I natt hadde jeg ingen bra opplevelse. Jeg har hatt mareritt så lenge jeg kan huske, jeg våkner om natten og legger meg som oftest igjen fordi jeg er så vant med det. Har til og med sluttet å tenke over at jeg har det, men noenganger kommer det mareritt som bare er så ekle og ubehagelige at jeg føler for å få en klem, og noen ganger gråte litt. I natt hadde jeg en sånn drøm, men det var ikke om edderkopper denne gangen. Jeg hadde også en veldig ubehagelig drøm hin natten, men jeg kan fortelle den etterpå siden jeg ikke husker for mye av den.
Vel, i denne drømmen var det vinter og jeg vet ikke hvor vi var. Det var meg i baksetet, min mor foran i passasjersetet og min bror som kjørte. Jeg kan si såpass at jeg ikke helt stoler på min bror bak rattet, og etter vi krasjet i fjellveggen så merker jeg at jeg syns det er blitt litt ubehageligere å sitte på med folk. Jeg innbilder meg hele tiden at bilden mister taket og vi kommer til å kjøre utenfor. Og av alle de stedene jeg er mest redd for å kjøre utenfor, så er det i vannet der det er dypt og på vinteren der det er iskaldt.
Så i denne drømmen så måtte min bror rygge raskt fordi han skulle over noen greier, og min mor støttet ham i det. Vi hadde gjort det tidligere, og det gikk helt fint. Jeg merket andre gangen at jeg var litt nervøs, men det går fint tenkte jeg. Vi gjorde jo dette isted og det skjer ikke noe gale, vi klarer oss. Men da min bror rygget, så bommet han på noe av det han måtte over, så bilen snudde seg og gikk utenfor gerdetområde (Det var bare sementstolper der, selve gjerdet manglet) og der kjørte bilen ned i vannet. Og det skjedde ikke som på film, at bilen først sto litt på overflaten før den sank, den sank rett ned i grumsete skittent vann med et svakt isbelegg og snø på seg, og der sank vi. En liten stund tenkte jeg på å prøve å redde dataen min, men fant ut at det gikk ikke. Her sto det om livet og vi måtte handle raskt fordi vi sank og sank på et dypt sted, her handlet det bare å komme seg opp og jeg kjente jeg var livredd. Jeg ville ikke havne i vannet, og i hvert fall ikke iskaldt vann. og for all del ikke på dypt vann!
Da vi kjørte utenfor, så skjedde det som ved det andre bilkrasjet, det var i slow motion, så jeg opplevde å se at vi kommer til å krasje i stolpen, og vi kommer til å bli snudd slik at vi kommer til å havne i vannet. Vi kommer til å trekkes ned i dypet, jeg kommer til å måtte oppholde meg i iskaldt vann. Jeg har sett på mythbusters at man ikke kan åpne dørene pga tyngen av vannet utenfor, så man må knuse eller rulle ned et vindu for å klare å komme ut. Ellers så kan man vente til bilen er fylt opp med vann og åpne døren. Det var det ikke muligheter for her..

Jeg fikk ikke engang tid å skrike da jeg var i bilen og så at vi bare sank dypere og dypere ned fra overflaten, før jeg våknet. Jeg våknet på en sånn måte at jeg trodde jeg var i bilden, pg jeg måtte reise meg og finne noe å knuse vinduet med for å klare å komme meg ut før vi var for dypt, og det var sånn jeg slo hodet i taket over sengen. Og da jeg våknet, jeg var så redd, og jeg var så glad at Leia var der til å gi meg en klem, det var alt jeg er livredd for som skjedde, og jeg har bare ventet på å drømme noe sånt etter det bilkrasjet. Jeg har drømt lignende der jeg har hatt følelsen av slow motion, men ikke på noen annen måte enn at det var spennende. Nå var det virkelig skummelt, jeg sank i en bil i iskaldt vann, og jeg visste jeg måtte ut i det kalde vannet.. Jeg er så glad jeg bare drømte..
Den andre drømmen jeg hadde som var ubehagelig, da drømte jeg at jeg var tilbake til sånn jeg hadde det før, sa jeg bodde hos noen jeg ikke liker og det var tilbake til den samme skrikingen og kjeftingen, og meg som bare var så utrolig sliten og lei meg, og meg som bare ønsket å kunne reise langt vekk og aldri komme tilbake, og bare lage mitt eget liv der jeg kan ha det bra. Sånn som jeg har det nå. Så da jeg våknet opp, innså jeg at jeg hadde klart å glemme hvor forferdelig jeg hadde det før, og hvor bra jeg har det nå. Alle følelsene kom tilbake, og da jeg våknet så bare gråt jeg lenge over at det bare var en drøm.. Jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt holdt ut ting på den tiden, jeg hadde det jo helt jævlig..
Men jeg har det bra nå. Bare litt sliten i dag, jeg våknet jo klokken 4 i natt og hadde litt problemer med å sove igjen. Men dog så er jeg så vant av mareritt nå at jeg kan gå å legge meg igjen, jeg sitter ikke våken i flere timer av skrekk for å sove, og gjerne også flere dager. Dette er bare småting og det går bra. Men merker at jeg noen ganger merker jeg savner å ha noen der, som jeg kan vekke og bare spørre om å få en klem av. Leia er ikke helt frivillig på å få klem på natten, og jeg er redd og jeg har det ikke bra, jeg trenger en klem da bare for å føle meg bedre så jeg kan sove igjen. I de tidene jeg ikke har hatt katt, så hadde jo marerittene tatt helt over. Jeg nektet å sove, fordi jeg var livredd for hva jeg kunne finne på å drømme, marerittene mine var blitt så ekte at om jeg skadet meg i drømmen så skadet jeg meg på ordentlig. Våknet opp med kuttsår, blåmerker og en gang en stikkende følelse i ryggen og inn i brystet etter jeg hadde blitt stukket med et sverd i en drøm. Var ondt å puste i flere dager etterpå. Så til slutt hadde jeg fått det for meg at om jeg døde i drømmen så døde jeg på ekte, og det var alltid noen i drømmen min som prøvde å drepe meg. Da var jeg våken i 5 døgn fordi jeg ikke turde å sove alene. Og jeg hadde ikke noen jeg kunne spørre om å holde meg ved selskap heller, bare Leia og vi var uvenner på den tiden..

Men men, det er ikke så gale nå. Jeg overlever, og jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg ikke blir skadet på ordentlig, så går alle typer mareritt bra. Bare jeg har fine innimellom også, og det har jeg jo hatt^^ Av venner og andre personer, så jeg er glad.. Har betydelig mindre mareritt nå, og jeg har det bra. Eller så bra som jeg klarer å ha det, kan være det ikke er bra for andre, men dette er det beste jeg noengang har hatt det, så da bryr jeg meg ikke!=D