Våren 1996 lekte jeg og min venninne Mari der hun bodde. Hun var den eneste vennen jeg hadde på den tiden, for når man er 6år gammel så hadde mange av de der jeg bodde bare en eller to gode venner. Det var vel egentlig ikke før på ungdomsskolen at folk begynte å sosialisere mer med hverandre.
Det var denne dagen jeg skulle finne noe som skulle bety veldig mye for meg hele resten av livet mitt. Fordi ute der, så gikk det en liten kattunge. Den var både utsultet og kosete og nærmest tryglet om å få bli med hjem. Vanligvis så tar man jo ikke med seg katter hjem, men med denne gjorde jeg. Hjemme så fortalte jeg mine foreldre at det var Mari sin katt, og at den het Mads. Katten koste seg rundt og sjarmerte både mine to småsøsken, mamma og min farmor. Elin var fremdeles ikke født da. På slutten av dagen skulle Mari gå hjem, og først da sa jeg at det var en hjemløs katt og ettersom hun allerede hadde sjarmert alle i senk så ble det til at jeg fikk beholde den. Og det viste seg det ikke var noe gutt, det var ei lita jente og jeg kalte henne Lilly. Dette var egentlig noe vi skulle bruke på den nyfødte babyen, men jeg tok det til katten istedenfor. Jeg ville ikke ha noe annet navn på henne.

Det tok ikke lang tid før både jeg og min bror fant ut at dette ikke var noen vanlig katt, denne katten var veldig spesiell. Både jeg om min bror hadde det hardt på både skolen og hjemme. Og etter at Mari flyttet, ble jeg ganske så alene ettersom det var hun som fikk meg med på ting. Jeg datt på en måte litt utenfor. Min bror hadde også samme problemet. Vi skilte oss ganske så mye ut fra de andre barna, og det er ikke akkurat positivt på en barneskole. Våre foreldre gjorde det heller ikke lett for oss hjemme, og det var evig kjeft og bråk den tiden vi var hjemme.
Det var under disse omstendighetene at vi fant ut hva katten vår var i stand til. Aldri før har jeg møtt et vesen som har brydd seg så mye! Verken før eller senere har jeg opplevd det samme, hverken på mennesker eller dyr. Dette dyret kunne lytte, og det kunne forstå. Meg om min bror benyttet dette mye. Hadde vi det vanskelig, gikk vi til katten. Jeg kan ærlig fortelle at min bror hadde det så vanskelig, og det var visse ting jeg ikke kunne hjelpe ham med fordi jeg hadde det tøft selv også, men jeg vet at han overlevde den vanskelige tiden pga den katten. Fordi hun var så omsorgsfull og flink til å lytte og trøste, så reddet hun min bror sitt liv. Og hun hjalp meg til å klare meg så bra som jeg gjorde.

Jeg har hørt så mange ganger om folk som forteller om hvordan hunden er menneskets beste venn. Vi har vel hatt 5 hunder og ingen av dem har vært i nærheten av hva den katten kunne utføre av mirakler. Og jeg har prøvd å bli trøstet av en hund på samme måte, jeg skjønner det ikke. Jeg fikk ingenting fra det og bare ga det opp. I flere av tilfellene så bare gikk hunden. Den katten fant aldri på å gå, den ble. Og den trøstet. Den lyttet. I 2002 var huset vårt på byggefeltet ferdig bygget og vi skulle flytte opp dit. På denne tiden hadde mine foreldre skilt seg og det var nå sommerferie og jeg skulle begynne på ungdomsskolen.

Helt siden vi fikk katten, hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle få ha katten min med da vi flyttet. Hun var jo det kjæreste jeg eide, så jeg ville ikke ha med meg noe som helst annet. Hun var det eneste. Men pappa hadde fått en ny kjæreste nå, og denne kjæresten hadde en hund så da ble det helt uaktuelt å ha med katt. Hunder og katter gikk jo ikke sammen. Så da ble jeg nødt å etterlate katten min igjen hos min farmor. Jeg gikk likevel dit så ofte jeg klarte, jeg hadde en del vonde minner derifra så ville helst ikke reise dit. Men jeg var fremdeles kjempe glad i henne, og hver dag jeg ikke var der hadde jeg dårlig samvittighet fordi hun alltid hadde vært der for meg og jeg ikke var der for henne.
Min farmor sa også en periode at hun ville vlive henne fordi hun ikke likte henne mer, men fant ingen til å ta henne imot og jeg kunne ikke. Heldigvis forandret min farmor mening.

Det gikk et par år med lite kontakt. Jeg var der ved en anledning og hun hadde blitt så feit! Det hadde da gått 3-4år siden jeg hadde vært der og hun husket meg fortsatt! Hun kom rett opp til meg og koste meg og viste hvor mye hun hadde savnet meg, og jeg kjente hvor mye jeg hadde savnet henne. Da jeg skulle reise, hadde jeg egentlig ikke lyst å gå fra henne men måtte. Egentlig hadde jeg tenkt å ta henne med meg da, men farmor var blitt så glad i henne at den måten hun snakket om henne på.. Jeg kunne ikke..

Deretter gikk det 3-4år til neste gang jeg så henne. Da hadde min lillesøster fått henne med til dyrlege fordi hun haltet sånn. Og der fikk hun vite at hun måtte på slanking øyeblikkelig fordi hoftene hennes var skikkelig ødelagt av vekta og hun ville dø ganske raskt om ikke. Da klikket det for hodet mitt. Jeg var så SINT! Så med kattebur og hele pakken reiste jeg til min farmor og hentet katten min. Ble fortalt da at Lilly eter ikke kattefor, bare fisk.. Bull shit, om hun får velge så er det selvfølgelig fisk det går i. Og hun spiser tørrfor, det vet jeg fordi jeg hadde bodd der i 7år med den katta!

Så da ble det streng diett på katten og hun var kjempe glad for å være med oss igjen. Husker enda den gleden katten hadde da hun for føste gang på mange år klarte å hoppe selv opp i sofaen. Hun hadde klart å gå ned så mye at hun fikk seg opp, og kunne deretter hoppe opp i vinduet. Noe av det beste katten visste, var nettopp det. Husker jeg pleide å se utover sjøen med katten da jeg var liten, og det gjorde jeg igjen nå..

Hele tiden sa jeg at jeg skulle ha med meg den katten da jeg flyttet, og da jeg endelig fikk en leilighet ville jeg hente katten. Men jeg fikk ikke lov. Min mor gjemte katten da jeg var hjemom, og planen var egentlig å prøve å hente henne da jeg var hjemme til jul. Jeg ville at Lilly skulle få leve sine siste år på et sted der jeg visste hun ville ha det bra, og på et sted der jeg visste at doet hennes ville skiftes jevnlig! Det gjorde nemlig ikke mamma..

Men det ble ikke sånn.. 20. september 2012 ble katten avlivet. Hun hadde kreft i leveren sin, og operasjon ville bli på 6000kr. Det er ingenting i forhold til det den katten er verdt. Om jeg hadde hatt katten her, hadde jeg tigget alle jeg kjente etter penger til den operasjonen. Om jeg så hadde vært i skyld hele resten av livet, ville jeg ofret det for henne. Hun reddet meg, og jeg syns det var på tide for meg å redde henne. Men jeg fikk aldri reddet henne. Jeg var for sen. Jeg brukte for lang tid på å redde henne, og nå er hun borte for alltid. Og det eneste jeg har igjen, er alle minnene over alt det gode hun gjorde for meg og min bror, og den dårlige samvittigheten min med det jeg ikke gjorde for henne.

Lilly, du er den beste vennen et menneske kan tenke seg. Ingen andre dyr kan måle seg med det du har og det du gjorde for oss. Jeg elsker deg så masse, og jeg skulle øsnke jeg kunne ha gjort mer for deg. Du fortjener det beste fordi du var den beste. Alltid. Og jeg beklager jeg ikke fikk sagt adjø til deg.
Men jeg merket da du forsvant. Midt inni photoshooten merket jeg noe var gale og jeg følte meg dårlig. Jeg kjente deg, jeg merket hva som skjedde. Og du vil alltid bli husket. Adjø Lilly, og takk for alt du gjorde for meg. Jeg kommer aldri til å glemme deg. Aldri. 

Det er vel egentlig noe alle egentlig vet. Ingenting er bedre enn venner som faktisk stiller opp når man trenger noen til å gjøre det, enten man har en periode som er vanskelig å takle alene, økonomien går skeis, noe alvorlig skjer sånn at ikke ting går som man planlegger og man trenger hjelp.. Uansett hva det burde være, er venner som er der og tar deg i mot når du faller det beste som finnes.

I mine tidligere år så hadde jeg dessverre ikke dette. Familien min stilte ikke opp, og de få vennene jeg hadde var ikke venner som egentlig stilte opp for meg og snudde meg ryggen når ting ble vanskelig. Likevel holdt jeg meg til dem fordi det var bedre enn å ikke ha noen. Og jeg trodde det skulle være sånn, fordi det alltid hadde vært sånn. Jeg visste ikke bedre. Så da jeg endelig fikk venner som kunne stille opp for meg, så lot jeg dem ikke gjøre det fordi jeg ikke trodde de kom til å gjøre det fordi ingen andre hadde gjort det før.

Jeg ser nå at det var en dårlig ide. Når man har det vanskelig og fikser med alle problemer alene uten å ta i mot noen form for hjelp, så blir man dårlig. Jeg lærte meg til at jeg kunne støtte meg på kjærester, men når man bare støtter seg på dem og ikke lar noen andre hjelpe, så sier det vel seg selv at det blir tungt og vanskelig for dem. Og derfor vil jo ikke forholdet fungere, og da blir bruddet veldig vanskelig å jobbe med. Særlig fordi jeg ikke sa fra til venner at det var slutt en gang, bare når de spurte: Er dere fremdeles sammen og jeg svarer nei.

Men ting er bedre nå. Jeg har endelig klart å skjønne hvor hjelpsomme venner er, og hva som blir normal mengde å støtte seg til andre og ikke bare på en person. Jeg støtter meg litt på alle om jeg trenger det, og spør etter hjelp. Noen ganger hjelper det, andre ganger ikke. Men jeg føler meg i hvert fall bedre når jeg vet at de i hvert fall prøvde så godt de kunne og at de holder noe øye med meg for å se om jeg blir bedre eller om jeg trenger mer hjelp. Fortsatt syns jeg det er vanskelig å ta i mot pengehjelp fordi jeg fortsatt vil klare meg selv, men jeg har begynt å ta i mot noe nå når jeg skjønner at jeg trenger litt hjelp til mat og diverse, og jeg vet jeg betaler tilbake når jeg kan. Og folk som bryr seg nok, de vil jo hjelpe og de stoler nok på meg til at de vet de får det tilbake. De låner meg penger fordi de stoler på meg, og jeg låner av dem fordi jeg vet de vil hjelpe og fordi jeg vet at de blir trist om de vet at jeg går sulten. Så nå klarer jeg om jeg trenger. Og da vet jeg at de kan komme til meg og om de trenger hjelp under en økonomisk krise, og siden de stolte på meg forventer de at jeg stoler på dem til å betale tilbake det jeg låner dem.

Jeg fikk nylig låne litt av min kompis. Men jeg ville bare låne 100kr for å akkurat dekke, men han sa nei! Han overførte 300kr til meg så hadde jeg til den maten jeg har snakket om i flere uker jeg ville ha råd til når jeg fikk penger. Og det gjorde meg glad, fordi han bryr seg om at jeg har det bra og det er en bra følelse. Han vet jeg betaler tilbake når jeg kan, og han skjønner hvor viktig ting er for meg.

Så gode venner er det beste som finnes. Selv om jeg er en sånn type person som kan være usosial mot folk en stund, om jeg har en periode jeg føler for å bare slappe av med hodet mitt og ikke snakke med så mange, så er de der når jeg føler behov for å være sosial igjen. Og vi snakker jo innimellom den perioden om en av oss trenger det, så det er ganske deilig. Jeg føler at jeg er på et punkt i livet jeg er kjempe fornøyd med. Jeg er sliten ja, men jeg er sliten på en god måte fordi jeg har så mye jeg kan ta meg til og så mange jeg skal ha tid å være med. Jeg liker den retningen livet mitt har tatt, jeg har dårlige perioder men de gode periodene overskygger de dårlige så mye at de ikke teller lengre. Og når jeg har dårlige perioder har jeg venner å snakke med, folk bryr seg bare jeg lar dem få lov!

Har du venner som du føler ville gjort alt for deg og omvendt?=)

Det var ikke lenge etter jeg kom i dag at vi fikk beskjed om at vi skulle jobbe med intervjutrening. Og jeg seriøst var for trøtt til dette! Da jeg sto opp kledde jeg på meg masse varme klær og plasserte meg foran ovnen og nektet å gjøre noe annet. Satt vel der en halvtime før jeg klarte å løsrive meg og spise frokost, og en god stund etter dette før jeg endelig klarte å bevege meg innpå badet for å pusse tennene og ordne til håret mitt.

Og dette skulle vi gjøre mange ganger! Vi delte oss i to, og gjorde slik at vi måtte snakke med halve klassen og det ble byttet plasser etterhvert. Følte jeg var flink, men jeg seriøst var så trøtt at jeg virkelig ikke hadde lyst å si noe som helst på en stund. Jeg er litt sånn om morgenen. Kan gjøre ting, men snakke vil jeg helst ikke gjøre før jeg har fått litt tid på å bli våken. Og det kan ta litt tid egentlig.. Men sånn er det. Jeg kan snakke om jeg må, merket godt det nå, men jeg vil helst ikke-_-

Husker på vannpoloen når vi måtte tidlig opp for å spille en kamp på en cup. Seriøst, det var helt jævlig! Stå opp, hoppe rett ut i et kaldt basseng og gi 100% for å vinne en kamp. Dette er virkelig ikke noe jeg liker å gjøre rett etter jeg har stått opp! Da vil jeg sitte i ro, kose meg med frokost, slappe av på vei til jobb/kurs/skole enten jeg går eller tar buss, muligens lese en spennende bok for å få hjernen til å begynne å jobbe, og deretter jobbe og ikke nødvendigvis si noe før jeg er klar for det selv.

Etter vi var ferdige med intervjuene, satte alle seg på plass igjen og vi fikk spr vi måtte svare på foran alle. Og det var gøy! Har både sceneskrekk og er fortsatt kjempe trøtt, så det gikk jo kjempe bra. Jeg bruker så mye energi på å klare å i det hele tatt å snakke mens så mange hører på at jeg ikke klarer å vise noe motivasjon for det jeg sier og jeg klarer ikke snakke høyt. Jeg klarer det for enkeltpersoner, men ikke foran alle! Selv om jeg prøver. Får samme greien uansett hvor mye jeg øver. Jeg snakker mor lavt, og viser ingen motivasjon. Husker på norskeksamen på ungdomsskolen. Var ferdig med alt jeg skulle fremføre veldig raskt, så hadde god til på å øve. Så jeg øvet og øvet og øvet. Jeg presenterte det også for min bror flere ganger, så jeg kunne alt i hodet. Men da jeg skulle presentere det for sensor så hadde jeg ekstremt med sceneskrekk, mye værre enn nå, så mune fokuspunkter var å snakke høyt og tydelig, og få med alt jeg hadde planlagt å få med. Og da jeg var ferdig, så tror jeg at jeg fikk en sterk 4’er fordi jeg var kjedelig å høre på sa han. Og jeg hadde hørt på de andre i klassen som sto og pugget utenfor fordi de ikke hadde giddet å gjøre det enda, de fikk bedre enn meg. Så jeg liker ikke eksamen. Det er urettferdig stil for de som sliter med å fortelle ting foran andre. Fokuspunktet går på å klare å i det hele tatt snakke, aller mest hadde jeg lyst å løpe min vei som jeg pleide å gjøre på den tiden da jeg hadde panikk men jeg ble der. Og jeg hørtes kjedelig ut. Så ja, jeg liker ikke å presentere ting fordi jeg har lært meg via skole at uansett hvor mye jeg øver, så har jeg sceneskrekk og klarer ikke å høres annet enn kjedelig ut foran andre. Og jeg har hatt masse fag der jeg har måttet fremføre foran klassen. Resultatet har alltid vært det samme, så derfor liker jeg det ikke fordi jeg vil ikke være kjedelig.

Er glad sceneskrekken har blitt noe bedre nå da, men det er noen dager den er værre enn andre. Noen ganger er den så gale at jeg kjenner meg svimmel og holder på å svime av, andre ganger prøver jeg virkelig å smile og høres interessant ut men jeg får samme resultatet som når jeg holder på å svime av, så tydeligvis er det bare jeg selv som innbilder meg at jeg gjør det bedre.
Egentlig skal vi holde et 5mins foredrag om noe som interesserer oss, men jeg har rett og slett ikke noe jeg vil dele med alle og det jeg kan dele.. Det er sånne uvanlige ting at jeg føler jeg trenger å klare å måtte vise at det er noe jeg brenner for for at andre ikke skal synes jeg er gal fordi mine interesser er merkelig. Om jeg sier ting på feil måte, har jeg opplevd så mange ganger at folk er bare opptatt av det de selv ser der og da, at de ikke kan ta i mot et annet syn og at de kanskje mistolket situasjonen. Så nei, med min sceneskrekk så nekter jeg å fremføre noe personlig som jeg brenner for. Da vil jeg heller presentere noe jeg ikke liker, for resultater blir da at jeg ikke blir merkelig/gal med merkelige interesser som folk ser merkelig på fordi jeg ikke klarer å fremføre noe ordentlig. Så det er mitt valg. Jeg kan om jeg må, men jeg NEKTER å fremføre noe som jeg brenner for. Det er privay. 

Var på intervju i dag for et rekrutteringsfirma. Jeg trodde dette skulle bli en dårlig dag pga mye uflaks, men plutselig snudde alt seg rundt og jeg endte opp med arbeidskontrakt, fullmakt til å gå på politistasjonen for å ta ut politiattest og beskjed om å få levert skattekort!=D Så jeg vil si dette er beste dagen min i livet egentlig! Skjedde så mye bra som fullstendig overtok alt det negative og jeg har bare smilt og vært lykkelig i hele dag!

Varr SS Personalhuset jeg var hos, så jeg blir ringt opp når det er noe ledigt og om de liker meg er det godt mulig jeg får ansettelse. Og om ikke så har jeg i hvert fall gjort mitt beste og har kanskje nye referanser jeg kan bruke! Jeg er i hvert fall overlykkelig og gleder meg til å komme meg ut i jobb igjen. Meg og gjøre ingenting.. Uff nei, det er kjedelig!

Og det beste med hele greien er at jeg får litt høyere lønn siden jeg allerede har jobbet er halt år som praktikant, og jeg kan si når jeg ikke kan jobbe og dermed vet jeg at jeg kommer til å ha fri i julen som jeg tidligere har fortalt at jeg skal feire i år!

Har din dag vært en utrolig bra dag, eller er du blitt forfulgt av uflaks?

Skrev for en stund siden om Oslo Fright Night, som jeg ser nå heter Oslo fright Fest, som er en filmfestival som bl.a viser den filmen jeg er med i, og som jeg kom til å være å skrive autografer på. Nå er det dessverre blitt sånn at det ikke kommer til å bli noe i helgen, men det er heller flyttet til november. Dato vet jeg ikke enda.

Så om noen vil ha min autograf eller kjøpe filmen der, så blir de nok dessverre nødt å vente helt til november=P Muligens det fremdeles vises på Vika, det vet jeg heller ikke. Men ser ikke noen grunn til å flytte arrangemanget til et annet sted egentlig. Jeg kommer uansett til å være der når det blirm skrive autografer, ta bilder med folk som vil det og selge ut noen av filmene. Også har jeg selvfølgelig tenkt å se et par av filmene som vises der.

Ellers så har jeg vel ikke flere oppdateringer om denne festivalen. Vet ikke hva inngangsprisen blir enda, og jeg vet som sagt heller ikke ny dato. Men jeg kan holde dere oppdatert når jeg vet noe mer!

Har du tenkt deg til Oslo Fright Fest om du har tid?

Har avtale med en fotograf som jeg har snakket litt med, han så annonsen min om at jeg øsnket meg litt annerledes bilder så han tok kontakt og jeg fortalte litt om ideene min. Så i dag skal vi ta et par bilder til en gotisk lekeplass med forskjellige personligheter der, så det blir spennende om jeg klarer å få fram flere typer personligheter enn bare meg. Har fått i litt ekstra grønnfarge i håret i forgårs så jeg ikke har lyst grønt hår lengre men ordentlig farge i håret.

Om en stund skal vi ta noen der jeg skal ha halve håret grønt og halve rosa, så det kan bli spennende. Skal lage noen scene kid bilder da tenkte jeg. Og til slutt mangler det bare en person i bildet når jeg har blondt hår en liten stund igjen og extensions, skal lage en personlighet med masse detaljer da og jeg håper å ha noe penger igjen til da fordi jeg vil ha råd til å kjøpe noen flere detaljer men vi får se. Økonomien min er ikke akkurat det beste for øyeblikket, det blir sånn når man går på nav og de tuller med utbetalingene. Og ja, jeg prøver å få jobb, men er ikke alltid like lett dessverre..

Gleder meg i hvert fall veldig til dagens photoshoot, og skal gjøre mitt beste for at den blir bra. Har med de klærne jeg trenger så får håpe det blir tøft!=D

Selv om jeg har vært i seng til i hvert fall halv 12 hver dag, merker jeg nå hvor trøtt jeg begynner å bli om morgenen. Jeg har rett og slett vært altfor sliten til å trene og heller tatt det når jeg har kommer hjem igjen. Har forresten også nesten gitt opp Jillians 30days shred pga håndleddet mitt.. Øvelsene er bare tilpasset folk med et håndledd som ikke gjør svinondt, og treningen er så hard at om morgenen blir jeg umotivert og når jeg er ferig å trene føler jeg mer ofte kvalm og dårlig.

Youserlf!Fitness derimot gir meg trening jeg virkelig kjemper for å klare, men som ikke er altfor tung og gjør meg kvalm. De siste dagene har jeg dessverre ikke fått trent så mye fordi kroppen min har sagt nei fordi jeg har hatt for vondt i den. Men det ordner seg snart, gleder meg til å få trent mer! Vil gjerne ha resultater og da må man jo trene^^

Har også planlagt masse spennende photoshoots fremover så gleder meg også til å få resultater fra dem. Kommer nok til å dele litt når jeg kommer så langt til at jeg har fått en del bilder igjen derifra. Men akkurat nå føler jeg bare for å sove mer, men det kan jeg jo ikke. Men er sinnsykt glad for at nå er det helg, og imorgen kan jeg sove litt lengre!

Hva gjør du når du er trøtt om morgenen?

Hadde en ekstremt merkelig drøm i dag. Begynte egentlig med at jeg ble hentet av en unge som sa han var fan av  meg ettersom jeg spilte en berømt modell/skuespiller i drømmen min. Han ville jeg skunne hjelpe ham å ta ned et flagg fra noe fordi broren hadde gjemt det. Det var et merkelig flagg med flere forskjellige flagg laget i et, tilpasset utlenginger som har lyst å feire 17. mai men også flagge for sitt eget land.

Og på vei ut, gikk jeg forbi en svart ku men noe bandasjegreier på bakdelen. Jeg koste og snakket med den, og da jeg skulle gå fant også kua ut at den skulle være med. Det var en heis der også, men kua gikk i forveien ned den speilglatte marmortrappa og skled litt for mye de siste trinnene ig krasjet litt med veggen. Men den ga seg ikke. Den ventet litt og fortsatte.

Nesten nede så var den så glad at den løp de siste trappene slik at den ikke skulle falle, og deretter klarte den ikke å stoppe og den løp rett gjennom vinduet i nedeetasjen og ut, og fortsatte å løpe til jeg ikke kunne se den mer. Jeg ville se hvordan det sto til med kua fordi jeg likte den kuen veldig godt, så han lille gutten viste meg vei til de andre kuene og der var kuen sammen med de andre. Og her kom jeg plutselig ut i en annen merkelig drøm.

Jeg hadde skrevet under på en ny film der jeg var skuespiller, jeg trodde det var sci fic men det viste seg å være en pornofilm og da jeg ble knullet i rumpen så kunne jeg reise i tid. Og jeg husker jeg ikke likte det fra filmen, jeg var ordentlig sur over å ha blitt lurt sånn men men. Rare drømmer.

Har du hatt noen rare drømmer i natt?

Det er derfor jeg ikke har blogget på en stund nå, har en del tanker i hodet mitt både fine og triste, og har egentlig bare trengt til til å sortere dem ut selv. Noen av dem vil jeg egentlig ikke tanke på en gang så da tar det litt tid å sortere ut.. Og noe av det er veldig personlig så jeg vil ikke dele det fulle med noen, har delt overflaten av det fordi jeg syns det er vanskelis å snakke om og fordi jeg egentlig ikke vil innrømme for meg selv at det er sånn fordi det er trist å tenke på det er borte for alltid.

Også har vi de bra tingene. Det virker litt som at det bare går bra for meg på de områdene som ikke får meg noen vei. Jeg er heldig når det gjelder modelljobber og promotering, men det er ikke noe jeg kan leve av og ha som fast jobb. Jeg trenger noe ved siden av, og jeg klarer ikke få noe der. Blir bare så notløs når mitt beste aldri er godt nok. Det er noe jeg har opplev hele livet mitt. Fikk mye kjeft fra pappa da jeg var liten fordi han ikke syns mitt godt nok var bra nok.
Jeg sa alltid jeg ikke kunne gjøre noe bedre fordi jeg allerede prøvde så godt jeg kunne, hver dag og jeg var allerede utslitt fordi jeg hadde så mye jeg skulle klare å sette inn i timetabellen min og med all den kjeftinga av at jeg ikke gjorde bra nok i tillegg når jeg virkelig virkelig prøvde mitt beste og det aldri var godt nok så ga jeg bare til slutt opp. Da prøvde jeg ikke i det hele tatt lengre fordi jeg ikke hadde noe som drev meg. Jeg fikk aldri skryt for alt jeg gjorde av noen og jeg orket bare ikke mer. Jeg ga opp alt, orket ikke noe mer..

For en stund siden spurte min kompis om det var noe i livet jeg ville forandret på om jeg fikk reise tilbake i tid og fikse alt. Jeg har allerede tenkt den tanken så mange ganger, jeg kunne reist tilbake og fikset det sånn at livet mitt ikke hadde blitt ødelagt og at jeg aldri hadde blitt kronisk syk fordi jeg ikke hadde vært gjennom alt jeg gikk gjennom men jeg vet jeg ikke kunne det. For lenge siden tok jeg faktisk et veldig vanskelig valg, og jeg ville ikke ha gjort om på det. Jeg lot mer med vilje få alt drittet fra våre foreldre fordi jeg hadde tre søsken som trengte at noen var sterk for dem og som trengte noen de kunne støtte seg på. Så for å beskytte dem og gi dem en mulighet av et noe normalt liv, så ofret jeg meg selv og tok i mot alt dritet fra dem slik at søskene mine slapp. Og jeg lykkes.
Min eldste bror er i dag i militæret, han har lappen på både vanlig bil og lastebil og har til og med klart å spare opp til vanlig bil. Han har hatt kjæreste, han fungerer som han skal og har allerede funnet ut hva han vil gjøre med sitt liv.
Min yngste bror er på vei til å få lappen og har fått mamma sin bil. Han har utdannet seg til det han har visst hele livet at han vil gjøre, og han er veldig populær på skolen. Har vel hatt en del kjærester kan jeg tenke meg og han lever i dag på internatskole etter oppfordring fra meg og han storkoser seg. Har også fått lærlingsplass i det han vil drive med.
Min lillesøster derimot har det litt vanskelig. Jeg reiste for tidlig, hun var enda litt for ung da jeg ikke klarte mer og flyttet hjemmefra. Hun har problemer med å se rett og galt, og mine foreldre presser henne slik de gjorde med meg og mine andre søsken vet ikke hva hun går igjennom fordi de aldri gjennomgikk det samme som oss fordi jeg besyttet dem. Hun får ikke lov å komme på besøk til meg og pappa liker ikke engang at hun snakker med meg.

En av tingene jeg syns er vanskelig med å bo for meg selv, er å vite hvem jeg kjemper for. Jeg har aldri tidligere kjempet for meg, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Hele livet mitt har motivasjonen min vært andre fordi andre har trengt meg til å kjempe for dem og jeg reddet noen fra å bli ødelagt. Men selv er jeg kjempe ødelagt selv om jeg ikke viser det så mye. Men jeg merker det. Folk som har vært sammen med meg en stund merker det. Og de pleier å kjefte på meg fordi de mener at jeg spiller syk, men jeg har aldri opplevd at de har trodd at det kanskje ikke er syk jeg spiller. At jeg kanskje spiller frisk. For det er det jeg gjør, jeg liker ikke å være syk så prøver så godt jeg kan å spille frisk. Dessverre er ikke det noe som alltid går når man ikke er det. Men jeg klarer meg. På en eller annen måte skal jeg overleve nå også.

Også en annen ting som gjør det noe vanskelig for meg og som er trist. Som dere sikkert har skjønt, hadde jeg ikke noe nært forhold til mine foreldre. Heller ikke mine besteforeldre likte jeg noe særlig. Men jeg hadde en gang en familie, noen som jeg var glad i og som jeg følte brydde seg om meg. Hver gang jeg var lei meg gikk jeg dit, hver gang det ble slitsomt å være hjemme gikk jeg dit. Vi snakket aldri om noe, fordi jeg ikke snakker om ting, men bare ha et sted å gå og føle at noen var glad i meg.. Det var nok. Men de døde. Eller det vil si, han døde og etter det ble hun helt annerledes og helt borte. Hun knakk sammen fordi han døde så for meg døde begge to da. Det skjedde vel da jeg var 7-8år og etter det har jeg måttet holde meg sterk alene. Min familie døde da og jeg gråt aldri over dem. Ikke før nå når jeg endelig er trygg igjen. Nå kan jeg endelig gråte for dem. I begravelsene holdt jeg tårene sterkt tilbake. Det var ikke tiden å være svak på fordi jeg trengte å være sterk for noen andre. Og det var etter det at jeg for alvor ofret meg selv for å redde noen andre. Fordi jeg visste at det allerede var for sent for meg, men det var ikke for sent for dem. Og om jeg hadde fått valget om å gå tilbake å fikse det så hadde jeg ikke gjort det. De trengte meg til å være sterk for dem og det var jeg. Og nå lever de et normalt liv, så min jobb der er ferdig. Men i prosessen minstet jeg noe viktig. Viljen til å kjempe for meg selv, fordi jeg ikke vet hvordan. Og det er veldig vanskelig å finne igjen. Men jeg prøver, jeg gir ikke opp. Jeg er sikker på at mine søsken vil jeg skal finne det igjen, så for dem vil jeg prøve å finne det..