Etter jeg ble frisk har dette vært noe som jeg har måttet bli vant med.. Jeg er ikke altfor vant til å bli glad, så når det er noe som gjør meg ekstra glad så reagerer jeg vet å begynne å grine. Og jeg elsker det følelsen! Å kunne føle seg så glad at man begynner å grine er noe jeg ikke er vant med.. Fra før av er jeg bare vant med skuffelser og ønsker som aldri går i oppfyllelse så nå når ting endelig begynner å bli lyse og jeg for første gang på mange år ser fram i mot ting som skal skje i steden for å være livredd for å miste mer.. Det er deilig!
Husker at da jeg gikk i 9.klasse var alt i min verden på topp. Jeg hadde vannpolotrening og jeg trivdes med folkene der, jeg hadde venner på skolen både på min alder, i klassen over meg og under meg. MSN var mye brukt og jeg sosialiserte daglig med folk der også som jeg hadde blitt kjent med. Jeg kan til og med huske at jeg hadde en kjæreste selv om han bodde i Oslo. Alt i livet mitt var perfekt, men jeg gruet meg for fremtiden fordi jeg har alltid hatt en tendens å miste ting som er bra rundt meg.
Jeg fikk en ny kjæreste, en helt jævlig en, og jeg mistet alle vennene mine. Jeg utviklet angst og depresjoner, mine foreldre gjorde ting mer vanskelig for meg enn ting allerede var og alt gikk bare nedover. Og i flere år ble hver dag en eneste stor kamp for å overleve og jeg hadde ikke lykke i livet.
Nå gleder jeg meg hver dag for å stå opp og gjøre noe med livet mitt. Jeg er frisk og tror ikke på jeg noen gang kommer til å bli syk igjen. Jeg har venner som bryr seg og som jeg vet jeg ikke kommer til å miste. Og jeg vet jeg kommer til å få nye. I tillegg har jeg ikke lengre spiseforstyrrelser og jeg har en sunt forhold til mat og jeg trener.
Alt i alt, jeg er så lykkelig som jeg er nå, jeg elsker den personen jeg har utviklet meg til og jeg tror andre gjør det og. Jeg vil beskrive meg som en sprudlende glad jente og det er det jeg vil være også. Uten å spille at jeg er det, fordi jeg er en glad person. Jeg har bare hatt så mye last på meg at i flere år kunne jeg ikke se det. Men nå er jeg endelig meg selv igjen og jeg er så glad! Det er deilig å ikke kjempe for å overleve, jeg lever uten å kjempe! Og jeg gleder meg til hver dag fordi hver dag er en god dag.
Og for de som ikke vet hva en depressiv hverdag vil si, så kan jeg si at jeg gråt hver dag i flere år og ikke klarte noe. Nå er jeg frisk, og det eneste familiemedlemmet jeg brydde meg om døde for en stund siden. Jeg elsket henne virkelig, men jeg gråt bare over henne en halvtime. Fordi det var så mye lettere å håndtere enn å være depressiv. Jeg hadde kjempe dårlig samvittighet fordi jeg ikke var mer lei meg, men det var så lett å takle i forhold til det jeg allerede har måttet gå i gjennom.
Så neste gang noen dør, så kommer jeg å si at du er heldig at det ikke var en depressiv periode du gikk i gjennom. Alle kommer til å dø, men i en depressiv periode er det 100ganger værre enn når noen dør. Og om du ikke overlever, så er du urettferdig og egoistisk..
Men helvete så glad jeg er for at jeg kan være så lykkelig nå! Sitter og griner fordi jeg er så lykkelig, og fordi jeg for et år siden ikke trodde at jeg noengang ville få oppleve så mye lykke som jeg opplever hver dag nå. Jeg vil leve livet nå, fordi livet er lett å leve og fordi jeg har familie og venner rundt meg som bryr seg nå. Men mest fordi jeg selv har det bra, jeg lever for meg og ingen andre. Og jeg har det bra, jeg er lykkelig. Jeg vil leve og jeg vil oppleve ting. Og nå kan jeg.