Noen ganger kommer man over artikler eller emner som man aldri har hørt om eller man i det hele tatt skulle tro eksisterte. Idag gjorde jeg nettopp dette. Har jo selv vært i kjærlighetssorg en del ganger nå, og noen ganger har det føltes så gale at jeg har trodd jeg skulle dø av det, i det hele tatt mistet jeg av og til livslysten. Men det er faktisk mulig å kunne dø av kjærlighetssorg, og det er dette jeg skal snakke om nå.
På engelsk kaller man syndromet «broken heart syndrome», mens vi i Norge har kalt det takotsubo etter de krukkeformede fellene japanerne hadde for å fange blekkspruter. Vi bruker dette navnet fordi det er det hjertet ligner på når en først får syndromet. Syndromet ble også først omtalt av japanerne, men det har likevel eksistert til alle menneskets tider allerede.

Vanligvis så slår hjertet i vanlig takt og stopper aldri, men plutselig så kan det skje noe som får alle hormoner til å hoppe over bodt og i det hele tatt får hjertet til å gå i surr. Dette er som oftest etter et vondt brudd, men det kan også skje ved andre emosjonelle eller traumatiske opplevelser. Derav også navnet broken heart syndrome.

Til venstre ser du Broken heart syndrome. Til høyre vises et normalt hjerte.

De som rammes av syndromet, får samme symptomer som ved et hjerteinfarkt, og det er til og med vanskelig for doktorer å kunne fastslå at det er broken heart syndrome. Man tror til nå at c 1-3% av de som legges inn for hjerteinfarkt antas å ha broken heart syndrome, og av disse igjen er ca 96% av disse kvinner. Syndromet rammer likevel ikke helt unge kvinner, og gjennomsnittet ligger på ca. 50år.

Har du hørt om dette syndromet tidligere?

NB! Dette er bare en historie, det er ikke ekte. Men jeg liker å skrive, og etter en anime-serie og noen merkelige drømmer, og i tillegg mitt merkelige fortid, så kom en historie for seg i hodet mitt. Og for å gjøre den mer personlig og trist, har jeg satt den i jeg-form og lagt til triste apspekter fra mitt eget liv for å forsterke historien. Men dette er ikke noe som er ekte, dette er bare noe jeg har funnet på seg. I hvert fall, håper dere trives med den!=D

---

Den første gangen jeg ble kjent med dette uttrykket, var via en animeserie jeg fulgte med på. Den hadde bare en sesong, men den var spesiell for meg fordi jeg følte jeg forsto og kjente meg igjen i hovedpersonen. Samtidig var den spennende, og den traff akkurat riktig i forhold til det som stikker litt i meg. Serien heter Am nesia, og er dog ganske ny egnetlig. Men i hvert fall, i en av disse episodene så dater hun en fyr da, han er veldig attraktiv og han senker jentene i senk ved bare å stirre på dem. Og nå advarer jeg mot en mulig spiler alert, om du har tenkt å se denne serien så røper jeg litt mye om denne episoden nå..

Denne fyren var sammen med hovedpersonen i denne episoden fordi hun ikke ble pårvirket av blikket hans, noe som han var veldig lei av. Det kommer fram at han ville finne noen som forelsket seg i ham, og ikke øynene hans. Senere kommer det fram hvorfor det har blitt sånn, han ville folk skulle forelske seg i ham så han hadde ønsket seg det i et stjerneskudd. og ønsket hans ble oppfylt.
Også kommer jeg til overskriften, den er ikke random. Han hadde bare jenta et halvt år før det ble slutt, aldri noe lengre.

Så kommer jeg til den delen jeg sammenligner med meg selv. Det er ikke før nylig at jeg egentlig har tenkt skikkelig over det. Det tar jo en stund å legge merke til sånn, men det er den tidsfristen jeg også har. Et halvt år. Alle jeg har vært sammen med, har alle falt for øynene mine, personligheten min er det ingen som har helt falt for. De har alle sagt at de liker den også, men at det var øynene mine som forhekset dem. Jeg og mine søsken gjorde også et eksperiment, de har alltid syns at ansiktet mitt er pent å se på, og vi prøvde å finne ut hvorfor. Så vi prøvde å sette på meg solbriller, og da jeg gjorde det så forsvant alt det som gjorde ansiktet mitt tiltrekkende. Man kunne se mye lettere at munnen min egentlig er litt skjev, at nesen er litt stor og litt skrev den og.. Så alt viste at det var øynene mine som utgjorde den gjøden som andre ble tiltrukket av.

.

Så var det halvtårs-forbannelsen da.. Det jeg mener med det, er at jeg og bare har et halvt år med de jeg har vært med før de forandrer seg helt og jeg mister dem for alltid. Det er akkurat som noen flipper et switch, de forandrer seg helt og virker som å ha glemt alt og har plutselig et helt annet syn på meg. Jeg tror ikke jeg har forandret meg, jeg syns det alltid er viktig å værre den man er, helt til slutten. For jeg vil ikke folk skal huske meg som et mareritt, som noen som holder andre tilbake når det er slutt. Så jeg fortsetter å være meg selv, og hjelpe med til det er helt ferdig og jeg ikke hører noe annet fra dem. Men det jeg har fått tilbake, det knekker meg fordi jeg har hørt ting som dette: «Jeg bryr meg ikke hvor du er, jeg bryr ikke meg engang om det betyr du er død, men jeg vil ikke ha deg her». Og det var når jeg delte leilighet med noen, og jeg ikke klarte å finne et ny sted å bo på 10dager. Hele det forholdet hadde jeg lagt opp for å være verdens beste person, og virkelig ofre noen av mine drømmer for det forholdet.

I alle forhold jeg har vært i, så tar det maks et halvt år før går fra meg. Eller før de går lei meg. Akkurat nå så prøvde jeg noe nytt, jeg har prøvd å bli kjent med personen før jeg går inn i et forhold, men det har samme resultatet det også. Etter et halvt år, så brytes hele greien og de virker som å ha glemt meg, at det noe vi hadde sammen aldri var der og de sier selv ingenting er forandret. Først tenkte jeg det var en løgn, men så tenkte jeg det kanskje var meg. Til slutt syns jeg det beste var å kanskje godta det som en forbannelse, at det er sånn ting er for meg.. For jeg vil ikke helt si at de som jeg har vært i lag med er drittsekker, fordi med andre, både før og etter meg, så er de sammen med dem flere år. Og det jeg har fått med meg, er at de har sagt at jeg visst har vært en helt forferdelig person å være med, mens til meg har de fortalt alt de har syns har vært bra og jeg har aldri hørt om noe som trengte å forandre seg.. Eller jo en ting, når jeg er syk så er jeg negativ. Jeg er alltid negativ i begynnelsen, men det forsvinner alltid når jeg begynner å etablere trygghet i forhold til den andre personen..

På en måte gjelder det ofte venner også, jeg har venner i et halvt år også plier jeg på en eller annen måte miste dem. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn så er det noe ved meg folk liker med en gang men som de etter et halvt år ikke klarer mer. Jeg har fått et svar på det når jeg har vært syk, og det er at jeg er for vanskelig. Det vet jeg om, men nå er jeg ikke syk lengre, så nå får jeg ikke noe svar på det. Jeg vet ikke om alle merker at de engang gir slipp på meg etter et halvt år. Hver gang jeg føler noen sklir unna, så sjekker jeg hvor lenge jeg har kjent dem. Det er alltid et halvt år..

Grunnen til at jeg tok op dette nå, er fordi jeg har tenkt på det. Jeg er trist fordi jeg ville motbevise den dumme teriorien min om et halvt år, fordi det ikke er realistisk! Men igjen så skjedde det. Først med min eks bestekompis som slengre meg vekk etter det var gått et halvt år etter vi ble ordentlig kjent, de to svenskene mine som en periode var mine bestevenner, og til slutt nå en som jeg merket jeg kunne ha falt for. Hele tiden har jeg i underbevvistheten min tatt tiden, og det begynte å nærme seg et halvt år og vi snakket fremdeles. Også kom endelig den tiden det var gått et halvt år, jeg hadde besøk og vi snakket og sånn, hadde det koselig. Men plutselig ble alt helt mortsatt, det var som om en switch ble flippet, og jeg talte tiden igjen.

Jo det stemnte, det var gått et halvt år og alt ble forandret. Han trengte ikke å si noe, jeg merket det. Det kjentes ut som den gangen en av mine ekser gjorde det slutt, det lå på en måte i luften. Alt ble på en måte avvist fra hans side, og jeg hadde egentlig nok med meg selv da fordi jeg kjempet en indre demon akkurat da. Så jeg spurte ikke, men da jeg hadde kjempet min demon så var jeg klar til å ta imot. Forsiktig prøvde jeg meg fram, spurte om noe var forandret men han sa nei.Men jeg merket det hele tiden, jeg prøvde små dytt som tidligere hadde blitt besvart positivt, men denne gangen ble det ikke svart positivt. De ble svart med irritasjon, og han merket ikke noe til det jeg spurte om. Til slutt prøvde jeg siste gangen å spørre slik at jeg ville vite om ting var annerledes, uten at han ville merke det. Tidligere så snakket vi ganske ofte, og han lærte seg å kjenne meg på en spesiell måte. Jeg er ofte ikke med så mange, så jeg sitter alltid hjemme. Jeg prøvde å ikke ta kontakt med ham først, men å prøve å la han ta kontakten denne gangen. Tidligere ville han gjøre det ganske snart, spørre om det var noe i veien. Nå så tok han ikke kontakt sånn egnetlig, han spurte selvfølgelig om jobberntevjuet mitt. Jeg tok det som kontakt, og sa det er lenge siden vi har snakket. Han syns ikke det. Det hadde gått 4dager, det var det lengste vi gikk uten å snakke siden jeg var hjemme en uke og ikke kunne snakke egnetlig. Det var da jeg visste at halvtårs-forbannelsen min hadde slått til, på dagen var switchen blitt flippet og han hadde glemt meg..

Det var ikke før i morges jeg helt hadde tenkt over det, men da jeg var liten hadde jeg kjempe problemer med å få venner, men de få jeg hadde.. De hadde jeg et par år om gangen. Men det fins mye man kan ønske på, så i en periode av livet mitt så ønsket jeg på det meste fordi jeg følte meg ensom. Det første forholdet mitt varte nesten 2år, men etter det så var det alt begynte å vare i et halvt år. Og det høyeste ønsket mitt i dette forholdet, var at andre skulel like meg så jeg kom bort fra det forholdet, og plutselig tok livet mitt en helt annen vending. Jeg har alltid vært stille, men nå ble det plutselig mye lettere for meg å bli kjent med andre. Bare av å se på andre, så ble de interessert i å bli kjent med meg. Jeg trengte aldri å si særlig mye, de ventet til jeg klarte å snakke med dem. Men lykken varte ikke lenge, jeg fikk kjempe gode venner og etter et halvt år så mistet jeg alle på en veldig merkelig måte. De få jeg hadde igjen, var de jeg aldri har sett på å være veldig gode venner, men som jeg har vært med fordi alle andre forsvant. Til slutt ga jeg slipp på disse og, fordi jeg ikke ville ha sånne venner.

Så den dag i dag sitter jeg fortsatt og prøver å motbevise denne forbannelsen, og jeg har funnet visse greier som fungerer. Det ene er å ikke åpne meg for andre, men heller være litt avvisende og aldri ALDRI se dem inn i øynene. Det er der forhekselsen skjer, så jeg kan ikke se på andre. Det hjelper ikke å snakke over nettet, så lenge jeg har på webcameraet så forhekser jeg andre. Jeg har til og med forhekset andre ved bildene mine på nettet, de blir stunned av øynene mine, så noen ganger har jeg faktisk blitt kjent med andre på den måten også. Et eller annet sted i livet mitt, skjedde det noe. Jeg forandret meg, jeg ble en annen. Et eller annet sted var det noen eller noe som oppfylte ønsket mitt, men ønsket mitt ble ikke oppfylt slik jeg skulle ønske det ble oppfylt. Ja, jeg blir kjent med andre, men jeg kan ikke holde på noen. Jeg får et halvt år med alle, og deretter brytes forbannelsen og de glemmer meg, de glemmer det vi hadde sammen (vennskapelig eller ikk), og de virker ikke som har visst hva som engang har skjedd. Så jeg er alltid alene, nå vet jeg at jeg har en forbannelse, men jeg vet ikke hvordan jeg kan bli kvitt den. Jeg vet heller ikke mye om hvordan den fungerer, og hva som kan bryte den. Kanskje det er som i eventyrene, kanskje jeg må finne ekte kjærlighet for å bryte den?

---

Som dere leste over, dette er bare en historie. Men jeg kan alltids spørre hva dere syns om den?=)

Som jeg skrev i et innlegg tidligere, så hadde jeg idag fått et jobbintervju. Plutselig på mailen så var det kommet inn en innkalling, og jeg ble utrolig overasket fordi jeg aldri hadde fått noe til ordentlig jobb i barnehage før, bare rekrutteringsbyrå. I tillegg så har jeg ikke skrevet for mange søknader rett og slett fordi jeg er for lei, så var veldig overasket når jeg først fikk et nå!

Tidligere gikk jeg på et kurs som også hjalp meg med å forberede meg på intervjuer, så derfor har jeg en del spr som ofte blir stilt som jeg har pugget svarene mine på. Det eneste jeg mangler å ta med nå, er en positiv innstilling, et smil og et utrolig godt humør også bør nok det gå kjempe bra. Akkurat nå har jeg ikke nerver, men det er vel mest fordi jeg er vedlig flink å dytte bort tanker og følelser en stund og fokusere på det jeg trenger å fokusere på, men jeg tror nok de er der og jeg merker det nok rett før..

Intervjuet begynner halv 11, egnentlig hadde jeg tid halv 12 men de ringte og spurte om jeg kunne komme en time tidligere og det sa jeg gikk bra. Har fått skrevet ut CV’en min og referanser til å ta med, holdt på å glemme det helt i går men husket det heldigvis rett før jeg skulle gå da. Så nå må jeg bare huske å ta det med! Håper jeg er heldig mens jeg er der, håper virkelig de liker meg godt nok til å ansette meg. Jeg hadde blitt virkelig glad, for jeg vet jo at det er dette jeg vil jobbe med og om jeg får et ja der så trenger jeg ikke å lete mer.. Jeg ville følt meg bra fordi de akkurat ville hatt meg, jeg vet jo at det er mange andre som søker.. Jeg håper virkelig jeg klarer å gi et godt nok inntrykk, men førsteinntrykket blir nok bra. Jeg har truffet såpass mange nye mennesker nå at jeg vet akkurat hvordan jeg skal gi et godt førsteinntrykk som sitter, og får folk til å huske meg tror jeg. Det var i hvert fall det jeg hørte hos en av fotografene for et firma jeg tok bilder for, men dessverre så var ikke magen min helt bra nok til det, men jeg fikk et evalueringsskjema der jeg fikk vite bra og dårlige ting. Og førsteinntrykket mitt fikk jeg helt til topps på, til tross for at jeg hadde grønt hår=P

Så nå er jeg klar, etter jeg har kledd på meg og sånn. Har nylig dusjet så jeg lukter rent og friskt, og etterpå skal jeg legge litt diskre sminke på. Min oopfatning er i hvert fall at man skal ha litt sminke på seg på et intervju, men når det gjelder barnehage så skal man ikke ha for mye på. Jeg skal ha på dongeribukse, så får jeg se hva slags topp det blir til, kanskje noe i farger og ikke svart=P

Hvordan forbereder du det til jobbintervju?

Jeg har vel aldri vært den heldigste personen, men derimot er det visse typer uflaks som går greit for meg så lenge bra ting skjer etterpå. Igår var en av de dagene jeg opplevde alt alt bare ikk til helvete, helt til jeg fikk noe positivt på slutten av dagen som fikk meg til å tenke at det går bra, fordi det skjer bra ting etterpå. Ting ordner seg, og så lenge jeg har mennesker rundt meg så vil bra ting skje.

I går hadde jeg det noe vanskelig fra før. Jeg var deprimert pga noe guttegreier, men fant en løsning på det i hodet mitt så jeg bekymrer meg ikke mer over det nå. Men akkurat i går så la det grunnlag for at jeg i utgangspunktet hadde en dårlig dag, så det gjorde ikke saken bedre at jeg ble forfulgt av uflaks som endte opp at jeg ble skadet på et av de mest pingleste stedene ever!

Så, det begynte med at jeg om morgenen skulle dusje, for håret mitt var så fett at jeg nektet å gå ut sånn. Etter en stund kjenner jeg på vannet, og det er merkelig det fortsatt er kaldt. Fant problemet, det var ikke noe varmtvann igjen. Så det endte opp med at jeg kokte opp noe vann til å vaske håret, og etterpå brukte jeg en klut jeg vridde vann utover meg med, såpet meg inn og skylte av. Det funket ja, men det var langt fra effektivt. Det neste som skjedde, var at jeg med det ble for sen på skolen fordi jeg også trengte å spise frokost. Jeg har beregnet god tid om morgenen, men ikke til å koke opp dusjvannet mitt!

Deretter så skjedde det flere ting. Min katt har spist tråder fra en av lekene sine, så den må jo ut igjen. Dessverre klarte hun ikke å få ut hele, så da hun kommer ut fra toalettet henger det mer igjen. Det ser ikke jeg da, så hun setter seg på rumpen og gnir den mot golvet med forbena mellom. Sånn som Homer gjør på Simpsons! Jeg syns det så utrolig morsomt ut, helt til jeg får øye på stripa med bæsj som kommer etter henne. Da var det ikke så gøy likevel. Så jeg setter henne ned, finner et papir og drar ut tråden sammen med bæsjeklupen som henger langt utenfor. Problemet er bare at det er kommet bæsj nedover halen hennes, så da må hun også ha seg et bad. Fikk ikke hjelpe at vannet var kaldt, jeg kunne ikke koke opp vann til henne mens hun hadde bæsjen der, i tilfelle hun vil skrubbe rumpa si mot gulvet igjen.

Deretter kommer den delen der jeg skader meg. Jeg måtte jo vaske opp bæsjen etter katten min, kan jo ikke ha det på gulvet. Så jeg finner grønnsåpesprayen min og har vann på en klut, og det er nå jeg krasjer i noe jeg aldri før har krasjet i. Det er noe platebestyr, så den tynne siden går mellom tærne slik at lilletåen blir dradd ut i siden og skrudd, og forårsaket en liten forstuelse av lilletåen min. Seriøst, for meg er det et av de flaueste stedene å bli skadet på, fordi lilletåen er så pinglete! «Jeg kan ikke ha gym for jeg har forstuet lilletåen» hørte jeg en i klassen si en gang. For å være ærlig, jeg syns det hørtes helt latterlig ut fordi det var lilletåen..

Også kommer vi til solskinnet mitt igår! I det hele tatt følte jeg meg ganske alene, og var lei meg fordi jeg følte at jeg bare tok initiativ til å snakke med folk og finne på ting. Det jeg merker er at om ikke jeg sier hei, så snakker vi ikke i det hele tatt, vet ikke om det er sånn med andre men jeg føler meg bare alene av sånt.. Jeg blir glad når andre viser interesse for meg! Men det siste året så har det vært sånn at hver gang jeg har gjort noe med andre, er det jeg som har invitert opp til det, eller jeg som har invitert meg selv på besøk hos dem på en måte om det går an å skjønne. Så det som skjedde, var at en venninne jeg har inviterte meg på middag førstkommende onsdag, og jeg ble bare så glad fordi jeg har nesten aldri hatt venner som har invitert meg med på sånt! Den eneste jeg har hatt er min venninne fra Bergen, og hun er skikkelig kul da, men bortsett fra det så har det ikke skjedd! Så jeg ble faktisk kjempe glad, plutselig følte jeg meg ikke lengre så ensom bare fordi noen hadde invitert meg og ikke omvendt.. Så etter det så brydde jeg meg ikke om uflaksen lengre, om det var noe så fint den bygget opp til, så vil jeg gjerne være uheldig flere ganger også=P Men ja, det føles bra å bli invitert til noe, man føler seg mer som en del av fellesskapet da, at folk faktisk setter pris på og liker en..

Så til dere som er uheldige, vær åpen for det som skjer. Kanskje det skjer noe bra etterpå, og om du er uheldig først så føles det bra som skjer så mye bedre! Så tenkt på det neste gang du slår tåen i en dørterskel, kanskje det fører til at snart så skjer det noe bra? Jeg vil i hvert fall tenke sånn..

Hvordan forholder du deg til uflaks? 

I dag så trente jeg litt i morges, og ettersom jeg ikke orket å dusje igår så må jeg det idag. Håret mitt er fett, og det skjer ikke at jeg stikker hodet utenfor døren når håret mitt er som dette. Så jeg setter på dusjen, og kler av meg. Da jeg kommer tilbake, så er vannet fortsatt kaldt og jeg syns det er merkelig det er så lite vann. Så jeg skrur opp varmen, og da kommer det enda mindre vann ut. Først vurderte jeg å gå inn i dusjen selv om, men jeg har gjort det så mange ganger før at jeg ikke ville dusje i kaldt vann. Et lite sekund har jeg full panikk, for jeg må jo gå på skolen!

Så jeg finner ut jeg skal koke opp noe vann, så jeg har akkurat til hodet. Resten får jeg vaske med en klut foreløbig, jeg har ikke akkurat noe valg. Det er ikke noe varmtvann igjen akkurat nå. Jeg vet hvordan jeg gjør dette, har gjort det mange ganger fra før. Til og med med iskaldt vann, og det er ikke behagelig. Ondt i hodet får man da! Har til og med måtte dusjet i kokvarmt vann, så varmt at jeg har brent meg, fordi rørene var så tettet igjen at bare helt varmt vann ville komme gjennom til dusjen. Hadde jeg på kaldere vann, kom det ingenting ut. De periodene endte det faktisk opp med at jeg tok med shampoo og balsam, og vasket meg i en et lite badetjern, uansett om det var kaldt eller varmt. For det vannet som kom ut hjemme, det var ikke akkurat rent, og jeg følte meg ikke ren av å dusje i skittent vann. Men til slutt ble det for kaldt til å bade der, jeg var jo tross alt den eneste som badet der en periode fordi det tross alt var for kaldt..

Men men, nå begynner i hvert fall vannet å bli varmt, så nå skal jeg vaske håret mitt så jeg kan gå på skolen! Og jeg håper virkelig dette er midlertidig, ellers så må jeg begynne å dusje på treningssenteret, og der er vannet skiftende om hverandre. Og i noen av dusjene fungerer ikke varmtvannet helt leste jeg, mer vet jeg ikke. Siden jeg får gratis vann hjemme, så har jeg ikke hatt behov for å dusje der..

Har du opplevd denne situasjonen før?

I dag på skolen, så har læreren bestemt at vi skal ha en prøveeksamen, og skrive hele dagen. Jeg kan ikke akkurat si jeg har sånn kjempe lyst til det, men det blir en bra øvelse før eksamen likevel. Vanligvis leverer jeg prøver og andre skriverier ganske tidlig, ofte først, og får likevel bra karakter på det. Jeg skriver egentlig bare ganske raskt, jeg trenger ikke så mye tid på å tenke det bare sitter der til jeg får det ned på arket og etter det så føler jeg meg litt dum igjen. Men det er litt deilig å vite at det ligger der, selv om jeg ikke hele tiden klarer å bruke det. Eller det sier vel bare jeg kan om jeg virkelig vil, og siden jeg er sjenert så klarer jeg ikke helt å snakke i timen så kanskje derfor det ikke er der da også.

Vanligvis pleier jeg å stå opp om morgenen og trene litt, men idag sier hodet mitt nei så da må jeg ta hensyn til det. Planen er å klare å trene morgenene i tillegg til treningssenteret, men foreløbig har jeg bare gjort morgenene. Er litt sint på meg selv, føler meg litt lat da=P Man brenner riktignok færre kalorier på morgenen, men det er likevel bra fordi det gjør at man tilegner seg færre kalorier utover dagen til det man har spist, og når man i tillegg klarer å trene om ettermiddagene så er det bra. Men jeg trener ikke hardt om morgenene da, er sånn hjemmetrening som jeg ikke blir altfor varm av, bare trening for å hjelpe meg å gå ned litt til og stramme opp de delene av kroppen jeg kunne tenkt meg var litt strammere.

Ellers så skjer det vel ikke så mye for øyeblikket, bare at jeg igår sjekket mailen min og der var jeg tilsendt noe så deilig som en innkalling til jobbintervju! Først ble jeg kjempe glad, fordi jeg har fått fra rekrutteringsbyrå tidligere men aldri fra en ordentlig barnehage på en fast stilling. Så ganske snart begynte jeg å gråte, ikke fordi jeg var trist, men fordi jeg bare ble så glad. Hele veien har jeg følt at etter alle de søknadene, så blir det bare at man føler at det er ingen som vil ha en og at man ikke er verdt å ha i arbeid, og rekrutteringsbyrå tar inn de som ikke klarer å få jobb i barnehager og det teller ikke helt på samme måte.. Så da jeg endelig fikk mitt første jobbintervju nå, så ble jeg bare så glad! Så jeg ville ringe noen å fortelle hvor glad jeg ble, eller i hvert fall bare fortelle hvem som helst, men plutselig følte jeg meg litt ensom fordi jeg har bare en jeg klarer å ringe og han jobber så mye at jeg vanligvis blir sendt til tlf-svareren hans, og det ble jeg også denne gangen. Men jeg fortalte ham om det der, så han vet om det i hvert fall men jeg var litt trist da at jeg ikke følte jeg hadde noen andre å fortelle det om akkurat da. Men det skal jeg forandre på da, jeg er kanskje ikke for flink å bli kjent, men jeg nærmer meg. Så bare fortsette å være sosial med andre, så kommer det seg. Det er jeg sikker på!

Hva har skjedd med deg den siste tiden da?

Det er deilig med ting som er gjort. og ting som er ryddet og vasket! Nå har jeg nettopp vakset og ryddet hele hybelen som jeg gjør hver søndag, og nå er det deilig å bare nyte at det er pent, ryddig og rent en stund før jeg roter det til igjen. Jeg er rett og slett ikke så flink å holde det ryddig, det trenger jeg å bli bedre på.. Hadde vært litt lettere med litt større plass, så jeg kunne hatt flere ting i skuffer og sånn, men jeg klarer meg.

Og i går var jeg på besøk hos en kompis og hans samboer, og det er første gang jeg har vært der. Har kjent ham en stund, og har vært invitert på besøk før, men den dagen var jeg bare sliten så jeg sa jeg skulle gå hjem. Og siden har jeg vært opptatt med både trening og skole, og rett og slett bare hatt så mye at jeg nesten ikke har vært med noen. Men nå syns jeg det var på tide å hilse på, og var selvfølgelig litt nervøs fordi jeg pleier ikke å være hjemme hos folk. Bestvenninnen min på videregående var jeg en gang hjemme hos hele året f.eks, og av de jeg kjenner nå har jeg vært hjemme hos bare tilsammen to nå. Jeg er rett og slett bare sånn, jeg har heller besøk enn å være på besøk. Vet ikke hvorfor egentlig=P

Men det gikk jo kjempe bra det tror jeg, så egnetlig ikke noe å være nervøs for. De hadde 4 kjempe koselige katter og kjempe søte kattunger, koselig leilighet og samboeren var kjempe hyggelig hun også. Så jeg likte meg godt der, så kommer vel sikkert til å komme på besøk igjen der siden eller noe.. Vi gjorde vel ikke så mye da vi var der heller, snakket en del og spilte cluedo med riktige regler og ikke de reglene meg og mine søsken fant på fordi vi ikke kunne lese. Tok en stund før jeg kom helt inn i det, men etterhvert ble det bedre men jeg vant ikke da..XD Også spiste vi noe middagsgreier der, bare pasta og hvit saus med asparges, men jeg syns det var godt da.. Ble der egentlig ganske lenge, og merket jeg var trøtt da jeg kom hjem, tiden gikk bare så fort da jeg var der syns jeg og det er jo positivt.

Så nå er jeg ferdig med rydding og vasking, så nå skal jeg vel egentlig bare lage noe middagsbesøk også spise. Listet min forteller meg at idag så er det salat og bønner som står på menyen, så da blir det det. Men for å spice det opp litt, så steker jeg noe sopp som jeg også har oppi, for det er så godt! Og sopp er veldig godt! Holder ikke så mye kalorier eller vitaminer og sånt, men salaten min ellers holder jo så mye bra så det får heller gå. Og idag skal jeg spise ved bordet mitt slik jeg egnetlig skal, så det ikke blir rotete igjen på skrivebordet mitt, også får vi se hvor lenge jeg klarer å holde det sånn.

Ps. Dette er ikke mitt bilde. Mitt kamera er ødelagt, så kan ikke ta noen bilder. Men dette
ligner på det jeg spiser, og det er koseligere med innlegg som har litt bilder enn innlegg uten.

Hva har du drevet med denne helgen da?