Dette er vel kanskje ikke helt den tittelen jeg pleier å bruke, men det skjedde noe gøy på skolen idag så vil egnetlig bare dele det. Og ja, overskriften har alt å si for dette innlegget, fordi det var typ det som skjedde..
Så vi snakker om kropp og seksualitet i media, det ble litt mye private samtaler innimellom om at jenter som er jomfru er det mer respekt for enn gutter o.l. Hva jeg mener om det, skal jeg holde for meg selv, men poenget er i hvert fall at alle følger ganske så godt med ettersom smatalen begynte å bli litt høylytt.

Så for å vise hvor mye kropp og seksualitet er satt i fokus i dagens media, så blar læreren opp på dagbladet sine hjemmesider for å se hva som står på forsiden om seksualitet og kropp i forhold til dette. Også blar han nedover da, og stopper på noe annet også, men jeg husker ikke hva annet det var som sto der. Men det som alle fikk med seg sto der, var Kim (21år) ikke lenger jomfru.. Vi gikk gjennom praksisrapporten min i dag også, så læreren refererte ofte til hva jeg hadde skrevet i den også, så fokuset var egentlig ganske mye på meg det meste av tiden etter det.
Men etter at folk så den overskriften, merket jeg plutselig alles blikk mot meg og folk snudde meg.. Men ingen begynte å le før det ble uttalt da at Kim 21år.. Og jeg er jo ganske ung, så jeg bemerket at jeg er 22år, det er ikke meg.. Og jeg liker jo egentlig ikke oppmerksomhet på meg i det hele tatt, så det ble vel egnetlig litt for privat å svare på også fant jeg ut..XD Men noen dager på skolen hender det mer gøy enn andre, og beklager å måtte si det, men jeg syns den stemningen vi hadde da er det beste jeg har hatt på lenge.. Vi lo med, ikke av.. Det var kind of koselig..XD

Jeg liker egnetlig skolen jeg går på.. Selv om jeg ikke snakker så mye, er det ikke egentlig noe problem å begynne å snakke med noen. Og folk snakker også med meg fordi jeg har fått mye skryt fra lærere og sånn så alle vet jo jeg er sterk faglig, og dette er jo en voksenklasse med bare elever som virkelig ønsker denne utdannelsen, så derfor kommer de ofte til meg for å spørre om ting de lurer på ang oppgaver eller hva jeg mener om ulike ting. Og jeg er ikke vant med det, jeg er ikke vant med at noen verdsetter mine tanker og meninger.. Hjemme hadde jeg ikke noe å si, og det var ikke noe å diskutere. Et svar var et svar, enkelt og greit. Og på skolen hadde jeg det ikke bra, og fikk høre det bare jeg åpnet kjeften. Så jeg har bare alltid holdt kjeften godt igjen. Men nå så er folk opptatt av hva jeg tenker og mener, og hva jeg vet, og jeg er ikke vant med det! Hodet mitt jobber på overtid fordi jeg er bare vant med å la tankene gå når jeg skriver, mens når jeg snakker så har alt vært av så lenge at jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal slå det på..

Men jeg prøver likevel. Og folk vil likevel høre. Og istedenfor at folk lager promlelyder, gjesper eller ler når jeg skal si noe, så forteller de meg at de vil jeg skal snakke høyere fordi de bak ikke hører meg, og de sier det på en sånn måte at jeg føler det er fordi de vil vite fordi det er viktig for dem å høre meg. Og da snakker jeg høyere, eller jeg prøver i hvert fall, til tross for sceneskrekken min. Fordi jeg så gjerne vil, og jeg blir glad at folk vil høre hva jeg har å si.. Lærerne liker meg også.. Det er ikke noe nytt egentlig, men det føles annerledes nå som resten av klassen ser ut til å like meg også.. Jeg føler at jeg virkelig trives, og at jeg ikke trenger å drukne meg ned i skolearbeid for å stenge alle ute. Fordi de vil inkludere meg, og selv om det er vanskelig å vite hvordan jeg skal respondere fordi jeg ikke er vant med det, så prøver jeg. Jeg snur meg i hvert fall nok til at jeg viser jeg er mottakelig for samtaler, og da snakker folk med meg.. Jeg er så glad bare.. Livet mitt har aldri gått bedre, og om alt jeg gikk i gjennom skulle føre meg der jeg er i dag så var det verdt det.

Om jeg skulle ha forandret noe med livet mitt, så er svaret nei. Jeg vil ikke. Alt det forferdelige som har skjedd, har ført meg der jeg er i dag.. Kanskje jeg kommer til å forbli syk restern av livet men jeg bryr meg ikke. Jeg har klart å leve med det, og om jeg ikke hadde hatt det jeg har.. Kanskje jeg ikke hadde vært så glad som jeg er nå.. Og jeg vil ikke bytte det mot noe i verden, jeg har nesten alt jeg kan ønske meg. Og det jeg ikke har, det håper jeg sterkt at jeg kommer til å få. Men jeg vil ikke fortelle hva det er. Tenker som med bursdagslys, om du sier ønsket ditt høyt, kanskje det ikke kommer i oppfyllelse. Men om jeg en dag i fremtiden skulle få det ønsket oppfylt, så skal jeg fortelle alle sammen hva det var jeg ønsket meg.. Det er kanskje litt trist og for mange en selvfølge å ha, men jeg har det ikke. Men om jeg er heldig, så kan jeg få det. Og jeg håper virkelig jeg gjør, det har vært en ønske siden jeg var et lite barn, og jeg ønsket det ofte da jeg blåste ut lys eller ønsket på stjerneskudd.. Og jeg håper fortsatt at det kan bli oppfylt, det ville vært fint!=D
Hvordan føler du livet ditt er nå?








