Er livredd for å bli depressiv igjen, noe som jeg var før.. Har ikke vært deprimert på kjempe lenge, men i dag ble jeg det litt idag, uten grunn.

Begynte med at jeg kjente meg litt varm, så gikk på kjøkkenet og åpnet vinduet for kald luft. Mens jeg var der, merket jeg at jeg ble mer og mer deprimert, og jeg gikk ut for å faktisk ta meg en røyk fordi jeg var ganske varm.. Jeg følte meg dårlig og spydde litt, er en stund siden jeg har røyt så hostet litt mye og spydde..

Jeg gikk inn, og følte meg bare værre og værre.. Etter en stund var det så gale at jeg visste jeg var deprimert. Det er en følelse man sjeldent glemmer. Ingenting betydde noe lengre, jeg hadde følelsen av at ingenting kunne gjøre meg glad igjen, ikke engang typen min. Jeg begynte å grine litt, uten lyd da.

Ville gjøre noe, ville ikke være sånn, så prøvde en ting som heldigvis hjalp. Selv om Pierre spilte tv-spill ba jeg ham om å hente et brettspill, Geni, og han gjørde det selv om han ikke var ferdig med tv-spillet sitt og han satte  seg ned for å spille med meg. Jeg følte meg helt blåst, men etter en stund begynte jeg å føle meg bedre. Jeg trengte å bruke hodet, tenke på noe og til slutt kom humøret mitt tilbake. Etter en stund spurte Pierre om vi kunne legge oss, vi var ikke ferdige men han var trøtt. Han spilte bare for min skyld.

Det er en av grunnene til Pierre er best. Om jeg virkelig trenger ham pga depresjonen min, dropper han det han har i hånden, uansett hva, og kommer for å hjelpe meg. En gang var han med en vekterkompis litt ut på natten, som ikke ville jobbe alene på senteret hannes om natten. Jeg hadde et anfall, og måtte til slutt ringe etter hjelp. Selv om han hadde lovet kompisen å være der en stund, kom han hjem for å hjelpe meg å bli bedre. Hadde dårlig samvittighet for at jeg ringte, men dette er ikke noe jeg kan takle alene når det kommer, og Pierre er den eneste personen i hele verden som har klart å få den følelsen vekk i fra meg..

En annen gang hadde jeg vært innom jobben hannes og det hadde skjedd noe, og jeg ville ikke plage ham på jobb så jeg hadde bare gått og slått av mobilen så han ikke skulle komme etter meg. Syns det var viktigere at han var på jobb fordi han hadde noen kunder og var med en ny ansatt dra en annen butikk der. Likevel kom han etter meg og han fant meg. Eller jeg fant ham. Når jeg er deprimert forandrer jeg holdning, og når jeg tar hette på er det umulig å se det er meg.. Han gikk forbi meg, men jeg fulgte etter ham og ropte på ham. Det var meg han så etter, han kjeftet litt på meg fordi jeg ikke hadde tlf på fordi han var redd jeg prøvde å fikse problemet mitt på en annen måte når ikke han fikk hjelpe. Han trøstet meg, snakket med meg og fikk vekk angsten. Jeg fikk følge ham tilbake på jobb, og gikk deretter hjem.

Han har hjulpet meg mange flere ganger og. Jeg får episoder, og det vet ham. Likevel gir han opp en del for å kunne trøste meg. Han gir meg så mye, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg var heldig, jeg fant verdens beste fyr. Han gjorde meg frisk, og han holder meg frisk.

 

For lenge siden hadde jeg flere som prøvde å hjelpe, men midt i depresjonen klagde jeg veldig mye, men jeg visste ikke om det og kunne ikke stoppe. Selv om de sa nei da jeg spurte, fordi mange av mine ekser har gjort slutt pga det, har de likevel sagt til meg til slutt at jeg klagde for mye. De klarte det ikke. Jeg kunne ikke slutte, for jeg visste ikke at jeg gjorde det..
Pierre fortalte meg at i begynnelsen av forholdet vårt klagde jeg veldig mye. Det var vanskelig for ham, men han visste at mange hadde forlatt meg pga det og han holdt ut. Han nevnte det aldri for meg, bare oppmuintret meg og sa fine ting til meg og kjeftet ikke for de feilene jeg gjorde da jeg var deprimert og så verden på en helt annen måte fordi sykdommen min gjorde slik.

Etterhvert som depresjonen min forsvant, ble også klagingen min borte. Mitt syn på ting ble bedre, og de feilene jeg gjorde pga depresjonen forsvant også. Jeg selv ble sterkere og kunne etterhvert ta mer vare på meg selv og kunne til slutt love å gjøre ting fordi depresjonen ikke tok overhånd. Jeg trengte ikke kutte meg selv lengre for å få bort smerten, Pierre fikk den til å gå vekk av seg selv..
Han tok vare på meg, tok fra meg bekymringer som hvor jeg skulle bo (kan ikke bo hos mamma, det var da jeg ble lagt innpå sykehus sist, pga henne), økonomien min var dårlig pga medisiner, lege og et spesielt kosthold jeg måtte følge pga en sykdom, og jeg hadde en venn jeg kunne snakke med.

Pierre var sterk for meg og tok imot alt jeg hadde av negativitet og og hjalp meg å bli en bedre og frisk person igjen. Pga Pierre er jeg ikke lengre syk og depressiv, jeg tror aldri jeg trenger å bli innlagt på sykehus og gå på medisiner igjen, og jeg VET jeg endelig kan ha venner jeg ikke jager vekk pga angsten og deprisjonen min.

Likevel, jeg er livredd for å komme inn igjen på sykehuset. Jeg vet at jeg egentlig ikke er frisk, når Pierre kommer sent hjem og jeg må sove alene kommer marerittene tilbake, og når Pierre er borte i lengre perioder så kommer også depresjonen tilbake. Pierre er min medisin, han får alt det vonde til å forsvinne, så så lenge jeg har Pierre er jeg frisk. Derfor er jeg også livredd for å miste ham, men han forteller meg at jeg er verdens beste kjæreste. Men jeg er ikke det. Jeg er bare det han gjør meg til. En frisk Kirsten, en frisk person, det er slik jeg er når jeg er frisk..

Skulle bare ønske andre hadde hatt tid til å kjempe for meg også, da hadde jeg hatt flere venner nå, istedenfor bare Pierre.. Likevel, det var vel det som førte meg til å treffe Pierre.. Så om valget er å ha flere venner og være ganske frisk eller å ha Pierre og være ganske mer frisk, er svaret enkelt. Pierre fortjener å være lykkelig, og jeg støtter ham like mye som han støtter meg. Jeg vil ikke ha noen andre enn Pierre, uten ham er livet mitt ganske så meningsløst, venner kan jeg alltids klare å finne siden, men det finnes bare EN Pierre, og han vil jeg ikke bytte vekk for alt i verden.

Pierre, jag älser dig. Jag vil inte ha några annan än du. Du är mitt liv<3

For mange er julen en høytid man tilbriner sammen med familie, der man også deler en masse kjærlighet og nærhet. Det er i hvert fall det jeg tror julen går ut på, greie er jo det at jeg rett og slett ikke vet.
 

Dette deler jeg for at de som faktisk har en bra jul skal tenke litt på at det faktisk ikke er alle som har hatt eller har en bra jul og kanskje tenke litt ekstra på de som ikke har det helt bra i julen. Tenk på de som gruer seg til jul.. Selv ser du alle de som pynter og lager julestemning for deg, for andre er kanskje dette tortur fordi de vet hva som venter dem på julaften, og ikke kan de overse det heller fordi det er julepynt og julegavetips overalt.

Kan ikke si at jeg har hatt de værste julene noensinne, men mine julaftener har vært så gale at jeg egentlig bare sluttet å feire fordi jeg ikke orket å gå gjennom det flere ganger. Det var ikke akkurat sånn at jeg ble invitert heller..

Hele greia begynte da jeg var liten. Foreldrene mine var ikke akkurat greie mot meg, det var en hel masse kjefting og skriking, ikke så mange forklaringer på det jeg gjorde så jeg skjønte egentlig aldri hvorfor ting var gale eller hvorfor ting var ekkelt. Det finnes fremdeles ting jeg ikke vet man ikke gjør, som heldigvis oppmerksomme venninner tidligere har poengtert ut for meg at Kirsten, når du gjør sånn.. Folk tenker ofte sånn og sånn og da vet jeg om det. Da vet jeg at jeg bryter en sosial norm og kan gjøre noe med det om jeg vil.

Mn jul var fin på noen måter. Ettersom familiegreien aldri var bra for meg på julaften, var det heller presangene jeg hadde fokuset på. Og pinnekjøttet. På julaften var det de to tingene som betydde noe for meg fordi resten av dagen egentlig ikke var noe bra.
Det gikk greit om morgenen, da var det jo TV jeg kunne se på, og maten lagde jo resten av familien min. Dusje husker jeg at jeg måtte gjøre i løpet av dagen også, og ta på meg fine klær.

Deretter kom maten. Vi peide å ha den hos min farmor som vi bodde hos da, og ingen av onklene mine hadde barn da. Selv hadde jeg bare tre småsøsken, så det var egentlig ikke særlig mange barn der, bare oss.
Og alle vet jo hvordan voksne er ang julemat som de selvfølgeig må sitte ved bordet i evigheter og spise og snakke liten gøy for ei lita jente som ikke har noen å snakke med, kanskje ADHD (aldri noen som sjekket og jeg er vel egentlig nesten vokst fra den oppførselen min..), og i tillegg var jeg ganske undervektig på den tiden også fordi jeg hadde problemer med å spise mat pga måten mine foreldre hadde oppført seg mot meg under middagen.
Kem i helvete som aldri har noen middag en av ungene liker, og tvinger ungen til å sitte flere timer ved bordet og spise opp når ungen faen meg ikke klarer å ete det fordi maten smaker så ekkelt?

Jeg er lært opp til at jeg er kresen fordi jeg ikke liker noe. Jeg er ikke kresen, det er mine foreldre som ikke kan lage noenting annet enn et fåtall av retter som jeg desverre ikke liker. Nå har jeg mye jeg spiser, og jeg får høre av mine søsken at min man smaker mye bedre en foreldrene mine sin mat så tror ikke de er så flinke til å lage mat egentlig..

Men tilbake til julehistorien min. Eller teksten blir det vel, men for å gi et bedre perspektiv av alt, gjør jeg det om til et juleeventyr:
(Jeg vet om at jeg plutselig har skrevet i jeg person men jeg vil det skal være slik.) 
 

          «Kirsten er 9år, og dette er julaften. Kloken begynner å nærme seg mye, snart tid for å kunne åpne presanger. Det var det eneste hun gledet seg til idag. Ettersom hun hadde tre søsken og 6 onkler og nesten alle av disse tanter, ble det også en god del presanger på hver av dem.
Middagen varte som vanlig i nesten tre timer. Heldigvis fikk hun og de tre søskene bruke en halvtime av den tiden til å se Jul i blåfjell, den siste episoden som hun også hadde sett på julemorgen, men alt for å slippe å sitte ved bordet og høre de voksne snakke om alt som ikke var noe gøy i det hele tatt mens hun selv ikke hadde noen  snakke med og heller ikke fikk lov å leke.
          Etter en egentlig ikke så spennende episode med blåfjell måtte hun slå av igjen TV og komme tilbake til passen sin og sitte en stund til. Siden de hadde fått gjester kl: 4 og begynt å spise klokken 5, regnet hun med at middagen ville vel vært ferdig om ca 1 1/2, så derfor bestemte hun og søskene sine seg for å mase om å få en presang på forhånd som de kunne åpne, og i m med at alle 4 maste fikk de til slutt lov å åpne hver sin presang.

 

          Kirsten var ikke som jenter flest. Faktisk var hun nesten ikke jentete i det hele tatt! Hun likte best å leke med gutter, biler var yndlingslekene hennes og barbie dukker hadde hun aldri eid. Ikke hadde hun hatt lyst heller. Barbiedukker var teit. Det nærmeste barbie-dukker de hadde hatt i huset, var de to lillebrødrenes actionfigurer som også hadde blitt godt brukt av dem.
          Kirsten var virkelig ikke begeistret av dukker. Lillesøsteren derimot hadde både dukkevogn og dukker selv om hun ikke var så gammel. Hun likte å både snakke med dukken, gi den «mat» og synge til den når den skulle sove. Ettersom hun var mye mer jentete, var ofte hun med som dame med baby som hadde blitt kidnappet da hunselv og Vidar hadde lekt detektiv. Kirsten hadde selvfølgelig vært detektiven og Vidar forbryteren.
 

           Hun valgte seg ut en litt stor gave, vanigvis var det de som inneholdt det hun ønsket seg eller det som var kult å få i gave. Søskene hennes gjorde det samme. Hun fikk kjeft om hun ødela papiret og rotet vekk merkelappen, så hun pakket forsiktig opp så raskt hun kunne, samtidig som hun prøvde å se litt på hva hennes søsken fikk.
          Da hun endelig kunne se hva det var hun hadde fått, kunne hun ikke gjøre noe annet enn å stirre. Pakken var fra hennes foreldre, de to personene som likspm skulle kjenne henne best i hele verden. Hun tok en titt på det søskene hadde fått. Tormod hadde selvfølgelig fått en gravemaskin, og Vidar hadde fått en stor og utrolig tøff bil! Elin på fire hadde valgt seg en myk pakke, så hun hadde bare fått enda en veldig fin kjole som hun fikk lov å ta på seg.
          Kirsten stirret tilbake på sin egen pakke, og begynte å pakke ut innholdet. Kanskje det bare ikke var så gale, hun kunne alltids prøve å leke med det.. Sette det sammen, problemet var egentlig at dette hadde hun ikke bruk for i det hele tatt. Hun tok ut to store hvite plater, og 4 trestykker som skulle brukes til å sette sammen det hun hadde fått. Ettersom hun bare var 9 fik hun ikke lov av foreldrene å bruke skrujern og skrutrekker, noe som hun klarte helt fint å bruke uansett.

          Etter en stund var det satt sammen. Hun hadde fått en dukkeseng for dukker. Av alle de tingene de to personene som skulle kjenne henne best i hele verden, så hadde de kjøpt henne en dukkeseng. Hun hadde noen bamser, men de trivdes hun best med i sengen pga alle marerittene hennes og dukker hadde hun ikke noen av. Dukker var stygge og ekkel..
          Hun tok med seg dukkesengen innpå rommet sitt som hun delte med sine foreldre. Det var iskaldt der ettersom de like at det var så nærmt som mulig 0°C i rommet, noe hun selv ikke var så enig i ettersom hun var ganske undervektig og hadde problemer med å holde varmen uansett hvor mye klær hun hadde på seg.
          Hun klarte å finne en plass i nærheten av kommoden hun kunne plassere dukkesengen. Pappaen hennes kom selvfølgelig ganske raskt og skreik på henne fordi dette var ikke et rom hun fikk lov å leke på. Hun kunne leke på Vidar og Tormod sitt rom, men dette rommet fikk hun ikke leke på. Hun rakk aldri å legge bamsene sine ettersom hun heller ikke fikk lov å fortelle hvorfor hun var der.
 

          Tilbake i stuen igjen hadde hun ikke noe sted å gjøre av dukkesengen og heller ikke bruke den siden hun egentlig ikke hadde noe å putte oppi den. Litt skuffet så hun legntende på Vidars kule bil. En sånn bil ville hun også ha! Mye bedre å leke med enn en dum dukkeseng..
          Hun gikk bort og prøvde å få lov å låne den, noe broren hennes ike likte og begynte å lategrine, no hun selvfølgelig fikk en hel masse kjeft for og straffen var å måtte sitte ved bordet hele resten av tiden og se på at hennes søsken fikk leke med det de hadde ønsket seg til jul. Hennes lillesøster lekte med dukkesengen ettersom hun hadde mange dukker, og da hun slv hadde prøvd å si imot fordi hun syns hele greia var urettferdig hadde hun bare fått kjeft og beskjed om at Elin skulle få lov å leke med den siden jeg ikke ville ha den selv.

          Til slutt ble det til for å åpe presanger. Alle måtte sitte i sofaen å vente på å bli ropt opp og få sine presanger. Hennes onkel leste opp og prøvde å gjøre slik at alle fikk etter tur. Kirsten var spent på hva hun kom til å få i år, etter all kjeftingen utover dagen var hun glad hun endelig hadde noe hun faktisk ønsket seg til å gjøre!
Elin sine presanger bestod for det meste av litt fine kjoler og barneleker, flere ting til dukkene og andre ting hun likte. Tormod sine ting bestod også av en del klær, godteri, flere biler og andre ting man kan bruke til biler, rattkjelke og annet som han hadde hatt lyst på. Vidar fikk skisko til skiene sine ettersom hannes sko hadde blitt for lite, selvfølgeig litt klær, bilbaneteppe og andre ting han hadde på ønskelisten sin.
         Også mine presanger.. Du kan likegodt stryke ut de 5 øverste tingene på ønskelisten igjen. Jeg har ikke fått noen av dem likevel.. Sytøy, dukke og dukkeklær, klær til mer, noe julesnop, clips øredobber og smykke og egnetlig en masse jenteting med et par ting innimellom jeg faktisk hadde skrevet på lista mi. Men bare ting jeg hadde fått beskjed om å skrive med fordi jeg trengte det, men jeg kunne ha med en form for beskrivelse av det selv..

          For det meste var jeg egentlig ganske skuffet.. Dette var folk som liksom skulle vite noe om meg, dette var folk som skulle bry seg på en eller annen måte. Selvfølgelig sa jeg takk, eller hadde jeg nok bare blitt slått igjen.
        Jeg var klar over at man ikke skulle slå barn, men fra jeg var liten av hadde jeg fått kraftig og ond ris på baken, gjerne med min egen bukse dradd ned for optimal effekt, og deretter husarrest om det var noe veldig gale. Ofte visste jeg ikke engang hvorfor de slo, de sa bare at jeg hadde gjort feil, men ettersom jeg ikke visste hvorfor det var gale så bare gjorde jeg samme feilen om igjen, men på en litt annen måte.

 

          Etter en stund begynte jeg å prøve å leke med de lekene som mine søsken for øyeblikket ikke lekte med. De hadde fått ting som var tusen ganger bedre enn mine. I gjengjeld prøvde jeg å bytte mine leker til dem slik at det skulle være likt. Eneste var at de begynte å skulle leke med alt jeg ville låne, og begynne å lategrine igjen.
          Og da sprakk det for pappa. Han var lei av at jeg prøvde å ta mine søsken sine leker, jeg fikk aldri lov å forklare min side, jeg fikk en hel masse kjeft og det var en hel masse skriking og jeg syns jeg var urettferdig behandlet. De hadde gitt meg en masse drit som jeg virkelig ikke likte, jeg var såret fordi dette var mine foreldre, og likevel kjøpte de meg alt dette?

     Jeg skrek tilbake. Ville ikke bli behandlet sånn, jeg syns det var urettferdig! Hele dagen hadde jeg gått og gledet meg til akkurat dette, ettersom jeg ikke følte noen familienærhet til min familie. Jeg ville bare ha som inesøsken hadde det, de var så glad for det de hadde fått og jeg ville ha de samme!
          Pappa var uenig. Det at jeg skrek tilbake da jeg ikke fikk forklare meg og ble sint, det var ikke noe han likte. Han slepte meg innpå rommet til mine søsken og ba meg være der resten av kvelden. Men ikke får han hadde slått meg igjen på rumpen. Hardt og brutalt, det gjorde vondt lenge etterpå, både inni meg og utenpå..

          Jeg gren. Lenge. Vet ikke hvor mye klokken var da jeg sovnet, men våknet litt innimellom for å gå på do men ingen kom. Hele resten av julaften måtte jeg tilbringe innpå rommet mitt. Jeg turde ikke å gå inn i stuen igjen, jeg ar redd for pappa, og for skrikingen og kjeftingen til mamma.
           Ingen kom den perioden jeg tilbrakte inne på rommet og sov. Ingen kom og sa de var lei seg, ingen sa jeg kunne komme inn igjen, ingen sa de ikke ville jeg skulle feire jul alene på rommet, ingen. Alt var bare trist og leit, og mitt år var igjen ødelagt.
          I lange tider hadde jeg bare håpet på at denne julen skulle bli fin. Denne julen skulle jeg ikke bli slått, denne julen skulle det ikke bli skriking, denne julen skulle alt bli fint. Men det ble ikke det. Ikke et ensete år. Til slutt orket jeg ikke mer skuffelser. Alle årene var det samme. Dette året hadde faktisk vært et bra år i forhold til de andre. Jeg valgte å feire mine julaftener alene fordi da kunne jeg ikke oppleve alle de skuffelsene som gjorde julatung for meg. Og nå er jeg ikke lengre velkommen hos pappa, og mamma vil jeg ikke ha noe mer å gjøre med.»

 

Jul feirer man md familie. Men om man ikke har familie.. Hvor feirer man julen da egentlig? Min familie er død for meg, for meg finnes de ikke. Beskriv ordet familie. Deretter setter du overskrift på:» Dette gjør ikke familien til Kirsten», og der har du en perfekt forklaring på min. Etter alt de har gjort mot meg så vil jeg ikke være en del. Etter alle de gangene jeg hadde det vanskelig og ikke fikk noen støtte, heller kjeft, så vil jeg ikke ha noe mer med de å gjøre.
Og før du forteller meg at jeg er hard mot dem, så kan jeg fortelle om en episode som jeg syns er bra nok forklart for deres oppførsel mot meg:
Da jeg var liten ble jeg mobbet og anket opp omtrent siden jeg begynte på skolen. Ingen venner. Eller, jo, en. Hun var handicappet og ville ikke ha noe med meg å gjøre på skolen. Inen voksne på skolen så det/brydde seg.
En gang fortalte jeg det til mamma og pappa. Det er noe av det vanskeliste jeg noengang gjorde. De trodde ikke på meg. De sa jeg løy, og at jeg måtte tåle at folk tullet med meg. De kjeftet på meg lenge til jeg sa at jeg løy. Etter det prøvde jeg aldri å snakke med dem om noe noensinne igjen.
Så jeg syns ikke jeg er for mildt for dem. Helst vil jeg anmelde dem for barnemishandling, men da må jeg ha noe med dem å gjøre i en tid framover så orker ikke. Vet ikke om det går heller, så ting får være som de er.

 

I år skal jeg feire jul med Perre sin familie, det blir første julen min på lenge. Jeg både gruer og gleder meg, jeg grugleder meg skikkelig! Hannes famile krangler aldri, og de er snille.. Jeg tør bare ikke håpe for mye på hva det blir fordi jeg er blitt såret for mange ganger..