ME er en kronisk sykdom vi egentlig ikke vet for mye om. Mange tror det er en psykologisk sykdom, mens nyere forskning viser at det ikke er tilfelle. Den er fysiologisk, det betyr at den ikke sitter i hodet men den faktisk sitter i kroppen.
ME er en utelukkelsesdiagnose. For å bli diagnosert med ME, må man ha testet seg for andre sykdommer først. Det finnes ingen kur for ME, det er noe man må ha resten av livet. Kun 5-6% blir friske av seg selv, og dette skjer da innen de første 5 årene. Jeg har hatt ME i over 15år, og slått meg til ro med at det er dette som er livet mitt. Jeg har ikke godtatt det og kommer heller aldri til å gjøre det, jeg håper fortsatt på at det i framtiden kan komme en kur. Men jeg har slått meg til ro at det er dette livet mitt er nå, og at jeg må gjøre det beste ut av det jeg har. Det er ikke mulig å tenke seg frisk, jeg må tilpasse alle deler av livet mitt for å kunne føle meg bra og til å klare mest mulig. Det er mye jeg har måttet sette på listen over ting jeg aldri mer kan gjøre, men det er fortsatt ting jeg kan gjøre om jeg aktiviserer bra.
For å lære meg mer om kroppen min og sykdommen min, har jeg laget en ny blogg. Her skriver jeg om forskning, symptomer og egne erfaringer. På den måten blir det lettere for meg å vite egne begrensninger, slik at jeg ikke sliter ut kroppen min. Om du er på jakt etter en blogg om ME, besøk Kiddys ME-blogg (https://kiddysmeblogg.wordpress.com). Jeg har enda ikke kommet så langt, pga ME går det tregt. Men har noen innlegg med info, og med referanser til forskning. Jeg er opptatt av å bruke ny forskning, da det først er den siste tiden det har skjedd en del.
Litt info om innlegg du kan finne:
Jeg har et innlegg om FUNCAP utviklet av Kristian Sommerfelt, Trude Schei , Katharine A. Seton og Simon R. Carding. Jeg har først skrevet et kort sammendrag for de som ikke klarer å lese så mye, deretter et langt sammendrag for de som vil vite mer. FUNCAP er en metode for å måle funksjonsnivået til ME syke, på en bedre måte enn de skjemaene vi til nå har brukt.
Jeg har laget en liste med symptomer, som jeg holder på å lage egne innlegg på. Til nå har jeg skrevet om hovedsymptomene PEM og utmattelse. Merk at slitenhet og utmattelse er ikke det samme. Sliten er det man er på morgenen når man står opp, utmattelse er mer det man føler når man har vært sengeliggende med kraftig influensa i flere dager, sovet dårlig over en lengre periode og hodet verker som et helvete. Slitenhet gir seg, et utmattelse gjør ikke det. Man merker selv etter å ha vært veldig syk lenge at trening gjør det verre, man har ikke matlyst og man orker generelt ikke det samme. Slik er det også for ME syke.
Det kommer mer etter hvert, som sagt har jeg bare nettopp startet, og det er i hovedsak en måte for meg å lære mer om en sykdom som jeg må leve med resten av livet. Den påvirker alle aspekter av livet mitt enten jeg vil eller ikke, og om jeg ignorerer sykdommen vil det over tid heller resultere til at jeg blir mer varig syk resten av livet. Det har jeg allerede fått erfare, da jeg ikke visste at jeg hadde ME og presset meg selv til å klare jobb og hverdag. Så jeg er blitt varig sykere enn jeg hadde blitt om jeg hadde fått diagnosen tidligere og kunne aktivitetsanpasset hverdagen på en annen måte og sagt nei tidligere. For meg tok det over 15år å få en diagnose, det er altfor lenge. Jeg håper min nye blogg også kan være med å informere andre om symptomer og konsekvenser av ME, slik at andre kanskje kan oppdage tidligere at de har det.
Ulike grader av ME
Når det er sagt, å ha ME betyr ikke nødvendigvis at man er sengeliggende. Jeg har lest mye om ME før jeg fant ut jeg hadde det, men jeg trodde aldri det angikk meg. Jeg var ikke sengeliggende. Og jeg trodde at PEM symptomer var smitte fra jobben min i barnehage, det vet jeg nå at det ikke var da jeg fortsatt blir fysisk syk med influensa og omgangssyke UTEN å ha blitt eksponert for det. Det er PEM hos meg. ME har forskjellig grad, der en mild grad gjør at man kan klare å jobbe 100% om man ikke har noe liv uten for jobben, moderat grad betyr at man klarer mye mindre og kanskje ikke jobb i det hele tatt, mens alvorlig betyr sengeliggende. Graden betyr bare hva og hvor mye man kan klare før man blir dårlig. Jeg klarer fortsatt mye mer kognitivt enn fysisk, jeg blir mye mer utmattet av fysisk aktivitet mens jeg har kunnet gjøre en del ting foran PC. Jeg klarer mindre nå, men det jeg har fått automatisert går bedre. Nye ting foran PC og der jeg må tenke mye, klarer jeg ikke.
Den siste tiden er det få som har hørt noe fra meg. Jeg har ikke hatt energi. Og jeg har hatt det veldig vanskelig.
Jeg har allerede visst i mange år at noe var feil, men alle prøver og undersøkelser viste at alt var i orden. Bortsett fra lave verdier av D-vitaminer for 10år siden, så har alle prøver vært bra. Likevel har jeg vært utrolig dårlig. Jeg har kjent på begrensninger lenge, og det blir først veldig klart for meg hvor stor forskjellen er fra meg og andre når jeg hører hva andre har energi til å gjøre etter jobben og i helgene.
Nå har jeg vært syk i over 15år, og som med mange andre i samme situasjon ble jeg diagnosert med utmattelse og depresjon. Jeg klarte å finne en balanse og fikk medisiner til å hjelpe mot noen av symptomene. Jeg klarte å jobbe, men jeg ble aldri frisk. Og nå vet jeg at jeg heller aldri kommer til å bli frisk. Dette er ikke en sykdom som finnes noen behandling mot, kun strategier for å mestre sykdommen. Mens trening hjelper på andre sykdommer, gjør det det motsatte for dem med ME. Forskning viser også at det i ekstreme tilfeller har vært folk som har dødd av å trene fordi de har presset seg for mye. ME er skummel på den måten. Presser man seg selv blir man sykere, og i verste fall sengeliggende i over lang tid. Og enda verre.. Man kan bli permanent dårligere hele resten av livet.
Meg på vei til lege. Hadde så mye hodepine og var så lysømfintlig at jeg måtte ha på meg solbriller.
Kroppen min sa stopp, jeg har over lang tid presset meg mye. Jeg har blitt kalt lat av de rundt meg og av leger. Jeg har kalt meg selv lat, pushet på selv om kroppen min ikke har orket. Det var jo ingenting feil med meg, så jeg pushet meg selv videre. Det var sykdom på jobben, så selv om jeg hadde hatt dundrende migrene i flere måneder, følelsen av influensa, kvalme, konsentrasjonsproblemer og i det hele tatt problemer med å organisere dagen, så kom jeg på jobb. Det ble mer og mer synlig for andre at noe var feil. Det ble mer og mer synlig for meg, at jeg ikke lengre mestret livet. Siste dag på jobben min, måtte jeg gå ut av avdelingen fordi jeg ikke lengre klarte lyset. Jeg måtte sitte i totalt mørke og jeg dro til lege med solbriller. Jeg hadde da skrevet at jeg ville ha en utredning for ME, jeg hadde samlet sammen dokumentasjon og skrev en liste over alle symptomene jeg hadde og det som hadde blitt forverret etter korona. Legen tok noen siste tester for å utelukke at det ikke var noe annet jeg hadde fått der og da, men alle prøvene var normale. Jeg fikk diagnosen ME, det var ikke noe tvil.
«Det er på en og samme tid den beste og verste nyheten jeg noen gang har fått.»
Kim
Det er på en og samme tid den beste og verste nyheten jeg noen gang har fått. På en måte er det deilig å vite at jeg faktisk har vært syk i 15år, det er ikke noe jeg har innbilt meg. Alle gangene jeg har vært hjemme fra jobb grunnet PEM og unnskyldt det med en kroppslig sykdom, det har ikke vært noe jeg har innbilt meg. De dagene kroppen har vært så utkjørt at jeg ikke har klart å komme meg ut av sengen, og har grått på tanken på å gå på jobb. Jeg elsker jobben min, men jeg har bare vært for dårlig. Men hva sier man til arbeidsgiver? Jeg kan ikke komme meg på jobb fordi jeg er sliten.
Jeg er lei meg for at legen aldri foreslo å utrede meg før jeg selv sa det da det allerede var for sent. Alle gangene jeg har vært der, snakket om symptomene mine. For meg har det virket som at legen har trodd jeg har ropt ulv. At jeg overdriver. Så jeg begynte å bare snakke om det mest nødvendige. Et eksempel er da jeg fikk smerter i venstre håndledd, i begynnelsen gjorde det vondt å ta push ups. Legen sa bare at da fikk jeg la vær å gjøre det. Men det utviklet seg, til slutt klarte jeg ikke engang å holde en tallerken eller ta ned et dørhåndtak. Brukte jeg hånden for lenge, mistet jeg all følelse i den. Det var noe inni som gjorde vondt. Legen undersøkte, men fant ikke noe. Til slutt måtte jeg få ham til å gjøre noe, så jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort for. Jeg ropte AU og trakk hånden til meg, uten at det gjorde vondt. Da sendte han meg endelig tik en CT scan. Og der fant de noe! Mellom musklene inni håndleddet mitt, hadde det dannet seg en cyste, en pølselignende greie med væske inni. Når jeg brukte hånden, forhindret cysten aktivitet i håndleddet mitt. Jeg måtte operere den ut. Dette hadde jeg klaget på i rundt 5år før endelig legen gjorde noe. Etter det tok han meg mer seriøs med symptomer, men fortsatt undergravet han det jeg sa. Mine smerter og plager ble bagatellisert; de var ikke så viktig. For å få hjelp måtte jeg overdrive dem, så det var det jeg begynte å gjøre. Hver gang jeg hadde et problem jeg MÅTTE ha hjelp til, så overdrev jeg. Plutselig var det mye lettere å få hjelp. Jeg trengte ikke å gå rundt med unødvendige ekstreme smerter lengre, så gale at de fikk meg til å besvime. Det viser seg nå at mye av den smerter faktisk kommer av ME.
Problemer med temperaturer. Fryser veldig lett, så har på lue, pulsvarmere eller skjerf inne for å holde varmen
Nå er jeg 100% sykemeldt fra jobb. Jeg kan aldri jobbe i barnehage mer. Etter korona ble symptomene mine mye verre, og jeg klarer ikke lengre å jobbe fulle dager. Jeg har forsøkt sykemelding der jeg kun jobber en eller to dager i uken, men problemet er fortsatt at jeg ikke klarer en full dag. Vi har ikke nok voksne til at jeg jobber halve dager, og det er umulig å finne ansatte som vil jobbe halve dager. Ikke er det nok å leve av heller, verken for den som skal komme inn for meg eller meg selv. Det har vært utrolig vanskelig å godta. Den dagen jeg fikk diagnosen, så måtte jeg begynne å tenke gjennom framtiden min. I begynnelsen trodde jeg at jeg kun trengte noe tid å hvile, men det var for sent.
«Min historie er ikke unik. ME syke presser seg så mye at de til slutt blir permanent dårligere. Hele resten av livet. Jeg har gjort det.»
Kim
Min historie er ikke unik. ME syke presser seg så mye at de til slutt blir permanent dårligere. Hele resten av livet. Jeg har gjort det. Noen dager er jeg så dårlig at jeg ikke engang klarer å lage middag. Da vi skulle reise hjem i til Bergen i julen (jeg bor i Oslo), var det mye forsinkelser og mange mennesker. Jeg ble til slutt så sliten at jeg ikke lengre klarte å gå rundt, min mann måtte låne en rullestol og kjøre meg rundt. Dette er veldig typisk ME. Jeg har alltid hatt problemer med å stå over lengre tid, men har aldri skjønt hvorfor. Samtidig har jeg vært den som ikke har hatt problemer med å sitte meg ned i trapper eller på fortauskanten når jeg har vært sliten, så det har aldri vært et stort problem for meg.
Da jeg ble syk for over 15 år siden, i 16/17års alderen, så forandret mye seg. Tidligere hadde jeg elsket gym, hatt vannpolotrening 2-3 ganger uken, jogget, trent på morgenen, klatret i fjell, badet og syklet overalt. Plutselig måtte jeg slutte med alt det der. Jeg klarte det ikke mer. Ting jeg tidligere klarte uten problemer, ble mye vanskeligere. ME karakteriseres ved at energinivået går ned med minst 50%. Så jeg måtte gi opp over 50% av livet mitt. Jeg ble kalt lat, fikk mye kjeft over at jeg ikke klarte nok. Det var vanskelig nok å bare sjonglere skole, i tillegg skulle jeg klare venner, fritid, husarbeid og hobbyer. Jeg klarte ikke. Det var så vanskelig for meg å høre at mitt beste ikke var godt nok.
Jeg venter nå på innkallelse til utredning. Som jeg har skjønt det, skal de bekrefte legens diagnose og undersøke hvilken grad jeg har. Etter det jeg har lest fra andre, så presser de kroppen til det ekstreme så mange er dårlig i flere uker eller måneder etterpå. Jeg er i kontakt med NAV, dette er noe som er pålagt når arbeidstaker er sykemeldt over en lengre periode. Merker jeg blir så irritert av den personen som har ansvar for oss ansatt i FUS barnehager. Hver gang hun nevner dette oppholdet, så sier hun behandling. Hver gang retter jeg det og forteller henne at dette ikke er en behandling. Det finnes ingen behandling for sykdommen jeg har, det går ikke an å bli frisk. Jeg skal på en utredning for sykdommen jeg har. Ikke en rehabilitering. Det har jeg allerede vært på for covid som jeg slet med, det er noe annet. Hun sier ja vel, og i neste trekk kaller hun det igjen behandling. Igjen forteller jeg henne at dette ikke er noe magisk opphold der jeg plutselig skal klare å jobbe igjen, dette er noe permanent som jeg må leve med resten av livet. Dette er ikke overkommelig med barnehage. Til slutt måtte daglig leder forklare mer om hvordan hun og de andre ansatte opplever meg som person med ME. Jeg klarer fysisk ikke jobben min mer. Hun sier ja vel, og neste møte jeg har med henne uten daglig leder så kaller hun det IGJEN behandling! Og forteller meg om alle de tingen jeg skal klare å gjøre etter jeg har vært der. Merker at jeg ikke gleder meg til dette i det hele tatt. De bruker jo ikke ørene sine i NAV! Nå skulle hun sende noen lenker til med informasjon for nesten to uker siden, jeg har allerede purret på henne en gang men får ikke noe svar. Jeg vet ikke om jeg kan jobbe igjen noensinne, men jeg er villig til å prøve.
Med min bachelor, kvalifiserer jeg meg ikke til noen andre yrker. Jeg foreslo omskolering, jeg må da enten ta en master eller så må jeg ta fag som kan kvalifisere meg til andre yrker. Dette dekker selvfølgelig ikke NAV nå. Så da spør jeg om jeg må vente til fristen neste år før jeg får søkt, da vil det skape huller i min CV. Dette virket hun totalt uforstående til. Jeg forklarte henne at på arbeidsmarkedet, så er ikke kandidater med huller i CV’en særlig attraktive. Hvorfor skal de velge en som har huller framfor en som ikke har det? Hun sa bare da at alle har ting gående i livet. Ja sier jeg, men med mindre jeg kan bevise at jeg ikke blir tatt inn i stillingen pga hull i CV’en så spiller det ingen rolle. Arbeidstaker ansetter den uten huller, om jeg i det hele tatt er heldig nok til å komme på intervju. Nei det hadde hun ikke noe svar på og begynte å snakke om noe helt annet. Og igjen snakket hun om behandling.
Akkurat nå er jeg veldig dårlig. Jeg ser ikke for meg hvordan jeg noensinne skal klare jobb igjen. Jeg håpet jeg skulle bli bedre om jeg fikk slappet av litt, men jeg er like dårlig. Kroppen min tåler mye mindre nå før den blir sliten, og prøver jeg å presse meg får jeg PEM. Det virker som at batteriet mitt permanent er blitt dårligere. Jeg har lyst å jobbe, men jeg har også lyst å ha et liv. De siste 15 årene har fokuset vært på skole, deretter jobb. Jeg har noen ganger klart å være sosial i helgene, de siste årene har jeg ikke klart det engang. Nå er jeg kun hjemme og vet ikke engang om jeg orker å være sosial. Det er nå et halvt år siden sist jeg var med venner (tror jeg). Det er vanligvis det som har vært min norm nå. Jeg er sosial med venner 1-2 ganger i året. Det er ikke lett å beholde vennskapsbånd da.
Meg og min mann
Den siste tiden har vært tøff. Jeg har allerede hatt flere år på å bli vant med å leve med en sykdom, jeg har bare aldri hatt noe navn på den. Jeg har allerede vært vant med å skjemmes over den og holde den skjult. Hørt at jeg er lat og at det er min feil at jeg har de og de plagene fordi jeg ikke er aktiv nok. Det har vært vanskelig å høre for det var ikke noe jeg kunne slå i bordet med. Nå kan jeg det. Dette er en sykdom som er bevist eksisterer, der man på tester kan se at det er noe som skjer i kroppen! Vi vet ikke hvorfor det skjer og da kan det heller ikke gjøres noe med, men tester viser at kroppen faktisk ikke reagerer på samme måte som friske folk! Jeg er lei meg over at jeg har en uhelbredelig sykdom jeg må leve med resten av livet, men jeg er også glad for at det har et navn. At jeg nå kan lese meg opp på det jeg har. Det er mange biter av puslespillet som nå faller på plass, alle gangene legen har sagt jeg har ropt ulv er faktisk en del av symptombildet til ME. Jeg kan nå lese hva som gjør mange sliten, slik at jeg kan tilpasse livet mitt og få bedre livskvalitet.
«Og jeg skjønner ikke hvorfor legen ikke tok meg seriøst før det var for sent».
Kim
Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått diagnosen tidligere, og ikke nå som jeg har permanent jobbet med sykere. Jeg vet enda ikke om jeg noen gang kan jobbe igjen eller om det er for sent, men jeg håper bare jeg fortsatt kan klare noe. Og jeg skjønner ikke hvorfor legen ikke tok meg seriøst før det var for sent.
Det har tatt litt tid, men her kommer endelig bilder fra vårt bryllup! Bildene er tatt av Raj Fylling, men jeg har fått lov å redigere bildene slik jeg selv ønsker.
Som jente vet jeg hvor «normalt» det er med mensensmerter og hvor mye det blir undervurdert. Det å ha mensensmerter gir ingen grunn til å prestere dårligere på jobb, det er ingen grunn til å gå hjem tidlig, du hiver på et par smertestillende tabletter og er på igjen. Og jeg merker jeg blir sint, som barn var jeg veldig aktiv og har brukket den ene armen min hele tre ganger, men likevel syns jeg at mensensmerter er mye verre. Om jeg kunne valgt mellom mensen en gang i måneden eller å ha knukket armen en gang i måneden, hadde jeg lett heller knukket armen.
En annen ting er å gå til legen og klage over smerter. Til og med der blir man litt overkjørt, for det er noe alle jenter har og må gå gjennom. Det blir i det hele tatt ikke tatt helt på alvor, det er en del av det å være kvinne og sånn er det med det. Mange leger vil ikke engang komme med alternativer på hvordan man kan løse problemet, slik var det i hvert fall for meg. Jeg føler det er lite informasjon der ute, det er tabu og det er en del av livet for en kvinne. Derfor skriver jeg i dag dette innlegget. Jeg vil skrive om min erfaring med å sette inn en hormonspiral og hva du kan forvente.
Gynekologen
For meg var det en gynekolog som satt spiralen. Jeg anbefaler å gå med skjørt eller kjole dit, fordi man da føler seg mindre naken. Men man får også en håndkle til å putte over. Det første man gjør, er å ha en samtale med gynekologen der vedkommende stiller litt spørsmål og blødninger, prevensjon, medisiner osv. Etter min erfaring anbefales andre prevensjonsmidler først for å få bukt med smertene, som oftest p-piller der man ikke tar sukkertablettene. Dette anbefales ofte selv om en sier en bruker de og ikke klarer å ta dem regelmessig, så om du vil ha spiral så kan det godt være at du må mase litt på legen og si tydelig fra om at du vil ha.
Spiralen
Jeg vil påpeke at jeg ikke er lege, så dette er informasjon jeg fikk fra legen, det jeg har lest på nettet og mine egne erfaringer. Jeg er bare en kvinner som forteller mine erfaringer videre fordi jeg føler at det ikke er nok informasjon der ute.
Så, det jeg fikk var en hormonspiral. Jeg fikk Mirena. Bruksanvisningen forklarer den som et T-formet livmorinnlegg som etter innsetting frigjør hormonet levonorgestrel. Nederst er det to brune tråder som brukes når den skal dras ut igjen. Spiralen kan sitte i 5år før den må byttes igjen. Innlegget skal også forhindre at man blir gravid, både ved å drepe sperm som kommer inn og gjøre sekretet i livmorhalsen så tykt at sædceller ikke kan komme inn og befrukte egg. Ca 2 av 1000 kvinner blir likevel gravid første året og ca 7 av 1000 kvinner blir gravid i løpet av 5år.
Spiralen brukes først og fremst som et prevensjonsmiddel, men den skal også kunne redusere eller ta vekk kraftige blødninger helt og ifølge legen skal den også forebygge livmorkreft. Med mindre eller ingen blødning, skal også mensensmertene reduseres eller forsvinne helt, og det er den sistnevnte jeg håper på.
Innsetting
Dette gjøres i gynekologstolen. Her fikk jeg også et lite håndkle til å ha på, slik jeg følte meg mindre naken. Bena er oppe på hver sin benhviler og gynekologen satt inn et apparat for å åpne opp for å kunne se. Dette er også vanlig i andre undersøkelser. Helt bak i skjeden, er det en liten dott med et hull, dette er inngangen til skjeden. Denne kan man også kjenne om man stikker fingre langt inn.
Selve spiralen er inni en lang slange. Før inngrepet, får man også litt lokal bedøvelse. Nå var jeg inne for en konsultasjon av noe annet jeg egentlig skulle gjøre, men siden dette var en ny lege som faktisk lyttet til meg og mine behov, så fant vi ut at spiral var en bedre løsning. Hadde det vært planlagt, hadde jeg tatt smertestiller før og. Det jeg leste på nett, var at 2 paracett (500mg) og en ibux (400mg) en time før skulle hjelpe. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt det.
Jeg fikk beskjed om å slappe helt av med rumpen nederst i stolen, men jeg opplevde store smerter da hun trykket den på plass. Spiralen er i et lite rør, løsningen ligner litt på tampax tamponger om du har brukt det. Den er trukket sammen inni røret, røret trykkes inn i livmoren også dytter man ut spiralen. På nettet beskrives dette som sterke mensensmerter, og det kan jeg skrive under på. Uten smertestillende på forhånd, var det som når mensen herjer som verst og jeg er på vei til å svime av. Jeg hadde veldig problemer med å la henne få puttet på plass spiralen og måtte tvinge meg selv til å slappe av. Som oftest når man leser om det på nett, så står det enten ingenting om smertene, eller personen som svarer på spørsmålet er avvikende. Det er vondt, så ta smertestiller på forhånd, og husk at spiralen varer 5år og kan ta bort blødninger helt.
Tiden etterpå
Her vil jeg komme med mer informasjon, jeg har tatt spiralen i dag så forteller utfra første dagen og det jeg finner på nettet. Jeg vil oppdatere med mer informasjon etterhvert.
Samme dag: Det vil blø de første dagene så man bør ha bind klart. Jeg er glad jeg tok dette etter jobben, for jeg hadde veldig vondt utover kvelden. Selv med ibux så gikk ikke smertene helt bort, og jeg fikk en del frysninger i kroppen så jeg var veldig glad at jeg kunne slappe av hjemme med teppe.
Noen kan også oppleve svimmelhet rett etter, så brukermanualen anbefaler også hvile etterpå.
De første dagene: Som sagt er det vanlig å blø de første dagene. Det er ikke anbefalt å bruke tampong, bare bind. Det er heller ikke anbefalt å ha samleie selv om man er beskytte mot graviditet fra man satte inn spiralen. Brukermanualen sier også at noen kvinner kan føle mestruasjonskramper de første ukene, og at man må kontakte lege om det er store smerter og de vedvarer i mer enn 3 uker etter innsetting.
Jeg blødde ikke så mye de første dagene, men jeg merket definitivt at det gjorde litt vondt og at jeg innimellom fikk mensenlignende smerter. Det gjorde tidvis vondt en stund etter og jeg blødde ved menstruasjon de første gangene. Jeg brukte derfor ibux når det gjorde mest vondt, men ellers var ikke blødningen så stor for meg.
De første månedene: Det er normalt med uregelmessige blødninger de første 3-6 månedene. Deretter forblir det lite og regelmessig eller den forsvinner helt. Det er også anbefalt å kontrollere hos legen 4-12 uker etter innsetting og minst en gang i året. Her er det anbefalt å snakke med legen. Om man fortsatt har uregelmessige blødninger 6 måneder etter eller om man plutselig får mensen igjen etter lang tid uten, er det også anbefalt å oppsøke legen.
Mensen min ble veldig uregelmessig, men det var lite. Det var noe smerter i begynnelsen, men etter hvert forsvant de mer og mer. Jeg har ikke sjekket noe hos legen enda siden jeg jobber et samfunnskritisk yrke under pandemien, men jeg har sjekket selv at trådene er på plass. Jeg har heller ikke hatt uventede smerter og syns det er veldig deilig å slippe p-piller. Jeg hadde også samleie, det var ikke mulig for han å kjenne trådene og jeg merket heller ikke noe til spiralen. Så alt i alt vil jeg si at det har vært veldig positivt, selv om jeg hadde intense smerter da jeg satte den i første gangen.
Jeg skal prøve å oppdatere innlegget etter 5år om jeg setter ny spiral, slik at jeg kan fortelle noe om smertene da. Forhåpentligvis gjør det ikke like vondt og jeg kan planlegge det bedre og ta smertestillende først..
NB! Ikke dra i trådene om du kjenner etter dem, da kan man ende opp med å fra ut spiralen. Mange syns det er betryggende å kjenne etter dem, brukermanualen min forteller at man kan sjekke om den er på plass ved å kjenne etter trådene mens andre steder på nettet leser jeg at dette ikke er anbefalt. Brukermanualen sier man kan gjøre dette når man dusjer, og at dersom man ikke finner dem bør man bruke annen prevensjon og sjekke at den ligger riktig hos legen.
Dette er en historie jeg tror jeg har delt før, men aldri fult ut. Jeg har brukt lang tid på å legge det bak meg og jeg føler nå at jeg endelig kan ta litt avstand dra det jeg har vært gjennom. Men jeg føler for å dele og fortelle verden om deg. For jeg kan aldri glemme deg og det du gjorde for meg, og jeg trenger at du ikke blir glemt. Du reddet livet mitt, uten deg så tror jeg ærlig talt jeg ikke hadde vært i livet i dag. Jeg trenger at huskes og at alle vet hva du gjorde for meg.
La meg begynne med da jeg var liten. Dette er noe jeg aldri har delt før, og som jeg aldri trodde at jeg noen gang skulle klare å dele. Jeg har vært mobbet store deler av livet, jeg ble kalt stygge ting og banket opp jevnlig på skolen. Men det var ikke det verste for meg, for dette var mennesker som ikke elsket meg. Jeg hadde det vanskeligst hjemme, og jeg trenger å snakke om det nå. Jeg har vært hos flere psykologer men jeg har aldri klart å åpne meg å snakke om dette. Fordi å åpne seg er å innrømme at dette faktisk skjedde. Og en del av det å dele har vært redselen for at andre skal si at dette ikke er noe å være traumatisert for, dette er ingenting.
Jeg har aldri hatt et nært forhold til min familie. Vi var tidlig innblandet i barnevernet, og jeg husker enda at vi ble truet med å være snille når de kom på besøk. Ellers kom vi (jeg og mine søsken) til å bli sendt til forskjellige hjem og aldri se hverandre eller våre foreldre igjen. Men det var en grunn til at de var innblandet, det var ikke bra hjemme hos oss. Jeg har alltid opplevd mine foreldre autoritære. Min mor skrek alltid mye til meg, hun kalte meg mye stygt og kjeftet ofte på meg. Også for ting jeg ikke hadde gjort. På skolen hadde jeg ingen venner, jeg ble dyttet i sølepytter, dradd med bak hushjørnet og sparket i magen (jeg vet hvordan det føles å bli kvalm av å bli slått i magen), redselen for å ikke klare å løpe fort nok vekk fra gutter flere år eldre enn meg og sviket av at den eneste som jeg lekte med på fritiden lurte meg inn et sted lærerne ikke kunne se for at en annen gutt skulle banke meg opp. Men jeg sa aldri noe, i hvert fall ikke siste gangen. For jeg trengte den ene personen på fritiden bare for å ha noen, bare et sted å gå til når jeg ikke klarte å være hjemme.
Jeg har tilgitt min far nå, fordi det ser ut som han går i et annet spor nå. Men det glatter lite over det jeg opplevde. Jeg husker enda da jeg var liten, for han slo. Ikke slo slo, men sånn akseptabelt rising på rumpen. Men likevel hardt nok til at jeg ikke kunne sitte på lenge. Og jeg husker redselen, for han var stor og sterk og klarte å få rundt låsen på handicaptoalettet hjemme (sånn som man kan få rundt med en mynt), uten å åpne med mynt eller noe annet. Når jeg hadde sagt eller gjort noe utfra min frustrasjon, så gjemte jeg meg på badet for å gråte og ønske at jeg var død. Jeg husker redselen fra at han var sint, og jeg husker hvor redd jeg var da jeg var på badet og så at låsen gikk opp. Det krevde alle kreftene jeg hadde til å holde låsen lukket. Jeg var livredd for at han skulle klare å åpne, og jeg holdt på låsen lenge etter han var gått. Badet var i andre etasje og det var langt ned, så det var ingen andre steder ut. Jeg var så redd, og jeg husker at jeg som barn ikke visste hva jeg skulle gjøre. Ofte fant jeg meg selv i å be til gud om at jeg skulle død fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle overleve. Og jeg husker at jeg i en alder av 9 eller 10 år faktisk forsøkte å henge meg selv. Men som barn før google, så er det vanskelig å vite hvordan man skal gjøre det. Jeg lykkes i hvert fall ikke. Fortsatt så har jeg noen ganger mareritt om å være barn igjen hjemme, og jeg får ikke sove igjen når jeg våkner. Til info, drømmene mine er veldig livlige og jeg har noen ganger vansker med å skille mellom det jeg har drømt og minner fra det som har skjedd. Så barndomsdrømmer påvirker meg mye. Noen ganger har jeg mareritt som går over flere dager/måneder/år. De er de verste. Jeg må bruke tid på å skille og skjønne at jeg er våken, før jeg klarer å sortere ordentlig. Men akkurat i det jeg våkner så er drømmen min ordentlig.
Mine foreldre ble skilt da jeg var 12år gammel, det var noe av det beste som skjedde. Pappa traff en ny dame og sluttet å slå. Han ble også mindre aggressiv, forståelig nok da min mor trekker ut det verste i alle. Men vi ble fortsatt tvunget til å gå der. Jeg og min mor har aldri gått overens, jeg tok alltid imot kranglene for å spare mine søsken og unngikk henne på det sterkeste. Ofte forlot jeg ikke soverommet mitt da jeg var der og spiste ikke mat mens jeg var der. Om hun var kjørt ut gikk jeg på kjøkkenet etter mat, men det hjemmelagde, steinharde brødet hun lagde var muggent. Samme med pålegget i kjøleskapet, så ble mer å spise litt for å minske på matsuget.
Også tilbake til deg, Lilly. Aldri undervurder de rundt deg, uansett hvor ubetydelig andre kan se på dem så kan de faktisk være dem som redder livet ditt og får det til å kjempe bare litt til. For meg var dette en katt. Eller det vil si, at for meg var det ikke bare en katt. Det var hele min grunn til å leve. Jeg hadde ingen venner og jeg følte heller ikke at jeg hadde noen som elsket meg og fikk livet mitt verdt å leve, bortsett fra henne. Dette var en spesiell katt, hver gang jeg gråt så kom hun. Ofte lå hun under badekaret, akkurat som at hun ventet på at jeg skulle komme på badet og ønske at jeg var død. Jeg kunne snakke med henne, og når det vanskelige kom ut så koste hun meg og det så ut som hun skjønte alt jeg sa. Når jeg gråt ute, så fant hun alltid meg. Jeg vet ikke hvordan, men det var som om hun visste når noe hadde skjedd. Jeg elsket henne over alt på jord, så mye at når vi fikk en oppgave fra skolen om å skrive om noen vi elsket så valgte jeg henne. Jeg fikk trøbbel da fordi alle andre snakket om begge eller ene forelderen, og de andre i klassen lo av meg da jeg fortalte om katten min. Lærerne fortalte det til mine foreldre, jeg fikk masse bråk hjemme og ble mer forsiktig. Men jeg mente hvert eneste ord, det er hun som reddet livet mitt. Ikke mine foreldre. Det var hun som var der for meg da jeg ville begå selvmord og hun som trøstet meg når livet var som verst. Hun lå med meg i sengen når mine foreldre kranglet før skilsmissen og det var hun som hentet meg på skolebussen etter skolen. Uten henne hadde jeg begått selvmord for lenge siden, jeg prøvde jo også i tidlig alder. men hun fikk meg alltid til å holde ut en dag, og en til, og en til.
Så skulle vi flytte til et nytt sted med pappas nye kjæreste. Hun hadde hund, og hun var redd for katter. Så jeg fikk ikke lov å ta med meg Lilly. Til da hadde vi bodd i samme hun som min farmor mens pappa bygde det nye huset vårt (med hjelp). De rundt meg så ikke hvor mye den katta betydde, og jeg kunne aldri bli glad i den hunden. Da den døde hadde jeg så dårlig samvittighet fordi jeg ikke kunne elske den, den hadde jo ikke gjort noe. Jeg hadde prøvd å snakke med den da jeg var lei meg, men den var en dårlig venn. Den brydde seg ikke, når jeg gren så gikk den. Jeg håpet at vi kunne ha Lilly etter det, men kjæresten til pappa bestemte at da skulle vi ikke ha flere dyr.
Jeg sviktet henne. Det er i hvert fall det jeg føler. Jeg etterlot henne hos min farmor, og jeg fikk etter hvert høre at hun ikke ville ha henne mer og truet med å avlive henne. Jeg kjempet som en gal for å finne henne et annet hjem, ingen ville ha henne. Til slutt døde de to andre kattene og hun var plutselig bra nok. Men jeg hadde ikke tid til å se henne, og jeg ville ikke besøke huset som hadde påført meg så mye smerte, selv om hun var der. Til slutt så jeg henne ikke mer og livet gjorde at jeg flyttet inn med min mor fordi hun ikke brydde seg hvor jeg var. Jeg hadde funnet en liten flokk mennesker jeg trivdes å være med (stort sett), så jeg ville være fri. I realiteten fant jeg en kjæreste som røykte hasj, når han ikke røykte drakk han store deler alkohol og var veldig aggressiv. Han har både dyttet med ned den bratte trappen hos dem og dyttet meg ned i glassbiter. Som satt på skrå i huden, og med lite penger hadde jeg ikke råd til lege og endte opp med å skjære den ut selv. Fortsatt har jeg et lite arr i hånden. Men han var snill når andre var der, og stort sett var vi med andre. Så det var bedre enn alternativene.
Jeg klarte til slutt å rive meg bort fra det miljøet og prøvde å komme meg bort. Jeg fikk høre at Lilly var syk, min farmor overmatet katten og hun ble så stor att hoftebena gikk ut av ledd da hun hoppet ut vinduet fra soverommet i andre etasje (farmors soverom) for å komme ut. Dette var en katt som elsket å være ute, uansett vær. Når har hun så stor at hun ikke engang klarte å hoppe opp i sofaen og til vinduskarmen, noe som var en av hennes største kjærligheter. Så selv om jeg hadde fått beskjed at jeg ikke fikk dra å hente katten på det tidspunktet, reiste jeg rett ditt og krevde katten som jeg en gang hadde funnet og tok henne med til min mor. Hun ble satt på hard diett og til slutt kom hun seg selv opp til vinduskarmen igjen og jeg husker at jeg gråt den dagen, for jeg så lyset i øynene hennes. Selv om jeg ikke hadde sett henne på flere år på det tidspunktet, så husket hun meg. Det var som at ikke en eneste dag hadde gått, hun var den samme gamle katten som igjen trøstet meg. Og jeg følte meg så dårlig, alle årene vi hadde mistet. Men jeg måtte reise igjen, jeg skulle på internatskole langt borte og katter var ikke tillatt. Men etterpå skulle jeg hente henne.
Bare at det ikke skjedde, min mor fant ut at hun skulle ha den katten som hun allerede hadde sagt nei til å ta imot da avliving var et spørsmål. Hun gjemte katten og da jeg hentet mine siste eiendeler før jeg flyttet til Oslo så kunne jeg ikke hente henne. Mitt hjerte var knust, og noen måneder senere fikk jeg høre hun var avlivet pga kreft. Det er nesten 10år siden nå og jeg blør fortsatt for henne. Og savner henne hver dag. Hun var gammel og jeg forstår nå at en operasjon i hennes alder ikke hadde vært bra, men for meg føltes det som at de hadde drept henne. Jeg hadde gledelig betalt 30.000kr og mer for å redde henne, og det føltes så sårt at jeg ikke fikk tilbringe de siste dagene med henne. Jeg har alltid følt eierskap til katten og at siden hun valgte med så er hun mitt ansvar, men jeg klarte ikke å leve med de menneskene som eide henne og som barn er det lite man selv kan gjøre. Nå har jeg tre katter, alle er redningskatter med en historie som gjør at ikke alle vil ha dem. Leia er svart jentekatt, det er ofte de som er lengst på kattegårder og slik som folk ikke vil adoptere. Lillebror er låvekatt. altså fortsatt litt vill og sosialisert for sent så han er mye arbeid på å få trygg og han kan aldri bli en ekte fangkatt. George Georg var hjemløs, han er blind på ene øyet og hjerteproblemene gjør ham dyr hos dyrlegen om det er problemer. Jeg kunne aldri tenkt meg en normal katt, alle kattene vi har er katter som har problemer med å finne hjem, og alt er pga denne ene katten. Jeg kan aldri gjøre opp igjen for henne, men jeg kan indirekte takke henne ved å ta vare på katter ikke mange andre vil ha. slik hun gjorde for meg. Og jeg donerer penger hver måned for NOAH når jeg har god nok inntekt for det. Nå er det hver måned fordi jeg har en trygg og god jobb.
Fortsatt gråter jeg over henne, jeg savner henne så mye. Det føles fortsatt som i går at jeg sist så henne. Hun reddet livet mitt, og jeg er endelig takknemlig fordi jeg nå endelig føler at livet mitt er bra. Jeg jobber i barnehage og kjemper for barna, jeg prøver å se alle barn og forhindre at noen kommer i samme situasjon som meg. Og jeg kommer alltid til å ofre ferier og penger for å hjelpe katter i nød. Vi planla aldri å få den tredje katten vår men det ble slik. Vi har brukt over 30.000kr på ham og han er verdt hver eneste krone og jeg hadde gjort det igjen. Jeg hadde aldri blitt den personen jeg er i dag om det ikke hadde vært for hennes bunnløse kjærlighet, hun er en katt men hun har et større hjerte enn noe menneske jeg har truffet. Selv om jeg i dag er 30år, så er hun fortsatt mitt største forbilde og jeg vil være stolt av å fortelle om henne og hvem hin er, og jeg strever for å bli like god som henne. Og selv om jeg aldri kan gi like mye til andre som hun ga til meg, så kommer jeg til å gi av meg selv hele resten av livet bare for å være halvparten så god som henne.
Og til slutt, her er alle bildene jeg har av henne. Skulle ønske jeg hadde flere av henne eller en video, men dessverre så var ikke dyr det mine foreldre ville ta bilde av. Jeg vet jeg har tatt bilder av alle våre dyr, spesielt henne, men hvor de er vet jeg ikke. Så her er Lilly, katten med nok hjerterom til hele verden
Da er jeg ferdig å skrive bacheloroppgave, den er levert og sensur er registrert! Det er så deilig å være ferdig med alt nå og endelig kunne begynne et nytt kapittel! Helt ærlig vil jeg skryte av hvor lett det har gått, men med tanke på at jeg allerede har en del erfaring fra før og er vant med å jobbe i en litt mer selvstendig stilling, så føler jeg at jeg kanskje har lagt til bedre an enn de som kommer rett fra skole og aldri har jobbet. Man får jo litt livskunnskap og livserfaringer når man er 30år! Også har jeg feiret ny jobb og innlevert bachelor på Maaemo med min samboer, vi hadde en del forventninger og var litt skuffet. Posjonene var litt små, vi følte ikke at vi fikk noen av de gøye opplevelsene vi hadde sett på youtube (rekegreie servert på grantre med damp under, sjokoladekule som smeltes med noe varmt og noe er inni, glassgreie med ting inni og suppe på toppen etc). Det var egentlig bare småretter og det meste litke ikke engang min samboer slik at jeg endre opp med å spise dem. Feinschmecker som vi pleier å gå på og som er billigere, liker vi mye bedre. Der har vi også opplevd at vinen vi har fått har smakt vondt, men ettersmaken av maten vi har blitt servert gjorde at vinen likevel ble god. På Maaemo skjedde ikke noe av det, vinen var grei til maten men jeg fikk ikke noen overraskende opplevelser på vinen og maten. Ene matretten fikk vi også servert reisdyrmose, en mose man finner gratis i skogen og som ikke smaker noe. Så litt dyrt å måtte betale 5000kr per pers her, da forventer man litt mer opplevelser og kanskje 2-3 småretter til. Bildedryss under, så forteller jeg litt mer om bachelor og jobb under det igjen! =D
Tilsammen var jeg på 5 intervjuer og fikk tilbud på de tre siste jeg var på. Det var vanskelig å velge! Fikk første tilbudet mitt 28.mai, kun få timer etter intervjuet. Deretter kom de to neste tilbudene hakk i hjel. Det var utrolig vanskelig å måtte velge mellom dem, alle tre var steder jeg ville jobbe og steder jeg hadde gode inntrykk av. Jeg hadde en uke før jeg måtte bestemme meg, og jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor dem jeg måtte avslå fordi jeg også ville jobbe der. Jeg valgte den som var nærmest meg da jeg egentlig alltid har likt å ha gåavstand til jobb, men i tillegg var også lønnen best der og området er litt billigere å bo i enn andre steder i Oslo. Så mtp at med høyere lønn og billigere bolig, kan vi også kjøpe litt større sted å bo når vi er klar for det. Også sparer jeg jo også litt penger på å ikke måtte ta banen og jeg får en time ekstra søvn ved å være så nærme. Så nå bare gleder jeg meg til å begynne!
Sensurfristen på bacheloroppgaven var på mandag 15.juni, så nå venter jeg bare på å få vitnemålet mitt så jeg kan sende det videre! Er så stolt over å endelig være ferdig med utdannelsen, og jeg gleder meg masse til å ha fri i helgene! Til nå har jeg hatt skole i ukedagene og jobb i helgene. Noen uker har vi også hatt praksis slik at jeg har hatt jobb hver dag i flere uker. Må innrømme det har vært ganske tøft, også fordi alle andre bare har fri i helgene. Så mitt sosiale liv har vært dødt i nesten 3år, jeg har nesten bare snakket med kunder når jeg ikke har snakket med min samboer. Nå kan jeg endelig bruke litt tid til å være sammen med venner og uten at noen må jobbe mye mer for å ta mine lange helgevakter!
I siste innlegget mitt fortalte jeg at jeg var på utveksling i Danmark. Planen var å være der fra 11.januar til 4.april. Jeg går som sagt på barnehagelærerstudiet og vi skulle være i praksis i barnehagene der. Siste uken der før vi reiste hjem, holdt vi på med eksamen. For første gang skulle vi gjøre eksamen i grupper på 2, gjøre intervjuer og observasjoner som vi skulle sette sammen og finne relevant pensum.
– Plutselig ble situasjonen annerledes, mediene blåste opp med informasjon om coronaviruset og midt i eksamen ble plutselig skrekken for at grensene skulle stenge før vi var ferdig.
Midt i eksamen fikk vi ikke lenge etter vite at nå stenger grensene. Jeg bestilte billett hjem på søndagen med DFDS Seaways, da jeg har mye med meg siden vi tross alt skulle bo i Danmark i nesten 3mnd, ville fly bli dyrt. Som student har jeg ikke så mye penger, spesielt ikke når vi hadde uforutsette utgifter i januar. Så båt var beste alternativet. Jeg bestilte billetter for søndagen, men like etter fikk vi vite at Danmark stenger grensene og båten som skulle gått søndagen ble innstilt. Så jeg måtte kjøpe en ny billett for lørdagen. Tiden begynte å bli knapp.
Dette var på fredagen, vi var ikke ferdig med eksamen. Uten en levert eksamensoppgave så får vi heller ikke oppholdet godkjent. Min motpart i oppgaven var mye mer stresset av den kommende situasjonen enn meg og vi manglet en del ord. Så vi måtte bare ta et skippertak og fokusere bare på oppgaven, så i løpet av fredags kveld ble endelig oppgaven ferdig. Jeg måtte da igang med utflyttervask, butikken var stengt og jeg hadde ikke nok søppelposer så måtte ta flere omganger for å få kastet mat og slik som jeg ikke kunne ta med meg hjem. Egentlig skulle min samboer ta med en ekstra koffert og vi ta båten hjem sammen, slik at jeg kunne ta vare på noe av det jeg hadde kjøpt. Nå måtte det bare vekk og det var ikke tid for å gi bort ting. De fleste studentene hadde også allerede reist hjem da deres skoler hadde vært mye raskere med å få dem hjem igjen.
Bussen til København gikk tidlig på morgenen og jeg brukte hele natten på utflyttervask. Jeg var mildt sagt utslitt etter å ha skrevet eksamen i rekordfart og hatt utflyttervask på kort tid. Ikke hjalp det at det ikke gikk buss så tidlig inn til sentrum, så jeg måtte trille 75kg med bagasje i sekk og to trillekofferter på brostein i 30min for å rekke bussen til København.
Da jeg kom til København hadde jeg valgt shuttlebus til båten. Men DFDS kundeservice var tregt. Holdt linjen i 10min uten svar. For på bussterminalen var det ingen skilting på hvor bussen gikk bra. Turistservice var stengt pga corvid-19, politiet der visste ikke hvor bussen gikk, de ansatte på togsentralen visste ikke hvor bussen gikk, tilfeldige ansatte visste ikke hvor den gikk og andre folk med vester visste ikke. Jeg ble til slutt hjulpet ombord på et tog som gikk samme veien, og kunne gå 20min med koffertene mine til båten. Og aldri har jeg hatet brostein så mye som da! Veiene i Danmark er laget med kvadratiske stenplater som skilles av brostein, den ene kofferten min var så tung at jeg ikke kunne legge den ned, og den ville absolutt ikke gå bent. Så det var et helvete å få dyttet den, for med en gang et av bena traff brosteinen så stoffet hele kofferten og fordi jeg også dyttet så falt den over ende om jeg ikke passet på. Et lite bilde under som jeg fant av fortauet der.
Fortauet i Danmark
Så, endelig var jeg kommet til båten. Og jeg fikk panikk da jeg prøvde å få booket inn der, fordi jeg hadde klart å trykke feil på bestillingen jeg gjorde stresset og i all hast. Jeg hadde nemlig skrevet at jeg ville reise fra Oslo istedenfor København! Og dette var siste båten, jeg ville ikke bestille en ny billett. Jeg hadde allerede måtte betale over 1500kr for denne fordi den var i siste liten! Men mannen bak disken var forståelsesfull og ombooket den for meg slik at jeg fikk reist hjem. Og her var det slutt på uflaksen. Jeg fikk et lite mørkt rom som var det jeg hadde betalt for, men da det ikke var så mange passasjerer fikk alle oppgradert til commodore! Det har jeg aldri hatt før. Jeg kunne få frokost direkte opp på rommet om jeg vill, gratis wifi, utsikt rett ut, stor dobbeltseng, et lite kjøleskap med vin/champagne og iskaldt vann. Det var perfekt. Jeg la meg tidlig da jeg hadde vært våken i nesten 100år, men følte at en god dusj og en god natts søvn samt frokost på rommet var akkurat det jeg trengte. Pga vekten på bagasjen så hadde jeg blåmerker i håndflatene og jeg merket ryggen var sår da jeg også hadde en del bagasje der.
Frokosten jeg fikk på morgenen, jeg hadde valgt på forhånd hva jeg ville ha
Så kom vi til Norge, det tok lang tid å komme i land da alle måtte fylle ut et skjema på hvor vi hadde vært samt si fra om vi hadde noen symptomer. Etter det ble vi sent rett i karantene hjemme da også Danmark nå var inkludert i de landene som innreisende måtte i karantene av. Så nå sitter jeg i skrivende stund i karantene, og har 4 dager igjen av den. Men jeg kommer til å følge myndighetenes råd og ikke egentlig dra noe sted.
Så det jeg holder på med for tiden er å lese selvvalgt bøker til bacheloroppgaven min samt at jeg prøver å få skrevet den. Innhenting av stoff til den er derimot vanskelig når barnehager er stengt og pga personvernreglene så er det veldig strengt rundt dette. Så det ser heller ikke ut som jeg kan intervjue pedagoger om bestemte barn som passer til det jeg skriver om og jeg kan heller ikke observere dem siden det er stengt. Det skolen har anbefalt oss er å få muntlig samtykke fordi ellers må vi sende inn skjema og slikt for å få godkjent på forhånd, det alene kan ta flere uker. Særlig nå som coronaviruset herjer og det er en del permitteringer og slikt ute å gå og færre som kan jobbe med dette.
Jeg vil også kommentere på permitteringer av studenter før jeg avslutter. Jeg så et 2 av 3 studenter har en jobb på siden av studiene for å klare å ha råd til skolen da stipend og lån ikke er nok. Og det er hårreisende at deltidsarbeidende studenter som betaler skatt og trygd av det de tjener, ikke skal kunne være en del av dagpengeordningen. Fordi vi tydeligvis ikke kan søke jobb som student. Dette er bare tull, alle skoler er stengt og undervisning er ikke obligatorisk, og det som er av oppgaver og slikt kan gjøres i helger. Så på bakgrunn av situasjonen nå, så har permitterte deltidsarbeidende studenter like mye mulighet til å få en jobb som deltidsarbeidende ikke-studenter. Det vi kan få istedenfor, er lån på 26.000kr med renter. Og det skal holde april, mai og juni. Det er ikke engang halvparten av det jeg tjener på min jobb! Så i tillegg til at mange studenter mister jobben sin, så skal de få mer lån med renter, og de mister i tillegg penger som kunne vært omgjort til feriepenger neste år.
Etter min mening er det blodig urettferdig at norske statsborgere som har betalt skatt og trygdepenger i X-antall år ikke skal ha rett til å ta del i velferdssamfunnet på lik linje med andre.
Jeg alene har betalt over 50.000kr i skatt bare i fjor på jobber jeg har utført, enda mer året før. Og det er sikkert mange andre studenter som har betalt like mye eller mer, og gjennom flere år. Så er det egentlig en velferdsstat når noen grupper mennesker blir holdt utenfor velferdsordningene, til tross for at de er skattebetalere? Sånne ting gjør meg ærlig talt flau over Norge. Det er i disse tider vi får se hvilket land Norge egentlig er.
Og det siste jeg vil ta opp, er mennesker som syns at de skal få lov å kose seg ekstra slik at andre må holdes i karantene lengre. Jeg har flere venner som har sykdommer som går på immunsystemet, og om vi må vente på karantene må de holde seg inne i kanskje 18måneder (1,5år) om ikke vi får kontroll over det før det. Og det får vi ikke om noen mener at de fortjener å gå ut å kose seg. Jeg har ikke sykdommer som går ut over immunsystemet mitt tror jeg, men jeg har utrolig sterk pollenallergi på gress, såpass mye at det er anbefalt å bruke munnbild og å holde meg inne med alle vinduer lukket hele sommeren. Jeg vet ikke om det vil være med på å svekke immunsystemet mitt men det er mulig. I tillegg har jeg andre, bakenforliggende kroniske sykdommer. Så for min del vil jeg helst ikke risikere å bli syk, heller ikke vil jeg at de jeg kjenner skal bli syk. Så jeg syns det er utrolig egoistisk når folk ikke vil være inne et par uker, det finnes faktisk folk som har lyst å leve litt lengre enn et par uker.
Hva er verst? Å måtte holde seg inne et par uker eller å ikke få leve mer enn et par uker?
Dette er en tid der vi skal hjelpe hverandre, ikke gå hverandre imot. Men helt ærlig, jeg hadde ikke forventet stort mer enn Norge. Så alt annet hadde virkelig overasket meg.
Men er dette faktisk det landet vi vil leve i? Jeg anbefaler alle å tenke seg godt om, for mange kan være syk uten å vite om det. Er det egentlig verdt å gå ut å kose seg og risikere at noen andre dør? Er det virkelig den personen du vil være? Kan du virkelig leve med vissheten av at du gikk ut førte til at noen andre ble syk og ikke overlevde? Tenk dere godt om nå, hvilket Norge er det du vil leve i i framtiden?
Jeg tror ikke jeg har skrevet dette tidligere, men jeg gjør det nå. I begynnelsen av januar reiste jeg til Viborg i Danmark for å være en utvekslingsstudent i Danmark og undersøke hvordan barnehagene er der i forhold til Norge. Dette er første gangen norske studenter fra OsloMET barnehagelærerutdannelsen er sendt til Viborg, så igjen er jeg et prøveprosjekt for skolen.
VIA University College i Voborg, Danmark
Under tiden her må vi levere en del arbeidskrav og oppgaver, samt at vi skal ha en uke med undervisning mens vi er her. Arbeidskravene nå har vært reflesksjonsnotat, noe vi ikke har hatt før på undervisningen. Læreren som skal rette virker også utrolig pirkete og pirker på alt vi skriver. Kan ikke si jeg gleder meg til eksamen, føler at om det er en setning eller noe som er formulert annerledes eller ikke etter hennes mening, så trekker det oss ned. Jeg har heller ikke vært fornøyd med informasjonen som har vært gitt for oss eller informasjonen skolen og barnehagen her i Danmark har hatt. La meg skrive litt om det.
I min bacheloroppgave skal jeg skrive om barn i alderen 1-2år. Altså må jeg være på en småbarnsavdeling. Vi ble ikke informert om at det i Danmark ikke er barnehage med alle aldersgrupper, men at de skiller mellom voggestue og børnehave. Jeg sendte inn mail til kontakten vår i Danmark med en gang jeg visste om dette og forklarte at jeg måtte ha mulighet til å være på en småbarnsavdeling pga bacheloroppgaven min. Dette var også noe jeg informerte om nesten et år tidligere da jeg egentlig skulle til Manchester. Kontakten vår i Danmark sier vi kan finne ut av det da vi kommer, jeg forteller at det blir litt sent fordi jeg må vite nå om muligheten til å være der fordi jeg må vite mer om hvilke bøker jeg må ta med meg. Jeg får svar at de skulle fikse det,
Så kommer vi til Danmark og møter dem på mandagen. Hun hadde IKKE fikset dette slik hun sa, barnehagen var ikke klar over dette før vi kom og måtte bruke av praksistiden før jeg fikk mulighet til å være litt på småbarnsavdeling. Så de to første ukene fikk jeg ikke vært der, og av de 5 ukene vi var der med praksis 4 dager i uken, fikk jeg vært på voggestua 4 ganger. Bare tre av gangene var det barnet som perfekt passet inn i oppgaven min var der, og 1,5 dag av de dagene måtte jeg bruke på at barna der ble vant med meg. Så alt i alt så har jeg bare et par observasjoner jeg kan bruke. Den andre barnehagen vi skal til har ikke småbarnsavdeling i det hele tatt, så der får jeg ikke noe jeg kan bruke til min bacheloroppgave i det hele tatt. Jeg kunne tenkt meg å intervjue en av de ansatte også, men pga alt som skjedde så ble det dessverre ikke mulighet til det. Så jeg er direkte sint fordi jeg føler jeg hadde fått mer ut av å være i Norge å observere barn der, da 2 dager ikke er nok til å si om det er noen reell forskjell i Danmark enn i Norge.
Her er deler av uteområdet i en av barnehagene
Jeg hadde også ytret om dette til skolen og viktigheten av min oppgave, jeg fikk bare beskjed om at jeg måtte tilpasse meg. Jeg kan godt tilpasse meg når det gjelder eksamen, men ikke når det gjelder min bacheloroppgave. Her har jeg et tema som det er skrevet ufattelig lite om og et tema som jeg finner utrolig viktig rett og slett fordi det er så lite fagstoff om det. Derfor er dette noe jeg SKAL ha om. Her nekter jeg faktisk å tilpasse meg, og jeg var tydelig på at om jeg ikke kunne være på voggestue i Danmark så ville jeg heller velge å betale tilbake alt jeg har fått i Erasmus-stipend og reise tilbake til Norge istedenfor.
Jeg har ordnet så jeg har fri annenhver helg mens jeg er borte. Dette er veldig greit fordi det er hardt å være i et annet land. Før vi reiste fikk vi vite at dansker var «skapsrasister» og jeg må innrømme jeg merker det. På treningssenteret her var den ansatte utrolig vanskelig å snakke med. Vi kunne ikke benytte oss av treningstilbudet og jeg tror hun ville vi skulle betale over 1100DKK med en gang for 3mnd. Det tilsvarer ca 1400NOK eller noe. Og da ville vi også betale for tid vi ikke kunne bruke senteret. Det var ingen annen måte. Men så kom vi tilbake og snakket med en annen ansatt, da trengte vi plutselig bare å betale månedsvis og bare 399DKK per måned, eller vi kunne betale ukesvis eller for dager. Dette er mye bedre når vi bare trengte å betale for 2mnd da vi ikke skulle være der 3. Hun hadde også utrolig problemer med å skjønne hva vi sa på norsk og det siste hun sa var at uten dansk personnummer kunne vi ikke trene i det hele tatt. Fordi det er det man må ha for å kunne få billigere trening eller å bruke appen deres og melde inn og ut av gruppetimer der. Så vi er nødt til å møte personlig opp på senteret eller ringe om vi vil melde oss på eller ut. Gebyr for å ikke møte opp likevel er 39DKK (53NOK). Når jeg er syk eller dårlig så vil jeg ikke ringe, og jeg vil ikke gå ned. Så er vel 2 ganger jeg har gått glipp av timen fordi jeg har følt meg dårlig eller hatt overbelastning i kneet pga vekten min.
Mange dansker ser også ut til å nekte å prøve å forstå hva vi sier og vi må skifte over på engelsk med dem. Til og med ord som er tilnærmet norske ord klarer de ikke helt å forstå. Og jeg merker også forskjell i barnehagen, der noen ansatte mener at barn av foreldre fra andre land kan mindre enn danske barn fordi de har lært andre ting enn danske barn. Deres mål er rett og slett å fordanske barna slik at de skal proppes full av mest mulig dansk kultur før de skal ut i verden, slik at de er så dansk som mulig. Andre verdier de har med fra andre kulturer er ikke noe verdt i deres øyne. De ansatte pedagogene er også etnisk danske, så det er ingen andre rollemodeller for barna som snakker andre språk enn dansk. Så stort sett snakker barna dansk i barnehagen, behersker de ikke det så er de stort sett stille. Men det er bare det jeg har sett i en barnehage, og vet ikke om det er slik i alle barnehager i Danmark med barn som har foreldre fra andre kulturer.
Jeg klippet meg lugg
Ellers er det positive ting også. Rema 1000 i nærheten her har et stort utvalg med ulike ferdigsalater med ulike dressinger, både salater som inneholder blomkål. brokkoli, rødkål, spisskål, hodekål, gulrøtter, kylling m.m. Så det er lett å finne noe raskt å spise til middag. De har også en ganske grei is med bare 90kcal per 100g, det er ikke verdens beste is men det er fint å ha en is man kan kose seg med uten altfor høyt innhold av kcal. Heller ikke er det snø i Danmark, så sparkesykkelen jeg tok med kan fint brukes. Det er ikke el-sykkel, så jeg må sparke selv. Det er ikke alltid jeg bruker den, men føler det er fint å ha muligheten til å bruke den i hvertfall. Og vi fikk automatisk et rom ved skolen så vi ikke trengte å betale 8000kr for å leie et rom, slik det så ut til at minsteprisen i Manchester ble da vi endelig kunne begynne å søke bolig. Det var også en av grunnene til jeg ikke ville dit, jeg vil ikke bo med eieren på AIRbnb. Har gjort det før og vil aldri det igjen over en lengre periode. Særlig ikke når jeg i tillegg må jobbe annenhver helg fordi jeg ikke har råd til å ikke jobbe og ikke energi til å jobbe hver helg.
Deler av rommet mitt, kjøkkendelen og sparkesykkelen min
Det er lenge siden jeg har delt noe nå, så tenkte jeg skulle fortelle litt om hva som skjer i livet mitt! Jeg kom inn på skolen jeg søkte på og har kommet godt i gang med første skoleår på høyskole. Det er mye informasjon og mye selvlesning, og i motsetning til ungdomskolen og videregående der man skal svare på spørsmål, så må en her velge selv hva som er viktig og hvordan man skal pugge for å øve pensum. Jeg for min del har bestemt meg for å beholde alle bøkene slik at jeg kan tusje og skrive i dem, da jeg syns det hjelper meg best å finne informasjon til senere.
Da det gjelder jobb og sånn er jeg utrolig heldig! Jeg har verdens mest chille jobb der jeg kan ha kontor hjemme og sitter telefonvakt. På den måten kan jeg også lese litt lekser og sånn når det ikke ringer inn noen og det heller ikke er mail eller messengermeldinger å svare på. Jeg jobber for et byrå med flere delkontorer og har fått jobb ved to av sentralene. Det betyr at jeg har muligheten til å jobbe for begge sentralene og sette over samtalene på en fellessentral og få lønn for begge. Det ringer selvfølgelig litt mer da, men ikke sånn at jeg ikke får lest noe.
Det betyr at mine dager som fattig student ikke kommer tilbake, noe jeg er ganske takknemlig for. Jeg har allerede vært fattig student og levd på sultgrensen, der virkeligheten var at om jeg spiste to knekkebrød så hadde jeg ingen knekkebrød til neste måltid. Og jeg brukte ikke penger på andre ting heller, jeg røykte ikke, jeg drakk ikke, jeg shoppet ikke, jeg spiste ikke noe utenom et nøye planlagt og billig kostholsliste, jeg spilte ikke spill, jeg trente ikke osv. Jeg hadde ingen andre utgifter enn telefon og internett, noe jeg måtte ha for å kunne skrive jobbsøknader og komme ut av det der.
Alt i alt så er livet mitt det beste det noen sinner har vært! Jeg har mer enn nok penger (Nok til at jeg forrige mnd donerte bort et par tusen til NOAH), jeg sulter ikke, jeg har en jobb som jeg klarer å jobbe med og jeg føler jeg gjør bra, og jeg er i ferd med å utdanne meg til drømmejobben min, nemlig barnehagelærer. Det er mye arbeid, men jeg føler meg veldig motivert til alt og bare gleder meg til å bli ferdig så jeg kan komme meg ut i jobb!
Igår var jeg på Majorstuen for en CT scan av hodet. Svaret får jeg om en uke, og jeg er redd for svaret. Redd for at de ikke finner noe, fordi det betyr at da er det fortsatt ingenting som forklarer hvorfor jeg har hatt så sterk hodepine den siste tiden at jeg ikke hver dag har klart å studere, og tanken på å i det hele tatt jobbe.. Jeg hadde noe hodepine da jeg var fast i jobb, men ikke så gale som det er nå.
For å nevne et eksempel på den verste smerten, var at jeg våknet på natten fordi jeg måtte på do. Fikk ikke sove med en gang, og kroppen tok det som at jeg skulle stå opp og da kommer hodepinen. Den var så sterk at jeg ikke fikk sove, og jo lengre jeg var våken jo verre ble det. Jeg tok en ibux for det så jeg kunne sove mer siden jeg var trøtt. Den hjalp ikke og jeg tok nummer 2. Ingen effekt. Til slutt gjorde det så vondt at hodepinen i kombinasjon med hvor trøtt jeg var etter bare et par timers søvn, førte til at jeg begynte å grine fordi det gjorde så vondt. På det tidspunktet var jeg bare så sliten og hadde så vondt at jeg ikke klarte det! Så jeg fikk min samboer til å ringe legevakten, de anbefalte et par ibux til og noen paraceter og ba oss komme inn om det fortsatt gjorde vondt. Etter 4 ibux roet det seg, men jeg hadde fortsatt så vondt at jeg ikke klarte å sove.
Den siste uken nå har vært ganske ok og jeg har kunnet gjøre litt mystery shopping uten problemer, men nå er det for fult igjen. Jeg var livredd for å forsove meg eller ikke våkne av alarmen, så jeg hadde problemer med å sove. Til slutt var klokken så mye at jeg ikke turde å sove så jeg ble våken resten av natten. Resultatet ble at jeg klarte å være våken fram til CT-undersøkelsen også sove da jeg kom hjem ca klokka 14 og fram til 2 på natta dagen etterpå. Jeg var fortsatt trøtt og med hodepine, så jeg gikk og la meg igjen og sov fra klokka 7 til klokka 17. Er fortsatt like trøtt og har fortsatt sterk hodepine etter 3 ibux idag.
Det er ikke bare hodepinen som plager meg, men hukommelsen min. Jeg glemmer mange flere ting enn vanlig, og jeg får noe som jeg fant ut kalles hjernetåke når hodepinen er som verst. Jeg klarer virkelig ikke å konsentrere meg, og resultatet er mange rare skrivefeil som jeg aldri har hatt og jeg klarer ikke visualisere noe noen forklarer meg eller konsentrere meg om leksene. Glemmer også viktige ting hele tiden, og idag glemte jeg noe jeg aldri har glemt på alle de 5årene jeg har katt: Jeg glemte å sjekke om kattene hadde vann i skålene sine, og jeg har ikke gjort det før helgen. De har en fontene som jeg skudde av da jeg la meg klokka 7, så de har hatt vann fram til jeg la meg, men de var tomme i skålene fram til jeg fylte dem igjen da jeg plutselig så det var tomt. Jeg følte meg forferdelig, jeg har aldri noensinne glemt å sjekke slike ting og jeg føler at hukommelsen blir bare verre og verre!
Det er så mye jeg glemmer nå, det er mye verre enn før. Har glemt masse hele livet, men ikke sånn som nå. Har en egen glemmebok jeg skriver ting i, men glemmer den alltid hjemme når jeg skal noe eller til legen. På den måten er det vanskelig å få tatt opp ting jeg tenkte fordi jeg glemmer det. Viktige ting som jeg MÅTTE ta opp, jeg kommer inn og husker ikke hvorfor jeg var der i det hele tatt. Det er ingen andre som gjør det! Merket det på jobb i bhg også, skrev ned alt så jeg skulle huske det men merket så mye jeg glemte da jeg ikke fikk skrevet opp..
Og nå venter jeg altså på resultatet av scannen, og jeg er så redd de ikke finner noe.. Jeg klarer ikke denne jævla hodepinen, den ødelegger livet mitt! Om jeg skulle ha jobbet imorgen, så hadde jeg ikke klart det. Det hadde ikke vært forsvarlig i det hele tatt! Jeg håper virkelig de finner en grunn til det sånn at jeg enten kan gjøre noe med det, eller i hvert fall få en diagnose på hvorfor. Jeg kan ikke si at «jeg kan ikke komme på jobb, jeg sov ikke godt idag og har hodepine». Om det i hvert fall er en grunn til at jeg har en så kraftig hodepine at jeg ikke engang klarer å stå mot solen, så hadde det føltes mye bedre. Nå føles det bare som at «alle andre er også trøtt og sliten, det betyr ikke at du ikke kan gå på jobb», men jeg er mye mer. Jeg har så sterk hodepine på de dagene at jeg tar 3 ibux og har fortsatt vondt! Da er det ikke sånn alle andre har, da er det sånn jeg har!
Jeg føler meg så dårlig når jeg er så dårlig at jeg ikke kommer meg på jobb. Det føles som at jeg er mindre verdt enn alle andre fordi jeg ikke klarer å gjøre noe som «alle andre klarer». Noen ganger har jeg slitt meg på jobb likevel, og hver gang har det vært en dårlig idé. Jeg klarer ikke følge med så mye som jeg føler jeg burde, jeg roter, jeg glemmer og jeg blir lettere irritert fordi jeg er så trøtt og sliten, og fordi hodet mitt verker. Alle lyder blir så høye og skarpe, og bare gjør hodepinen så mye verre. Jeg vil ikke at det skal være sånn, jeg elsker jobben min over alt på jord men jeg kan ikke gjøre noen jobb med denne hodepinen. Bare å gre håret gjør vondt! Er så redd de ikke finner noe, jeg bare håpewr, HÅPER de endelig finner ut hva som er i veien med meg. Har slitt i så mange år nå, håper bare endelig de finner ut av det nå..
Kiddys blogg 