Det er litt trist når man har vært med på noe så lenge, også skal det avsluttet.. Dette blir uke 22 av kurset, og etter denne uken skal jeg aldri mer gå på den skolen. På en måte så er det jo litt trist å tenke på at de jeg ikke har blitt kjent med nå, kommer jeg mest sannsynlig ikke til å bli kjent med heller. Men mindre jeg treffer dem igjen via de jeg har blitt kjent med. Jeg har tidligere vært litt usosial i klassen, men det var først da jeg var med ut å drikke med noen av dem at jeg faktisk ble kjent, og at de faktisk lærte meg å kjenne også. Har vel et par venner nå som jeg snakker litt med, til og med i skolen, og som jeg tror jeg finner på flere ting med.
Vi har allerede fått kompetansebeviset, så det er ikke lengre noen egnetlig grunn til å komme på skolen der. Likevel så vil jeg komme, men i dag så var jeg utslitt så jeg lot meg selv sove et par timer lengre faktisk. Men imorgen skal jeg komme, blir så slapp av å være hjemme egnetlig, man blir mer motivert til å gjøre ting når man allerede har stått opp tidlig for å gjøre ting. Skal nok klare å tvinge meg selv på trening idag, men ettersom jeg ikke har stått opp ordentlig så er ikke helt motivasjonen der..
Kan ikke helt skjønne at det er siste uken nå, tiden har gått ganske fort og det har skjedd så mye i livet mitt! Om noen hadde fortalt meg da jeg begynte at livet mitt nå skulle være som det er nå, så hadde jeg ikke trodd på det. Hva som er så forandret, jeg vet ikke om jeg vil ut med det akkurat nå, men kanskje jeg forteller det en gang når jeg har jobbet meg gjennom det ordentlig. Og når jeg vet litt mer om hvordan det er akkurat nå, men jeg har i hvert fall måtte åpne øynene enda mer og er litt sjokkert over ting jeg ikke legger merke til! Ikke det at jeg klarer å lese signaler sånn egnetlig, men noe burde jeg vel klare å legge merke til. Men jeg har ikke, har rett og slett vært for dypt inni mitt eget liv og mine egne problemer til å legge merke til visse ting rundt meg. Men nå klarer jeg det bedre da, jeg er sterkere og jeg er mer på vakt. Jeg lærer hele tiden, og for første gang så skjedde det noe som jeg vanligvis lar meg knekke av, men nå klarer jeg faktisk å kjempe! Jeg har jo faktisk folk rundt meg som kan hjelpe meg gjennom det, og det er egentlig til stor hjelp da..
Hele mitt liv har jeg vært den som har vært nøye på å aldri angre de valgene jeg har tatt fordi det kommer bare til å knekke en, og i løpet av denne tiden så forandret jeg nesten mening om det. Ting begynte å bli virkelig vanskelig også tok jeg meg i det og tenkte fuck it, jeg kan lære av det heller. Lar det ikke stanse meg, men det kommer definitivt til å ta tid for meg å klare å jobbe gjennom det men jeg klarer meg nå. Har jeg klart det så lenge så klarer jeg meg enda lengre, og det er vel sånn livet er. Man møter folk og det er ikke alle som utgir seg for den de egnetlig er, og for sånne som meg som stoler for lett på folk, så er det ment til å gå gale. Men denne gangen så skal jeg ikke la det knekke meg, jeg skal jobbe gjennom det og snakke om det med de som jeg faktisk kan stole på..
Nå ble det litt rodd vekk fra overskriften følte jeg, men det blir sånn når man tenker over ting som har forandret seg. Livet forandrer seg hele tiden, og i den tiden så skjer dumme ting og det skjer bra ting, man møter nye folk og man mister andre, man skaper nye relasjoner og man kaster vekk andre. Selvfølgelig er det vondt å være den personen i andre enden men ting kan ikke alltid gå den veien selv om det virker sånn, noen ganger så skjer det andre ting og man kan ikke gjøre noe med det. Så jeg skal gå fremover, slik livet kommer til å gjøre uansett.
Siste uken av skolen, også er et nytt kapittel av livet mitt ferdig og et nytt begynner, og jeg er klar for å gi det en bra start! Party på lørdag med litt jenter fra klassen og sånn blir vel bra, og med litt venner som jeg har fra før så må det gå noe bra da. Dessverre ikke så mange som kan komme, men jeg klarer meg da. Bare det kommer noen og vi har det bra, så funker det for meg. De siste to ukene så har jeg oppdaget at bare et lite dytt var alt som skulel til for å få meg mer sosialt inn med andre folk, og jeg er glad jeg dyttet meg selv litt. Livet mitt kommer aldri til å bli som det var, og jeg vil ikke ha det sånn heller. Jeg liker livet mitt som det er blitt nå, visst føler jeg meg ensom fordi jeg liker å ha kjæreste, men jeg har ikke dårlig tid. Jeg finner noen som liker meg for meg til slutt uansett, det som er viktig nå er venner og min fremtid. Og akkurat nå så går alt veldig fint fremover, og når jeg har fast jobb er alt perfekt. Jeg kommer ikke på noe som jeg egnetlig syns jeg bør klare om, alt jeg har vært igjennom har gjort meg til den jeg er. og alt jeg har gått igjennom gir meg erfaringer på livet som jeg og kanskje andre vet om, og den kan jeg bruke til å styre livet mitt den veien jeg vil ha det.
Syns du det er vanskelig å avslutte kapitler av livet ditt?