Så jeg fikk bo hos hans kompiser en liten stund før de flyttet tilbake til Sverige og det var en av de beste dagene i hele mitt liv. De fikk meg litt på bena igjen. Jeg hadde fått angst for å gå ut, så de fulgte meg til legen, gikk ut på tur med meg, gikk ut og drakk med meg.. I det hele tatt så fikk jeg veldig mye hjelp til å komme meg.. Men noe dumt skjedde også da. Etter ene gangen vi hadde vært ute, så var vi ganske full. Og de hadde gitt meg sprit, jeg tåler ikke sprit og jeg gjorde noe veldig dumt.. Og jeg gjorde det ikke pga min eks, han var ikke inni hodet mitt engang. Jeg gjorde det fordi det er det jeg er vant med å gjøre fordi det har vært meg i så mange år før jeg traff min eks.

Og dette har jeg enda ikke sagt til noen, men ettersom jeg har skrevet så langt så forteller jeg det til dem som har giddet å lese alt dette. Drittsekk-sprit hjernen min hadde funnet ut jeg skulle forføre han som var singel, og det er jeg ikke dårlig på. Så han bet på, og mens vi begge var ganske så full så gjorde vi sengegreier på badet. En stund var han grei med det, men deretter angret han seg og fortalte min eks. Han var kjempe fokusert på at jeg gjorde det for revenge, men det gjorde jeg ikke. Jeg bare brydde meg ikke mer om ham fordi hele holdningen han hadde gjort meg kvalm. Jeg vet ikke hvor mye av forholdet han løy om, men i hvert fall resulterte dette i at han sluttet å snakke med ham. Og jeg syns det var urettferdig, han hadde tross alt reddet livet mitt, og han hadde ikke trengt å gjøre det. Min eks ville kanskje fått problemer med det, han hadde ikke..

Men samme kvelden vi var ute der, traff jeg noen. Jeg likte ham ikke da, men jeg hadde vist ham en av mine bra sider. Selv om jeg hadde fått jakken min frastjålet og frøs og hadde fått et skjerf til å ha på meg hjem, så frøs han og. Så jeg brydde meg nok til å tvinge ham til å ha skjerfet på seg så han ikke skulle fryse.
Vi hadde da vært ute to ganger, og begge dafgene hadde jeg blitt kjent med noen. Men jeg tok kontakt med ham som bodde i Norge. Og ganske raskt merket jeg at jeg falt for ham med hele kroppen. Mer enn jeg hadde falt på mange år, og det gjorde meg redd fordi mine siste forhold ikke hadde gått noe bra. Så etter en stund sa jeg at jeg ikke ville ha noe forhold. Og det er det hardeste jeg noengang har måttet gjøre fordi jeg virkelig brydde meg om denne personen.

Og i dag føler jeg meg klar til å dele de to ubehagelige opplevelsene jeg hadde som jeg enda ikke har delt, bare nevnt. Jeg skulle på leilighetsvisning hos en med utenlandsk akksent og muligens utenlands kultur og. Norsk var han i hvert fall ikke. Jeg hadde Leia med meg fordi jeg måtte jo flytte med henne, og jeg gikk fordi jeg likte leiligheten. Jeg fikk litt vin og sa ja takk for å være hyggelig og fordi jeg hadde litt tid på meg fær jeg måtte reise hjem. Men denne fyren ble mer og mer innpåsliten og jeg prøvde å komme på hunre grunner til å reise hjem men han kom med en annen grunn til at jeg skulle bli eller en ordning så jeg ikke skulle dra. Så jeg merket jeg ble mer og mer nervøs fordi jeg ville gå. Jeg kunne løpt, men jeg ville ha med meg Leia. Jeg trengte henne.

Så hva skulle jeg gjøre? Det var tydelig han ikke ville la meg gå, så jeg bestemte meg for at beste måten ville være å bare spille dum og spille med slik at jeg ville klare å komme meg bort senere. Så kysset han meg og jeg ville egentlig ikke, men han satt på en slik måte at det ikke var til å unngå og han holdt armen min fast så jeg er sikker på at jeg hadde prøvd å løpe så ville han bli voldsom mot meg. Så jeg kysset tilbake, beklaget meg og sa jeg var litt påvirket av aklkoholen som gjør meg svimmel når jeg lukket øynene. Ikke lukk dem sa han. Jeg må lukke dem når jeg kysser sa jeg. Han godtok heldigvis det.

Etter en stund ville han legge seg. Jeg hadde allerede gått litt på do og jeg skyldte på vinen. Jeg ble med ham inn litt, vi snakket litt, og da han ville kysse igjen sa jeg at jeg ville gå på do først. Nå var han allerede full nok til å være smålig søvnig og trodde han hadde klart å få meg til å bli. Han hadde ikke. Heldigvis er Leia så tam at hun er veldig flink til å høre på meg, og jeg hadde allerede klar vesken. Jeg tok skoene i hånden, Leia i vesken og lukket baderomsdøren. Deretter smøg jeg opp låsen og lukket forsiktid døren og løp.. Etter en stund hørte jeg ham gaule fra toppen av trappen, han hørtes sint ut og jeg var kjempe redd. Han var avkledd så han kunne jo ikke løpe etter meg med det første. Jeg tok på sko for å kunne løpe raskere, og løp opp i skogen i tilfelle han fulgte etter meg.

Var redd, så prøvde å ringe noen. Ingen svar hos noen. Sendte han jeg likte en sms, jeg ville snakke om dette. Ikke noe svar der heller.. Skogen var bekmørk og det regnet. Etter en stund så hadde jeg gått over fjellet og over på andre siden av t-banen så jeg turde å gå veien. Sjekket rutetabell på bussholdeplasser for å se om jeg nærmet meg Oslo. Og jeg gikk i flere timer og var kjempe trøtt. Biler stoppet, og jeg takket nei.. Men til slutt stoppet det en. Jeg var sliten og klissvåt, Leia var lei av å sitte i vesken og jeg var tørst. Jeg takket ja til å sitte på litt, og han overtalte meg til å ta bussen litt senere og sove hos ham litt.

Men jeg fikk ikke sove der, han drev og skulle kose, men han var ikke creepy som han andre fyren.. Han virket rett og slett bare som en snill fyr som ikke så ofte får seg noe, og jeg var så sliten og utmattet at jeg lot ham holde på der oppe. Etter jeg hadde bearbeidet den andre greien, så var jeg likegyldig til hele verden. Etter en stund trøttnet han og ville sove. Jeg latet som jeg sov, jeg kunne ikke sove. Jeg ville hjem. Så jeg drakk litt mer vann, og tok med meg Leia igjen. Hun hadde vært på do og sånn, så hun klarte seg sånn sett. Så jeg og Leia begynte å finne veien hjem igjen.

Jeg gikk i et par timer til. Jeg begynte å bli sliten, og det gjorde Leia også. Vi ville hjem. Så til slutt kom vi fram til en t-bane. Jeg vet i dag at det var på helsfyr vi var fordi jeg har vært der senere, og vi tok banen til majorstuen og gikk resten av veien hjem. Da jeg kom hjem, var klokken nesten 8, og det var lørdag morgen. Da jeg våknet, hadde jeg sovet hele søndagen og våknet ikke før mandags morgen. Jeg hadde det vanskelig, og trengte noen å snakke med og til å passe på meg litt.

Så jeg fortalte om det til han jeg likte. Det var allerede blitt sånn da at vi hadde begynt å snakke mindre etter jeg sa ingen forhold, men vi hadde fortsatt holdt på etter det. Han hadde lovet å passe Leia da jeg reiste til Bergen for å rekke min lillesøsters konfirmasjon, som mine foreldre hadde funnet ut jeg ikke fikk gå alene til. Jeg måtte ha med meg kjæreste, og siden jeg ikke hadde måtte jeg komme alene. Jeg liker ikke pappa og Åse, jeg kommer ikke dit alene.

Så i Bergen tok jeg kontokt med litt venner, og en av dem er en kompis av min eks der som ikke lot meg i stikken da alle andre gjorde det, så han var vel en av dem jeg hadde kjent lengst og som jeg stolte en del på. Av personlighet er han litt drittsekk, men jeg visste om det og det gikk greit. Skulle jo ikke være sammen med ham og han hadde jo ikke ditchet meg som de andre. Så jeg godtok ham som en venn.
Men dagen før konfirmasjonen så drakk jeg med ham fordi han kunne da, og jeg rotet litt med busstider og det ble til jeg overnattet. Har gjort det mange ganger før, så det var ikke noe problem. Trodde jeg.. Han gjorde ting ganske ukonfortable for meg, selv om jeg på forhånd hadde gjort det klinkende klart om at jeg ikke kom til å knulle ham på noen som helst måte fordi jeg allerede hadde noen jeg brydde meg om. Og etter den nylige episoden min var jeg veldig skjelven fra før. Så vi skulle sove, og det var varmt.

Alle som kjenner meg vet jeg ikke sover med bh fordi det gjør vondt fordi jeg har litt store pupper.. Jeg klarer ikke å sove med fordi det gjør så vondt. Så jeg sov uten, og lyset var av. Så da han snur seg rundt og holder rundt meg med ene hånden på puppene mine, naken og stikker kuken mellom bena på meg får jo jeg panikk. Jeg sier sove og han sier ok og ligger sånn en stund. Jeg sovner ikke. Jeg føler meg ubehagelig, kvalm og redd. Jeg vet ikke om han ville gjort noe mer, men jeg venter til han er døsig og sniker meg på do. Tar med meg klær siden toalettet er oppe, men jeg går ikke på do. Jeg går ut og begynner å gå hjem. Fra før vet jeg at det tar 4timer å gå til Loddefjord og at jeg ikke ville være hjemme hos min venninne før et par timer før jeg må stå opp. Så jeg løper litt deler av veien, og kjøper meg en kaffekopp på veien for å holde pga kulden.

Endelig hos min venninne. Hun spør om det gikk bra, og jeg sier ja. Jeg snakker jo ikke om ting. Klokken ringer, og jeg kan ikke stå opp. All den psykiske påkjenningen er for mye for meg og jeg har bare lyst å være med personen jeg liker og vil han skal si til meg alt skal bli bra. Men jeg er så ødelagt nå at jeg ikke kan ta i folk. Jeg kan ikke klemme, ikke håndhilse og når folk dytter ani meg ved tilfelle på gaten blir jeg ekstra på vakt og holder på å slå til dem å freake ut. Jeg er rett og slett ødelagt. Jeg forteller hva som hadde skjedd på face, men vi snakket enda ikke så mye. Han virket stille.

Jeg kommer tilbake til Oslo. Alt jeg ønsker er noen jeg kan stole på og som bryr seg om meg og kan vise meg at jeg betyr noe og får meg til å føle meg trygg. Det jeg kommer tilbake til er noe helt annet.. Fordi personen jeg trodde jeg kunne bli sammen med når jeg hadde kjempet gjennom problemene mine, forteller meg at det er best vi bare forblir venner og igjen er jeg helt alene i den store verden. Jeg har internett og data en stund til, men ingen venner. Jeg begynner å ta mine medisiner, eller hadde vel tatt dem en stund. Husker ikke det lengre nå. Alt jeg husker er at jeg satt igjen med ingenting.. Jeg var alene, ingne venner, ingen til å hjelpe meg å flytte..

Men jeg fortsetter livet, finner en nettsiden der man kan treffe venner og ikke kjæreste, og derifra får jeg nye bekjentskaper. Jeg treffer noen av dem, deriblandt en gutt  som jeg snakker en del med og som hjelper meg å flytte. Han har bil, så vi tok et par lass. Litt bedre enn trikken som jeg kjørte frem og tilbake på.. Jeg er en stund uten internett og data nå, og en liten stund mobiltlf. MEn jeg er likevel blitt bra nok til å jogge og prøver å trene litt. Medisinene hjelper og jeg ble bedre. Men jeg kunne fortsatt ikke ta i noen, klemme noen og jeg stolte absolutt ikke på noen.

Vi snakket litt om dette, og han fant ut han skulle hjelpe meg. Så jeg hang en del med ham en stund, og overnattet et par netter. Lettere å snakke med lyset av, og han respekterte avstand og at han ikke fikk ta i meg. Jeg følte meg trygg nok og sa en natt han kunne prøve å holde rundt meg. Det var vanskelig, og han kjente det han og. Han sa slapp av, fordi jeg strammet hver eneste muskel i kroppen, og han ba meg puste fordi jeg sluttet å puste fordi jeg var så nervøs. Etter en stund begynte jeg å slappe av på ordentlig og jeg følte at jeg igjen kunne være meg selv.

Vi utviklet en veldig merkelig ting. Et slags forhold, men vi var ikke sammen. Og jeg likte ham ikke på den måten, og han likte meg ikke på den måten. Vi hadde bare hele forholdet, snakke sammen, blåse ham i øret, lage grimaser og i det hele tatt sove med hverandre og etter lang tid flere ting. Så jeg ble i stand til å ta i folk igjen, han hadde i hvert fall tatt seg tid. Også ble jeg litt avhengig av selskap igjen si vi gjorde det stille en stund, snakket veldig lite. Og det var ikke vanskelig å bli alene igjen egentlig, og jeg likte ikke å bli avhelgig av ham så jeg sluttet egentlig å snakke særlig med ham..

Men jeg fikk han til å komme over en dag fordi jeg trengte noen pga mye som skjedde rundt meg.. Jeg fortalte ham aldri hvorfor fordi jeg ikke egentlig snakker med gutter om andre gutter. Greien som skjedde var nemlig at denne personen jeg likte, jg trodde han kanskje likte meg og likevel nå. Fordi han hadde flyttet fra der han bodde. Egentlig skulle han flytte til *Bergen, men han forbled i Oslo. Og han trengte et sted å bo, så han spurte om å få bo hos meg et par dager. Så du skjønner kanskje at jeg ble i hundre og fortalte alle mine jentevenner om at han skulle bo der, og at jeg trodde han kanskje likte meg. De var selvfølgelig glade på mine vegne.

Men det var ikke slik. Jeg tror bare jeg var en nædløsning fordi han ikke kunne bo hos noen andre fordi den dagen han lovet å komme, så kom han ikke. Eller han ringte meg på kvelden og sa han skulle bo med noen andre, men de hadde ikke seng likevel. Så om han bare kunne være en natt. Da var det såpass sent at jeg ikke orket å finne fram noen enstra seng og sove på den for hans skyld.. Og jeg ville ikke han skulle sove på sofaen for den er helt jævlig. Så det ble at vi sov i min seng, selv om det virket som han egentlig ikke ville det. Jeg sa han luktet røyk så han tok av seg genseren.

Og for første gang på lenge snakket vi en stund. Og jeg kjente hvor mye jeg enda likte ham fordi det værket i meg at jeg ikke kunne legge meg bort til ham.. Jeg tror egentlig ikke han prøvde seg på meg heller. Har spurt min kompis om et par ting for å være sikker, og han sa at gutter mener alltid det de sier. Så da han sa han var kald, så frøs han på ordentlig. Han ville ikke bli holdt rundt, han var kald. Jeg hadde delt dyne med ham da, men lå ikke intill ham. Jeg spurte om det hjalp, han sa ja hva gjorde du? Og jeg sa bare jeg lå dynen min oppå ham..
Og jeg kan innrømme jeg underveis halvvåknet og lå min arm bortpå hans som lå ganske nærmt, men våknet senere av at han dro vekk hånden. Så om han våknet eller gjorde det i søvne tror jeg ikke spiller særlig stor rolle. Liker man noen, vil man vel egentlig i søvne bare flytte seg nærmere, i hvert fall etter det jeg har erfart. Så tror ikke han liker meg tilbeke.


 

Og senere på dagen hørte jeg ikke noe mer fra ham.. Antar han fikk seg et sted å sove til slutt, jeg var visst bare sistevalget uansett.. Og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra ham. Han snakker aldri til meg på face lengre, og svarer kort og virket lite interessert. Men jeg trodde han likte meg en liten stund fordi vi snakket litt om ting en stund, og da skrev han at han likte meg da og at han fortsatt gjorde.. Og jeg skrev at jeg likte ham også. Men tror kanskje jeg dyttet ham vekk på en eller måte fordi jeg var redd da..

Likvel så tok jeg en siste sjanse, og sendte ham melding på face. Skrev: Dumt spr, men vil du gå på kino med meg? Bare for å avkrefte at han ikke ville. Men han sa ja, det ville han gjerne. Men han kunne ikke sløse penger da siden han ikke har jobb enda. Han ville jobbe med noe annet enn det han hadde. Sa jeg hadde litt penger og kunne legge ut, hørte ikke noe mer. Innviterte ham med på de filmgreiene også, men han var ikke i Norge da sa han..

Og jeg har ikke hørt noe mer enn det egnetlig.. Tror det som skjedde var at da han var på eurotrip så traff han en jente eller noe, fordi han virket så smått fortsatt interessert før han reiste. Og vi snakket nesten hver dag mens han var borte, og han lagde hele setninger. Men ikke etterpå.. Så egentlig så syns jeg ikke vi virker som gode venner engang.. Og det føles ikke helt som han vil være venner sånn egnetlig, fordi han gjør som han gjør. Syns ikke det spiller noen rolle om jeg liker ham eller ikke, det er mange som har venner som har følelser for en og som er gode venner. Og det er bedre enn å ikke snakke. Og som jeg har erfart, mange er bedre venner enn kjærester. Så kanskje det uansett er bedre å bare være venner, fordi da er man aldri i situasjoner som ekser og ikke kan være venner.. Men vi var aldri sammen, hadde ne ting en liten stund men kan ikke kalle det mer enn en ting..

Han kompisen min som hjalp meg gjennom tøffe tider da jeg ikke kunne ta i folk og hjalp meg til å kunne det igjen, det var vel han jeg stolte mest på fordi hadde hadde stilt opp som han gjorde. Likevel, stolte veldig lite på ham pga erdafinger. Det var han som ditchet meg på de filmgreiene, og jeg er glad jeg ikke gledet meg til å gå med noen. Fordi jeg turde aldri helt å glede meg fordi jeg stoler ikke på noen helt lengre, men han ødela det lille jeg stolte ved å ditche meg to dager på rad. Jeg latet et liten stund som det ikke brydde meg, ting skjer. Men andre dagen på rad så kunne jeg ikke ignorere det. Og det var da jeg la ut video om hvor mye det påvirket meg. 2 dager på rad, det er vel det nærmeste jeg har valgt selv å vise svakhet foran noen på flere år. Jeg vil folk skal vite at jeg ble skuffet og hva det gjordepå meg, jeg ville de skulle vite men jeg ville ikke fortelle. Så jeg viste det fram, og det var flere som følte seg påvirket og trist på mine vegne, men han det gjaldt har vel ikke sett det og jeg bryr meg ikke. Jeg vet ikke om jeg vil være venner med ham lengre, det han gjorde var ikke greit mot meg som prøver å bygge opp det lille jeg har av troverdighet til andre.

Så jeg tror man kan si at jeg er ødelagt for alltid nå, fordi jeg ikke lengre vil fikse dette tror jeg.. Det virker ikke som det finnes noen i hele verden som kan stoles på som er mennesker. På ene kurset lærte vi at det var greit å spørre etter hjelp fordi ingen ville hverandre noe vondt. Bull shit, mennesker er skapt for ødeleggelse og hat. Hvorfor føler vi ellers hat? Dyr kan føle kjærlighet gjennom instinkter for barn, men egnetlig aldri hat. De kan velge at de ikke liker deg, men de kan ikke hate deg. Mennesker kan. Og som menneske vet jeg selv at det første jeg har å si om alle andre mennesker som oftest ikke er noe pent, det kommer senere..Så jeg har valgt å godta at mennesker er mennesker og ikke kan stoles på. Jeg vil ikke stole på dem lengre, fordi det gjør vondt fordi alle jeg noengang har kjent har såret meg omtrent. Kanskje ikke med vilje, men de har.. Alle. Så nei, Jeg lever, livet er som det er, men jeg liker det ikke.

Videoblogg – Slik ser det endelige resultatet av extensionet mitt etter klipping!

Endelig har jeg klippet extensionet så jeg kan ha håret løst om jeg ønsker det. Håret mitt ser ut som på videoen, og jeg er fornøyd med rufsefrisyren min. Om noen er uenig får det heller være, det er mitt hår og det er jeg som skal være fornøyd!=D

 

Liker du hair extensions?

Videoblogg – I dag er jeg litt stolt over meg selv

I løpet av livet går man gjennom mange slags ulike tester, og alle har noe de syns er vanskelig. Noen syns det å skille seg ut er vanskelig, andre igjen syns det er vanskelig å stå foran andre eller å stå opp for seg selv. Uansett hva det er, så blir man litt stolt av seg selv når man likevel klarer å stå opp for ting man egentlig er litt urolig for. Det beste jeg vet er i hvert fall når mine venner vet det er ting jeg har problemer med og likevel gjør, og når jeg forteller at jeg har gjort det likevel og de sier de er imponert av meg eller de sier de er stolt over meg. Da blir i hvert fall jeg glad, og får en positiv opplevelse av det jeg her gjort og fortsetter med det.

Men over til videobloggen min: Her forteller jeg litt om hva jeg har klart å gjøre i dag:

 

Har du gjort noe du er stolt over i det siste?

Videoblogg – Penger er noe drit, egentlig..

Når pengene i banken går hulter i bulter så er det mye det blir satt en stopper for.. Så nei, jeg liker ikke penger men kan vel ikke leve uten egentlig..

 

EDIT: Jeg sier en ting feil.. Jeg jobber ikke der, jeg går på skole der.. Men jeg jobber med skolearbeid om man kan regne med det da, lolXD

Sånn har jeg det..

Jeg er bedre igjen nå enn for et par dager siden. Jeg ser det positive i ting igjen og jeg jobber meg forover. Men jeg er likevel et par skritt tilbake igjen. Den smellen jeg gikk på å stole på en kompis, den første jeg stolte på etter 2 episoder som jeg ikke vil fortelle hva som skjedde på og etter brutt forlovelse, brøt meg så mye ned at jeg trengte hjelp til å komme meg opp og fram. Han hjalp meg, og jeg begynte så smått å stole på folk og begynne å gi klem i forbindelse med sosiale normer. Og jeg kunne uten å freake ut.

Men etter å ha blitt ditchet en dag, så knakk jeg litt men jobbet meg fram. Fredagen var uansett ikke så viktig for meg. Lørdagen derimot var.. Og jeg ville gå der uansett, fordi jeg gledet meg. Men ville ha med meg noen fordi jeg var veldig nervøs. Men da jeg ble ditchet andre dagen og, og da jeg hadde spurt alle i nærheten om å være med og ingen stilte opp, så knakk jeg helt.. Og selv om jeg har jobbet meg forbi det nå, så merker jeg på hele meg at jeg har gitt opp på alle og jeg er ikke sikker på om jeg denne gangen klarer å komme meg opp igjen.. Jeg er redd jeg kanskje ikke klarer å stole på noen igjen..

Prøver å glede meg til jul, men det er vanskelig. Innerst inne så forteller kroppen min at det ikke kommer til å bli noe av. At jeg burde avlyse turen og feire alene for å unngå å bli skuffet. At det bare burde vært meg og Leia og ingen andre, fordi Leia kommer ikke til å såre meg. Leia elsker meg, og jeg elsker henne. Og henne er det eneste jeg trenger.
Bortsett fra at det kanskje ikke er sant. For det jeg innerst inner ønsker meg mest i hele verden, er en familie.. Men akkurat nå er tankegangen sånn at jeg tror ikke jeg kan få barn med noen jeg er sammen med. Kanskje det beste ville være å bare få en for meg selv, uten en far, fordi jeg rett og slett ikke kan stole på andre mennesker. Men jeg stoler på barn. De er uskyldige, annerledes.. Og jeg tror jeg ville blitt en bra forelder. Men ikke enda, ikke før jeg er godt stabilisert og kan tilby mer enn nå. Da kan jeg kanskje tenke på det..

Dette er ikke tanker jeg hadde for 2uker siden.. Da følte jeg meg klar til å prøve å finne meg noen, kanskje snakke med en jeg liker nå.. Jeg kom til og med langt nok til å be ham med på en aktivitet.. Om han tok det som vennegreie eller ikke spiller ingen rolle for meg. Om han ikke liker meg, spiller det ingen rolle. Det er alltid fint å finne på noe med folk man bryr seg om. Men nå tror jeg at jeg er tilbake der jeg begynte, og jeg vet ikke om jeg klarer å stole på noen igjen. Jeg stolte ikke mye på han fyren, og jeg hadde ikke store forventningene. Bare at vi mætte halv 9, satt bak der jeg skulle skrive autografer, se filmen og gå hjem.. Var det eneste jeg ville skulle skje hele helgen, og det eneste som ikke skjedde..

Så nå sitter jeg her da.. Føler at dette blir så gammelt. Trodde jeg var klar for å begynne å stole på noen, men når det bryter meg ned så kanskje ikke jeg var klar i det hele tatt.. Uansett spiller det lite rolle nå. Jeg hadde en person jeg stolte på, og han ditchet meg.. 2 innlegg lå jeg vel egentlig ut om det, og i begge to klarte jeg ikke å la vær å grine. Og jeg brydde meg ikke. Det såret meg, jeg er ikke redd for å vise det, og jeg er ødelagt igjen. Så jeg bare sier det, om du vil bli kjent med meg.. Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å stole på deg fordi du er et menneske. Mennesker er noen forferdelige vesner, og ingen kan stoles på. Ikke engang meg. Ikke stol på meg, jeg stoler ikke på deg. Og det er vel kanskje til det beste. På den måten sårer ikke jeg deg, og du sårer ikke meg. Og jeg vet fortsatt ikke om jul er en god ide lengre. Må snakke med min venninne om det først.. Så får vi se.. God jul-_-

Videoblogg – Jeg er på Oslo Fright Night nå!=(

Denne videoen har jeg bare lagt en timer på når den legges ut. Så når du ser denne, så er jeg allerede på Oslo Fright Fest og etter det drar jeg bare hjem for å sove. Noen dager skulle jeg bare ønske ikke hadde skjedd i det hele tatt.. Dette er definitivt en av dem..