Vel, jeg skulle på jobb i dag. Trodde jeg. Fikk en sms om jeg kunne jobbe, og jeg sa ja. Hørte aldri noe mer. Så da blir det ingenting i dag også.. Og når jeg blir hjemme for lenge uten å gå på jobb, mister jeg motivasjonen min og det kommer dumme tanker. Jada, jeg er oppe før kl 8 hver dag i tilfelle jobb, men når man bare sitter hjemme hele dagen så kommer det dumme tanker. Jeg er bedre enn jeg har vært de fleste av dagene nå, men dumme og negative tanker er uansett ikke noe gøy.

F.eks kom jeg på noe som jeg prøver å glemme fordi det gjør vondt å tenke på. Jeg gjorde noe en gang. Jeg har aldri vært i mot det så for meg var det en lett avgjørelse å ta da. Men det var fordi jeg ikke visste. Jeg trodde ikke på at det kom til å hjemsøke meg hele livet etter det med gjevne mellomrom, og at jeg ville savne det jeg en gang kunne hatt.. Eller egentlig kunne jeg aldri hatt det, fordi jeg var innblandet i noe da jeg var liten som ville gjort at jeg ikke ville hatt det uansett.

Det er få personer jeg har fortalt det som plager meg til. Og jeg vil ikke ut med det nå heller, om dere skjønner hva det er så får det bare være. Men jeg vil egentlig ikke snakke om det eller huske det. Men i dag var savnet veldig sterkt. Hvem ville trodd man ville savne noe så sterkt, noe man bare hadde mulighet til å ha så lite som jeg hadde det, og egentlig hadde jeg det ikke da heller. Jeg hadde bare følelsene da, sterkere følelser enn jeg noensinne har hatt for noen, og hele greien jeg hadde valgt å gjøre ble plutselig så vanskelig. Fordi det var ikke noen vei tilbake, jeg kunne ikke angre. Det visste jeg. Og det værste var at jeg hadde tatt en avgjørelse som bare skulle påvirke en. Men det var aldri en, det påvirket to i tillegg til meg selv. Hadde jeg visst det var to så hadde jeg aldri tatt det valget jeg tok. Aldri..

Selv om valget var tungt, så følte jeg at jeg gjorde det rette da. Om jeg ikke hadde tatt det valget, hvem vet hva som hadde skjedd? Da tror jeg ikke jeg ville vært den samme som jeg er i dag. Muligens hadde jeg aldri kommet meg vekk fra der jeg har vært. Så jeg vet det egentlig var for mitt eget beste at jeg tok det valget jeg valgte å gjøre, jeg hadde uansett ikke fått lov å ha det jeg valgte å miste om jeg hadde valgt annerledes uansett.

Blir vel litt over 6år siden jeg tok mitt valg nå, og fremdeles hjemsøker det meg. Fremdeles tenker jeg what if.. Jeg vet det er sikkert mange jeg kunne snakket om dette med, men jeg er redd folk ikke ville forstått. At folk hadde sagt get over it, gjort er gjort. Og jeg hadde sagt det samme da fordi jeg ikke hadde opplevd det jeg hadde da. De følelsene jeg hadde da, og den angeren og det sinne jeg fikk da jeg fikk vite at de hadde holdt skjult for meg at det ikke var snakk om bare en person men to.. Da hadde jeg ofret meg selv og gjort et annet valg. Selv om jeg måtte ha levd med sorgen hele resten av livet mitt da og.. Men sånn er det vel det skal være. Noen ting er ikke ment til å vare slik. Selv om man skulle ønske det.

Men om jeg får det valget på nytt, om noe skjer slik at jeg er i samme situasjon, så tar jeg valget på nytt. For denne gangen vet jeg hva jeg vil velge. Uansett om jeg er alene om valget og må være alene om det resten av livet, så er det verdt det. Fordi det er ikke bare for meg jeg ødelegger.. Neste gang tar jeg konsekvenser av ting, selv om det ikke er skjedd med vilje. Fordi jeg bryr meg nå, jeg har opplevd det og jeg ser annerledes på ting nå.
 

Har du tatt avgjørelser du kunne tenkt deg å gjøre om?