For mange av oss, kan bortfall av dyr føles tyngre enn bortgang av et menneske. Det betyr ikke at det ikke er tungt å miste mennesker som har betydd mye for oss, men sorgen etterpå kan være tyngre på andre måter enn det å miste et menneske. En av grunnene til dette, er gjerne at det er mer akseptabelt å sørge når et menneske dør enn et dyr, så man får ikke den samme støtten fra andre. Når et menneske dør, er det ingen som sier «Det var bare et menneske», så det er lettere å få støtte av andre til å komme gjennom sorgen. Når dyr dør, er det vanskeligere å snakke med andre. De skjønner ikke sorgen, det er ingen støtte å få. Man blir veldig alene med sorgen uten å føle at man kan dele den med noen. Man har ikke rett på fri fra jobben til å bearbeide sorgen, det er forventet at man er på jobb igjen dagen etter.

Vi mistet katten vår 27.februar. Vår katt hadde en kjent hjertefeil, så vi var veldig opptatt av hans helse og matrutiner. Vi dro jevnlig til veterinær for å sjekke ham, men det var aldri noen som tok opp å sjekke hjertet hans mer. Det var bare en liten feil som gjorde at det var større risiko å ha ham i narkose, noe annet problem var det ikke. Til han vekket oss midt på natten, han klarte ikke å gå og virket å være veldig frustrert over å ikke klare å stå på bena sine. I det øyeblikket ville jeg ikke godta at han også hadde vondt, bare at det var ubehagelig. Dette kunne vi fikse.

Jeg ringte veterinær og fikk bestilt time, deretter ringte min mann taxi. Det var viktig for oss å komme dit fort, vi visste ikke da at det ikke spilte noen rolle. Veterinæren tok en titt på katten, kjente og stilte spørsmål. Dommen var klar: Han hadde fått en blodpropp i nedre delen av ruggen som sperret for blodsirkulasjonen ut i bena. Hun hadde kjent etter puls der, det var ingen. Bena var blitt kalde. Det var ingen kur, ingenting vi kunne gjøre, ingenting som kunne prøves. Katten var i enorme smerter, verken smertestillende eller blodfortynnede kunne gjøre noe for katten vår på dette stadiet. Hennes anbefaling var klar: Det beste var å la ham få slippe.

Hele verden knuste sammen for oss. Dette var rett ut av det blå, vi var ikke forberedt på dette. Gjennomsnittlig levealder for katt er mellom 13-15år, han var bare 9år. Vi hadde da eid ham 3,5år og var et viktig familiemedlem. Vi har to andre katter og, men denne katten var mer enn en katt for oss. Vi visste hva vi måtte gjøre. Vi ville gi ham noe godt for siste gang og fikk veterinæren til å hente noe våtfôr til ham. Han lyste opp med en gang og begynte å spise, men stoppet raskt da han hadde altfor vondt til å klare å spise. For første gang valgte vårt matvrak av en katt å ikke spise, dette viser smertene han var i. Så det ble gitt bedøvelse for å få ham til å sove. Vi var med ham hele veien, for oss var det viktig at han ikke skulle være alene. Vi klappet ham og strøk ham, men han nektet å ligge seg ned. Til slutt måtte jeg legge ham ned selv fordi han holdt på å sovne sittende. Jeg lurer på om han visste hva som var i ferd med å skje, og at han ville være lengst mulig med oss.

Så var det på tide å ta siste sprøyten. Vi måtte først signere på at dette var vårt valg, jeg valgte å skrive under. Jeg har opplevd dødsfall av dyr før og tenkte at jeg skulle klare sorgen bedre enn min mann, så jeg ville skåne ham fra å skrive under. Hånden min skalv og jeg merket at det ikke var det jeg ville gjøre. Jeg ville bare skrike at jeg ombestemte meg, eller at veterinæren plutselig skulle si at hun kom på noe vi kunne prøve likevel. men det skjedde ikke. Og siste sprøyten ble satt. Jeg satt og så på ham til han sluttet å puste, veterinæren bekreftet at hjertet hadde sluttet å slå. Han var borte.

Men det stopper ikke der. Når dyr dør, må man ta flere valg, akkurat som når mennesker dør. Hva gjør vi med kroppen? For oss var det utrolig vanskelig å gå derfra uten katten. Vi hadde valgt kremasjon og valgte en urne der og da. Vi ville ha noe av katten med tilbake, så vi valgte alenekremasjon i tillegg. Det kostet oss 10.000kr hos veterinæren med avlivning, kremasjon og urne. Forsikringen betalte bare tilbake 500kr. Vi tok penger fra alle mulige kontoer, penger vi egentlig ikke hadde. Vi har ikke noe sted vi kan begrave ham da vi bor i blokk, så kremasjon var eneste muligheten. Alternativet var kremasjon på 3.500kr, men da ville vi ikke få noe tilbake. Så urnen kostet 3000kr og alenekremasjon 3500kr eller noe. Resten var avliving. Så i tillegg til sorgen, ble vi etterlatt med en stor kostnad vi egentlig ikke hadde råd til.

Vi tok t-bane hjem. Hele turen virket rar, og det var tomt hjemme. Alle tingene hans var fortsatt der, det kom varsler opp på de ulike appene som var koblet til ham. Det var vanskelig. Jeg var hjemme fra jobb de to første dagene, bare for å sortere litt og sette bort tingene hans. Det var vanskelig, det var som å rydde ham bort fra livene våre. Vi gråt hele veien, men vi klarte ikke å ha det framme. Vi tok et glass vin og bladde gjennom fotoalbum og så på videoer av ham. Vi snakket sammen jeg og min mann, det løsnet litt opp da. Å tenke på de gode tingene han hadde tilført livet vårt, de gode opplevelsene.

Jeg fikk tilpasset arbeid den uken. Det hjalp å komme seg ut litt, tenke på noe annet. Min mann var hjemme hele uken. Men det er fortsatt vanskelig for meg å være hjemme. I flere uker gråt jeg med en gang jeg kom hjem, og fortsatt føles hele huset tomt. De andre kattene er så forskjellig fra ham, så de minner meg mye om at han ikke er der. Jeg sliter med de samme tankene som når mennesker dør, er det noe jeg kunne gjort annerledes, hvorfor ble han borte så tidlig, hvorfor skjedde det med ham som var så fin, blir sjelen hans født på ny og kan jeg finne ham igjen, hvor er ham nå, hvorfor skjedde dette, var det noe som kunne vært forhindret, var jeg en god nok eier for ham..

Og jeg sørger fortsatt. Det er gått litt over en måned, men jeg savner ham fortsatt. Jeg snakker fortsatt litt med min mann, men han virker å være kommet over den verste biten. Jeg merker sorgen på hele kroppen. Jeg er mye mer sliten enn jeg pleier å være, mye mer glemsk, mye mer sint, mer motløs. Det er vanskelig å finne noe med livsmening. Jeg klarer ikke å finne glede i det jeg før fant glede i. Han var en stor del av hverdagen min, han var med på alt. Han satt og snakket med meg da jeg lagde middag, han satt på fanget mitt da jeg så film og sov sammen med meg i stolen etter jobb når jeg var trøtt. Skulle jeg trene, brukte jeg en stor del av tiden på å måtte flytte ham av matten da han insisterte på å sitte der sammen med meg. Han kom å hilste på meg ute når det var varmt, vi kunne gå tur sammen om sommeren. Han hadde gps på og noen ganger så ble han ute så lenge at vi måtte gå å hente ham, han ble alltid kjempe glad når vi «fant» ham og han gikk hjem sammen med oss. Han fikk ikke være ute på natten. Pga søvnproblemer kunne jeg ikke ha katten på rommet da jeg sov, men i ferier og noen ganger i helger så tok jeg ham med. Jeg våkner klokka 4 for å gå på do, da følger han med og er ferdig å sove sammen. Ved jul hadde jeg nettopp operert, så kunne ikke ha ham i sengen da. Det er ikke noe fri fra sommer til jul heller, så jeg hadde ikke hatt ham i sengen på et halvt år. Så jeg gledet meg til påskeferien. Men det kom aldri så langt, vi mistet ham før det. Jeg skulle aldri ha ham i sengen igjen.

Så ja, for mange av oss er det tyngre å miste dyr. Man er mer alene med sorgen og andre skjønner ikke at man sitter med den eksakt samme sorgen som når mennesker dør. Men i motsetning til når mennesker dør, er folk opptatt etter å fortelle at de ikke skjønner sorgen, eller at «det var jo bare et dyr». Det å miste et dyr som var spesielt for en, er akkurat det samme som å miste et menneske som sto en nær. Det eneste som er forskjellig, er tiden etter. Det er lettere å få støtte for mennesker som dør, vi som mister dyr blir stående alene utenfor fellesskapet. Og folk tror det er greit å fortelle hvor alene man er, ved å fortelle at de ikke skjønner sorgen eller si at det bare var et dyr.