Hadde egentlig en ganske jævlig dag i dag. Det begynte ikke slik, men det ble sånn etterhvert.. Så jeg så en trist film for å få litt av det ut. Etter filmen hadde det fremdeles ikke sluppet helt. så jeg skrev litt dikt. Hjalp litt, så begynte å lese gamle triste dikt fra andre ganger jeg har hatt det vanskelig over samme greien. Men da leste jeg noe jeg hadde skrevet om noe jeg ikke trodde jeg hadde satt i der, og jeg begynte i tillegg å føle et veldig savn etter noe. Men det er egentlig ikke noe jeg noengang har hatt, så vet ikke hvorfor jeg føler det sånn!
Så jeg hadde det vanskelig en liten stund, og fant ut jeg måtte snakke med noen. Eneste er jo det at jeg ikke stoler så mye på noen så hvem å snakke med ble litt vanskelig. Jeg kunne ikke snakke med noen som hadde nok med seg selv akkurat nå, og ikke med folk som ikke er pålogget på face. Og uansett om de hadde vært på, så tror jeg ikke at jeg kunne snakke med dem fordi jeg ikke vil fortelle hva som er i veien.
Så jeg ringte min bestekompis på Askøy. Det er søndag, så han er ikke på jobb nå. Fortalte jeg var trist og ville snakke, og fortalte det grunnleggende om hva som var skjedd. Men ikke om hva jeg var lei meg over. Så vi begynte å snakke som vi pleier, om ting som har skjedd bare for å få ut noe, og ting som jeg vanligvis blir godt humør av. Og til slutt lo jeg og smilte, og fikk snakket noe skit noe gammelt dritt som hadde skjedd for lenge siden med en eks og det fikk meg i hvert fall til å føle meg veldig mye bedre.. Bare få ut et eller annet dritt bare for å få tankene vekk..
Så det er deilig å snakke med gode venner, selv om man ikke stoler nok på noen til å fortelle hva som er i veien. Og han spurte ikke om det. Sa jeg kanskje hadde fortalt ham det for lenge siden, så om han visste hvorfor jeg var lei meg eller ikke vet jeg ikke. Poenget er at det hjalp, og at han var villig til å bruke noe av eksamenstidlesingen sin til å hjelpe meg. Så jeg føler meg likevel heldig over at jeg hadde noen som var der, og at jeg faktisk stoler nok til å ringe når jeg er lei meg og nesten på gråten eller noe grinende.. Men som griner viser jeg ikke noen, ikke engang til de jeg er sammen med.. Så han er viktig for meg, og jeg er heldig..
Har du venner du føler deg heldig med å ha?








