Vi har nå vært fosterhjem for ei lita låvekatt i ca 3uker, med sakte framgang. Katten er 3mnd gammel og ikke vant med mennesker, han hadde to søsken men de er ikke i samme hjem som ham. Vi har katt fra før, og da de endelig fikk tid til å møtes så gikk jo det kjempe bra!

Men så er det sånn at låvekatter er skremte, redd for mennesker og for det meste gjemmer seg. Sånn er det også med vår katt, men sakte men sikkert så merker vi noe framgang. Lillebror Pus, som vi har kalt ham, beveger seg mer rundt på badet og bytter gjemmested oftere. Når han er i buret sitt, hender det at jeg tar ham med på rommet en stund og lar ham se på meg, for å bli tryggere å være i samme rom med meg. Jeg kan også finne på å være i samme rom som ham og lese bok, så han blir vant med meg.

Han lar seg klappe, og har begynt å flytte seg nærmere utgangen til gjemmestedene sine. Et av gjemmestedene «ser» vi ham ikke, så der får han gå om han ikke vil bli funnet. Det hender at han er der når han vil være helt i fred, og det får han. I det siste har han begynt å forsiktig fange tråder jeg har dratt inne i buret, og idag turde han endelig å jakte på trådballen som er laget i slutten av tauet. Det kom enda en katt på badet å ville leke, så de fikk tråden hver sin gang. Men idag etter leken, skjedde noe stort:

Lillebror Pus malte da han ble kost. Han ville ikke leke mer, og jeg tenkte å gi ham litt mer kos. Og til min store overaskelse så malte han! Jeg vet ikke om han var trygg nok på meg eller bare glemte at jeg var skummel siden han nettopp hadde vært så opptatt av ballen. I hvert fall så malte han, og da han holdt på å stoppe så klødde jeg heller bak øret og da fortsatte han. Vi koste slik en stund, også var han ferdig å male. Jeg ble bare så glad at jeg måtte dele det med hele verden, han har enda ikke spist våtfôr mens jeg har vært på badet men nå er vi et skritt nærmere det og et skritt nærmere å komme ut av gjemmestedene sine.

Det er fint å være fosterhjem, det er en del arbeid i henholdt til at vi alltid må komme på badet og han ikke kommer til oss enda, men jeg tenker at følelsen når han for første gang kommer ut fra gjemmestedet sitt og ut fra badet må være fantastisk! Døren er alltid oppe så han kan komme ut om han vil, men han er ikke klar for det enda. Derfor kommer vi alle på tur og orden inn for å hilse, og også vår andre katt. Flere ganger har hun forsøkt seg på å få ham med i lek med seg, men han er fortsatt litt for redd. Men det de derimot har gjort, er å gi hverandre suss. Det er når kattene putter nesene sine mot hverandre, så vi tror de trives godt. Vår katt er tålmodig med den lille, og det er vi også. Og vi gleder oss til å se personligheten han kommer til å få når han tør å vise oss den.