Denne hodepinen blir ikke noe bedre.. I går skulle vi på forelesning med masse mennesker, og jeg hadde ikke litt hode til å gå der engang så jeg sendte en sms til læreren om at jeg ble hjemme. I dag så var jeg på skolen en stund, og klarte ikke å konsentrere meg pga hodepinen, og det meste av timen hadde jeg så sterk hodepine at jeg ikke klarte noe annet enn å holde foran pannen og øynene og bare ha de lukket. Klarte ikke å konsentrere meg, andre lagde lyder som gjorde det værre, og jeg orket ikke at noen snakket til meg heller. Det var bare så vondt at jeg ble nødt å gå hjem fordi det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å ikke grine lengre, og jeg liker ikke grine foran andre. Da blir jeg skikkelig flau, og dessuten så følte jeg meg så dum der fordi jeg hadde så vondt at jeg måtte sitte rart. Det ble for mye oppmerksomhet, og jeg ville bare være alene pga smertene..

Så da sitter jeg hjemme nå. Skal til å sjekke om jeg har råd til å kjøpe en smørpakke eller noe pålegg, fordi jeg har brød men ikke noe å ha på det brødet. Eneste vil være tomatsaus og ost, men det er ikke så sundt og jeg vil ha tomater på i så fall.. Så se hvor mye penger jeg har. Har jeg bare råd til tomater får det bli pizza-skive, har jeg råd til noe sunnere så tar jeg det.. Ibux trenger jeg ikke lengre, fordi jeg fant enda et brett her. Så har tatt en ibux nå, fordi smerten er uutholdelig. Og den blir bare værre. I dag våknet jeg til og med med hodepine, de andre dagene har den kommet en stund etter. Akkurat nå bare hater jeg kroppen min, det gjør bare så vondt at om ikke legen kan gjøre noe.. Om legen ikke vet hva det er, jeg vet ikke hva jeg gjør da. Alt håpet mitt nå beror bare på at dette får jeg fikset imorgen, imorgen så går dette over. Jeg trenger bare å lide meg frem til imorgen..

Hva gjør du når du har en uutholdende hodepine?

Har hatt hodepine i flere uker nå, uten at den slutter, og de siste dagene har den virkelig blitt irriterende.. Før så kom den et par ganger i løpet av dagen og var pulserende med smerte, pause, smerte. pause, og det var bare foran. Fra tinningene, over øynene og pannen. Nå er det hele hodet, fra bak i nakken, hele veien rundt og inni. Det gjør vondt å snu hodet, deg grør vondt å ikke snu hodet, det gjør vondt å ha øynene oppe, det gjør vondt å ha dem lukket.

Og nå er det så gale at jeg ikke tåler noen lyder, så katten min har ikke fått bråke fordi det gjør så vondt.. Så hun får hele tiden utetid hele tiden fordi hun lager lyder, og jeg har så vondt jeg ikke takler det. Hun har jo ikke gjort noe gale, det er bare det at mjauing, løping, maling, gåing, leking og alt katten gjør som lager lyder gjør så vondt at jeg tror jeg holder på å dø. Og nå gjør det vondt hele tiden, og det gjør så vondt at jeg bare begynte å grine fordi jeg orker det ikke, hele hodet mitt gjør vondt, og nå nakken min også forresten..

Jeg har time hos legen på onsdag, selv om jeg engetlig ikke har litt råd til den. Jeg spiste nettopp min siste ibux, og jeg har heller ikke råd til nye nå. Egentlig spiller det ikke noen rolle om jeg ikke har råd til, fordi de siste dagene så sluttet de egnetlig å hjelpe på hodepinen min, det gjør vondt hele tiden. Klarte å gjøre noe annet i dag som fikk meg okkupert nok til å glemme det, for rydde og vaske klarte jeg ikke når jeg måtte snu hodet, men klarte å omøblere så jeg gjorde det. Men så satt jeg meg ned når jeg var ferdig, og da kom hodepinen og den var så gale at jeg bare begynte å grine pga smerten.

Jeg har slitt med hodepine før, men aldri sånn som dette. Da får jeg vanligvis når det er sol, og det er pulserende som det var i begynnelsen, og det varte bare et par timer midt på dagen også tok det et par dager før det kom tilbake. Jeg sjekket det aldri hos lege fordi det er noe jeg alltid har hatt, men sånn som det er nå har det aldri vært før. Det gjør så vondt! Har brukket hånden tre ganger, gren bare litt første gangen. Griner ikke engang ved mensensmerter selv om jeg svimer av, men nå gjør hodet mitt så vondt at jeg ikke klarer å slutte å grine. Jeg vil bare det skal slutte å gjøre vondt! Jeg klarer ikke å trene, klarer ikke rydde, orker ikke lage mat, orker ikke jobbe med oppgaver på skolen, orker ikke lyder, jeg orker ikke noe når hodepinen er så gale som den er nå! Det gjør bare så vondt, blir det værre nå vurderer jeg å ringe legevakten, for det har verket i flere uker, og jeg har aldri hatt så vondt i hodet som nå,

Og det har ingen grunn til å gjøre vondt heller egentlig. Jeg drikker nok vann, jeg sover nok, spiser riktig mat, får i meg de vitaminene jeg skal ha.. Jeg prøver å fortelle meg at det er stress i kombinasjon med treningen som gjør det, men sannheten er jeg ikke er helt sikker på om det er det, fordi jeg føler meg ikke mer stresset enn vanlig, og det er lenge siden jeg har trent styrke nå pga hodepine. Den siste tiden har jeg bare sittet i ro, ikek trent og ikke anstrengt meg, bare for å få hodet mitt bedre men det blir ikke bedre. Det blir bare værre, og nå fungerer ikke smertestillende lengre heller, og jeg har nesten ikke tatt noen. Er redd for å bli imun, så hadde bare en pakke og der hadde jeg allerede tatt et par fordi jeg hadde mensensmerter og holdt på å svime av.. Håper bare legen kan gjøre noe, jeg klarer ikke å fungere når det er sånn som dette.. Jeg har ikke sjanse..

Har du noengang hatt hodepine utover flere uker?

Jeg føler meg rett og slett ikke bra for tiden. Det er noe, men jeg kan ikke dele det her. Og jeg er vettskremt, stresset, lei meg, redd, sliten og i det hele tatt.. Jeg har bare veldig lite energi til noe annet nå, og jeg klarte ikke å holde alt det tilbake nå. Igår bare sprakk jeg helt på kvelden, så nå er jeg vel sånn som jeg er en stund.. Jeg er bare forsliten til å kjempe imot akkurat nå, fordi jeg klarer det ikke. Så jeg bare lar det gå som det går, og gjør det jeg må gjøre.. Heldigvis så klarer jeg å dytte sånt unna på jobb, så gleder meg til å være dit igjen og bare kunne glemme alt og ha det bra..

Skolen er tøff, jeg har vært igjennom så mye at noen ganger så snakker vi om ting som gjør at jeg får flashbacks og må gjøre mye for å ikke begynne å grine der og gå ut av klasserommet. Det er vanskelig for meg, særlig fordi jeg vet nå at det var noen som kunne gjøre noe men de valgte å ikke gjøre noe. Det gjør vondt.. Og det gjør vondt å tenke på at om noen hadde gjort noe, så kunne jeg levd et normalt liv idag. Istedenfor så må jeg leve det livet jeg lever nå, og det er ikke alle som skjønner det jeg har og på en måte virker det ikke som de har lyst å hjelpe meg. «Det er ikke min jobb å lære deg» typ.. Nei, jeg vet det. Men jeg vil lære, og det er ikke noen andre som vil lære meg heller, og jeg kan ikke lære det alene. Så hva gjør jeg da egentlig? Jeg kan ikke lære det selv, og ingen andre vil lære meg fordi det ikke er deres jobb.. Det går ikke an å lære sånt selv faktisk, så det jeg har mest lyst til er å bare gi opp, fordi jeg ser så lite vits med det akkurat nå..

Når jeg er sånn som dette, så pleier jeg å gå ut å ta litt luft. Da tar jeg med musikk og en røykpakke fordi det er det eneste jeg har funnet ut som hjelper litt.. Jeg røyker ikke til vanlig, fordi jeg er ikke noe fan av det.. Men når ting er vanskelig så må jeg jo gjøre noe som hjelper, og snakke med andre går ikke. Jeg har egentlig bare to som jeg stoler nok på til å dele noe. Han ene er veldig opptatt og kan som oftest ikke snakke med meg og den andre virker ikke som å bry seg for mye og orker som oftest ikke å snakke om sånt. Så når jeg står der, har tatt litt luft og det ikke hjalp og jeg ser selv at jeg er så gale at jeg må snakke om det og jeg ikke har noen å snakke med, hva gjør jeg da egentlig? Det er ikke noe jeg kan gjøre da, for ikke noe annet hjelper. Så jeg logger fra facebook helt, også får jeg noe som jeg kaller en episode og det vil jeg ikke gå mer innpå fordi det gjør vondt. Men etter en slik en, så er jeg veldig sliten så jeg kan gå å legge meg og bare sovne vekk fra alt.. Og dagen etter så er jeg bare likegyldig til alt, bryr meg ikke og kjenner ikke noe annet enn at jeg er sliten.

Så jeg er sånn et par dager, har ikke lyst å snakke med noen, klarer ikke være å glad eller lei meg, bryr meg ikke om andre, orker ikke å spise, orker ikke å tenke, klarer ikke å føle noenting. Eneste jeg klarer å føle er irritabelhet og sinne, og det går som oftest ut over at katten gjør noe.. Heldigvis så er dette bare midlertidig. Jeg har en grunn til å være som jeg er akkurat nå, en grunn til at jeg er så redd at jeg sitter i et hjørne og bare skjelver av skrekk, og at det dreper meg så mye at jeg faktisk sier at jeg trenger å snakke. Og ingenting er vondere enn å høre da at de ikke vil akkurat da, at de ikke orker. Så jeg syns andre er heldige. De kan si de ikke orker, jeg må ha med meg selv å gjøre uansett. Jeg blir ikke kvitt meg, jeg blir ikke kvitt redselen.. Og bare ha følt at noen brydde seg hadde hjulpet masse men jeg følte ikke det. Jeg følte at jeg bare var i veien, bortvalgt og alene til å takle det som skjedde. Og det som skjedde, det er så sterkt at jeg i tillegg er livredd for å ha det sånn. Min største redsel, er de anfallene. De er veldig vanskelig å gå gjennom, og jeg holder dem på avstand så mye som jeg klarer, men igår klarte jeg ikke. Og jeg hadde bare to valg: Å snakke med noen og bare vite de brydde seg, eller et anfall. Jeg kan ikke tvinge noen til å høre på meg, om de ikke vil så vil de ikke. Så da måtte jeg gjenleve den største redselen jeg har, alene. Skulle ønske jeg heller var uti skogen full av edderkopper, jeg er livredd for både mørke og edderkopper, men det kan ikke sammenlignes med det. Alt annet enn det. Jeg kan til og med hoppe uti isvann, jeg er livredd for dypt og kaldt vann og, men heller det også. Bare ikke det som skjedde igår. Noen ganger så bare hater jeg å være meg, skulle ønske jeg kunne være hvem som helst annen, så lenge jeg ikke hadde trengt de anfallene jeg har. Alt er bedre, og jeg mener absolutt alt..

Har ingen grunn til å ha en dårlig dag egentlig, men har det likevel. Alt er liksom feil idag, alt plager meg og jeg vil ingenting! Er skolelei og vi har den kjedeligste boken som er vanskelig fordi jeg har visse mangler så det er ting jeg må pugge fordi jeg ikke skjønner det naturlig og jeg er i det hele tatt kjempe skolelei selv om jeg har reist litt! Jeg vil ikke gå mer på skole nå, jeg vil gjøre noe annet! Jobbe med barn er avslappende for meg, skole er så stressende og jeg blir GAL!!!

I tillett har jeg vondt i hodet og vondt i ryggen, så jeg orker ikke noe skolearbeid eller noe sånt, jeg vil bare slappe av med et eller annet. Og det blir ikke bedre av at jeg ikke spiser noe, men jeg har mistet alt som heter matlyst nå og jeg vil ikke ha mat i det hele tatt, jeg har prøvd å ete men det fører bare til at jeg er kvalm i flere timer etterpå! Nå er det lunsj, og jeg vet jeg må ete pga hodepinen og for å kjempe bort kvalmen men jeg vil ikke ha mat, jeg er ikke bra i magen jeg er kvalm og har ikke matlyst jeg vil ikke ha mat!

Også har vi det dumme hodet mitt, overumpler meg med tanker som jeg prøver å dytte vekk men idag går det bare ikke! Jeg tenker altfor mye, jeg er forvirret og har en stor kamp inni meg mellom godt og vondt der den ene delen av meg kommer med alt det negative og ting som kanskje ikke er sånn i virkeligheten men det blir sånn når man hører det nok, og den andre delen av meg prøver å fortelle at det er jo ikke sånn, og peker på de positive sidene ved saken, problemet er bare at jeg ikke er flink å godta de positive sidene av sånne ting fordi jeg er så vant med de negative at det bare endre opp med at jeg blir lei meg fordi jeg klarer å få meg selv til å tro det negative og jeg vil ikke det! Det er jo ikke sånn i det hele tatt, og ikke bare er det slitsomt for meg, det er slitsomt for de andre rundt meg også! At jeg er sånn, jeg vil jo ikke jeg blir jo kjempe sliten’!

Så akkurat nå vil jeg ikke være på skolen, jeg vil enten være i barnehagen der jeg klarer å legge til side privatlivet mitt og fokusere på jobben min der, eller bare være hjemme og bare kjempe meg gjennom denne dumme dagen. På skolen vil jeg i hvert fall ikke være.. Jeg blir bare stresset av det idag, skole er slitsomt og jeg fikk jo egentlig streng beskjed av legen at jeg for all del ikke måtte begynne på skolen før jeg var helt bra igjen fordi det faktisk er så stressende for meg som det er.. Men jeg klarte ikke å skaffe noen fast jobb, så da måtte jeg jo vet. Og det var bare 22uker. Men jeg merker at grensen min er nådd nå, har hodepine, er umotivert og lei, er sint og aggressiv og bare veldig veldig sliten.. Men jeg skal fullføre, jeg er fortsatt kjempe sta..

Men seriøst, jeg tror at de neste helgene så må jeg gjøre noe med venner, bare for å få motivasjonen min tilbake på noe annet og bare for litt varriasjon. Har ikke råd til å gå ut, og må prøve å kutte ned på et par av abbonementene mine fordi jeg har så dårlig råd som jeg har. Jeg ringer jo ikke så mye, så kan kutte ned mobil, og jeg trenger vel ikke den dekningen jeg har så kan kutte ned litt der. Heller øke det igjen senere om jeg trenger det men akkurat nå er ikke det nødvendig..

Alt i alt så er jeg bare rent utslitt nå, har hatt hodepine hver dag i et par uker nå, ryggen verker, tankene mine er ikke noe bra, matlysten min forsvant, ting skjedde som gjorde meg lei meg men som jeg ikke vil snakke om, hodet mitt gjør meg forvirret.. Tror rett og slett bare jeg trenger å ha noen på besøk og bare snakke om det som plager meg, får heller gråte litt om jeg må for dette går ikke. Jeg har det ikke så bra med meg selv akkurat nå, det blir bare rett og slett alt for mye og jeg får bare innrømme det, jeg er bare et menneske.. Så da får jeg se om jeg får noen til å komme over i helgen, og se om jeg får tømt meg lit, hehe.. Er i hvert fall litt bedre nå da jeg fikk ut litt aggresjon her..

Hva gjør du når du er fylt med aggresjon og bitterhet?

På lørdag fikk jeg besøk av en kompis, og søndagen reiste vi til Kiel og idag kom jeg hjem. Bilder har jeg dessverre ikke ettersom kameraet mitt er ødelagt, selv om jeg gentlig kunne tenkt meg å hatt det med og se på fra de gode minnene jeg fikk av turesn. Jeg merket det at vi begge to hadde våre ting å slite med på turen, så det ble vel ikke beste turen. Men om det var min kompis når han har hatt en dprlig dag, så gjør det ikke noe fordi det der overlever jeg. Det var ikke gale. Og jeg følte meg ikke presset til å åpne meg om hvorfor jeg hadde det vanskelig og det setter jeg pris på, for det er ikke alltid jeg vil sette ord på ting..

Selv om vi begge var ganske blakke, så gikk det bra. Jeg fikk være med noen jeg er glad i, og jeg fikk oppleve noe nytt så jeg er fornøyd uansett. Jeg fikk muligheten for å være snill med noen, og det er lenge siden jeg har. Jeg liker å overaske de jeg bryr meg om, og det går fint å bruke litt penger på det egentlig. Som å komme med pizza opp på rommet eller bade som vi gjorde, funker fett det.. Eneste jeg kanskje hadde blitt litt trist om jeg ikke fikk lov til å gjøre det, jeg gjør som jeg vil vanligvis og jeg liker å gjøre den typen ting. Det er sånn jeg viser best at jeg bryr meg, gjøre ting for andre og i det hele tatt.

Men må være ærlig å si det var godt å komme hjem igjen. Vi får heller ta oss en tur når vi begge har litt bedre råd, og neste gang vil jeg det skal være litt varmere ute og jeg vil ha vindu på rommet. Det var egnetlig litt deprimerende å ha rom uten vindu, man så jo ikke når det ble lyst ute! Også var det så kaldt at jeg hadde problemer å sove, og dynen var et mareritt. Så det endte opp med at jeg fikk masse tid til å tenke på ting jeg ikke skal tenke på når jeg skal sove og jeg snek meg ut etter litt luft. Eller dvs en røyk og syns synd på meg selv en liten stund og bare få det ut av systemet=P Føler meg sååå mye bedre etter det^^ Men vil ikke noen andre skal det og da, er nok jeg gjør det;)

Så nå er jeg hjemme, besøket er reist og jeg sitter igjen med værste smerten i ryggen ever! Har bare lyst å ligge meg på gulvet og smøre meg inn i fisk og håpe på at katten vil gå over ryggen min bare for å se om det hjelperXD Men nei, jeg skal ikke det;) Ellers er det ikke noe jeg vil dele akkurat nå, kanskje jeg har noe siden jeg kan dele men akkurat nå har jeg ikke det. Men jeg kan si jeg skapte et par gode minner fra turen, så selv om vi begge ikke hadde beste humøret så spiller ikke det for stor rolle egnetlig. Jeg koste meg i hvert fall, og jeg angrer ikke på turen=D

Hva har du gjort i helgen?