Det deiligste med å gjøre noe, er å glede seg til helg. Men selv om jeg kjenner det blir deilig å sove lenge imorgen, føler jeg at jeg har gjort lite denne uken og jeg kunne godt tenkt meg å slite meg ut litt mer enn det jeg har fått sjansen til! Om det blir sånn når jeg begynner å jobbe fast igjen i barnehage, så bør jeg begynne på en aktivitet i tillegg til modelljobb. Tenker på noe sexy dansing, noe jeg egentlig alltid har vært fasinert av og som faktisk ser ganske gøy ut og som er bra trening, er pole dance. Ja faktisk, jeg kunne tenkt meg å danse på en strippestang! Har allerede sjekket kurs og det er ikke for dyrt egentlig. Burde kanskje begynne på noe som gjør meg mer fleksibel, men vil ta dansing først og se hvordan det går.
I dag var også på en måte litt trist dag. En kompis av meg lurte nemlig på om jeg kunne ta i mot en pakke for ham fordi han ikke har noen fast adresse for øyeblikket pga flytting. Det var han som hjalp meg med penger til mat, og jeg sa ja. Det er det minste jeg kan gjøre når noen er så snill med meg. Det ble mye styr med pakken som egentlig ble forsøkt levert på mandag, men ingen ringte på eller noenting her eller ringte noen av oss så det ble bare hengt en lapp utenfor bygget i en inngang jeg ikke bruker så mye.. Var bare flaks at jeg så lappen i går!
Heldigvis etter mye stress så gikk det bra, men det var ikke det som var det litt triste. Det litt triste er at min kompis flytter et godt stykke vekk, nemlig til Bergen, og selv om det er der jeg er i fra.. Jeg kan ikke reise dit. Og nå vil jeg dele noe som jeg har holdt skjult i mange år. Har nevnt noe ut av det til noen, men ikke hele greien. Jeg har aldri tidligere delt hvorfor jeg ikke kan reise til Bergen, men nå vil jeg ut med det. Jeg er klar til å dele det:
Da jeg var 16år traff jeg min første kjæreste. Han var mystisk, sexy, godt trent og han bare tok pusten fra meg. Det er utrolig nok vi i det hele tatt ble sammen, for da han var i nærheten.. Jeg mistet munn og mæle, jeg kunne ikke snakke. Klarte ikke. Jeg bare brukte tiden min til å stirre på ham. Men han virket tålmodig med meg og var ikke så glad i å snakke selv. I begynnelsen var alt intenst, og jeg kan godt innrømme at jeg ikke siden har følt så sterk dragning mot noen noensinne ever. Og jeg håper jeg ALDRI gjør det igjen heller, for en slik dragning er ikke en positiv ting. Den gjør deg blind, altfor godtroende og tilgivende og man vil rett og slett gjøre alt for personen. Og det er litt dumt om personen ikke egentlig er en bra person å være sammen med.
Han var 3år eldre enn meg. På Askøy var han kjent som indianeren. Ingen visste hva jeg het, men da jeg sa jeg var sammen med indianeren, visste alle hvem det var. Han har hatt problemer hele livet sitt, og har vært innlagt på mentalsykehus. Jeg bryr meg ikke om sånt, men vil likevel ikke si det er noen unnskyldning for måten man er mot andre på. Han røykte hasj, brukte noe annet dop og men det var sjeldent. Han hadde bare kompiser som også røykte og brukte ting, men det gikk greit. De var hyggelige, men problemet er når man bruker ting for lemnge så forteller man seg selv at det ikke er så farlig som alle tror, og man deler den opplevelsen med andre. Så til slutt ble det sånn at jeg tenkte sånn og. Det var ikke så farlig å bruke ting, det kom ikke til å skje noe.
Så jeg begynte å prøve aldri ting. Aldri sånn at jeg ble avhengig, og ikke av de sterkeste stoffene men likevel. Hasj, LSD og ecstacy er ikke bra og bruke. Og om det hadde vært lettere å få tak i ecstacy så hadde jeg mest sannsynlig blitt avhengig. Fra før av hadde jeg det vanskelig og slet med depresjon. Noen ganger kom det plutselig, og jeg kunne gjemme meg under trappen i evigheter og bare gråte stille. Så når noe gjorde meg så glad, selvsikker og full i energi så var ikke det bra. Til og med den dag i dag vet ikke jeg om jeg hadde vært sterk nok til å si nei takk fordi jeg lengter etter den følelsen selv om, og det er 5år siden jeg tok sist, og jeg har bare tatt 3ganger. Så det er farlig!
For det andre så var eksen min veldig kontrollerende. Og fordi jeg hadde sånn dragning, så gjorde jeg alt for ham. Så til slutt hadde jeg ingen venner igjen, fordi han ikke ville jeg skulle være med andre enn ham. De eneste vennene jeg hadde var hans venner. Så derfor gjorde det det også vasnkelig for meg å slå opp med ham om jeg ville, for jeg hadde ingen som kunne trøste meg. Jeg har ikke noe godt forhold til mine foreldre, og for mine søsken skal jeg være den sterke personen som klarer alt. Jeg er ikke den personen, men de trengte at jeg var det så hele livet mitt har jeg spilt den sterke personen jeg ikke er, og tatt i mot dritt for at de skulle skjermes. Helt til jeg ikke taklet mer og flyttet hjemmefra. De likte ikke kjæresten min de heller, men det var likevel bedre enn å være hjemme..
Vi var sammen en stund før ting begynte å bli virkelig gale. Jeg ville han skulle slutte med hasj fordi han fikk så dårlig hukommelse og ikke klarte å følge med på noe av det jeg sa, eller huske noe. Til og med ikke når jeg sa: Jeg vil du skal høre etter nå, dette er viktig. Så han sluttet. Men han klarte ikke være rusfri. Så i steden for begynte han å drikke. Hver dag. Ikke øl eller noe mildt, men reing sprit. Og han er en av dem som blir aggressiv og voldelig når han drikker. Og siden det ikke går så mange busser hjem til meg og han skjulte alkoholen til bussen min hadde gått hjem, måtte jeg være der. Jeg kunne ikke gå hjem, det tar sånn 8-10timer! Jeg var nødt å sitte der livredd for hva han kunne finne på å gjøre, fordi han var virkelig aggressiv. Noen ganger turde ikke engang hans kompiser å la ham være alene med meg pga at de var redd for hva han skulle gjøre.
Og det er denne delen som er vanskelig for meg å snakke om. Den delen som kommer etter drikkingen som jeg fremdeles har nederst i hukommelsen men alltid dytter ned igjen når det kommer opp igjen. Alt han gjorde mot meg, alt han sa, alle tingene han fikk meg til å gjøre. Og jeg kunne ikke slå opp med ham, fordi han truet med å ta livet av seg selv. Og en gang trodde jeg han hadde gjort det og, han hoppet over taket i toppen av en stor bygning og jeg klarte ikke å komme over for å se, det var for høyt. Og jeg gren og det gjorde så ondt! Jeg hadde prøvd å holde ham igjen, men han var for sterk for meg, jeg klarte ikke. Og jeg sto igjen på parkeringsplassen og hylgren og ropte på ham. Han svarte aldri. Og inni hodet mitt hørte jeg han treffe bakken flere ganger, og det hele var så vanskelig fordi jeg hadde så sterke følelser for ham! Og alt var min feil!
Men han kom over kanten igjen, det viste seg det var et platå der. Han hadde ikke hoppet utenfor. Så vi tok bussen hjem litt, til han fant ut han skulle gå over broen og hoppe der og jeg måtte bønnfale ham om å ikke gjøre det og jeg lovet å alltid være med ham og aldri gå fra ham. Jeg måtte bære ham hjem, han klarte ikke gå til slutt. Jeg klarte ikke.
Også til de tingene han gjorde med meg.. Han slo meg aldri, men jeg vet han holdt på en gang men jeg krøket meg sammen på gulvet og skjermet meg så han lot vær. Men han har derimot skubbet meg ned trappen fordi jeg var i veien for ham, og han har skubbet meg opp på bordet når vi har hatt besøk og jeg har vært i veien og han har knust glass på gulvet og skubbet meg oppi det og han har tatt kvelertak på meg og sagt han skulle drepe meg. Men han slapp alltid taket til slutt, Jeg svimte aldri av, men jeg ble svimmel og omtåket mange ganger..
Forholdet var så jævlig, jeg begynte å hate ham mer enn jeg elsket ham, og for å klare å overleve så delte jeg ham opp i to personer. Den slemme og den snille. Og det var den snille jeg var sammen med, den slemme eksisterte ikke og jeg snakket bare om den snille kjæresten jeg hadde som var verdens beste. Den slemme eksisterte ikke.
Men jeg ville ikke mer av forholdet. Jeg kunne ikke slå opp, og jeg kunne ikke bli i forholdet. Det var bare en vei ut, og det var selvmord. Fordi jeg ikke klarte mer. Jeg hadde ingen venner, ingen familie, ingenting. Og jeg klarte ikke. Så en dag han hadde gått ut, så lagde jeg til en løkke av sånne gymringer han hadde i stuen og gjorde meg klar. Skrev et lite brev for å være snill, også var jeg klar. Jeg hang der og angret ikke noe. Jeg var så langt nede at jeg var mer redd for å leve enn for å dø, og det var det som fikk meg til å slitte taket med bena og gå gjennom med det. Dessverre for meg da, så hadde jeg ikke vært rask nok. Min eks kom hjem, og løsnet meg. Vi snakket litt, men det ble aldri bedre. Det fortsatte der det hadde gjort.
Jeg prøvde flere ganger, men jeg var ikke sterk nok til å gjennomføre fordi jeg var redd. I dag er jeg glad jeg ikke klarte det fordi jeg har et fantastisk liv nå, bedre enn jeg har hatt noensinne og jeg vil leve det livet jeg har nå. Men jeg kan ikke reise tilbake til Bergen. Jeg klarte endelig å slå opp med ham, og han tok ikke livet sitt. Men han vil fremdeles være sammen med meg, og det er fremdeles sånn at han vil være sammen med meg og kontrollere meg. Og han er ikke redd for å gjøre noe for å klare det.
Intil mai i år, hadde jeg ikke fortalt noen av mine søsken om forholdet vårt. Jeg hadde fremstilt som en sterk person der ikke noe var gale, og de trodde på meg. De trengte å vite at jeg hadde det bra, fordi de hadde nok med sitt. Jeg trengte å være sterk for dem.
Så da jeg var hjemme i mai, snakket jeg med min lillesøster. Hun var hos en kompis, hadde overnattet, og jeg skulle klippe henne for å ordne noe en venninne hadde gjort. Men da jeg står der og klipper, så kjenner jeg en merkelig kjent lukt. Jeg føler meg kvalm og dårlig, og bare kjenner alt komme opp. Jeg kjente denne lukten, jeg visste hva denne lukten var! Så uten noe spørsmål, så sa jeg bare rett fram: Du lukter Paul. Ikke noe spørsmål, bare et fakta. Hun var tatt på fersken.
Hun innrømte for meg at ja, hun så min eks. Som forresten er nesten 10år eldre enn henne og som mest sannsynlig har hiv. Jeg har ikke hiv, men han rotet seg bort i noe etter vi var slutt, jeg får høre ting av folk jeg kjenner som kjenner min eks, men jeg kommer ikke til å gi ut navn på dette vedkommende for deres egen beskyttelse i tilfelle min eks skulle lese mitt innlegg..
I hvert fall så hadde min lillesøster navnet hans i hjerte på hånden, og jeg kunne se på måten hun snakket på at hun var tiltrekket. Og I get it. Jeg vet hvorfor, jeg følte det på smame måte! Men jeg måtte ut med sannheten da.Hvem han virkelig var, og at jeg ikke ville de skulle snakke sammen mer. Tror egentlig ikke hun helt trodde meg, fordi jeg er flink å spille sterk, tror det kom altfor overaskende på henne og hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Det endte i hvert fall mellom at jeg måtte si hun måtte velge mellom meg og ham, for om hun vil være med noen som har oppført seg som han gjorde mot meg så var ikke hun min søster lengre. Så enkelt. For jeg klarte det ikke en gang til da! Var allerede på nippet til selvmord igjen da, og det hadde vært faktoren som hadde dyttet det litt ekstra utenfor.
Jeg fikk nr hans igjen, og avtalte et møte med min eks for å snakke alvor med ham også. For min lillesøster sin skyld. Selv om jeg var kjempe redd! Men det gikk egentlig bra. Han fikk ikke lov å ta i meg, jeg ville ikke håndhilse eller ha klem på noen som helst måte. Jeg ville ikke bli tatt i. Og han innrømte at han håper på å komme i kontakt med meg da han begynte på min lillesøster, det var det som hadde vært hans plan. Han ville fortsatt ha meg. Ga ham en alvorsprat, håpet han ville høre og da jeg gikk gråt han. Han gjør det, han griner altfor mye! Jeg tror ikke på det lengre. Det biter ikke på meg. Da jeg gikk hadde jeg ingen dårlig samvittighet, og jeg så ham ikke mer da.. Og jeg fortalte ham ikke hvem jeg var hos og hvor vedkommende bodde, og jeg sjekket at han ikke fulgte etter meg.
Poenget med at jeg ikke kan reise til Bergen i hvert fall, er at hver gang jeg har vært der har min eks klart å finne ut at jeg er der og på en eller annen måte har han klart å få tak i meg igjen og gjort livet surt for meg. Jeg vet at han har truet folk jeg kjenner som også han kjenner, og jeg vet at han kan slå ned folk om han er full og aggressiv nok. Så derfor vil ikke jeg reise så mye tul Bergen, fordi jeg er redd for de jeg er hos. Jeg vet at venninnen min forhåpentligvis kan forsvare både meg og seg selv pga hennes trening, men min kompis vet jeg ikke. Og jeg er glad i ham og vil ikke noe skal skje med ham, og om jeg er i Bergen og min eks finner ut jeg er med en annen gutt og han får høre at noen har sett meg et sted.. Jeg kan ikke risikere det. Jeg bryr meg om mine venner og vil ikke noe skal skje med dem.. Så derfor må jeg være forsiktig med navn og hvor jeg er, fordi jeg ikke vet hvor mange som ville kjent meg igjen og om han fikk vite av det.. Jeg er redd bare av å tenke over det. Og jeg vet ikke hvor sterk jeg er til ham nå, jeg er redd for å falle ned igjen fordi han er en sånn person som kan ta vekk alt jeg har kjempet for. Og om han gjør noe mot mine venner eller familie.. Jeg hadde faen meg drept ham!
Så derfor kan jeg ikke reise til Bergen, uansett hva. Så lenge han er der, er ikke jeg trygg. Og heller ikke mine venner. Og jeg vil ikke gjøre noe som setter mine venner i fare, de betyr for mye for meg. Gode venner er vanskelige å finne, og jeg vil ikke noe skjer med dem jeg har funnet. Da kunne jeg aldri tilgitt meg selv, aldri..
Kiddys blogg 