Måned: februar 2013

Resultat av kosthold og trening

Jeg har skrevet tidligere at jeg holder ganske streng diett og treningsplan framover, og jeg har fått litt resultater fra det. Dessverre har jeg ikke klart å holde så mye trening som jeg ville pga lite penger til mat, begravelse og stress. Jeg kan se på meg at jeg har vært plaget av stress, fordi det er to ting jeg får kviser av. Det ene er sukker, og det andre er nettopp stress. Da popper kvisene ut både her og der og jeg liker det virkelig ikke. Men nå er jeg ikke lengre så stresset, så jeg ser vel at de er borte igjen om en uke, maks 2.. 

Kan begynne med kostholdet mitt, og jeg har vært flink å følge planen. Ikke noe snop i helgene, men hadde en helg der jeg lot meg kjøpe upoppet popcorn. Stekte den i rapsolje som ikke er veldig usunn, og hadde salt på. I og med at popcornet eksploderer, så er de jo egnetlig ikke så store. Og en bolle med popcorn inneholder derfor en del luft, og i tillegg gir det metthetsfølelse. Så popcorn er ikke for gale som helgekos, men bare sjeldent da.
Har ikke spist noe sjokolade, chips eller annet smågodt, og det eneste jeg har byttet ut på matplanen er knekkebrød med en kopp yoghurt og musli om jeg har manglet pålegg til knekkebrødet. Og om jeg ikke har hatt melk, så har jeg bare drukket vann. Så den delen har gått bra.

Også treningen da. Bortsett fra at jeg måtte droppe noen dager pga energinivået mitt var veldig lavt pga ingen penger til mat og veldig mye stress, og at jeg hadde skadet foten min, så har jeg holdt treningsplanen min. Har lagt til ekstra trening på lørdagen for å trene kondisjon og fleksibilitet, men bortsett fra det har jeg det samme på den enda. Jeg var på photoshoot igår, og fikk derfor ikke vasket som jeg hadde tenkt. Derfor droppet jeg trening idag, for å få vakset istedenfor. Dessuten må jeg også handle inn mat siden jeg ikke har så mye av det igjen, bare noe brød, ingen pålegg, 1 potet og litt fisk..XD Lol, har pasta og sånt da, så spiste fiskesuppe og paste til middag idag, men må få kjøpt det i dag tenker jeg. Og etterpå dusje..
Merker også forskjellen på kondisjon og vektløfting fra nå og da jeg begynte å trene. Fra å kunne jogge maks 3min og til å klare nesten 15min så er jeg veldig fornøyd. Kjenner heller ikke like mye gangsperre fra vekter lengre, så kan vel snart legge på litt ekstra der. Føler meg bra og motivert etter treningstimene, og jeg føler meg fantastisk for tiden. Nå mangler det bare at kroppen kommer etter, og det gjør den jo. Gått ned litt i vekt, men tar det forsiktig så jeg heller jobber med å stramme opp det jeg har heller enn å miste. Jeg har jo nettopp fått rumpe, vil jo ikke miste den da! Vil bare stramme opp litt bak og litt foran, så planen er vel ca 8kg til ned, og deretter bare jobbe med å bytte ut litt vekt med muskler og bare gå veeeeeldig sakte ned max 3kg etter det.. Muskler veier jo tross alt mer enn fett, så den vekten jeg er nådd da vil jeg være fornøyd med, så lenge jeg har litt igjen på rumpen og litt flere muskler rundt omkring, men ikke for mye magemuskler på siden ettersom jeg elsker midjen min.

Jeg har et bilde fra da jeg begynte å trene i sommer med grønt hår, men det skjedde ting med økonomien så jeg hadde ikke råd til å spise så mye sunt jeg ville. Den planen jeg har nå, er billigere mat på, men fortsatt sunn. Ting som smoothie, avocado, lammekoteletter og sånne tinge er noe jeg har droppet ganske mye, og heller blir det nøtter, gulrøtter, bønner, sopp, knekkebrød, fisk og andre ting som er litt billigere å holde seg til. Så jeg adder sikkert avocado på knekkebrød eller skive om jeg finner at jeg har råd til det, men ellers ikke. Foreløbig klarer jeg meg, og jeg holder resultatene og modelljobben min oppe som motivasjon og det går kjempe bra! I tillegg veier jeg meg om morgenen, så jeg ser hvor jeg står. Føler meg flink, og vet at jeg kommer til å nå målet mitt en gang. Forhåpentligvis før sommeren!

Prøver du å holde kosthold og diett? 

Et lite innlegg på morgenkvisten

I det siste har jeg egentlig blogget litt lite syns jeg, og det merker jeg også på hvor mange som leser på bloggen min. Men jeg er litt sånn, i noen perioder har jeg mer skriveglede enn andre perioder. Ikke det at jeg noengang har problemer å skrive om noe, noen vil kanskje si at dette bare er å skrive for å skrive, men jeg vil ikke si helt det når jeg kommer med ting underveis og jeg egnetlig aldri har fått noen klager at jeg skriver bare på måfå.

F.eks så hadde jeg ingen ide om hva jeg skulle skrive om nå før jeg begynte. Jeg begynte allerede å tenke på badet mens jeg pusset tennene, hadde litt tid idag før skolen så da kunne jeg like gjerne skrive et innlegg siden det ikke har vært så mange i det siste. Jeg har enda ikke fått igjen bildet mitt, men jeg har ikke dårlig tid. Fotografen jobber det han har tid til, og med andre prosjekter fra betalende kunder som også kan være ,er viktig for ham ettersom han lever på å være fotograf.

Heller ikke fikk jeg ryddet særlig igår. Jeg var rett og slett bare litt sliten, så jeg tenkte å ta det igjen i løpet av uken. Ta litt hver dag, så i dag så må jeg får gjort oppvasken og handlet litt mat. Jeg har ikke noe pålegg igjen, men masse brød og et hjemmelaget rundstykke igjen. I tillegg må jeg kjøpe litt mer kattesand for pus, jeg skiftet nettopp på toalettet hennes og da gikk resten.

Tenkte også å skrive litt senere om treningen og kostholdet mitt, holde dere oppdatert på hvordan det går der. Jeg har enda ikke gitt opp, men har vært litt roligere i det siste ettersom jeg har vært hypersliten og jeg dessuten hadde skadet foten min litt. Man blir jo sliten når alt virker som det går galt, men det ordnet seg heldigvis litt. Jeg fikk snakket litt om det som plaget meg, og jeg klarte å sette det litt på perspektiv. Så nå klarer jeg selv å ordne opp i problemene som ikke er skapt av meg, men som likevel er mitt ansvar å fikse opp i syns jeg. Det er litt komplisert, og det er personlig så jeg kan ikke ta noe av det opp på bloggen min. Men la meg bare si at det er noe alvorlig, så jeg kan ikke bare la det ligge nå som jeg vet om at problemet eksisterer.

Ellers så vil jeg prøve å legge til enda et emne i unaturlige kategorien min i løpet av uken, i helgen får jeg ikke så god tid til det. På lørdag har jeg en avtale med en venninne, og søndagen er jo som sagt vaskedagen min så da må jeg få tatt i et skikkelig tak her. Også er det jo ikke så lenge til jeg reiser til Kiel også, og det gleder jeg meg egentlig en del til. Fikk vite av NAV som holder til her at jeg får lov å spare penger her, så jeg prøver å få spart litt før jeg reiser. Ikke det jeg tror jeg kan få spart så mye, men litt bør jeg vel klare! Da reiser jeg med en kompis, og det blir første gang jeg reiser på ferie til et sted der ikke foreldrene til noen bor, og med noen andre enn familien! Så det blir stas^^

Gleder du deg til noe?

På tide å rydde!

Phootoshooten idag gikk fint. Det gikk raskt, og vi fikk tatt de bildene vi trengte. Så nå får jeg forhåpentligvis resultatet i løpet av i dag, eller kanskje imorgen om jeg har lagt meg. Så nå er det egnetlig på tide for meg å rydde, og jeg merker jeg egentlig virkelig ikke vil rydde! Jeg har lyst å slappe av med en film eller noe, men jeg vet jo at det ikke kommer til å se noe bedre ut her om jeg ikke får ryddet og vasket. Forrige søndag hadde jeg heller ikke så lyst å rydde, hadde så mye på hodet mitt at jeg lett kan si at jeg var deprimert.. Lå det meste av søndagen på gulvet og skreik som en liten drittunge, og prøvde å holde igjen for å ikke forstyrre naboene for mye. Ville ikke ha noen på døren egnetlig..

Så da må jeg nesten ta å begynne å rydde, og kanskje få spist noe mat om en stund. Tenker å rydde vekk det viktigste nå, vaske gulvet på badet, vaske opp og deretter bare se om resten av gulvet trenger noe vask. Eneste er snøpyttene borte ved døren og sanden der som må bort, ellers så tror ikke jeg det ser altfor gale ut på gulvet i hvert fall. Det er bare alle tingene jeg har brukt som må vekk.

Men jeg tenkte også å dele et bilde av meg før shooten i dag, for de som ikke ser videobloggen. Så har dere i hvert fall et koselig bilde av meg her du kan ta en titt på:

Hva har du bedrevet denne søndagen med da?

Videoblogg – Klar for en ny photoshoot!=D

Er en stund siden jeg har tatt bilder nå, men i dag skal jeg altså det.. Fortsette på et prosjekt jeg startet for en stund siden, men mer enn det forteller jeg ikke om det. Her er i hvert fall meg slik jeg skal se ut deler av shooten.

Praksis imorgen og deretter helg!

Gleder meg egnetlig til å sove idag, jeg er så trøtt og sliten! Skal legge meg om 10min nå, og ettersom jeg ikke hadde noe å gjøre tenkte jeg at jeg like godt kunne dele et innlegg med dere så dere vet hvordan jeg har det og sånn. Vel, jeg er fortsatt sliten men jeg har det definitivt bedre. Det har skjedd litt vanskelige ting, og det har også ført til litt fravær på skolen. Det passet også at det var begravelse midt inni dette og det kom fram enda flere og større problemer, men nå har jeg endelig greip om dem og vet hva jeg skal gjøre.

Har også latt meg snakke litt med andre folk og spurt om råd til de mindre problemene mine, f.eks idag ringte jeg min bestekompis om ting jeg tror han er mye bedre på enn meg. Han kjenner jo meg og vet hvordan jeg er med visse ting, og spurte litt fram og tilbake om visse ting og støttet meg i valget mitt og sa han var enig. Noen ganger er det bare deilig å høre det også, da er det litt lettere å vite hvordan man skal handle senere i lignende situasjoner.
Og etter vi hadde vært litt alvorlig så gjorde han selvfølgelig litt narr av meg som han pleier, men det går bra. Han kjenner meg godt nok til å vite hva som er greit og ikke greit, og vet joe det at når jeg er ferdig å snakke så kan vi dytte vekk problemet og fukusere på noe annet. Så jeg ble i hvert fall i godt humør etter det^^

Idag har jeg ikke gjort noe særlig, jeg feirer nå egentlig ikke valentine og tror ikke jeg kommer til å gjøre det i framtiden heller. Valentine er bare dumt, og det har jeg ment når jeg har hatt kjæreste også.. Skjønner ikke vitsen med den dagen, og det tror jeg heller aldri at jeg kommer til å gjøre heller. Så i dag var det for meg en torsdag! Og ettersom vi jobbet i grupper på skolen var jeg glad. Alle vil jo være i gruppe med meg! Og fra å være den på skolen tidligere som aldri ble valgt, ingen ville være i gruppe med og jeg aldri hadde noe å gjøre i gruppen, så er jeg nå nesten gruppeleder. Deler ut ansvar, gir råd og holder oversikt. Og det er virkelig ikke jeg vant med, så jeg må følge med hele tiden på hva jeg gjør så alle har noe å gjøre!=D Og jeg innrømmer det, jeg digger det^^ Har alltid hatt lyst til å være leder i noe, nå er jeg det nesten hver gang, og nå vet jeg at jeg liker det og folk respekterer at jeg er det.. Så skolen er heeeeeeeerlig^^

Ellers er det vel ikke så mye mer å dele. Jeg deler jo ikke alt på bloggen, bare ting jeg trenger å få ut og ting jeg ikke ser på som personlige. Så jeg har jo visse ting selv jeg ikke føler er riktig å ta ut på bloggen, men det snakker jeg heller med andre om. Jeg legger ikke ut om andre, jeg blogger bare om meg selv egentlig og hvordan jeg opplevde ting. Kan være noen noenganger skjønner hvem jeg snakker om, men det får heller være.. Om de er sint for noen vet det, så burde de ikke behandlet meg sånn i utgangspunktet, det er i hvert fall min mening.

Hvordan har din dag vært idag da?

Mine fjortis år, for det meste på det dårlige.. Obs, advarer mot at jeg er litt bitter idag også-_-

De fleste har vel gått gjennom en vanskelig tid, og innimellom den tiden er det noe som heter fjortis og som jeg i hvert fall husker jeg hatet å bli kalt. Jeg liker fortsatt ikke ordet, tror det minner meg om fjertis eller noe og det høres ikke så hyggelig ut.. Men så tenkte jeg litt på, hva husker jeg egnetlig fra den alderen? Hvordan var jeg egnetlig?

På skolen var jeg noe sjenert, og kan ikke si at jeg likte alle klærne mine like godt. Kjæresten til min far mente at alt var på mote, og ga meg klær som ikke passet til meg og som jeg selv så helt for jævlig ut i. I tillegg hadde jeg en masse topper i str M mens jeg egnetlig trengte XS eller XXS. Så for å være ærlig så fikk det meg til å føle meg litt stor.. Jeg hadde heldigvis et par klesplagg jeg likte, og noen av de jeg absolutt ikke ville gå rundt i, «mistet» jeg. Dvs at jeg lå de inni en pose i kottet på min lillesøster sitt rom fordi jeg ville heller gå naken enn å gå i de klærne. Jeg syns ikke noe om dem i det hele tatt.

Jeg mener også det var i denne alderen jeg skiftet mellom to farger. På høst og vinteren hadde jeg lysebrunt-brunt hår, og om sommeren bleket jeg det. Da jeg gikk i 10. klasse og til en del i videregående, så hadde jeg bare blondt hår en stund, til jeg begynte å ville ha andre farger.
Jeg hadde også begynt med sminke, men ettersom ukelønnen min var 200kr i mnd, og jeg ikke tjente for mye på å gå med avisene om søndagen, så hadde jeg lite penger. Det resulterte i at jeg kjøpte en dårlig fundation som tørket ut huden, og jeg brukte ikke fuktighetskrem. Det tok flere mnd å få rettet opp huden min igjen etter det, og jeg hadde virkelig ikke noen fin hud på den tiden. Så det endte bare opp med at jeg ikke kunne gå uten sminke til slutt, slik jeg gjør nå.

På den alderen, var det også populært med plakater av kjendiser på veggene og sånt. Jeg fikk egnetlig beskjed om at det fikk jeg ikke lov å ha, men jeg ville ha det. Alle de andre vennene mine hadde det, og jeg syns det var teit at jeg ikke fikk lov å være sånn som dem, så jeg hengte opp et par likevel. Husker også jeg var utrolig sjalu på venninnen min fordi hun fikk lov å velge maling på veggene på rommet sitt selv, mens jeg måtte ta til takke med det de kjøpte inn av ferdige malte planker. Mener det var svakt lyseblå som treverket skinte gjennom, jeg syns det var direkte stygt, og gult under. Det var ikke fint sammen, jeg likte det ikke. I tillegg var rommet mitt lite, og jeg hadde lite hylleplass. Noe som resulterte at jeg ikke klarte å holde det ryddig fordi jeg ikke kunne rydde vekk tingene mine uten å rote opp igjen alt om jeg trengte noe i skuffene.

En annen ting jeg ikke likte så godt, var ukelønnen min. Jeg var så sjalu på de andre i klassen som fikk 200kr i uken for å gjøre ingenting, mens jeg fikk 200kr i mnd for noe jeg husker var 3timers arbeid hver dag. Og jeg fikk ikke lov å diskutere lønnen min, den skulle være sånn. Også skulle jeg få meg data da, og sånn jeg forsto samtalen, så var det at jeg skulle førtsatt gjøre det jeg gjorde av husarbeis, også skulle jeg fortsatt få 200kr i mnd og resten gå i dataen.
Så en dag spurte jeg om  å få pengene mine, og da fikk jeg vite at jeg ikke fikk noe fordi at de pengene skulle i dataen. Og dataen min kostet sånn 12.000kr, så dvs at jeg må jobbe 3timer i 5år for å kunne betale dataen. Det høres litt feil ut da! Jeg jobber ca 72timer i mnd +-, og jeg får en lønn på 200kr hver mnd. Det tilsvarer altså at jeg jobber for 2,50kr – 3,00kr i timen. Er det rettferdig da? Og jeg fikk ikke noe sminke, fuktighetskrem, deodorant, klær eller noe sånt dekket av mine foreldre. Alt sånn måtte jeg betale selv. Med penger jeg ikke engang fikk i hånden, og om jeg var sulten før eller etter trening og ikke hadde med meg nok mat, så hadde jeg ikke råd til å kjøpe noe mat selv.. Så jeg sluttet å gjøre husarbeid. Skal jeg jobbe for den luselønnen der, så går jeg heller hjem til mine kompiser og vasker og lager middag der, da får jeg i hvert fall litt mer penger enn det jeg gjorde hjemme..

Som jeg skrev tidligere så jeg jeg også med avisen. Jeg tjente inn litt tips, men lønnen der var heller ikke så bra.. Ca 300kr i mnd om jeg var heldig, da uten å regne med tipsen. Da sto jeg opp tidlig på søndagen også, gikk ute i uansett vær i ca 4timer, tjente 2,50kr pr BA jeg solgte, og 3,50kr hvert DB jeg solgte. Og ofte var det folk som bare ville ha en gang i mnd, og de som ble sure fordi jeg ikke var på døra kl 8 om morgenen. Prøvde å forklare at jeg får ikke aviser før kl 10.00, og jeg har en lang rute å gå. Jeg kan dessverre ikke være hos alle klokken 10, jeg må prioritere den veien som er lettest for meg å gå pga der jeg bor. Og noe jeg husket irriterte meg veldig, var når min far tok avis for å lese før jeg hadde klippet ut den greien jeg må sende inn som bevis for så mange jeg har solgt, sånn at når jeg ringte inn så skrev jeg inn at jeg hadde solgt en mer enn det jeg hadde, og måtte ta fra mine egne penger for å betale den avisen selv, for det ville ikke min far gjøre. Han ville bare lese dem. Og ikke fikk jeg lov å kaste de i deres bosspann, det var for mange aviser sa de. Så etter jeg har gått rundt med tunge aviser og sykkel, gjerne på vintertid, så måtte jeg gå ned stupbratte bakker i ca 15min for å kaste dem i et annet bosspann, og opp igjen tok det i hvert fall en halvtime å gå, ofte 40min fordi jeg var så sliten da.. Så ofte orket jeg ikke gå hele veien ned med dem, jeg var rett og slett for sliten..

Men noe jeg virkelig trivdes med i den alderen, var vannpolotreningen min. Jeg kan godt innrømme at jeg gikk lei av sporten lenge før det, og det visste også de på laget, men jeg trivdes så godt sammen med de som gikk der at jeg likevel kom på hver trening. Jeg følte jeg kunne være meg selv, selv om jeg var kjempe sjenert. Og det var gøy at det var en guttesport, har alltid trivdes best sammen med gutter, jenter er ofte litt for dramatiske for min del og jeg skjønner dem ikke, gutter derimot skjønner jeg mye bedre..XD Så jeg holdt nå på med det, og cup’ene var alltid morsomme. Hadde ikke så mye penger da, jeg fikk beskjed om å ha lommepenger selv og det hadde jeg jo ikke.. Så ble til at når de skulle på butikken eller gjøre noe som kostet penger jeg ikke hadde, så kom jeg med en dårlig unnskyldning som at jeg har nettopp spist, jeg føler meg litt dårlig, jeg tenkte å slappe av, hadde egnetlig en avtale med et av de andre lagene eller jeg rett og slett gikk når jeg hørte at de skulle gjøre noe snart og bare gjemte meg vekk så de ikke kunne spørre meg.. Det var ikke lett å være fjortis og ikke ha penger..XD

Men likevel så gikk det bra, jeg skaffet meg en god kompis på laget som jeg fremdeles er venner med. Og han visste alle de tingene, og ettersom han hadde jobb i en butikk (noe jeg ikke klarte å skaffe selv om jeg søkte, søkte, søkte og atter søkte), så stakk han til meg et og annet innimellom sånn at jeg ikke ble stående helt utenfor, men at det faktisk virket som jeg hadde litt penger selv. Men det skjedde på litt kompromisser. Den ene gangen hadde han tatt med to skjeer hjemmefra, sånn at vi kunne kjøpe is. En sånn stor en, hehe=) Og den spiste vi litt av før trening, men da de andre kom så måtte jeg spise alene. Det var en av tingene våre. Jeg var veldig flink å spise is da, til tross for størrelsen min. Så da de andre kom, så det ut som at jeg hadde spist nesten en hel is alene, og jeg fortsatte å ete helt til vi skulle trene.. Og de andre syns jo jeg var litt rar, men herregud. Jeg er jo litt rar, og min kompis storkoste seg, og jeg hadde ikke noe i mot det. Ellers hadde jeg sagt nei da. Han fikk meg til å gjøre mange dumme og rare ting, og jeg tror det fikk meg litt ut av skallet mitt. At jeg turde å gjøre ting, folk begynte å legge litt merke til meg og ble nygjerrig på meg følte jeg, så det er mye takket være ham at jeg har klart å bli så lite sjenert som jeg er nå, og tørre å gjøre ting som er meg.

Også skole da.. Jeg var ikke særlig populær på skolen, men etter jeg begynte på vannpoloen ble jeg lettere kjent med folk, og jeg begynte å slutte å se på meg selv som en uverdig person som ikke fortjente å ha venner. Og jeg fikk til slutt min egen gruppe jeg var med på skolen, som faktisk syns jeg var kul. Min kompis hadde en annen gjeng som jeg ikke trivdes så godt i, så i snakket ikke så mye på skolen da men det gikk greit. Vi hilste og han tullet med meg uansett på den måten som vi pleide å tulle, men vi hang bare ikke sånn egentlig sammen. Og etter ungdomskolen, så valgte vi oss to skoler som var i konflinkt med hverandre, som Romeo og Julie.. Og herregud, i den alderen bryr folk seg for mye da! Så vi skaffet oss helt forskjellige venner som ikke hadde så mye til felles med hverandre, og jeg sluttet vannpoloen. Men det var ikke det jeg skulle skrive om nå, det var fjortisalderen min.

Joda, jeg hadde et voldsomt temprament, og jeg mener fortsatt at det tempramentet ikke skyldtes at jeg var fjortis, men at jeg ble urettferdig behandlet og ingen brydde seg med å høre min mening. Jeg hadde ting å komme meg jeg også, jeg var uenig og jeg liker ikke å høre at jeg er sint fordi jeg er i den alderen, jeg var sint fordi ingen hørte på meg. Jeg sa da at ukelønnen min var urettferdig, og det mener jeg fortsatt. Og jeg blir fortsatt sint når jeg ikke får lov å komme med min mening, og det tror jeg aldri kommer til å forandre seg. Jeg har rett til å ha en egen mening, og jeg liker ikke at folk skal bestemme over meg uten at jeg får lov å si noe mot det! Jeg vil drøfte for hvorfor ikke, jeg kan ikke følge noen grenser jeg ikke skjønner hvorfor er der, og det er det heller ikke alle som kan heller. Jeg vet nå at det er ikke lov å være autoritære foreldre, barn har rett til medbestemmelse. Jeg vet også at min far hadde plikt å betale ting for meg som jeg ikke fikk, som klær og mat. Jeg skal ikke jobbe for det, jeg skal jobbe for det jeg får i hånden, ikke nødvendige ting. Det skal foreldre dekke. Det står det i den norske lov. Og hvilken lov det var, kan jeg ikke lengre referere til. Men jeg kunne det da jeg var sånn 17år gammel, da kunne jeg referere til mange lover, hadde jo et år med rettslære på skolen da.

Men nå kommer jeg totalt ut av den fjortis greien. Poenget mitt er vel egnetlig at jeg aldri følte meg ordentlig som en fjortis, jeg hadde altfor mange dårlige erfaringer og altfor mye ansvar på den tiden, og altfor mange autoritære linjer jeg ikke skjønte noe av og på skolen ble jeg ikke behandlet bra av de andre. Så jeg forstår den delen ingen forstår meg, men det jeg husker var fordi at ingen ville la meg forklare min side av saken. Folk var bare opptatt av å ha rett, enn å høre hvordan jeg hadde det.

Og jeg vet nå at de ikke kunne vite hvordan jeg har det, fordi når barn ikke blir riktig oppfostret og går gjennom for mange vanskelig og tunge ting, så skjer det noe som heter feilutvikling. Og noen av de tingene som skjer da, det kan ikke forandres på. Så pga alt som skjedde i hele min barndom, så utviklet jeg noe som ikke går an å forandre på, som gjør at jeg ikke kan se verden på samme måte som alle andre. Når 99% ser bare en grunn til det jeg har gjort og den grunnen er slem, så er det feil fordi at jeg tenkte ikke sånn, og med en gang noen har latt meg forklare hvordan jeg har sett ting så har jeg opplevd folk som har begynt å grine fordi de ikke kunne se den grunnen i det hele tatt, og de angrer sånn på hva de sa til meg pga det. Så det er vanskelig, men jeg har lært meg å leve med det. Det er en diagnose, og jeg har fått stilt den av en lege. Og det er deilig å vite at det er noe, det har et navn, og det er ikke min feil. Visse handlinger kan ikke jeg noenting for, fordi jeg mente den handlingen helt annerledes enn det andre gjorde. Og bare jeg får lov å forklare, så endrer situasjonen seg helt..

En del av det jeg også kan av annen menneskelig oppførsel, er ting jeg har pugget. Jeg har spurt folk hvordan de tenker da og da, og bare pugget alt jeg klarer for å klare å kunne forstå noen ting av det andre tenker og gjør. Men jeg kan ikke lese folk. Om du ikke sier rett ut hva du mener, så forstår jeg ikke det. Du må være tydelig. Nei, det liker jeg ikke. Jeg ville blitt sint om du gjorde det. Ikke, haha, du kan vel ikke gjøre det vel? Da hører jeg du er merkelig, det der er ikke normalt haha. Og det var det som skjedde med min forrige kompis. Jeg har sagt 1000ganger at han må være tydelig, og det var han ikke. Så jeg trådde over streken og jeg visste det ikke. Han sa det gikk bra. Da trodde jeg det gikk bra, fordi han sa det gikk bra. Men det gikk absolutt ikke bra, han var sint på det, og han la noe utpå bloggen som jeg fant krenkedes, og jeg ga beskjed at det der liker jeg ikke, det fikk meg til å bli lei meg. Og i steden for å løse problemet, kjefter han tilbake at jeg ikke respekterte hans meninger, og jeg svarte at jeg ikke skjønte det fordi han ikke var tydelig, og dessuten sa han etterpå at det gikk greit for denne gang. Du kan ikke bare si det er greit, også være sint over det, og legge ut ting jeg finner personlige. Og når jeg blir sint for det, så skal du ta opp igjen noe du sa gikk fint. Det går ikke det! Også slettet han meg. Ikke prøve å løse det, bare vekk med deg. Og jeg føler det er pga sykdommen min, jeg kan ikke noe for det, jeg har ikke gitt meg selv en traumatisk barndom, hadde det vært opp til meg så ville jeg ikke hatt en sånn barndom i det hele tatt! Det er ikke akkurat sånn at jeg vil være unormal. Jippi, jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke kan lese andre, og nå vil ingen være venner med meg.

Så ting har vært vanskelig for meg, og greien er det at det har skjedd så mange dumme ting i uansett hvilken alder jeg har vært i, at jeg ikke lengre kan huske de gode minnene. Det sies at gode minner er sterkest, men det tror jeg ikke på. Fordi de få gode minnene jeg har fra jeg var liten, de var fra da jeg ikke var hjemme og ikke var med mine foreldre. Jeg sier ikke at det var sånn, jeg sier at det er det jeg klarer å huske, så for meg så skjedde ikke noe bra fordi jeg ikke klarer å huske de bra tingene. Jeg kan ikke snakke om noenting fra min barndom, fordi jeg ikke kan huske noe bra som skjedde. Alt jeg husker er kjeft, grining, redsel, rømning, raseriutbrudd fra min side, skuffelser, mistro, angst, blåmerker, hat.. Det er synd å si det, men det er nesten bare sånt jeg husker. Men jeg har et par fine minner da, av mine oldeforeldre. Jeg var veldig glad i dem, katten min som jeg regnet som min nærmeste familie fordi jeg kunne stole på henne og de jeg reiste på overnattingsbesøk hos hver tredje uke.

Alle andre minner resulterer i et av de tidligere nevnte. Så selv om mine foreldre eller mine søsken husker andre ting enn meg, så betyr det ikke at noen av oss har feil, det betyr bare at vi opplevde ting på forskjellig måte. Og jeg ble traumatisert av det, og jeg fikk en kronisk sykdom på sinnet som jeg aldri kan bli kvitt igjen. Og det er sannheten av det, for noen så er ikke verden noe pent sted, for noen så har ting vært et mareritt, selv om de har valgt å holde kjeft om det. Og det betyr ikke at det er riktig eller feil, det betyr bare at hvordan jeg opplevde ting er riktig ovenfor meg, selv om andre ikke opplevde det sånn. Og kanskje det også er derfor jeg ikke klarer å glemme det, fordi folk ikke husker det som meg og jeg føler meg anklaget for å lyge eller finne på ting, men det er ikke tilfelle. Dette er sånn JEG opplevde ting. Dette var sånn JEG så det i mine øyne, det var det JEG ble traumatisert av. Og de som ikke kan godta det, de har jeg veldig lite interesse av å ha kontakt med. Jeg har fått bekreftelse av legen at hvordan jeg har sett på ting er riktig for meg, fordi det er MIN opplevelse, og det som skjedde var vanskelig for MEG. Enkelt og greit, ikke noe å diskutere. Andre opplevde det kanskje ikke sånn, men JEG opplevde ting slik jeg gjorde, sånn er det bare.

Har du hatt situasjoner der du føler folk misoppfatter så totalt at andre rett og slett tror du er ond?

Joda, blir litt blogging framover^^

Utrolig hvor raskt man kan jobbe gjennom ting om man bare har de rette personene rundt seg.. Og særlig om man her personer som vil løse problemene i steden for å bare slette deg på face helt anonymt, og bare velge å ikke være venner med deg.. Når det skjer nok ganger, så blir man jo litt sånn at man tror alle er sånn og bare holde seg en god del tilbake. Men i stedenfor så ble problemet løst, jeg fortalte mitt og den andre personen sitt og vi kom til enighet. Så etter jeg nå vet hva som skjedde, så føler jeg meg ikke så håpløs lengre. Noe av feilen lå hos meg også, jeg klarte bare ikke å se det akkurat da fordi jeg var så lei meg og langt nede. Men etter jeg fikk en unskyldning og et bevis på at denne personen slettes ikke ville slette meg, men det var noe annet, så ble alt mye lettere fordi jeg var allerede sikker på at vi aldri kom til å snakke mer pga tidligere erfaringer..

Men det skjedde ikke, og da kom det tilbake litt av det jeg følte jeg hadde mistet.. At jeg kanskje ikke er så gale, bare vanskelig, men folk som bryr seg vil jo fikse problemet. Ikke bare slette meg som venn for alltid. Og de som først har gjort det, ikke faen om det er ok at du kommer bort til meg og spør hvordan jeg har det i ettertid om du ser meg. Da kan det skje to ting. Enten ignorerer jeg deg, ellers så ber jeg deg dra til helvete. Har du først gitt opp på meg, så vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre. Jeg kommer ikke til å kjempe alene for et vennskap, sletter du meg fra face, slutter å svare på meldinger og slikt så gir jeg også opp. De eneste unntakene er to venner jeg har fra bergensområdet som jeg har kjent lenge, og mine søsken. Og de svarer jo innimellom, vi har jo allerede snakket om sånne ting så vet jo hvorfor de kanskje ikke svarer. Og er det rett før jeg skal dit så holder vi jo kontakten.

Men så prøvde jeg da å rette tilbake, og det var så lettere når jeg hadde fått tenkt litt over det, hadde fått et unnskyld ovenfor det som skjedde og snakket hva det var som skjedde, så ble alt mye bedre. Og jeg fortalte faktisk den andre store greien min også, og hodet mitt er så mye bedre nå. Jeg er roligere, mer positiv, kvikkere, fått matlysten igjen og i det hele tatt.. Jeg visste jo jeg måtte ha noe av dette ut, ettersom jeg fikk mer store ting inni hodet mitt.. Så jeg snakket om det jeg måtte ut med, og nå er jeg bare ganske så mye mer avslappet. Jeg har fortsatt ting jeg må ta tak i, men det er lettere nå. Men hadde det skjedd nå at denne personen bare hadde slettet meg sånn som jeg trodde skulle skje, da hadde jeg vært ganske så knust nå. 3 dødsfall på et halvår, og to venner som sluttet å snakke med meg. 2 gode venner som hadde sluttet å snakke med meg, og et dødsfall jeg faktisk var utrolig lei meg over og gren i flere dager over. Men jeg mistet bare en jeg kalte min bestevenn, men fuck det.. Jeg vil ikke si han var det nå lengre, når han bare slettet meg anonymt fra facebook rett etter jeg var hjemme i begravelse første gangen, da var han ikke noen god venn i det hele tatt.

Vanligvis så klandrer jeg ikke folk som sletter meg, fordi det vanligvis er ting som har skjedd over lengre tid fordi jeg har vært syk og veldig vanskelig, men når man gjør det etter en liten krangel man ikke engang prøver å løse, rett etter en begravelse, da kan den personen bare gå å henge seg fordi det er ikke noe man kan komme tilbake fra. Til og med min bestekompis hadde en periode han ikke klarte å snakke med meg, og jeg skjønner det godt fordi jeg var veldig vanskelig og han hadde det utrolig vanskelig selv.. Men jeg tror han ga beskjed, og han kom tilbake fordi han angret og jeg tror ikke han vil gjøre det samme igjen. Det som skjedde var dårlig timing, han kunne ikke hjulpet meg da uten å gå under selv, og det er lov. Han er en kjempe god venn nå, og er jo der om det er noe. Og han tar seg tid om jeg virkelig trenger det, selv om han har masse å gjøre. Men andre som bare gjør det uten grunn og forventer vi skal kunne snakke sammen og jeg treffer på dem, nei.. Det skjer ikke, jeg er ikke så tilgivende, om du ikke er lei deg for å ha såret meg så fuck deg, da syns ikke jeg synd på deg heller. Det er bare sånn jeg er..

Hva er «Det usynlige bibliotek?»

Etter å ha funnet igjen en gammel liste med ting jeg har skrevet opp som jeg ville skrive om på bloggen min, så var det nederst streket under en linje der det var skrevet Det usynlige bibliotek. Jeg husker mye av det andre jeg hadde skrevet på lista, men den siste linjen var skrevet med en merkelig håndskrift og en annen kulepenn enn de andre navnene. Så etter om og men ble jeg veldig så nygjerrig på hva dette biblioteket egentlig er for noe..

Jeg begynte selvfølgelig først å google dette, men det var likevel ikke et tema som var veldig kjent fordi det kom opp både internett, samiske bibliotek og andre biblioteker som kjemper for å bli mer synlige. Og jeg tror ikke det var det ordene på listen min ville ha meg til å finne. Så jeg fortsatte å lete, og fant til slutt en liten historie som beskrev hva det usynelige bibliotek er for noe. Det er rett og slett bare en samling av bøker som burde eksistert, men som ikke gjør det. Bøker som det er referert til fra andre bøker, med tittel, utgivelsesår, forfatter og alt det der, men som likevel ikke er til å bli funnet noen steder. Noen av bøkene skal også berette om banebrytende ideer, om vi skal tro dem som refererer til dem.

Og når jeg først snakker om slike bøker, så kan jeg kanskje nevne bøker som du kanskje har hørt om, men som du kanskje slett ikke trodde var en bok som tilhørte dette biblioteker. Sandboken og Alibiet søker et mord er kanskje ikke så kjente, men Necronomicon (de dødes bok) derimot tilhører dette arkivet. Så mye denne boken er referert til, så skulle man nesten trodde at denne boka fantes, men det gjør den bare i Det usynlige bibliotek.

Noen titler på bøker som tilhører dette biblioteket derimot, har så merkelige navn at man egnetlig kan skjønne at dette er oppdiktede bøker, som At det er tillatt å spise kje med artisjokk under den pavelige faste forordnet av kirken, Hansard?s Guide to Refreshing Sleep (bind 1 ? 19) og Kunsten å prompe med verdighet på offentlig sted. Andre bøker derimot har ingen grunn til å ha blitt funnet opp, men likevel er de aldri blitt funnet og det er ikke spor etter dem.

En av de mest spennende bøkene som jeg finner interessant i hvert fall, er sandboken. Før jeg leste på det, visste jeg ikke hva den var for noe, men etter å ha lest om den så fant jeg ut at jeg allerede hadde hørt om den. Det var nemlig den argentinske forfatteren J.L.Borges (kjent for å referere til mange bøker i Det usynlige bibliotek) som kjøpte denne av en omstreifende bibelselger fra Orkøyene som kom over denne boken i India. Sidene er tospaltet og i vers, og tittelen på den er «Holy Writ, Bombay». Boka er imidlertidig ingen oversettelse av bibelen, men en bok som er som sanden; den tar aldri slutt. Prøver man å lese den fra begynnelsen, vil alltid flere sider dukke opp der man setter fingeren, uavhengig om det er foran eller bak. Forfatteren finner ut at denne boka er en marerittig gjenstand som besudler virkeligheten med sin eksistens og gjemmer den bort i Nasjonalbibliotekets arkiv og der er den sagt til å fortsatt eksistere.

Så spørsmålet er vel egentlig bare om alle disse bøkene bare er tull, eller om noen av disse bøkene faktisk en gang har eksistert og bare har forsvunnet? Selv må jeg si at jeg egnetlig ikke er for opptatt av bøker lengre, men tanken på å finne en ukjent bok som ingen har lest på så mange år fordi de rett og slett tror den ikke eksisterer syns jeg er spennende. Særlig litt overnaturlige bøker som Nemonomicon og sandboken, men jeg ville vært fornøyd uansett om jeg plutselig fikk tak i en gammel bok med gule sider, støvete og inprintet med nesten uleselig tekst foran som så vidt klarer å fortelle hvilken bok dette er, og inni boken så er teksten skrevet for hånd med snirklete bokstaver, og med et så gammelt språk at jeg selv ikke selv hadde klart å tyde innholdet i boka.

Hva syns du om forfattere som refererer til bøker som ikke finnes? Eller tror du at dette er bøker som kan ha eksistert?
Ville du eid en slik bok?=D 

Er ekstremt nede, jeg kommer ikke til å blogge på en stund

Jeg har vært nede en liten stund nå pga problemer, men etter i dag så skjedde det noe som fikk meg helt ned igjen på bunn der jeg var for et halt år siden. Alt jeg bygget opp siden det bare forsvant i et øyeblikk, eller nesten et øyeblikk. Det var småepisoder hjemme. Ingenting bryter en ned som folk som skal bry seg om deg, ikke virker som å gjøre det likevel. Og den eneste utenom som man så vidt tør å stole litt på, ikke er der likevel. Mitt liv er ikke bra, ting skjer. Jeg er forfulgt av uflaks, ting går til helvete med meg hele tiden, det er alltid noe med meg. Og det værste er at jeg må leve med det, andre kan gi meg opp og da er ikke de forferdelige personer, men om jeg gir meg opp så er jeg det. Jeg har aldri bedt om et sånt liv som jeg har nå, jeg har aldri bedt om noe av det som skjer og har skjedd med meg. Hvordan kan noen tro at jeg vil ting skal være sånn? Og det er vanskelig å sitte inne med alt, noen ganger så blir det for mye og jeg bryter sammen. Og da er det ekstra vanskelig at realiteten er sånn at ingen orker at jeg bryter sammen og må ha noe ut etter en stund. At mine problemer er for store for at andre skal klare å takle. Og jeg prøver virkelig å holde alt hemmelig, men det gjør vondt inni meg. Noen ganger vil jeg bare ha en eller annen til å høre på meg, fortelle meg at jeg ikke er alene og at alt kommer til å gå bra. Bare føle at noen bryr seg litt, og at det er bra jeg snakker om ting. Men jeg har aldri noensinne opplevd det, aldri. Eneste jeg har fått er at jeg ikke burde fortelle om det i det hele tatt, og at jeg bare er negativ.

Og jeg er bare så sliten av alt. Å holde alt inne, å miste venner om jeg ikke klarer å holde kjeft lengre, få vite at jeg er negativ og at det alltid er noe, få vite at det jeg sier ikke er sant, at jeg spiller lei meg, at det er ingen som kan ha det sånn, at jeg er i veien og de ikke bryr seg og jeg burde gå å ta selvmord om jeg har det sånn.. Jeg er bare så sliten. Det har skjedd så mye i livet mitt nå, og jeg har bare så lyst å gi opp fordi jeg ikke vil ha det sånn. Når jeg har det bra og forteller om ting, så får jeg høre at det og er dårlig og jeg er uheldig og at det blir for mye. Og det er mine bra dager! Og jeg skjønner ikke at folk sier at jeg er uheldig fordi det er meg når jeg er heldig, jeg blir glad av småting som at jeg kan spise meg mett, at noen har tid til å være med meg, at jeg finner en 20’er i jakken så er det typ lykkedagen min!

Og nå ble det for mye i livet mitt, jeg måtte ha ut en av tingene, og for meg var det ikke en veldig stor ting fordi det er ikke noe nytt.. Det skjer hele tiden, og alltid har jeg sett framover fordi det løser seg til slutt, jeg er ikke alene, jeg har en bra framtid og jeg har noen gode venner. Hadde noen gode venner.. For to mnd siden hadde jeg to jeg følte jeg kunne snakke med om det var noe, to stk som sa de aldri kom til å slutte å være med meg. For et par uker siden så mistet jeg en av dem. Og nå innså jeg at jeg hadde mistet den andre også. Jeg var dum nok til å åpne kjeften for å snakke om problemet mitt fordi det ble for mye for meg, jeg trengte bare å snakke med noen, så jeg snakket med den personen jeg var nærmest i å stole på. Tror faktisk jeg hadde klart å stole på ham om jeg ikke hadde blitt så avvist som jeg ble. Jeg hadde håpet på noe sånt som at det var bra jeg prøvde å snakke om ting som var vanskelig, og at jeg stolte nok på personen til å fortelle om det selv om jeg ikke liker å snakke om ting. Og kanskje noe så klisje om at alt blir bedre, at alt ordner seg og det er bare midlertidig og ikke for alltid. Og kanskje bare vite at noen bryr seg og er glad i meg. Men jeg har aldri fått det. Hver gang jeg forteller noe til andre, så reagerer de på en sånn måte at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde åpnet kjeften, at jeg var sterk nok til å holde ting inni meg og isolere meg en del dager heller.

Jeg var kommet sånn på vei at jeg følte jeg var klar til å gå videre med livet mitt, se fremover og glede meg over at jeg kunne få gode venner en gang, og bare drite i de som ikke ville være der. Det finnes så mange mennesker i verden, at det burde finnes noen som kunne klare at jeg åpnet kjeften min om jeg hadde det så vanskelig at jeg bare kunne trengt å få det ut, at noen andre vet og hjelper meg gjennom det fordi noenting er så vanskelig å gå gjennom alene. Men nå vil jeg ikke det lengre, fordi jeg ikke tror det finnes. Og jeg hører alle sammen si at de er ikke sånn, de kommer aldri til å gjøre noe sånt mot meg. At de skal være unntaket. Og likevel er jeg dum nok til å noenganger tro en eller annen, og finner ut at det er meg det er noe feil på. Det kan godt være de er unntaket, men ikke for meg. Det skjer for mye i mitt liv, altfor mye dumt og folk vil ikke vite av sånne triste ting, de vil ikke ha noe med folk å gjøre som har det så vanskelig som meg.

Senest forrige uke tenkte jeg på barn i framtiden en gang. Fordi jeg er jo frisk nå egentlig, så lenge jeg har hatt gode venner rundt meg så holder jeg meg frisk, men så innså jeg at frisk for meg er ikke frisk for andre. Fordi det er ikke meg det er noe med, det er uflaksen min rundt meg og at jeg blir lei meg av ting som skjer som er problemet. At jeg blir lei meg av å ha så lite mat å spise at jeg går rundt svimmel og ikke tør å trene fordi jeg har spist for lite, at jeg er redd for å utvikle spiseforstyrrelser igjen fordi jeg spiser for lite (egentlig så tror jeg muligens det er for sent nå), at jeg blir såret når folk sier det er min feil jeg er syk når legene har fortalt meg at det er ikke meg det er oppveksten min, og de har kommet med diagnoser og ting jeg aldri kan bli kvitt pga min barndom, at jeg er redd for å snakke om ting fordi ikke alle tror meg eller fordi folk blir sint fordi det som skjer er så trist, selv om de sa stol på meg jeg vil vite, jeg er der for deg.. Det er bare bullshit alt sammen! Verden er ikke en fin boble vi lever i, der alle har det bra, alle har venner som bryr seg og alle har nok å spise. Og ikke alle har opplevd gode foreldre, og noen har faktisk varig skade av det som aldri kan fikses, og alle ser ikke verden på samme måte som deg! Og det er ikke alt som heter fysisk skade, noen har fått psykiske skader som ikke går an å se, men det betyr ikke at de ikke eksisterer. Det betyr bare at det er vanskeligere å fikse fordi man ikke bare kan legge en forbanna bandasje rundt så er alt bra!

Men nå skjønner jeg det at det er noe feil på meg, og sånne feil burde ikke deles med andre. Ikke påføres andre. Å gå på jobb er en ting, jeg elsker barn og blir kjempe glad når barn er tilstede. Jeg får energi og har aldri følt meg så glad, aldri med hverken venner eller kjæreste, når jeg er med barn så føler jeg at jeg har masse å gi, at jeg er til nytte og at jeg er flink til det. Men jeg tror ikke at jeg bør få egne barn. Fordi jeg tror jeg trenger den tiden hjemme til å slappe av, og om jeg er så forferdelig som jeg har fått inntrykk av når jeg anser meg selv for heldig, så er det kanskje ikke riktig av meg å blande inn egne barn i alt det. Jeg vil gjerne ha barn i framtiden, men jeg tenker på hva som er best for dem. Og selv om jeg er veldig flink med barn på deltid, tenk om det ikke gjelder på heltid? Tenk om jeg får et depressivt anfall, jeg kan ikke gjøre det mot et barn, de er ikke prøvekluter. Gjør man feil, så er de ødelagt resten av livet! Og bare det er en ørliten sjanse for at det skjer, så kan ikke jeg få egne barn. Aldri noensinne. At jeg gjør mot andre som de har gjort mot meg, jeg tar ikke den sjansen. Ingen barn fortjener det, og jeg vil ikke gjøre noen så vondt. Så nei, jeg kan ikke ha barn..

Og jeg er ferdig med å snakke med folk nå. Jeg begynte så vidt å tro at kanskje det var en ørliten sjanse for at det finnes folk som klarer å høre på ting som skjer, at noen har det vanskelig inni seg og gjerne vil kunne leve et normalt liv, men jeg kan jo ikke det. Jeg som hadde begynt å glede meg til ting jeg trodde jeg aldri kunne gjøre, jeg innser jo det nå at det bare var ønsketenkninger.. Tror aldri jeg kommer til å kunne få meg en normal kjæreste, dvs en som ikke tar narkotika, rusmisbruker, alkoholiker, ikke aggressiv, i mer enn et år, det er omtrent den tiden det tar andre å finne ut at jeg er verdens verste menneske. Og jeg tror de har rett, jeg gjør det kanskje ikke med vilje, men jeg kan ikke komme unna det uansett. Så for å ikke såre flere nå, så er det best å bare la andre stå langt unna meg, holde god avstand og bare gjøre de tingene som jeg liker og som ikke sårer andre. Venner og kjærester kommer og går, ingen varer evig, men de tingene jeg liker å gjøre kan jeg holde for evig bare jeg kjemper for det.. Så selv om jeg er sliten, så må jeg gjøre et valg.. Enten kan jeg gi opp, eller så kan jeg kjempe for det lille jeg kanskje klarer å få lov å beholde. Som Leia, jobben min, modellyrket mitt, trening og seriene mine. Også kan jeg alltids skrive om ting på bloggen min, så jeg har noe.. Så selv om alt annet forsvinner, så har jeg det igjen. Og jeg kommer til å få nye nestenvenner, og så lenge jeg holder kjeft og later som alt er bra så forsvinner ikke de.. Det har jeg selv bevis på.. Så stay strong, kjemp for det du vet du kan beholde fordi det kommer an på deg, og ikke på andre.. Så snakkes vi om et par dager når jeg har klart å trekke alt innover meg igjen, knøtet meg skikkelig igjen med dobbeltknute og er klar for å kjempe for meg selv igjen, og gjøre det som kreves av meg. Uten å forvente noe igjen. Jeg har masse arbeid å gjøre om jeg skal klare det, og jeg vet enda ikke om det er vits. Så det må jeg også jobbe med..

Dakar Leia, hun utløser alarmen fordi hun er rabiat..

Jeg har tidligere fortalt at jeg har skaffet meg boligalarm hjemme og at jeg derfor også føler meg noe tryggere. Det koster ekstra å ha dyresensor på den, men seriøst.. Den forbanna dyresensoren funker ikke litt da. Alarmen har allerede blitt utløst 2 ganger nå, og det var ikke før på de nyeste bildene at man kunne se at det var katten som hadde utløst den. Bare fordi hun går rabiat i sengen min, og det er en katt. jeg kan ikke nekte henne å være i sengen, katter liker å være høye steder. sånn er det bare.

Men grunnen til at jeg mest syns synd på min lille kattepus, er at den lyden som kommer når alarmen går, er så høy at til og med jeg reagerer på den. Katter er mye mer lydsensible enn mennesker, så den må ha det helt forferdelig når den går. Snakket med de jeg har alarm hos, og de foreslo at jeg bare kunne ha alarm på døren. Jammen hallo, vinduet er på bakkenivå, om noen bryter seg inn skjer det mest sannsynlig gjennom vinduet. Så jeg vet ikke helt om jeg vil ha den lengre om den ikke kan tilpasse seg katten min. da tenker jeg å bare ha brannalarmen, og ikke på resten av boligen. Kan heller ikke tenke meg at naboene syns det er noe gøy at den alarmen går hver gang jeg ikke er hjemme..

så jeg vet ikke. eneste er at jeg ikke kan ha den om den skal ringe hele tiden, både i forhold til at katten blir vettaskremt, naboene sure, og jeg må alltid passe tlf min for å be dem sjekke om Leia er med på bildene. Alarmen er for dyr til å ikke fungere som den skal, og jeg betaler for at den skal passe hele hybelen min og ikke bare døren. Så om de ikke kan levere det jeg betaler for, så vil jeg ikke ha det. Og da jeg sa ja takk til alarm, sa de også at katten min ikke kom til å bli registrert i det hele tatt fordi hun var for liten, og da jeg fikk innstallert fikk jeg vite at hun ble det om hun var for høyt oppe, og det er hun jo. Det er en katt, hvordan skal jeg vite hva hun gjør når jeg ikke er hjemme uansett?