Jeg føler meg rett og slett ikke bra for tiden. Det er noe, men jeg kan ikke dele det her. Og jeg er vettskremt, stresset, lei meg, redd, sliten og i det hele tatt.. Jeg har bare veldig lite energi til noe annet nå, og jeg klarte ikke å holde alt det tilbake nå. Igår bare sprakk jeg helt på kvelden, så nå er jeg vel sånn som jeg er en stund.. Jeg er bare forsliten til å kjempe imot akkurat nå, fordi jeg klarer det ikke. Så jeg bare lar det gå som det går, og gjør det jeg må gjøre.. Heldigvis så klarer jeg å dytte sånt unna på jobb, så gleder meg til å være dit igjen og bare kunne glemme alt og ha det bra..

Skolen er tøff, jeg har vært igjennom så mye at noen ganger så snakker vi om ting som gjør at jeg får flashbacks og må gjøre mye for å ikke begynne å grine der og gå ut av klasserommet. Det er vanskelig for meg, særlig fordi jeg vet nå at det var noen som kunne gjøre noe men de valgte å ikke gjøre noe. Det gjør vondt.. Og det gjør vondt å tenke på at om noen hadde gjort noe, så kunne jeg levd et normalt liv idag. Istedenfor så må jeg leve det livet jeg lever nå, og det er ikke alle som skjønner det jeg har og på en måte virker det ikke som de har lyst å hjelpe meg. «Det er ikke min jobb å lære deg» typ.. Nei, jeg vet det. Men jeg vil lære, og det er ikke noen andre som vil lære meg heller, og jeg kan ikke lære det alene. Så hva gjør jeg da egentlig? Jeg kan ikke lære det selv, og ingen andre vil lære meg fordi det ikke er deres jobb.. Det går ikke an å lære sånt selv faktisk, så det jeg har mest lyst til er å bare gi opp, fordi jeg ser så lite vits med det akkurat nå..

Når jeg er sånn som dette, så pleier jeg å gå ut å ta litt luft. Da tar jeg med musikk og en røykpakke fordi det er det eneste jeg har funnet ut som hjelper litt.. Jeg røyker ikke til vanlig, fordi jeg er ikke noe fan av det.. Men når ting er vanskelig så må jeg jo gjøre noe som hjelper, og snakke med andre går ikke. Jeg har egentlig bare to som jeg stoler nok på til å dele noe. Han ene er veldig opptatt og kan som oftest ikke snakke med meg og den andre virker ikke som å bry seg for mye og orker som oftest ikke å snakke om sånt. Så når jeg står der, har tatt litt luft og det ikke hjalp og jeg ser selv at jeg er så gale at jeg må snakke om det og jeg ikke har noen å snakke med, hva gjør jeg da egentlig? Det er ikke noe jeg kan gjøre da, for ikke noe annet hjelper. Så jeg logger fra facebook helt, også får jeg noe som jeg kaller en episode og det vil jeg ikke gå mer innpå fordi det gjør vondt. Men etter en slik en, så er jeg veldig sliten så jeg kan gå å legge meg og bare sovne vekk fra alt.. Og dagen etter så er jeg bare likegyldig til alt, bryr meg ikke og kjenner ikke noe annet enn at jeg er sliten.

Så jeg er sånn et par dager, har ikke lyst å snakke med noen, klarer ikke være å glad eller lei meg, bryr meg ikke om andre, orker ikke å spise, orker ikke å tenke, klarer ikke å føle noenting. Eneste jeg klarer å føle er irritabelhet og sinne, og det går som oftest ut over at katten gjør noe.. Heldigvis så er dette bare midlertidig. Jeg har en grunn til å være som jeg er akkurat nå, en grunn til at jeg er så redd at jeg sitter i et hjørne og bare skjelver av skrekk, og at det dreper meg så mye at jeg faktisk sier at jeg trenger å snakke. Og ingenting er vondere enn å høre da at de ikke vil akkurat da, at de ikke orker. Så jeg syns andre er heldige. De kan si de ikke orker, jeg må ha med meg selv å gjøre uansett. Jeg blir ikke kvitt meg, jeg blir ikke kvitt redselen.. Og bare ha følt at noen brydde seg hadde hjulpet masse men jeg følte ikke det. Jeg følte at jeg bare var i veien, bortvalgt og alene til å takle det som skjedde. Og det som skjedde, det er så sterkt at jeg i tillegg er livredd for å ha det sånn. Min største redsel, er de anfallene. De er veldig vanskelig å gå gjennom, og jeg holder dem på avstand så mye som jeg klarer, men igår klarte jeg ikke. Og jeg hadde bare to valg: Å snakke med noen og bare vite de brydde seg, eller et anfall. Jeg kan ikke tvinge noen til å høre på meg, om de ikke vil så vil de ikke. Så da måtte jeg gjenleve den største redselen jeg har, alene. Skulle ønske jeg heller var uti skogen full av edderkopper, jeg er livredd for både mørke og edderkopper, men det kan ikke sammenlignes med det. Alt annet enn det. Jeg kan til og med hoppe uti isvann, jeg er livredd for dypt og kaldt vann og, men heller det også. Bare ikke det som skjedde igår. Noen ganger så bare hater jeg å være meg, skulle ønske jeg kunne være hvem som helst annen, så lenge jeg ikke hadde trengt de anfallene jeg har. Alt er bedre, og jeg mener absolutt alt..

Har ingen grunn til å ha en dårlig dag egentlig, men har det likevel. Alt er liksom feil idag, alt plager meg og jeg vil ingenting! Er skolelei og vi har den kjedeligste boken som er vanskelig fordi jeg har visse mangler så det er ting jeg må pugge fordi jeg ikke skjønner det naturlig og jeg er i det hele tatt kjempe skolelei selv om jeg har reist litt! Jeg vil ikke gå mer på skole nå, jeg vil gjøre noe annet! Jobbe med barn er avslappende for meg, skole er så stressende og jeg blir GAL!!!

I tillett har jeg vondt i hodet og vondt i ryggen, så jeg orker ikke noe skolearbeid eller noe sånt, jeg vil bare slappe av med et eller annet. Og det blir ikke bedre av at jeg ikke spiser noe, men jeg har mistet alt som heter matlyst nå og jeg vil ikke ha mat i det hele tatt, jeg har prøvd å ete men det fører bare til at jeg er kvalm i flere timer etterpå! Nå er det lunsj, og jeg vet jeg må ete pga hodepinen og for å kjempe bort kvalmen men jeg vil ikke ha mat, jeg er ikke bra i magen jeg er kvalm og har ikke matlyst jeg vil ikke ha mat!

Også har vi det dumme hodet mitt, overumpler meg med tanker som jeg prøver å dytte vekk men idag går det bare ikke! Jeg tenker altfor mye, jeg er forvirret og har en stor kamp inni meg mellom godt og vondt der den ene delen av meg kommer med alt det negative og ting som kanskje ikke er sånn i virkeligheten men det blir sånn når man hører det nok, og den andre delen av meg prøver å fortelle at det er jo ikke sånn, og peker på de positive sidene ved saken, problemet er bare at jeg ikke er flink å godta de positive sidene av sånne ting fordi jeg er så vant med de negative at det bare endre opp med at jeg blir lei meg fordi jeg klarer å få meg selv til å tro det negative og jeg vil ikke det! Det er jo ikke sånn i det hele tatt, og ikke bare er det slitsomt for meg, det er slitsomt for de andre rundt meg også! At jeg er sånn, jeg vil jo ikke jeg blir jo kjempe sliten’!

Så akkurat nå vil jeg ikke være på skolen, jeg vil enten være i barnehagen der jeg klarer å legge til side privatlivet mitt og fokusere på jobben min der, eller bare være hjemme og bare kjempe meg gjennom denne dumme dagen. På skolen vil jeg i hvert fall ikke være.. Jeg blir bare stresset av det idag, skole er slitsomt og jeg fikk jo egentlig streng beskjed av legen at jeg for all del ikke måtte begynne på skolen før jeg var helt bra igjen fordi det faktisk er så stressende for meg som det er.. Men jeg klarte ikke å skaffe noen fast jobb, så da måtte jeg jo vet. Og det var bare 22uker. Men jeg merker at grensen min er nådd nå, har hodepine, er umotivert og lei, er sint og aggressiv og bare veldig veldig sliten.. Men jeg skal fullføre, jeg er fortsatt kjempe sta..

Men seriøst, jeg tror at de neste helgene så må jeg gjøre noe med venner, bare for å få motivasjonen min tilbake på noe annet og bare for litt varriasjon. Har ikke råd til å gå ut, og må prøve å kutte ned på et par av abbonementene mine fordi jeg har så dårlig råd som jeg har. Jeg ringer jo ikke så mye, så kan kutte ned mobil, og jeg trenger vel ikke den dekningen jeg har så kan kutte ned litt der. Heller øke det igjen senere om jeg trenger det men akkurat nå er ikke det nødvendig..

Alt i alt så er jeg bare rent utslitt nå, har hatt hodepine hver dag i et par uker nå, ryggen verker, tankene mine er ikke noe bra, matlysten min forsvant, ting skjedde som gjorde meg lei meg men som jeg ikke vil snakke om, hodet mitt gjør meg forvirret.. Tror rett og slett bare jeg trenger å ha noen på besøk og bare snakke om det som plager meg, får heller gråte litt om jeg må for dette går ikke. Jeg har det ikke så bra med meg selv akkurat nå, det blir bare rett og slett alt for mye og jeg får bare innrømme det, jeg er bare et menneske.. Så da får jeg se om jeg får noen til å komme over i helgen, og se om jeg får tømt meg lit, hehe.. Er i hvert fall litt bedre nå da jeg fikk ut litt aggresjon her..

Hva gjør du når du er fylt med aggresjon og bitterhet?

På lørdag fikk jeg besøk av en kompis, og søndagen reiste vi til Kiel og idag kom jeg hjem. Bilder har jeg dessverre ikke ettersom kameraet mitt er ødelagt, selv om jeg gentlig kunne tenkt meg å hatt det med og se på fra de gode minnene jeg fikk av turesn. Jeg merket det at vi begge to hadde våre ting å slite med på turen, så det ble vel ikke beste turen. Men om det var min kompis når han har hatt en dprlig dag, så gjør det ikke noe fordi det der overlever jeg. Det var ikke gale. Og jeg følte meg ikke presset til å åpne meg om hvorfor jeg hadde det vanskelig og det setter jeg pris på, for det er ikke alltid jeg vil sette ord på ting..

Selv om vi begge var ganske blakke, så gikk det bra. Jeg fikk være med noen jeg er glad i, og jeg fikk oppleve noe nytt så jeg er fornøyd uansett. Jeg fikk muligheten for å være snill med noen, og det er lenge siden jeg har. Jeg liker å overaske de jeg bryr meg om, og det går fint å bruke litt penger på det egentlig. Som å komme med pizza opp på rommet eller bade som vi gjorde, funker fett det.. Eneste jeg kanskje hadde blitt litt trist om jeg ikke fikk lov til å gjøre det, jeg gjør som jeg vil vanligvis og jeg liker å gjøre den typen ting. Det er sånn jeg viser best at jeg bryr meg, gjøre ting for andre og i det hele tatt.

Men må være ærlig å si det var godt å komme hjem igjen. Vi får heller ta oss en tur når vi begge har litt bedre råd, og neste gang vil jeg det skal være litt varmere ute og jeg vil ha vindu på rommet. Det var egnetlig litt deprimerende å ha rom uten vindu, man så jo ikke når det ble lyst ute! Også var det så kaldt at jeg hadde problemer å sove, og dynen var et mareritt. Så det endte opp med at jeg fikk masse tid til å tenke på ting jeg ikke skal tenke på når jeg skal sove og jeg snek meg ut etter litt luft. Eller dvs en røyk og syns synd på meg selv en liten stund og bare få det ut av systemet=P Føler meg sååå mye bedre etter det^^ Men vil ikke noen andre skal det og da, er nok jeg gjør det;)

Så nå er jeg hjemme, besøket er reist og jeg sitter igjen med værste smerten i ryggen ever! Har bare lyst å ligge meg på gulvet og smøre meg inn i fisk og håpe på at katten vil gå over ryggen min bare for å se om det hjelperXD Men nei, jeg skal ikke det;) Ellers er det ikke noe jeg vil dele akkurat nå, kanskje jeg har noe siden jeg kan dele men akkurat nå har jeg ikke det. Men jeg kan si jeg skapte et par gode minner fra turen, så selv om vi begge ikke hadde beste humøret så spiller ikke det for stor rolle egnetlig. Jeg koste meg i hvert fall, og jeg angrer ikke på turen=D

Hva har du gjort i helgen?