Tenkte litt oer nettopp dette i dag, husker at jeg som liten ofte fikk beskjed om dette. Når mamma og pappa snakket seg imellom eller med andre, og jeg hadde lyst å si noe til det de snakket om eller ville være med i samtalen men hadde mistet noe den ene sa og spurte om det, fikk jeg alltid beskjed om at jeg skulle være stille når de voksne snakket, og at jeg ikke skulle overhøre samtalen fordi den ikke var berettet mot meg, selv om jeg sto en meter unna og hørte på.
Så jeg ble slik, sluttet å høre etter når de voksne snakket og gikk heller et annet sted. På skolen snakket jeg heller aldri med mer enn en om gangen ettersom jeg var en person som man hadde funnet at hun der hun omgås vi ikke med.
Som liten var jeg mye sint og følte meg mye utenfor. Jeg ble ganske lei meg av mye, bl.a at jeg av og til ville være med i samtale med de voksne men aldri fikk lov, fordi de rett og slett ikke var interessert i mine tanker og følelser rundt dette. Husker også at jeg prøvde å fortelle hvordan jeg følte et par ganger, og mitt værste minne er vel den dagen jeg ble anklaget for å lyge og fikk husarrest i steden for.
Nå er jeg 21år gammel. Jeg tier fortsatt når de voksne snakker, og blander meg ikke inn i samtale mellom flere voksne. Jeg kan ikke. Når det er en person der går det greit, da har jeg tanker og følelser. Når det er flere, blokkerer hjernen min helt. Jeg har ikke lengre tanker og følelser. De er som blåst bort. Har fått beskjed om at jeg ikke må være redd for å dele tanker og følelser og jeg er vel egentlig ikke det lengre, det er bare det at hjernen min har gått inn i et modus.
Mens andre unger var opptatt av å leke og ha det gøy, så var jeg opptatt av å beskytte meg selv mot alt det som skjedde i hjemmet og rundt meg. Og alt det jeg har lært meg selv, er vanskelig å gi slipp på, selv om jeg har prøvd. OG når det i tillegg er vanskelig, og folk rundt meg reagerer litt negativt eller sint mot det, er jeg helt tilbake på igjen. Jeg takler det ikke, det er en måte jeg har lært meg i hele mitt liv å beskytte meg selv på, mot sinne, aggresjon, trussler, påstander, slag, unngå å bli dødelig såret, orke å leve..
En av tingene som har vært med å å prege meg som person, er at jeg har lært at å gråte er svakt. På skolen ble jeg mobbet, og når jeg gråt var målet nådd og jeg fikk høre det. Hjemme fikk jeg kjeft for å gråte, jeg skulle ikke gråte jeg skulle ta meg sammen og slutte med det jeg gjorde gale, selv om jeg virkelig ikke ante hva jeg hadde gjort! I dag er jeg sint når jeg er lei meg. Jeg reagerer ikke med tårer, jeg reagerer med sinne. Noe typen min har godtatt, men finner vanskelig. Han venter vanligvis til jeg er ferdig med å være sint, da klarer jeg å gråte. Jeg vet nå at det ikke er svat å gråte, det er menneskelig. Likevel er det noe jeg er fryktelig flau over når jeg gjør det, gjemmer meg helst vekk og kunne aldri grått framfor en større forsamling eller person jeg ikke kjenner så godt.
Men tilbake til overskriften. Grunnen til at jeg hovedsakelig begynte å tenke litt på dette, og jeg har vært innom tanken før idag, var noe som skjedde i barnehagen. Venninnen til en som jobber der var på besøk og skulle se på og vi satt på kjøkkenet og snakket. Et par av ungene var ferdig å sove, så de satt ved bordet og spiste frukt. Plutselig gikk temaet innpå noe med unger, og jeg merket jo med en gang iveren til den lille ungen for dette var noe h*n interesserte seg for ettersom mamma hadde baby i magen. Så h*’n blandet seg inn og prøvde å fortelle at mamma hadde baby i magen sin og formulere dette som noe h*n syns var spennende, no som ikke er lett for en på nesten 2år. Det endte med at denne venninnen sa til denne lille ungen at nå var det vi to voksne som snakket, og at hun kunne snakke med h*n etterpå.
Jeg syns i hvert fall ikke dette var riktig, å avise på denne måten. Dette var noe relevant til det vi snakket om, dette var noe denne ungen visste litt om og som h*n gledet seg over, var stolt av og ville formidle. Om dette gjentatte ganger hadde skjedd, så ville til slutt denne ungen sluttet med å prøve å diskutere med voksne fordi h*n ikke ville følt at dens meninger var noe viktige, og følt seg helt overkjørt.
Den dag i dag har jeg fremdeles vanskelig å snakke med voksne. Den erfaringen jeg har, er at jeg ikke har noen egne meninger ovenfor voksne, de har egentlig forsvunnet helt. Og jeg kan heller ikke vise følelser ovenfor voksne, men det er vel egentlig andre grunner.
Poenget mitt er i hvert fall:
Forsiktig med hvordan du behandler barn, de har egne tanker, følelser og meninger selv om de er små. Lærer du dem at de har lov å være med å diskutere, og at deres meninger også er viktige, så blir de mye tryggere på seg selv og føler seg viktige fordi andre syns de er viktigere. Selv om barn ikke er voksne, så tenk dem som voksne og sett deg i deres situasjon. Hvordan hadde du følt deg? Barn har problemer med å sette ord på ting selv, det er noe de må øve seg på, så gjør de en tjeneste og tenkt deg om i hvert fall. De blir ikke bedre personer enn det du oppdrar dem som, ikke la dem ende opp som meg. Et nervevrak innlagt på institusjon pga problemer mine foreldre lagde for meg som barn, og som jeg har prøvd å forandre siden. Vær åpen og tilgjengelig, la dem få lov å være med. Det er tross alt et menneskeliv du har med å gjøre, og trenger du hjelp så ikke vær redd for å spørre! Jeg skulle ønske mine foreldre hadde spurt om hjelp, da hadde ikke jeg vært sænn som jeg er i dag og kanskje jeg hadde valgt å fortsette å ha kontakt med mine foreldre. Jeg opplevde at den beste måten for meg å komme ut på, var å kutte ut all kommunikasjon. Jeg har ikke angret et øyeblikk. Så ikke la barna bli meg, innrøm om du trenger hjelp, det er et liv du har i hånden din og gjør du feil kan det livet dø. Kanskje ikke fysisk, men psykisk.
Kiddys blogg 