Da jeg var yngre, hadde jeg alltid problemer med å stå opp om morgenen. Jeg var kjempe trøtt og sliten, frøs og bare gruet meg til å gå på skolen. Da var jeg ganske undervektig. Men jeg var alltid våken i løpet av dagen, trøttheten forsvant og jeg var egentlig i så godt humør jeg kunne ha vært.

Dette fikset seg ikke med tiden, og jeg fortsatte å være kjempe trøtt om morgenen. Det var vanskelig å stå opp om morgenen, særlig når klokken var 6. Likevel gikk jeg på skolen fordi det var værre å være hjemme.
Også kom en periode da jeg bodde hos min mor, og det var lettere for meg å ta meg fri uten bråk. Selv om jeg la meg 11, var jeg fortsatt trøtt om morgenen. Det begynte med et par ganger jeg ikke kom meg opp, og deretter vokste det.
I tillegg hadde jeg en kronisk sykdom som gjorde jeg trengte medisiner. De medisinene jeg fikk, fikk meg til å sove hele tiden. Jeg våknet 6 om morgenen som vanlig, sov på buss til skole og begynte skolen 10 over 8. Sov på bussen hjem fra skolen og var hjemme kanskje 5-6 hver dag. Gikk og la meg til å sove igjen da, ofte oppe midt på natten for å spise mat også sove igjen til jeg begynte på skolen.

Det sa seg jo selv at dette ikke var medisiner jeg ikke kune gå på. Jeg sluttet med dem, men var fortsatt ubeskrivelig trøtt om morgenen. Derfor begynte jeg å stå opp litt tidligere og trene før jeg gikk på skolen. Dette hjalp meg til å bli mer uthvilt før jeg gikk hjemmefra, og jeg gikk ikke og la meg igjen.

Så begynte jeg på internatskole. Fortsatt samme greien, trøtt om morgenen men det forsvant i løpet av dagen. Det gikk fint. Sov mye i helgene, men skulle fortsatt ønske jeg var mer opplagt om morgenen selv om jeg lå meg tidlig. Men ettersom dette ikke var noe særlig stort problem og jeg hadde lite penger, gikk jeg ikke til lege.

Etter en stund ble det sånn at jeg ble veldig våken, og syns at døgnet hadde for lite timer. Det eneste som funket for å klare å fungere, var å sove annenhver natt, noe som var veldig slitsomt og som jeg ikke hadde så lyst til. Ble innlagt på klinikk en liten periode for å røve å fikse det, endte bare med at jeg lå i sengen til det ble morgen og var ganske sur over at jeg måtte holde meg inne på rommet fra klokken det og det og prøve å tvinge meg til å sovne likevel. Dette ble egentlig aldri bra, før jeg traff Pierre. Sakne men sikkert kunne jeg klare å sovne hver natt igjen.

Nå derimot har ting forandret seg. En persiode sov jeg ganske så mye, og visse dager kunne jeg ikke gå på jobb fordi jeg ikke klarte å stå opp, selv om jeg hadde sovet i snn 15timer. Gikk til legen, fikk beskjed om at jeg hadde lite D-vitaminer, så jeg begynte på 1ss sana sol morgen og 1ss sana sol kveld, i tillegg til multivitaminer. Det ble litt bedre men fortsatt kan jeg finne på å sovne når jeg kommer hjem fra jobb, i noen tilfeller i pausen min på jobb fordi jeg ikke klarer å holde meg våken, og noen ganger er jeg så sliten at jeg sover altfor lenge.

Legen har sjekket og skulle finne ut om det var noe mer i veien enn D-vitaminmangel og sendte prøvene mine til sykehuset. Jeg ville få brev i posten om de fant noe. Dette er lenge siden nå, og jeg har ikke fått noe. Likevel, jeg får meg opp om morgenen, er ganske så trøtt og sliten selv om jeg har sovet 6-8 timer, og går nå på jobb. Det eneste er at jeg er like trøtt og sliten hele dagen som jeg var når jeg våknet. Det går ikke lengre over. Jeg syns det er lettere å komme opp om morgenen, kanskje fordi jeg egentlig elsker jobben min i barnehage, men jeg er konstant trøtt og sliten. Kaffe skal jeg helst ikke drikke fordi jeg har fortsatt en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke kan drikke det, men jeg trenger heldigvis ikke lengre medisiner.

I dag skulle jeg egentlig vært på jobb, men kan ikke. Jeg er så utrolig sliten, og jeg venter bare på penger så jeg kan gå til legen igjen og ta flere tester. Ettersom jeg bare jobber som praksis, tror jeg at jeg kan kanskje få fri en periode og bare slappe av, men problemet er at jeg trenger gode referanser for å få en fast jobb, men tror allerede jeg har ødelagt dette fordi det er ikke alltid jeg har vært opplagt nok til å komme på jobb. Og tanken på at jeg kommer til å være like trøtt som når jeg våknet.. NEI!

Vet ikke lengre hva jeg skal gjøre, ingen jobb ingen penger, og jeg vil gjerne ha råd til ting og da må jeg jo jobbe for det, men om jeg ikke er i form til å jobbe så hjelper jo ikke det! Og om ikke legen finner ut av det så har jeg ikke noen gyldig grunn heller! Det som motiverte meg mest på skolen, var tanken på at jeg sto opp så jeg kunne ha ferie når den kom. Men når man jobber så har man ikke den ferien, og det hadde hjulpet mye om trøttheten i hvert fall hadde forsvunnet i løpet av dagen men den gjør jo ikke det!

Jeg er bare lei av å alltid være trøtt. Særlig når jeg elsker jobben min og virkelig trives med de barna jeg jobber med, syns det er så dumt av at alt blir så mye ødelagt av at jeg ikke klarer  være opplagt, selv om jeg sover i hundre år! Og det hjelper ikke å sove mindre heller, har prøvd det og. Jeg vet det må være et eller annet ettersom jeg har vært sånn at jeg har sovet annenhver dag for å klare skole, men at jeg nå ikke klarer å holde meg våken i det hele tatt. Det er kjempe motstridende! I hvert fall når jeg sov annenhver dag så klarte jeg i hvert fall å fungere utover dagen, nå bare venter jeg på å få gå hjem og sove. Det er ikke sånn jeg vil ha det..=(

Som jeg har skrevet tidligere, men egentlig for ganske lenge siden, så har jeg vært heldig å få tildelt en rolle i en norsk amatør splatter/horror/commedy film. Kostnadene for produksjonen var på ca 30.000kr, noe som er utrolig lite for en film. Likevel var det et selskap som var interessert i å gi ut filmen og til slutt fikk vi svar om at de ville utgi den.

Og det var i dag på facebook at jeg så datoen AnotherWorld Entertainment hadde gitt for filmen. Og det var 30.mai 2012! Så etter denne datoen er det bare å løpe å kjøpe filmen. også kan jeg begynne å gi ut autografer hahahaXD 

Det er ikke så mange filmer som kommer til å bli gitt ut, men å finne en film i platebutikk som en faktisk har vært med og spilt hovedrollen i, det er kult! Vi har etterhvert fått en del reviews med karakterer som 7/10, 4/6, 6/7, 8/10 så på den måten føler jeg meg egentlig ganske stolt. Men de har jo selvfølgelig tatt hensyn til at det er en amatørfilm som ikke har hatt råd til for mye effekter.

Om du vil se et reviews kan du se på et HER.

Teaser

 

Jeg kan fortelle litt om hva filmen handler om for de som ikke vet det.
Jeg spiller rollen som Kimsy, en alternativ tenåringsjente uten jobb. Som vanlig krangler jeg og min mor, og jeg går ut i skogen for å slappe av og roe meg ned. Jeg begir meg laaangt innover, og plutselig blir jeg slått ned. Da jeg våknet, befinner jeg meg på bakken i bare undertøyet. Klærne mine henger rundt omkring, og jeg kler selvfølgelig på meg.
Dette skjer et par ganger til, og til slutt frakter overfallspersonen min meg med seg og et mareritt av mishandling, voldtekt, slosskamp, blod, gørr og alt mulig du virkelig ikke kan tenke deg følger. Om du vil vite hva som skjer etter dette, får du ta å se filmen. Men lover deg, dette er en virkelig original og pervers slutt som du aldi har sett og aldri noensinne har sett maken til. Særlig stolt er jeg over at jeg har kommet på deler av slutten for å gjøre den mer pervers, og de fleste som kjenner meg forteller meg at jeg er den mest pervers personen de vet..XD

 

Trailer

Også vil jeg selvfølgelig vise fram et par bilder fra filmen!=D

I går spurte Kompisen til Pierre om han kunne hjelpe til å flytte noen greier, men ettersom han skulle jobbe så gikk jo ikke det. Derfor sendte han meg i steden for. Tror de som skulle ha hjelp syns det var litt tidig først ettersom jeg er jente, og jenter er jo ikke altfor kjent for å klare å bære tunge ting.

Det viste seg det var en tørketrommel og en vaskemaskin vi skulle bære. Tørketrommelen gikk greit den var ikke så tung bare veldig skarp å bære og lite å ta tak i så den glapp lett. Vaskemaskinen derimot var et rent helvete! Underkanten var sylskarp og det var absolutt ingenting å ta tak i! I tillegg var den glatt under, så festet røk til slutt og jeg sa i fra for sent og måtte legge den ned for raskt og den falt oppå meg på kneet. Disse karene ble litt redd mens jeg selv egentlig bare holdt på å le meg i hjel.

I hvert fall, begge delene skulle ned trappen. Trketrommelen var som sagt lett å få med seg, men ute måtte jeg ned litt med den og da jeg skulle reise den opp, sklei jeg på isen og jeg fikk den litt oppå meg. Heldigvis gikk det noen forbi og hjalp litt til. Følte meg litt pinglete når jeg ikke klarte den selv, men det er lenge siden jeg har bært og etter jeg var syk trente jeg egentlig ingenting så de musklene jeg en gang hadde er desverre forsvunnet.

Også var det vaskemaskinen som skulle ned. No way vi kunne bære den glatte driten hele den veien, så da måtte vi gjøre det på en annen måte. Heldigvis hadde jeg en god teknikk på det slik at vi kunne pause midt i trappen også om nødvendig. Det innebar egentlig bare å ta den et og et trinn, og støtte den under samtidig. Det gikk lettere, men tok litt tid. Men vi hadde i hvert fall ikke problemet med at den ene av oss kunne få vaskemaskinen over oss itrappen, noe som kan være ganske farlig. Jeg innså jo at den ville bli for tung for oss begge i trappen..

Vel fremme med flyttebilen i deres nye leilighet tok de seg av vaksemaskinen mens jeg alene bærte ut tørketrommelen og bærte den helt bort og rett innenfor inngangsdøren. Dette var de to guttene litt imponert over så da følte jeg meg selvfølgelig kjempe stolt! Noe jeg elsker, er å imponere gutter med ting de fleste jenter ikke klarer. Som f.eks å bære tunge ting. De ville gjerne ha hjelp av meg flere ganger, og det skjønner jeg. Jeg får flyttet ting, og har god teknikk. Er til god hjelp når det gjelder flytting, og når jeg har så god peiling at jeg kan ta lederrollen så syns jeg at jeg er flink. De ble positivt overasket og det er nice!=D

 

Er du en sånn type jente som klarer å bære ned vaskemaskin og kjøleskap, eller tar du deg hjelp av gode venner?=)

Jeg er virkelig ikke flink å ikke spise ting jeg ikke tåler og ta ting jeg må ta fordi jeg har vitaminmangel.. Noe jeg også ofte får igjen for.. Heldigvis får jeg ikke sånne store allergiske reaksjoner, men serist, å ha visse ting man elsker smaken av og ikke egentlig kan spise det er helt jævlig! Heldigvis er det sånn at jeg ikke reagerer så mye på det akkurat nå, det var værre fr, så jeg kan egentlig spise en god del av det likevel.

Også har jeg D-vitaminmangel. Så da måtte jeg ta tran. FEIL! Æsj, det eter jeg ikke..XD Så regnet ut 1ss tran tilsvarte 2ss sana sol, så valget var enkelt. Tar en morgen og kveld, og i tillegg hadde jeg noen vitaminpiller liggende hjemme som jeg egentlig bare hadde sluttet å ta fordi jeg ikke legre gadd..

Men nok om det. I dag var Pierre kjempe koselig mot meg! Når man ikke har nok D-vitamin blir man ofte trtt og slapp så derfor orket jeg serist ikke lage middag. Også ringer Pierre og spør om han får lov å lage middag når han kommer hjem, og da blir jeg selvflgelig kjempe glad! Helt uten videre ringte han å spurte, og han hadde allerede kjøpt inn til spagetti som han ville ha til middag.
En av grunnene er vel egentlig at den som lager middag bestemmer hva det blir, er ikke så gøy å lage noe man virkelig ikke vil ha, og dessuten må den andre personen som ikke lagde middagen, den må ta oppvasken. Og Pierre hadde kjempe lyst på spagetti..=P

 

Hvordan har din dag vært?
Har du vært så heldig at kjæresten din har laget middag til deg?=D

Tenkte litt oer nettopp dette i dag, husker at jeg som liten ofte fikk beskjed om dette. Når mamma og pappa snakket seg imellom eller med andre, og jeg hadde lyst å si noe til det de snakket om eller ville være med i samtalen men hadde mistet noe den ene sa og spurte om det, fikk jeg alltid beskjed om at jeg skulle være stille når de voksne snakket, og at jeg ikke skulle overhøre samtalen fordi den ikke var berettet mot meg, selv om jeg sto en meter unna og hørte på.

Så jeg ble slik, sluttet å høre etter når de voksne snakket og gikk heller et annet sted. På skolen snakket jeg heller aldri med mer enn en om gangen ettersom jeg var en person som man hadde funnet at hun der hun omgås vi ikke med.

Som liten var jeg mye sint og følte meg mye utenfor. Jeg ble ganske lei meg av mye, bl.a at jeg av og til ville være med i samtale med de voksne men aldri fikk lov, fordi de rett og slett ikke var interessert i mine tanker og følelser rundt dette. Husker også at jeg prøvde å fortelle hvordan jeg følte et par ganger, og mitt værste minne er vel den dagen jeg ble anklaget for å lyge og fikk husarrest i steden for.

 

Nå er jeg 21år gammel. Jeg tier fortsatt når de voksne snakker, og blander meg ikke inn i samtale mellom flere voksne. Jeg kan ikke. Når det er en person der går det greit, da har jeg tanker og følelser. Når det er flere, blokkerer hjernen min helt. Jeg har ikke lengre tanker og følelser.  De er som blåst bort. Har fått beskjed om at jeg ikke må være redd for å dele tanker og følelser og jeg er vel egentlig ikke det lengre, det er bare det at hjernen min har gått inn i et modus.

Mens andre unger var opptatt av å leke og ha det gøy, så var jeg opptatt av å beskytte meg selv mot alt det som skjedde i hjemmet og rundt meg. Og alt det jeg har lært meg selv, er vanskelig å gi slipp på, selv om jeg har prøvd. OG når det i tillegg er vanskelig, og folk rundt meg reagerer litt negativt eller sint mot det, er jeg helt tilbake på  igjen. Jeg takler det ikke, det er en måte jeg har lært meg i hele mitt liv å beskytte meg selv på, mot sinne, aggresjon, trussler, påstander, slag, unngå å bli dødelig såret, orke å leve..

En av tingene som har vært med å å prege meg som person, er at jeg har lært at å gråte er svakt. På skolen ble jeg mobbet, og når jeg gråt var målet nådd og jeg fikk høre det. Hjemme fikk jeg kjeft for å gråte, jeg skulle ikke gråte jeg skulle ta meg sammen og slutte med det jeg gjorde gale, selv om jeg virkelig ikke ante hva jeg hadde gjort! I dag er jeg sint når jeg er lei meg. Jeg reagerer ikke med tårer, jeg reagerer med sinne. Noe typen min har godtatt, men finner vanskelig. Han venter vanligvis til jeg er ferdig med å være sint, da klarer jeg å gråte. Jeg vet nå at det ikke er svat å gråte, det er menneskelig. Likevel er det noe jeg er fryktelig flau over når jeg gjør det, gjemmer meg helst vekk og kunne aldri grått framfor en større forsamling eller person jeg ikke kjenner så godt.

 

Men tilbake til overskriften. Grunnen til at jeg hovedsakelig begynte å tenke litt på dette, og jeg har vært innom tanken før idag, var noe som skjedde i barnehagen. Venninnen til en som jobber der var på besøk og skulle se på og vi satt på kjøkkenet og snakket. Et par av ungene var ferdig å sove, så de satt ved bordet og spiste frukt. Plutselig gikk temaet innpå noe med unger, og jeg merket jo med en gang iveren til den lille ungen for dette var noe h*n interesserte seg for ettersom mamma hadde baby i magen. Så h*’n blandet seg inn og prøvde å fortelle at mamma hadde baby i magen sin og formulere dette som noe h*n syns var spennende, no som ikke er lett for en på nesten 2år. Det endte med at denne venninnen sa til denne lille ungen at nå var det vi to voksne som snakket, og at hun kunne snakke med h*n etterpå.

Jeg syns i hvert fall ikke dette var riktig, å avise på denne måten. Dette var noe relevant til det vi snakket om, dette var noe denne ungen visste litt om og som h*n gledet seg over, var stolt av og ville formidle. Om dette gjentatte ganger hadde skjedd, så ville til slutt denne ungen sluttet med å prøve å diskutere med voksne fordi h*n ikke ville følt at dens meninger var noe viktige, og følt seg helt overkjørt.

Den dag i dag har jeg fremdeles vanskelig å snakke med voksne. Den erfaringen jeg har, er at jeg ikke har noen egne meninger ovenfor voksne, de har egentlig forsvunnet helt. Og jeg kan heller ikke vise følelser ovenfor voksne, men det er vel egentlig andre grunner.

Poenget mitt er i hvert fall:
Forsiktig med hvordan du behandler barn, de har egne tanker, følelser og meninger selv om de er små. Lærer du dem at de har lov å være med å diskutere, og at deres meninger også er viktige, så blir de mye tryggere på seg selv  og føler seg viktige fordi andre syns de er viktigere. Selv om barn ikke er voksne, så tenk dem som voksne og sett deg i deres situasjon. Hvordan hadde du følt deg? Barn har problemer med å sette ord på ting selv, det er noe de må øve seg på, så gjør de en tjeneste og tenkt deg om i hvert fall. De blir ikke bedre personer enn det du oppdrar dem som, ikke la dem ende opp som meg. Et nervevrak innlagt på institusjon pga problemer mine foreldre lagde for meg som barn, og som jeg har prøvd å forandre siden. Vær åpen og tilgjengelig, la dem få lov å være med. Det er tross alt et menneskeliv du har med å gjøre, og trenger du hjelp så ikke vær redd for å spørre! Jeg skulle ønske mine foreldre hadde spurt om hjelp, da hadde ikke jeg vært sænn som jeg er i dag og kanskje jeg hadde valgt å fortsette å ha kontakt med mine foreldre. Jeg opplevde at den beste måten for meg å komme ut på, var å kutte ut all kommunikasjon. Jeg har ikke angret et øyeblikk. Så ikke la barna bli meg, innrøm om du trenger hjelp, det er et liv du har i hånden din og gjør du feil kan det livet dø. Kanskje ikke fysisk, men psykisk.

Jeg er litt full, så beklaget på forhånd de skrivefeil det evt måtte forekomme.

De som har lest bloggen min en stund, vet at jul er ikke det jeg mest ser fram av. Men siden jul og nyttår ofte henger sammen, kan man nå tenke seg at verken noen av disse har vært særlig greie for meg.
I fjprd tilbrakte jeg nyttårsaften på et sykehus helt alene. Jeg var deprimert, så jeg spiste ikke noe hele dagen. Jeg tok en røyk fordi ingen spising betydde en stor svimmelhetltsfølelse for meg, ganske behagelig. Men jeg var deprimert og tok to og spydde. På slaget 12 lå jeg i sengen, og sendte melding til en som hadde ditchet meg fordi jeg var for vanskelig å ha med å gjøre. Jeg hadde spurt ham om jeg var for vanskelig, og dvaret var nei, Den dagen bekreftet han at jeg var i veien.

I år ble jeg spandert et måltid på, og regningen kom på litt under 1000kr, men med tips tok vi 1000kr. Etterpå ville jeg ha litt tid alene så jeg lot Pierre få gå til noen kompiser litt unna mens jeg slappet av og tenkte en del. Det er det som er så fint med oss, vi kan respektere hverandre sine liv, og si meningene våres. Jeg kjeftet på ham i gebynnelsen fordi han ikke turde å stå opp for seg selv og det han ville, og nå er han nøye på å få fram det han vil sånn at vi kan gjøre et kompromiss som fungerer for begge.. Vi har et sånn forhold, og måten vi er mot hverandre og er på, så sier alle andre at han er drittsekk mot meg men det er vår humor, så lenge det er sagt på kødd da.. Blir vi såret, sier vi fra. Er det noe vi ikke liker, sier vi fra..

F.eks så kan han vise fing til meg (Seriøst, har aldri brydd meg, det er bare en forbanna fing) og jeg geiper tilbakle, noen ganger med ordene fuck deg då, eller han sier hold kjeft til meg om jeg mobber om noe, da snakker jeg enten bare vilder etter å geipet, eller sier jeg: hold kjeft du heller og av og til legger jeg til ordet bøg. Det er sånn vi er.. Tar vi oss nær av hverandre, sier vi fra, snakker om det og finner ut av det. Vi sier i fra, og jeg elsker forholdet mellom oss! Det er så åpent, og så personlig at bare vi egentlig skjønner det. Jeg er ingen drittsekk, og heller ikke Pierre, vi bare er oss, og vi elsker det!=D

Hvordan er ditt drømmeforhold?
Og din nyttårsaften.. Hvordan har den vært..?=D 

Denne gangen var det Stian som anbefalte bloggen min, og jeg var kjempe heldig  få adressen min helt øverst sammen med bilde av headeren..=)
Det er en del blogger anbefalt, så det er ikke så mye skrevet om hver enkelt, og dette var det som sto om min:
«Den første jeg anbefaler er selvfølgelig kiddys.blogg.no/ som designa og laga bloggen min slik den ser ut idag! hun har vært ekstremt kreativ og gjorde en veldig bra jobb 🙂 Bloggen hennes er noe uvanlig på en VELDIG positiv og bra måte og jeg anbefaler virkelig denne bloggen på det varmeste :)»

Om du vil se innlegget kan du trykker HER. 

---

Så kan jeg fortelle litt om det jeg har gjort i det siste og om julen:

Vi feiret hos Pierre sine foreldre i Sverige, jeg fikk egentlig uventet mange presanger. Har enda ikke noe kamera, så har vel egentlig ikke noe bilde å vise av alt jeg fikk.

Jeg fikk en bga sp av Pierre, som jeg hadde kjøpt selv..XD Også fikk vi noen kjøkkenhåndduker til å ha på kjøkkenet, jeg fikk en sparebørse (en kiste med en voktende drage, en fairy, ildfaste former, noe verktøy og det tror jeg var det..XD

De siste dagene har jeg jobbet litt hver dag med å rydde og gjøre i stand huset skikkelig. Kastet ting fra skuffer, så der begynner å se bra ut.. Har ikke ryddet så veldig mye ettersom jeg ikke er så glad i å rydde, men det føle bedre ut å være her nå når det er litt mer ryddig..XD

Er du flink å rydde?
Hva har du gjort denne uken?? 

De siste dagene har jeg egentlig vært kjempe trøtt og egentlig bare sovet en del. Ene dagen hadde jeg satt meg og Pierre til å lage litt julepynt, men ble fornærmet og gikk inn i sengen.. Liker best å snakke om ting i sengen under dynen, der som er koselig. Vi ble egentlig aldri ferdog å snakke fordi vi bare sovnet.
Pierre våkner midt på natten og sier at nå kommer vi for sent på jobb, nå har vi forsovet oss, men fant raskt ut vi egentlig bare hadde sovnet og klokka var bare litt over 1..XD

I går måtte jeg rydde litt i huset, og ryddet lenge ettersom Pierre er sent ferdig på jobb, og etter vi hadde spist var egentlig klokken så mye at det var leggetid. Og det merket jeg og fordi jeg var trøtt igjen.

Også sovnet jeg en annen dag på sofaen da jeg kom hjem, oppå Pierre. Han spilte et eller annet spill, og jeg sov i sånn 5 timer på ham, også gikk vi å la oss i sengen for å sove etterpå..XD Var litt tidig at jeg kjeftet en del i søvne den natten, husker jeg var litt sint i drømmen min..XD
Pierre har lært seg å ikke svare når jeg sover fordi jeg snakker en del i søvne, og om han vekker meg.. Fy faen så sint jeg blir! Er ikke alltid jeg husker det..XD

Av og til, om jeg har lagt meg og Pierre har lyst å spille litt mer spill, så roper jeg på ham i søvne. Han kom visst inn i begynnelsen siden han trodde jeg var våken, men det var jeg visst ikke.
Jeg har hørt om folk som snakker, men folk som roper..? Eh nei.. Egentlig ikke..XD

Kjenner du noen som roper i søvne? 

Mange sier man skal oppmuntre unger, men å lyge for dem når det gjelder evner de ikke har? Fortelle dem at de bør opptre på scene og slike ting syns jeg ikke er en god ide..

Jeg husker den dagen jeg fant ut jeg ikke kunen synge, at det hørtes falskt, flatt og forferdelig ut. Og hele livet hadde jeg blitt foralt at stemmen min var bra, hadde sunget på alle avslutninger og vært med på konkurranser (som jeg selvsagt aldri vant) der jeg sang.
Kanskje jeg hadde litt bedre barnestemme enn andre, jeg vet ikke, men jeg hørte fra den ene konkurransen der mamma hadde plassert meg på svenen med støvler, ekkel brun bukse og fett hår med pottesveis og der hørtes jeg like forferdelig ut som jeg så ut..

En liten stund drømte jeg om å fortsette å synge fordi jeg trodde jeg hadde muligheten, og til og med opptak jeg gjorde synes jeg hørtes bra ut fordi jeg var så hjernevasket!
Jeg vet bedre nå, og vet hvor mye jeg dummet meg ut på scener ved å synge. Misforstå meg rett, jeg ELSKER å synge, jeg ELSKER å stå på scenen, men jeg skulle ønske det hørtes bra ut også.. Og engelsken min høres ikke bra ut på sanger, man hører jeg virkelig ikke er engelsk.

Tenkte på dette nå fordi jeg så hun ene lille jenta fra brittany got talent, og hun var flink. Hørtes ikke litt ut som meg. Skulle ønske jeg kunne synge slik, men jeg har bare en helt normal stygg stemme som ingen andre enn Pierre takler å høre i lengden fordi han spiller et eller anna spill og fokuserer helt ut.. 

Er livredd for å bli depressiv igjen, noe som jeg var før.. Har ikke vært deprimert på kjempe lenge, men i dag ble jeg det litt idag, uten grunn.

Begynte med at jeg kjente meg litt varm, så gikk på kjøkkenet og åpnet vinduet for kald luft. Mens jeg var der, merket jeg at jeg ble mer og mer deprimert, og jeg gikk ut for å faktisk ta meg en røyk fordi jeg var ganske varm.. Jeg følte meg dårlig og spydde litt, er en stund siden jeg har røyt så hostet litt mye og spydde..

Jeg gikk inn, og følte meg bare værre og værre.. Etter en stund var det så gale at jeg visste jeg var deprimert. Det er en følelse man sjeldent glemmer. Ingenting betydde noe lengre, jeg hadde følelsen av at ingenting kunne gjøre meg glad igjen, ikke engang typen min. Jeg begynte å grine litt, uten lyd da.

Ville gjøre noe, ville ikke være sånn, så prøvde en ting som heldigvis hjalp. Selv om Pierre spilte tv-spill ba jeg ham om å hente et brettspill, Geni, og han gjørde det selv om han ikke var ferdig med tv-spillet sitt og han satte  seg ned for å spille med meg. Jeg følte meg helt blåst, men etter en stund begynte jeg å føle meg bedre. Jeg trengte å bruke hodet, tenke på noe og til slutt kom humøret mitt tilbake. Etter en stund spurte Pierre om vi kunne legge oss, vi var ikke ferdige men han var trøtt. Han spilte bare for min skyld.

Det er en av grunnene til Pierre er best. Om jeg virkelig trenger ham pga depresjonen min, dropper han det han har i hånden, uansett hva, og kommer for å hjelpe meg. En gang var han med en vekterkompis litt ut på natten, som ikke ville jobbe alene på senteret hannes om natten. Jeg hadde et anfall, og måtte til slutt ringe etter hjelp. Selv om han hadde lovet kompisen å være der en stund, kom han hjem for å hjelpe meg å bli bedre. Hadde dårlig samvittighet for at jeg ringte, men dette er ikke noe jeg kan takle alene når det kommer, og Pierre er den eneste personen i hele verden som har klart å få den følelsen vekk i fra meg..

En annen gang hadde jeg vært innom jobben hannes og det hadde skjedd noe, og jeg ville ikke plage ham på jobb så jeg hadde bare gått og slått av mobilen så han ikke skulle komme etter meg. Syns det var viktigere at han var på jobb fordi han hadde noen kunder og var med en ny ansatt dra en annen butikk der. Likevel kom han etter meg og han fant meg. Eller jeg fant ham. Når jeg er deprimert forandrer jeg holdning, og når jeg tar hette på er det umulig å se det er meg.. Han gikk forbi meg, men jeg fulgte etter ham og ropte på ham. Det var meg han så etter, han kjeftet litt på meg fordi jeg ikke hadde tlf på fordi han var redd jeg prøvde å fikse problemet mitt på en annen måte når ikke han fikk hjelpe. Han trøstet meg, snakket med meg og fikk vekk angsten. Jeg fikk følge ham tilbake på jobb, og gikk deretter hjem.

Han har hjulpet meg mange flere ganger og. Jeg får episoder, og det vet ham. Likevel gir han opp en del for å kunne trøste meg. Han gir meg så mye, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg var heldig, jeg fant verdens beste fyr. Han gjorde meg frisk, og han holder meg frisk.

 

For lenge siden hadde jeg flere som prøvde å hjelpe, men midt i depresjonen klagde jeg veldig mye, men jeg visste ikke om det og kunne ikke stoppe. Selv om de sa nei da jeg spurte, fordi mange av mine ekser har gjort slutt pga det, har de likevel sagt til meg til slutt at jeg klagde for mye. De klarte det ikke. Jeg kunne ikke slutte, for jeg visste ikke at jeg gjorde det..
Pierre fortalte meg at i begynnelsen av forholdet vårt klagde jeg veldig mye. Det var vanskelig for ham, men han visste at mange hadde forlatt meg pga det og han holdt ut. Han nevnte det aldri for meg, bare oppmuintret meg og sa fine ting til meg og kjeftet ikke for de feilene jeg gjorde da jeg var deprimert og så verden på en helt annen måte fordi sykdommen min gjorde slik.

Etterhvert som depresjonen min forsvant, ble også klagingen min borte. Mitt syn på ting ble bedre, og de feilene jeg gjorde pga depresjonen forsvant også. Jeg selv ble sterkere og kunne etterhvert ta mer vare på meg selv og kunne til slutt love å gjøre ting fordi depresjonen ikke tok overhånd. Jeg trengte ikke kutte meg selv lengre for å få bort smerten, Pierre fikk den til å gå vekk av seg selv..
Han tok vare på meg, tok fra meg bekymringer som hvor jeg skulle bo (kan ikke bo hos mamma, det var da jeg ble lagt innpå sykehus sist, pga henne), økonomien min var dårlig pga medisiner, lege og et spesielt kosthold jeg måtte følge pga en sykdom, og jeg hadde en venn jeg kunne snakke med.

Pierre var sterk for meg og tok imot alt jeg hadde av negativitet og og hjalp meg å bli en bedre og frisk person igjen. Pga Pierre er jeg ikke lengre syk og depressiv, jeg tror aldri jeg trenger å bli innlagt på sykehus og gå på medisiner igjen, og jeg VET jeg endelig kan ha venner jeg ikke jager vekk pga angsten og deprisjonen min.

Likevel, jeg er livredd for å komme inn igjen på sykehuset. Jeg vet at jeg egentlig ikke er frisk, når Pierre kommer sent hjem og jeg må sove alene kommer marerittene tilbake, og når Pierre er borte i lengre perioder så kommer også depresjonen tilbake. Pierre er min medisin, han får alt det vonde til å forsvinne, så så lenge jeg har Pierre er jeg frisk. Derfor er jeg også livredd for å miste ham, men han forteller meg at jeg er verdens beste kjæreste. Men jeg er ikke det. Jeg er bare det han gjør meg til. En frisk Kirsten, en frisk person, det er slik jeg er når jeg er frisk..

Skulle bare ønske andre hadde hatt tid til å kjempe for meg også, da hadde jeg hatt flere venner nå, istedenfor bare Pierre.. Likevel, det var vel det som førte meg til å treffe Pierre.. Så om valget er å ha flere venner og være ganske frisk eller å ha Pierre og være ganske mer frisk, er svaret enkelt. Pierre fortjener å være lykkelig, og jeg støtter ham like mye som han støtter meg. Jeg vil ikke ha noen andre enn Pierre, uten ham er livet mitt ganske så meningsløst, venner kan jeg alltids klare å finne siden, men det finnes bare EN Pierre, og han vil jeg ikke bytte vekk for alt i verden.

Pierre, jag älser dig. Jag vil inte ha några annan än du. Du är mitt liv<3