ME er en kronisk sykdom vi egentlig ikke vet for mye om. Mange tror det er en psykologisk sykdom, mens nyere forskning viser at det ikke er tilfelle. Den er fysiologisk, det betyr at den ikke sitter i hodet men den faktisk sitter i kroppen.
ME er en utelukkelsesdiagnose. For å bli diagnosert med ME, må man ha testet seg for andre sykdommer først. Det finnes ingen kur for ME, det er noe man må ha resten av livet. Kun 5-6% blir friske av seg selv, og dette skjer da innen de første 5 årene. Jeg har hatt ME i over 15år, og slått meg til ro med at det er dette som er livet mitt. Jeg har ikke godtatt det og kommer heller aldri til å gjøre det, jeg håper fortsatt på at det i framtiden kan komme en kur. Men jeg har slått meg til ro at det er dette livet mitt er nå, og at jeg må gjøre det beste ut av det jeg har. Det er ikke mulig å tenke seg frisk, jeg må tilpasse alle deler av livet mitt for å kunne føle meg bra og til å klare mest mulig. Det er mye jeg har måttet sette på listen over ting jeg aldri mer kan gjøre, men det er fortsatt ting jeg kan gjøre om jeg aktiviserer bra.
For å lære meg mer om kroppen min og sykdommen min, har jeg laget en ny blogg. Her skriver jeg om forskning, symptomer og egne erfaringer. På den måten blir det lettere for meg å vite egne begrensninger, slik at jeg ikke sliter ut kroppen min. Om du er på jakt etter en blogg om ME, besøk Kiddys ME-blogg (https://kiddysmeblogg.wordpress.com). Jeg har enda ikke kommet så langt, pga ME går det tregt. Men har noen innlegg med info, og med referanser til forskning. Jeg er opptatt av å bruke ny forskning, da det først er den siste tiden det har skjedd en del.
Litt info om innlegg du kan finne:
Jeg har et innlegg om FUNCAP utviklet av Kristian Sommerfelt, Trude Schei , Katharine A. Seton og Simon R. Carding. Jeg har først skrevet et kort sammendrag for de som ikke klarer å lese så mye, deretter et langt sammendrag for de som vil vite mer. FUNCAP er en metode for å måle funksjonsnivået til ME syke, på en bedre måte enn de skjemaene vi til nå har brukt.
Jeg har laget en liste med symptomer, som jeg holder på å lage egne innlegg på. Til nå har jeg skrevet om hovedsymptomene PEM og utmattelse. Merk at slitenhet og utmattelse er ikke det samme. Sliten er det man er på morgenen når man står opp, utmattelse er mer det man føler når man har vært sengeliggende med kraftig influensa i flere dager, sovet dårlig over en lengre periode og hodet verker som et helvete. Slitenhet gir seg, et utmattelse gjør ikke det. Man merker selv etter å ha vært veldig syk lenge at trening gjør det verre, man har ikke matlyst og man orker generelt ikke det samme. Slik er det også for ME syke.
Det kommer mer etter hvert, som sagt har jeg bare nettopp startet, og det er i hovedsak en måte for meg å lære mer om en sykdom som jeg må leve med resten av livet. Den påvirker alle aspekter av livet mitt enten jeg vil eller ikke, og om jeg ignorerer sykdommen vil det over tid heller resultere til at jeg blir mer varig syk resten av livet. Det har jeg allerede fått erfare, da jeg ikke visste at jeg hadde ME og presset meg selv til å klare jobb og hverdag. Så jeg er blitt varig sykere enn jeg hadde blitt om jeg hadde fått diagnosen tidligere og kunne aktivitetsanpasset hverdagen på en annen måte og sagt nei tidligere. For meg tok det over 15år å få en diagnose, det er altfor lenge. Jeg håper min nye blogg også kan være med å informere andre om symptomer og konsekvenser av ME, slik at andre kanskje kan oppdage tidligere at de har det.
Ulike grader av ME
Når det er sagt, å ha ME betyr ikke nødvendigvis at man er sengeliggende. Jeg har lest mye om ME før jeg fant ut jeg hadde det, men jeg trodde aldri det angikk meg. Jeg var ikke sengeliggende. Og jeg trodde at PEM symptomer var smitte fra jobben min i barnehage, det vet jeg nå at det ikke var da jeg fortsatt blir fysisk syk med influensa og omgangssyke UTEN å ha blitt eksponert for det. Det er PEM hos meg. ME har forskjellig grad, der en mild grad gjør at man kan klare å jobbe 100% om man ikke har noe liv uten for jobben, moderat grad betyr at man klarer mye mindre og kanskje ikke jobb i det hele tatt, mens alvorlig betyr sengeliggende. Graden betyr bare hva og hvor mye man kan klare før man blir dårlig. Jeg klarer fortsatt mye mer kognitivt enn fysisk, jeg blir mye mer utmattet av fysisk aktivitet mens jeg har kunnet gjøre en del ting foran PC. Jeg klarer mindre nå, men det jeg har fått automatisert går bedre. Nye ting foran PC og der jeg må tenke mye, klarer jeg ikke.
Jeg har tidligere skrevet om problemer med min venstre hånd, fordi den gjør vondt når jeg sykler, svømmer, bærer tallerkner, drar ned dørhåndtaket og når jeg i det hele tatt bruker den generelt. Ettersom smertene kommer av noe som ikke er farlig og av at jeg har en lang pølselignende veskepose som ligger mellom sener og skjelett i hånden min, så er operasjonen også noe vanskelig. Det som er anbefalt, er å suge ut vesken inni pølsa med stor sannsynlighet for at den kommer tilbake. Derfor er også dette en kranglesak der man må krangle fram argumenter til hvorfor en skal kunne ha bruk for en venstrehånd som ikke gjør vondt.
Jeg kan ikke ta armhevninger, løfte meg opp fra bakken, klatre, bære flere tallerkner om gnangen, bruke kjøkkenutstyr som rister eller dytte barnevogner. Dette er ting som kan en må kunne gjøre i en barnehage. Altså kan jeg ikke ha så store smerter at jeg risikerer å miste taket eller å si at jeg ikke kan fordi det gjør vondt. I tillegg er jeg også bare vikar, så med de smertene så setter jeg meg lengre nedpå listen enn andre ansatte. For det tredje så gjør det konstant vondt om jeg skulle ha fått bruk for å bruke håndleddet, gjerne da med den effekten at smertene er så store at jeg har problemer med å sove, våkner av at den gjør vondt og må gå rundt med en støtte.
Så jeg fikk jo til slutt denne operasjonen, men måtte vente over et år! Og på den tiden har hånden blitt verre og verre, særlig med skolearbeid der jeg har beveget på den mye. Måtte også vente lengre fordi de jeg hadde tatt CT scan hos IKKE hadde sendt scanen videre, så måtte ta en ny. Og var glad på andre møtet etter ny scan, fordi da kunne spesialisten endelig se at det var noe i hånden min og jeg fikk vite at det var 100% at jeg skulle få operasjonen. Og selv om jeg fikk vite i februar i år at jeg skulle få operasjonen innen 2017 så får jeg den ikke får i slutten av januar. Men jeg får den! Og jeg gleder meg til at den ikke gjør vondt mer. Har også vondt i foten så får heller ikke lov å løpe, jogge eller hoppe, så med operasjon på håndleddet så kan jeg endelig begynne med trening som jeg ikke har kunne gjort på lenge!
Må bare si jeg er såååååå glad for at det endelig skjer! Er så slitsomt å måtte passe på hele tiden så jeg ikke har smerter konstant i flere dager, jeg er ikke noe flink til det så har fått unødig vondt. Bare idag så lekte jeg med kattene og skulle strekke meg etter noe og mistet balansen. Var redd for å lande på venste hånden fordi det kommer til å gjøre vondt, men falt på siden så resultatet ble at jeg heller tok meg for med tommelen og forstuet den. Så nå kan jeg ikke bruke høyrehånden heller og er mer hjelpeløs enn noen sinne! Men, det er egentlig bare jeg som klarer det..XD
På mandag var jeg hos legen, og de hadde allerede fått svar! Hadde tenkt å skrive om det allerede da, men jeg har vært så sliten og trøtt de to siste dagene at jeg ikke har orket noen ting! Igår som jeg 16t før jeg endelig klarte å fungere og nå idag sov jeg nesten 14t. Er fortsatt trøtt og har fortsatt utrolig vondt i hodet. Det er så gale nå at jeg ikke klarer å gjøre noe, og Fredrik er sendt opp på butikken for å kjøpe ibux.
Også tilbake til scannen. De fant ingenting.
Alt var bra, ingen huller eller noe, ingen forklaring på hvorfor jeg har vondt i hodet. Hvorfor det gjør så vondt at om jeg får for mye lys inn i hodet så verker det og jeg må ta på solbriller, ingen forklaring på hvorfor det noen ganger gjør så vondt at jeg begynner å grine, ingen forklaring på hvorfor jeg får så jævla vondt om jeg sover for lite! Og de siste dagene har det ikke engang hjulpet med 10t, jeg må ha hatt mer! Og hodepinen forsvant ikke etter 16t eller 14t engang, nå forsvant den ikke i det hele tatt!
Ibux tar det ikke vekk, det er ikke sterkt nok. Spurte legen om noe, fikk noe som ikke var resept på og det funker heller ikke. Vet ikke hvordan jeg skal klare å ta meg til legen sånn som det er nå med søvnen og hodet, legen er langt unna og alt gjør så vondt! Har lyst å be ham om en annen resept over nettet men nettsiden er nede. Jeg føler meg så forferdelig! Akkurat nå så gjør det så vondt og jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å la vær å gråte. Og da blir det verre, men det gjør så vondt og jeg er bare så sliten! Har hatt vondt de siste dagene i strekk nå, jeg har masse skolearbeid jeg må gjøre før eksamen og jeg får ikke gjort noe nå! Jeg er livredd for å ikke være klar til eksamen som jeg har brukt så mye penger på å kunne gjøre som privatist, jeg må være klar!
Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt nå. Hodepinen blir bare verre og verre, legene finner ingenting og smertestillende har nærmest ingen effekt. Skal jeg ha dette hele livet? Jeg klarer ikke det! Hvordan skal jeg jobbe, få inn inntekt? Forsørge meg selv? Spare penger til egen bolig? Ingen ting av dette er mulig med hodepinen min, livet mitt bare virker så meningsløst nå. Jeg bare sover og sover, har konstant hodepine når jeg er våken og orker ingenting. Det er så gale at jeg ikke engang tror jeg klarer Halloween i år, og det er en stor greie for meg hvert eneste år!
Jeg vil bare ikke leve slik, jeg har det ikke bra. Jeg blir ikke lykkelig av å ha vondt i hodet og måtte sove så lenge, og det er heller ikke noen som vil ha meg i jobb hos seg om jeg ikke klarer å fungere. Hadde en mildere form av dette for et år siden, men så var det rolig igjen noe etter det. Det var ingen forståelse å få fra noen på jobben. «Alle er slitne» var det jeg fikk, og jeg fikk ikke være syk fordi jeg trengte å sove 16t og hadde dundrende hodepine! Heller ikke kunne jeg få mindre timer i uken å jobbe, jeg var vikar så jeg ble erstattet. Av noen som ikke hadde hodepine og trengte 16t søvn. Med de plagene så er det aldri jeg som kommer til å bli valgt for noen jobb, hvem vil vel ha en som meg?
Hodepinen gjør meg deprimert. Det er slitsomt å ha hodepine alle min våkne timer, på samme sted hver eneste dag, ikke noe pause bare mildere når jeg tar en ibux. Det går ikke bort, og jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å fungere i arbeidslivet med dette. Har ingen konsentrasjon og orker ikke noe, men jeg vil ikke være en av dem som sitter hjemme hele dagen men ser ikke ut som at jeg har noe valg. Og de finner ingenting! Scannen var negativ, det var ingenting der. Så jeg kan ikke gjøre noe med det. Det er ingenting der! Og legen har ingen forklaring på hvorfor jeg må sove så mye og ha så vondt!
Vet dere om noen med dette? Har dere dette selv? Hva gjør dere for å få det til å gå bort?
Igår var jeg på Majorstuen for en CT scan av hodet. Svaret får jeg om en uke, og jeg er redd for svaret. Redd for at de ikke finner noe, fordi det betyr at da er det fortsatt ingenting som forklarer hvorfor jeg har hatt så sterk hodepine den siste tiden at jeg ikke hver dag har klart å studere, og tanken på å i det hele tatt jobbe.. Jeg hadde noe hodepine da jeg var fast i jobb, men ikke så gale som det er nå.
For å nevne et eksempel på den verste smerten, var at jeg våknet på natten fordi jeg måtte på do. Fikk ikke sove med en gang, og kroppen tok det som at jeg skulle stå opp og da kommer hodepinen. Den var så sterk at jeg ikke fikk sove, og jo lengre jeg var våken jo verre ble det. Jeg tok en ibux for det så jeg kunne sove mer siden jeg var trøtt. Den hjalp ikke og jeg tok nummer 2. Ingen effekt. Til slutt gjorde det så vondt at hodepinen i kombinasjon med hvor trøtt jeg var etter bare et par timers søvn, førte til at jeg begynte å grine fordi det gjorde så vondt. På det tidspunktet var jeg bare så sliten og hadde så vondt at jeg ikke klarte det! Så jeg fikk min samboer til å ringe legevakten, de anbefalte et par ibux til og noen paraceter og ba oss komme inn om det fortsatt gjorde vondt. Etter 4 ibux roet det seg, men jeg hadde fortsatt så vondt at jeg ikke klarte å sove.
Den siste uken nå har vært ganske ok og jeg har kunnet gjøre litt mystery shopping uten problemer, men nå er det for fult igjen. Jeg var livredd for å forsove meg eller ikke våkne av alarmen, så jeg hadde problemer med å sove. Til slutt var klokken så mye at jeg ikke turde å sove så jeg ble våken resten av natten. Resultatet ble at jeg klarte å være våken fram til CT-undersøkelsen også sove da jeg kom hjem ca klokka 14 og fram til 2 på natta dagen etterpå. Jeg var fortsatt trøtt og med hodepine, så jeg gikk og la meg igjen og sov fra klokka 7 til klokka 17. Er fortsatt like trøtt og har fortsatt sterk hodepine etter 3 ibux idag.
Det er ikke bare hodepinen som plager meg, men hukommelsen min. Jeg glemmer mange flere ting enn vanlig, og jeg får noe som jeg fant ut kalles hjernetåke når hodepinen er som verst. Jeg klarer virkelig ikke å konsentrere meg, og resultatet er mange rare skrivefeil som jeg aldri har hatt og jeg klarer ikke visualisere noe noen forklarer meg eller konsentrere meg om leksene. Glemmer også viktige ting hele tiden, og idag glemte jeg noe jeg aldri har glemt på alle de 5årene jeg har katt: Jeg glemte å sjekke om kattene hadde vann i skålene sine, og jeg har ikke gjort det før helgen. De har en fontene som jeg skudde av da jeg la meg klokka 7, så de har hatt vann fram til jeg la meg, men de var tomme i skålene fram til jeg fylte dem igjen da jeg plutselig så det var tomt. Jeg følte meg forferdelig, jeg har aldri noensinne glemt å sjekke slike ting og jeg føler at hukommelsen blir bare verre og verre!
Det er så mye jeg glemmer nå, det er mye verre enn før. Har glemt masse hele livet, men ikke sånn som nå. Har en egen glemmebok jeg skriver ting i, men glemmer den alltid hjemme når jeg skal noe eller til legen. På den måten er det vanskelig å få tatt opp ting jeg tenkte fordi jeg glemmer det. Viktige ting som jeg MÅTTE ta opp, jeg kommer inn og husker ikke hvorfor jeg var der i det hele tatt. Det er ingen andre som gjør det! Merket det på jobb i bhg også, skrev ned alt så jeg skulle huske det men merket så mye jeg glemte da jeg ikke fikk skrevet opp..
Og nå venter jeg altså på resultatet av scannen, og jeg er så redd de ikke finner noe.. Jeg klarer ikke denne jævla hodepinen, den ødelegger livet mitt! Om jeg skulle ha jobbet imorgen, så hadde jeg ikke klart det. Det hadde ikke vært forsvarlig i det hele tatt! Jeg håper virkelig de finner en grunn til det sånn at jeg enten kan gjøre noe med det, eller i hvert fall få en diagnose på hvorfor. Jeg kan ikke si at «jeg kan ikke komme på jobb, jeg sov ikke godt idag og har hodepine». Om det i hvert fall er en grunn til at jeg har en så kraftig hodepine at jeg ikke engang klarer å stå mot solen, så hadde det føltes mye bedre. Nå føles det bare som at «alle andre er også trøtt og sliten, det betyr ikke at du ikke kan gå på jobb», men jeg er mye mer. Jeg har så sterk hodepine på de dagene at jeg tar 3 ibux og har fortsatt vondt! Da er det ikke sånn alle andre har, da er det sånn jeg har!
Jeg føler meg så dårlig når jeg er så dårlig at jeg ikke kommer meg på jobb. Det føles som at jeg er mindre verdt enn alle andre fordi jeg ikke klarer å gjøre noe som «alle andre klarer». Noen ganger har jeg slitt meg på jobb likevel, og hver gang har det vært en dårlig idé. Jeg klarer ikke følge med så mye som jeg føler jeg burde, jeg roter, jeg glemmer og jeg blir lettere irritert fordi jeg er så trøtt og sliten, og fordi hodet mitt verker. Alle lyder blir så høye og skarpe, og bare gjør hodepinen så mye verre. Jeg vil ikke at det skal være sånn, jeg elsker jobben min over alt på jord men jeg kan ikke gjøre noen jobb med denne hodepinen. Bare å gre håret gjør vondt! Er så redd de ikke finner noe, jeg bare håpewr, HÅPER de endelig finner ut hva som er i veien med meg. Har slitt i så mange år nå, håper bare endelig de finner ut av det nå..
Jeg driver fortsatt å prøver å holde meg til listen min, men det er ikke lett.. 11 sider skal jeg lære meg utenatt, og jeg vet ikke helt om det er noe jeg egentlig må gjøre for alltid. Det vet jeg egentlig ikke før jeg vet hva som hjelper. Listen inneholder tre rader, en grønn som er ting jeg kan spise, en gul som er ting jeg kan prøve men som jeg kan reagere på og en rød som er ting som jeg ikke får spise i det hele tatt.Foreløbig har jeg reagert på alt jeg har prøvd i gul kolonne.
Og det tar tid å venne seg, det er så mye jeg ikke kan spise og drikke. Jeg kan nevne noen så du skjønner omfanget av hvordan det påvirker livet mitt: Kaffe, te, brus, vann med kullsyre, vann med smak eller vitaminer, vitamin C og B6, sjokolade, jordbær, bringebær, yoghurt, forhåndspakkede kjøttprodukter (salami, skinke, fårepølse osv), tomater, tomatprodukter, bananer, epler (bortsett fra pink lady!), kiwi, chilli, kanel, kunstige søtningsmidler, surdeigsbrød, noen oster, solsikkeolje (dvs nesten alle typer chips), alle sitrusfrukter, eddik, soya, all alkohol, rømme, pesto og buljong. Er vel dette som ødelegger det meste av hverdagen min..
Her er bilde fra selve appen
Med disse ingrediensene så har jeg mistet det meste av middager og frokoster jeg liker. Og jeg sørger, fordi jeg må holde meg til listen. Jeg er kresen og mye mat smaker vondt for meg, og nå mister jeg det meste av det jeg liker. Til frokost kan jeg ikke lengre ta en yoghurt når jeg er lei brødet, eller blande surmelk i no gryn. Jeg er stuck med brødskive med enten leverpostei eller avokado. I tillegg må jeg lese på brødet og passe på det ikke inneholder noe jeg ikke tåler og at det ikke er laget med surdeig. Når jeg bestiller pizza må jeg bestille uten tomatsaus, og de fleste stedene er pizzaen allerede ferdiglaget med tomatsaus. Elsker soya, men kan ikke spise noe av det. Ikke noe kjøtterstatninger og heller ikke soya i den asiatiske maten jeg elsker.
Det er flaut å være den i butikken som leser på alt jeg skal kjøpe. Noen ganger blir jeg glad fordi jeg ikke reagerer på noe, også viser det seg det inneholdt noe jeg ikke tålte likevel. Var så glad for at jeg fortsatt kunne spise chips, når jeg ikke kan spise sjokolade eller godterier laget med kunstige søtningsmidler, og heller ikke kanelboller som jeg er så glad i. Men så viser det seg at jeg ikke tåler solsikkeoljen den er laget av, og det helsesunne Norge skal jo ha alt laget med solsikkeolje! Så jeg kan ikke spise det heller. Spise litt is hin dagen, ble dårlig og fant ut at jeg ikke tåler karamell i is, bare utenom. Den eneste isen jeg kan spise, er vaniljeis.
Felles for alt jeg ikke kan spise, er at det er sunt. Det jeg kan fortsette å spise, er usunt. For det meste. Og frokost er så kjedelig! Kan spise brød med leverpostei eller avokado, eller jeg kan spise litt nøtter, gulrøtter eller kokt egg til. Alt dette er jeg lei! Foretrekker yoghurt med havregryn og bær, enten vanlig yoghurt eller soya, men ingen av dem tåler jeg. Og middagene er blitt så kjedelige, når det som gjør oppskriftene bra må droppes. Ingen tomatsaus eller rømme på pizzaen, ingen spagetti, ingen pasta med deilige cherrytomater, ingen asiatisk kyllingsuppe, ingen suppe med buljong, ingen salater med eddik eller rømme, ingen middager med vin.. Kan spise bakt potet, fisk i folie, biff, kjedelig pasta uten pesto og cherry tomater, hvit ekkel pizza uten rømme, kylling som ikke har mørnet i sitron og grøt. Det er det jeg kommer på som jeg kan spise og som jeg har hatt fast til middag, alt annet er ute av verden. Fiskeboller er det buljong i, supper er det buljong i, alt annet er det masse i som jeg ikke tåler! Og kan heller ikke spise mat som er dyr, så trekk vekk en del biff og kylling, det har vi ikke råd til så mye med akkurat nå, så da gjenstår fire middager.
Vekten plager meg og, jeg vet jeg ikke skal løpe og jogge men jeg elsker å løpe. Så jeg gjorde noe jeg ikke skulle, og løp intervall på mølla. Nå er foten så dårlig at jeg flere ganger må ha ropt på Fredrik og bedt han hjelpe meg på do når jeg har gått for lenge i løpet av dagen også sittet i ro. Foten er værre en før, og nå er smerten så høy til tider at jeg ikke engang klarer å gå selv. Tanken er der fortsatt, at jeg er stor og fortsatt går opp i vekt, men alle tingene jeg spiser for å gå ned i vekt er borte! Også all treningen jeg kan gjøre. Brød, bakt potet og grøt gjør ikke akkurat at jeg går ned, og når jeg ikke kan spise pastaen jeg liker, tomater, yoghurt, kunstige søtningsmidler (må spise rent sukker), soya (tofu, kjøtterstatning, asiatiske supper) så forsvinner de tingene som motiverer meg til vektnedgang.
Jeg kan ikke kose med med noe lengre! Og det er vanskelig, jeg sover dårlig om natten og er lei meg for alt jeg må slutte å spise. Det er utrolig vanskelig når jeg vet at med denne listen, så kommer jeg til å gå opp i vekt. Og jeg kan ikke trene det bort, jeg prøvde en dag og nå kan jeg gå enda færre skritt og vil gå enda raskere opp. Jeg har alltid syns synd på de som er allergiske mot ting, og vært takknemlig for at jeg ikke var en av dem. Men så viser det seg at jeg var en av dem, men med enda flere ting på listen.
Det var ikke her jeg så for meg at jeg skulle være som voksen. Jeg skulle fortsette å være tynn og fortsette å være aktiv. Men det ble ikke slik. Pga ryggsmerter måtte jeg til slutt slutte å trene til jeg fikk operasjon. Da fikk jeg trent en liten stund før jeg fikk problemer med foten og ikke fikk lov å trene etter det. Har prøvd å holde vekten med sunn mat som jeg liker og motiveres av, nå kan jeg ikke spise den heller. Ville trene styrke og utholdenhet i plankeposisjon, men det kommer en veskepølse i håndleddet som legger seg mellom nervene og jeg beordres til å ikke kunne svømme eller å være i plankeposisjon så mister siste sjanse til å holde vekten. Jeg er tyngre enn noensinne, og det er ubehagelig døgnet rundt. Buksene blir igjen for små, og jeg som jobbet så HARDT for å passe i dem igjen! Traff igjen en fra gamle klassen da jeg kunne trene, og fikk spørsmål om jeg var gravid fordi jeg var blitt så stor. Og da vi hadde besøk fikk jeg vite at vedkommende snakket masse dritt om vekten min, jeg ble veldig såret. Og endte opp med å prøve å trene, jeg ble desperat etter å gå ned og resultatet ble som sagt at jeg skadet foten enda mer og nå kan jeg ikke gå engang.. Men han er ikke invitert hit mer, det var noen jeg en gang trodde også var en venn av meg men venner snakker ikke drit om venner, i hvert fall ikke på alvor.
Men det ble et langt innlegg om meg, mulig det blir flere framover. Jeg skriver for det meste når jeg enten har kjempe motivasjon for noe eller når jeg virkelig trenger å få ting ut. Kanskje det er flere av dere som sliter med noe av det samme, så da vet dere at dere ikke er alene. Og om dere deler noe så vet vel jeg også at jeg ikke er alene med sånne ting. Vi kommer oss alltid gjennom det, men det er sunt å få lov å sørge over det man mister. Livet består av store endringer, og noen ganger endringer som man ikke trodde man kom til å måtte gå gjennom.
I det siste så har ikke hverdagen min vært av det beste. Det begynte vel strengt tatt i november i fjor da jeg gikk til legen for sykemelding, og legen mente jeg skulle prøve å gå på jobb likevel. Jeg gikk til legen fordi jeg ikke klarte mer, og jeg klarte ikke gå på jobb etter det besøket.. I flere år har jeg hatt problemer med søvn, det er stadig tilbakekommende og jeg har vel hatt det i nærmere 10år nå. Uten at legen har funnet noe. I november så var jeg så sliten at jeg ikke klarte jobb, men jeg ville ikke miste den så jeg spurte etter sykemelding som bevis på at jeg ikke var bra. Da jeg ikke fikk det så prøvde jeg å gå på jobb, men jeg var allerede langt over 100% og jeg måtte si at jeg trengte fri et par dager. Etter de dagene gikk ringevikarstillingen min til noen andre. 2 dager trengte jeg på et halvt år, og stillingen min var borte.
Når jeg mener søvnprøblemer, så mener jeg at jeg først hadde problemer med å sove og at jeg levde et liv der jeg sov annenhver dag til tider for å klare å gå på skolen til riktig tid. Grunnen var at jeg trengte flere timer på å klare å sove, de testet det til og med ut på sykehus og jeg fikk bekreftet at hodet mitt ikke fungerte i et normalt søvnmønster. Altså er jeg IKKE trøtt sånn som alle andre. Det var et mareritt, jeg var i seng klokka 10 hver dag og opp klokke 7. De holdt på i over en uke, og hver natt lå jeg våken til 3-4 om natten, også vekket de meg klokka 7. Etter en uke så sa de at jeg hadde rett, at det ikke bare var det at jeg var lat og ikke ville sove. Så fylte jeg 21år, og søvnproblemene ble annerledes. Jeg begynte heller å sove mye, og trengte opp til 16t søvn på en dag. Husker til og med en episode der jeg sovnet på fredag, og våknet søndags morgen! Å være så sliten konstant, er slitsomt. Og det er dette jeg har fortsatt.
Så nå kommer vi til plage nr 2: Hva skjer om jeg ikke sover nok timer? Da har jeg hodepine hele dagen. Den siste tiden har den vært så voldsom at jeg har tatt 3 ibux før den har forsvunnet nok til at jeg f.eks klarer å sove mer, eller i det hele tatt fungere på jobb eller til å gjøre skolearbeid. Jeg har CT scan av hodet denne uken, og jeg er ærlig talt livredd for at de ikke finner noe! Det betyr at jeg fremdeles må sove opp til 16t for å unngå hodepine. Jeg får hodepine av 6, 7, 8 og 9t, noen ganger 10t. Jeg har allerede prøvd alle disse tingene, og kommentarer som: «Da må du legge deg tidligere» er de værste som fins! Hva tror du jeg gjør? Men når jeg er på mitt værste og trenger 16t og legger meg når jeg kommer hjem fra jobb så kan jeg ikke legge meg tidligere!
Denne tilstanden uten diagnose kommer også inn på et tredje problem jeg har. Jeg reagerer på ting som gjør at jeg må på do. Om jeg spiser de feile tingene, så er det ikke uvanlig at jeg må på do for å tisse 10 ganger på en dag. Det værste er når jeg våkner annen hver time om natten, også skal jeg på jobb dagen etterpå! Og når jeg våkner for å gå på do og bruker for lang tid på å sove, da får jeg vondt i hodet og får ikke sove. Da må jeg stå opp og ta ibux, og vente til den fungerer. Om den første fungerer. Jeg holder på å utrede det nå, men det finnes ingen varig løsning på det. Så derfor har jeg fått en svær liste på nærmere 11 sider med ting jeg kan og ikke kan spise, og mat som jeg kan prøve å se om jeg liker. Problemet her er bare at alt som jeg liker og kan spise, er usunne ting. Nesten alt jeg liker, står på nei lista. Og jeg har fått beskjed jeg ikke må spise disse tingene fordi det ødelegger virkningen jeg får av behandlingen min, som uansett ikke er varig. Dette gjør meg ulykkelig fordi jeg har ikke fått gener til å spise usunne ting, jeg legger veldig lett på meg..
Og når vi snakker om vekt, så kan jeg heller ikke trene. Derav overskriften: Spiker i foten. Fordi jeg har det. Det er noe alle kan få om en står for mye på jobben med flate sko. Noe som jeg har gjort. Det er ikke bare å kjøpe dyrere sko, dette er en sykdom som kan gå bort av seg selv etter flere år eller bli kronisk. Jeg hadde det, men så gikk den bort en stund og nå er den tilbake. Det er en sprøyte man kan stikke inni, men når det gjør vondt å bare gå på parketten uten sko, tenk å stikke en sprøyte der! Og legen bekreftet at det gjør vondt. Heller er det ikke sikkert sprøyten kommer til å gi langvarig virkning og smertene kommer muligens også tilbake om de ikke har gått over av seg selv til det. Har joggesko med innlegg nå som jeg har fått godkjent av legen, de gjør det bedre.
Et annet problem jeg også har, er håndleddet. Med plates fasciitis, som sykdommen ovenfor heter, så anbefales det å svømme. Men jeg har altså en væskedannelse mellom musklene i håndleddet som forhindrer meg å bruke den mye. Jeg prøvde en gang å tvinge meg gjennom smertene, resultatet var en smerte så stor etterpå at jeg ikke en gang kunne holde en tom kopp. Legen har bedt meg ikke bruke den, og det inkluderer til vekttrening og svømming. Merk deg nå at jeg har ventet på operasjon siden april, og det er nesten 6mnd siden nå. Legeverket i Norge er bra, men å leve uten å bruke venstrehånden er vanskelig. Eksempler er å bære tunge tallerkner, bæreposer, løfte meg opp fra gulvet, armhevninger, lene hodet på armen, løfte meg ut av en stol med armlener, tømme brus fra en stor flaske, holde meg for om jeg faller.. Altså blir det problematisk..
Livet mitt akkurat nå føles derfor som en enorm plage, der alle tingene som plager meg går i hverandre. Jeg kan ikke trene fordi jeg ikke kan gå lengre avstander, løpe eller jogge pga foten, kan ikke trene styrke eller svømme fordi at det irriterer håndleddet og legen har gitt meg streng beskjed om at jeg ikke får lov, ikke kan jeg spise særlig sunt heller fordi jeg MÅ følge en liste med ting og samme greien gjør at jeg våkner om natten og forstyrrer søvnen min og gjør at jeg kanskje må ta ibux for å sove igjen.. Har jeg allerede sovet en stund forresten og ligger våken, kan jeg også bli sulten. Da får jeg heller ikke sove igjen.
Hele greien gjør meg så trist. Jeg venter på operasjon så jeg kan begynne å gjøre noe igjen, og i mellomtiden gjør genene at jeg raser opp i vekt selv om jeg spiser de sunne tingene med får kalorier og holder meg på 1500kcal – 2000kcal om dagen. Jeg får ikke lov å jogge eller løpe, heller ikke bruke håndleddet. Heller ikke spise den maten man vanligvis spiser på diett. Og jeg er så trøtt og sliten at jeg noen dager ikke klarer noe.
Som et lite pluss blir jeg mer trøtt av kaffe-_-
Også får jeg vite at folk snakker stygt om meg pga det, og jeg blir så lei meg fordi det ikke er noe jeg kan gjøre, jeg venter på operasjon og følger det legen sier. «Det er bare å kjøpe dyrere sko da».. NEI! DET ER IKKE DET! Om det bare hadde vært å kjøpe dyrere sko, hvorfor i helvete skal jeg da velge å ikke gjøre det og gå rundt med en smerte så sterk at den sammenlignes med å konstant tråkke på en spiker? Og kommentere at jeg har blitt tykk? Slapp av, jeg vet det og! Men jeg kan ikke trene, jeg har dårlig rygg så å bare gjøre sit-ups gjør meg ikke tynnere, det bare gjør at jeg i tillegg får vondt i ryggen. Og jeg kan heller ikke trene opp ryggen før jeg kan ta i vekter med venstrehånden. Jeg er buret inn i et hjørne jeg ikke har valgt å være i, og heller ikke har gjort noe for å komme hit.
Jeg føler meg allerede dårlig fordi jeg har hatt konstant hodepine i over 2uker, hvorfor få meg til å føle meg enda værre? Jeg måtte ta pause fra jobben pga dette, noe som gjorde at de heller ringte en annen vikar og jeg ikke hadde jobb mer. Jeg er allerede på bunn, det er ikke nødvendig å tråkke på meg. Det får meg bare til å tenke at det ikke er plass for sånne som meg i samfunnet. At alle sitt beste blir målt på en skala som er høyere enn det jeg klarer. Når jeg gjør 100% det beste av hva JEG klarer, så er det kanskje bare 60% av det du klarer. Og når jeg er veldig lei meg, så tenker jeg at om jeg hadde vært et dyr med disse tingene, så hadde ikke valget vært behandling men avlivelse. Og det får meg til å føle meg enda mer verdiløs enn det jeg føler akkurat nå.
Endelig har jeg fått operasjonen min, og det er jeg glad for! Fremdeles har jeg ikke fått se hvordan de ser ut pga bandasjen, men Fredrik sier at han ser tydelig de er mindre og jeg ser jo selv gjennom t-shorten at dem virker mindre. Heller ikke er dem ubeskrivelig og ubehagelige vonde og varme under, så jeg har ikke vært redd for hetetokter da jeg har vært på badet hos min type! Tenkte å skrive litt om operasjonen min igår, men da følte jeg meg så redusert og hadde hodet fult i for mange tanker rundt det hele så tenkte å vente til idag. Er fortsatt litt redusert idag, og føler jeg beskriver litt dårlig men jeg ville komme med en oppdatering selv om. Jeg kan fortelle alt som skjedde nå, også snakke mer om det siden også tenker jeg.
Ventetid før konsultasjon og operasjon
Har du stor bryster og dette gir deg store plager i hverdagen din, er dette noe du kan få dekket. Bare gå til legen og få en henvisning, og du er i gang. Min lege satte meg i kø på rikshospitelet, som er ventetid på flere år på. Egentlig skulle jeg fått et brev i posten jeg ikke fikk. som forteller om fritt sykehusvalg. Denne er slik at man selv kan velge hvilken kø man vil stå hos, og da fikk jeg flyttet meg til en kø med 2mnd ventetid i forhold til de 2årene jeg hadde stått i kø da. Så dette vil jeg si til dere alle, velg køen selv, du skal få informasjon om det i posten og om du ikke får det så kan du gå inn og selv bytte kø. Da går du inn på Fritt sykehusvalg og finner det du skal ha og velger et sykehus som ikke har verdens lengste kø. Da vil du etter ikek for lang tid, få inkallelse til konsultasjon og etter en stund inkallelse til selve operasjonen med informasjonsskriv o.l.
Det jeg mener med plager, er at brystene kan være store og tunge og gi problemer med rygg og nakke. I mitt tilfelle ble spenningen på ryggen så stor at om jeg trente, løftet eller brukte sportstopp så ville det gjøre så vondt at spenningen flyttet seg opp i hodet og ga meg en enorm hodepine. Noen dager var denne så sterk at jeg måtte ringe meg syk inn på jobben fordi jeg ikke engang klarte å løfte hodet opp fra puten. Fordi treningen ble så vond, så måtte jeg til slutt slutte å trene, noe som resulterte i at jeg gikk opp i vekt og puppene ble enda større og tunge og laget enda flere problemer.
Puppene mine hang også en del, slik at om jeg gikk uten bh så ville jeg få gnagsår under puppene fordi det ble vått og klamt. Det ble også veldig varmt der, noe som resulterte til store hetetokter hos meg, svimmelhet og til slutt en angst for å svime av pga varmen. Jeg svetter mindre enn det som er normalt, så om jeg blir varm så kan jeg ikke selv nedkjøle meg selv. Heller ikke finner jeg noen bh’er som passer helt, de i riktig kopp lager glansår under armene mine og de med for liten kopp lager gnagsår under puppene mine. Jeg valgte å gå med begge deler og forskjellige bh’er som ga gnagsår forskjellige steder slik at jeg kunne bytte til en annen bh når gnagsåret ble for stort. Sportstopp i hverdagen ga meg en enorm hodepine og resulterte at jeg måtte ringe inn syk pga smertene, så det kunne jeg ikke velge. Å ha store bryster er ikke en gave, det er en forbannelse..
Konsultasjonen
Konsultasjonen min hadde jeg i begynnelsen av desember, og da fikk jeg vite at jeg hadde faktisk rett på å få dette dekket og jeg fikk informasjon om ulike inngrep de kunne gjøre og hva som ville se bra ut. Da hadde kirurgen min et målebånd som hun målte lengden på puppene, og hun skrev opp hvorfor jeg ønsket en slik operasjon og hvilke plager jeg hadde. Hun fikk også se at bh’en min skjærte inn under puppene mine og lagde såre merker der, hun registrerte også hvordan jeg hadde festet en trådforlenger selv på låsen fordi jeg ikke kan bruke bh med større kopp og måtte få den koppen jeg hadde til å passe.
Av de to måtene jeg kunne operere, ville den ene kreve en fettsuging etterpå som ville koste 5000kr, den måtte jeg si nei til ettersom jeg på den tiden ikke kunne se for meg at det var noe jeg kom til å få råd til ettersom jeg fikk penger gjennom NAV. Hun ville også vite om hvilke medisiner jeg gikk på for å vite hva som gikk sammen med narkosen jeg skulle få, og jeg fikk beskjed om å slutte på p-piller, ikke røyke og snuse, ikke ta ibux så og så lenge før operasjonen osv. Til slutt sa hun at jeg ville få inkallelse til operasjon et par mnd senere. Selv om jeg fikk dekket denne operasjonen, måtte jeg betale egenandel på litt under 300kr på denn konsultasjonen, noe som er lite i forhold til 30.000-40.000kr jeg ellers måtte ha gått ut med.
Innkallelse
I slutten av januar fikk jeg endelig innkallese til operasjonen der jeg fikk informasjon om inngrepet, hva jeg kunne spise og drikke, hva jeg ikke skulle ha i meg, faste, resepter, egenandelsbeløper, sports-bh, sykemelding, sykdom, hygiene før operasjonen, alkohol, røyk/snus, vitamintilskudd, legemidler, transport, noen å være hos etter operasjonen og annet. Dette var viktig å holde rede på slik at narkosen skulle gå så normalt som mulig. Siden dette er en operasjon som skjærer i huden, er det jo alltid infeksjonsfarer så den ene resepten min var for å hindre å få store infeksjoner, og det samme gjaldt det jeg ikke skulle ha i meg som kunne føre til fortynnet blod. Til en slik omfattende operasjon var det viktig at oksygenet i blodet mitt ble transportert rundt tiktig, derfor kunne jeg ikke røyke tre uker før, får i meg hvitløk 3 dager før, E-vitaminer og heller ikke ibux 3 dager før. Jeg skulle heller ikke være syk, og dette inkluderte forskjølelse. fordi dette er farlig i forhold til narkose. Det sto også om andre legemidler jeg ikke fikk ta rett før operasjonen.
Til dette måtte jeg også betale en egenandel som lå på litt under 500kr, og i tillegg fikk jeg en bra og passelig sportsbh som jeg fikk kjøpe på sykehuset som kostet 218kr som jeg skal bruke dag og natt i 4uker og deretter om dagen i 4uker. Det sto også at jeg ikke fikk sykemelding for kosmetiske operasjoner, men da jeg spurte på sykehuset så sa de at dette var en medisinsk operasjon så da fikk jeg sykemelding fra 5.mars-17.mars. Før operasjonen måtte jeg også faste 6timer før og jeg fikk ikke drikke noe 2timer før operasjonen min. Jeg skulle også dusje kvelden før og på morgenen før operasjonen og da fikk jeg ikke bruke lotion, kremer, parfyme, sminke, hårspray, føner eller noe sånt før. Håret skulle tørkes i håndkle og alle piercinger skulle fjernes.
Etter operasjonen trengte jeg noen til å følge meg hjem og noen jeg kunne være hos. Dette hadde jeg papirer som skulle skrives under på hvor jeg skulle være og hvem som hadde ansvar for meg i tilfelle noe skulle skje. Her måtte det også stå et tlf nr til personen, så da skrev jeg opp Fredrik og alt annet som skulle være der. I tillegg var det også et tillegspapir med opplysninger som skulle skrives under på at de var godkjent som skulle sendes tilbake til sykehuset senest en uke før operasjonen som skulle tilsvare et ja takk til operasjonen. Dette klarte jo jeg å glemme siden jeg var så nervøs, heldigvis fikk jeg sende på mail så tok bilde av papirene og sendte på mail, og tok med meg originalene så de kunne få.
Operasjonen
Nervøs og kvalm uten å ha fått lov å spise frokost, kom jeg til oeprasjonen. Da hadde jeg tatt to tabletter for å hindre infeksjonsfaren en time før oppmøtetidspunkt og ikke drukket noe vann på to timer, bortsett fra det til å svelge ned medisinene. I tillegg hadde jeg dusjet og vasket meg godt, tørket med håndkle og ikke brukt noe lotion eller noe etterpå. Vi møtte opp, betalte egenandelen og jeg fikk et rom, en sykehusskjorte og en seng mens Fredrik måtte vente på sofaen. Her fikk jeg mer iformasjon og måtte ta ut aller piercinger og kle av meg alt bortsett fra trusen. Fikk også noen smertestillende og en annen tablett jeg ikke husker hva var for før narkosen. Deretter kom kirurgen og hentet meg, jeg fikk en morgenkåpe og sånne blå poser på bena før vi skulle ned en etasje.
Nede fikk jeg på meg sånn greie til håret mitt på hodet, og det samme tok kirurgen på. Vi gikk inn på et annet rom der hun skulle tegne på brystene mine og ta bilder av dem. Ansiktet skulle ikke vises da, og jeg måtte snu meg litt. Hun kommenterte også at brystene var tunge da hun kjente på dem, og hun tegnet både over og under dem. Jeg skjønte ikke så mye av det hun tegnet, men hun virket sikker på seg selv så jeg var ikke redd. Hun kommenterte også at det ene brystet mitt var noe tyngre enn det andre, så det var noe de skulle fikse på også!=D
Deretter fikk jeg på igjen morgenkåpen og vi gikk i et rom ved siden av der jeg fikk hilse på anestisykepleieren min og noen andre. Jeg skulel da ligge meg ned i en seng der og de målte blodtrykket mitt, snakket med meg, spurte meg noen enkle spørsmål og vasket meg estremt grundig med sykehusluktende greier. Det pågikk i evigheter rundt brystene mine og på ryggen. De stakk også sånn nål på oversiden av hånden min der narkosen skulle komme inn, det syns jeg var det mest ubehagelige. Jeg liker rett og slett ikke nåler..
Legene hadde også sånne hvite sugepropper på hodet mitt, lårene og skuldrene tror jeg det var, så jeg fikk ikke lov å flytte hodet mitt. De ga meg også surstoff spm de måtte gi meg en del av fordi jeg ikke fikk noe virkning av så de måtte gi meg en del. Det kom gjennom sånn greie over munnen, og straks etter det skulle de gi mer narkose. Når det skjedde kan jeg ikke svare på, de sa jeg kunne tenkte på noe bra så kanskje jeg drømte om det, men jeg fikk ikke tid til å tenke på noe bra før jeg var borte.
Dette er en video om hvordan operasjonen gjøres, den er ikke så behagelig
å se på. Den er mer for å vise hvordan dette foregår for de som er nysgjerrige.
Ta på fullskjerm om du er interessert i å se.
Da jeg våknet
Jeg våknet oppe på rommet mitt av at noen vekket meg. De sa at operasjonen var gått bra, og at de ikke trengte å bruke det ene snittet fordi puppene mine var så stramme at de rettet seg opp etter det første snittet. Prøvde da å se hva de hadde gjort, men jeg hadde masse bandasje på så jeg fikk ikke helt sett hva de hadde gjort. Da de spurte om jeg var forsnøyd, så sa jeg at jeg ikke visste helt fordi jeg ikke så noe enda pga bandasjen men at jeg gledet meg masse til å ta den av så jeg kunne se helt hvordan det så ut. Klokken var halv 11 da jeg våknet, og operasjonen begynte vel klokken 8 eller noe. Jeg fikk flere papirer, noen smertestillende, hjelp til å ta på sportstopp også måtte jeg gå på do. Deretter spurte jeg om mat, var fortsatt sultenkvalm og da fikk jeg ristet brød med ost, og jeg spiste en del ost selv om jeg ikke liker det. Var bare så sulten, men tok av osten etterhvert da.
Fikk lov å sitte opp i sengen, og holde på med mobilen litt. Ga beskjed til Fredrik at jeg var våken, men at jeg ikke fikk forlate rommet enda. Han skulle spørre da for sikkerhetskyld om han kunne komme inn, men det fikk han ikke. Jeg hadde fått låne et varmeteppe, og det var godt å ha en stund da jeg følte meg ganske så kald etter narkosen. Etter en stund så var jeg varm, og da ble det bare for varmt. Jeg prøvde å se mer på puppene mine, men jeg var ikke sikker på om jeg så forskjellen enda, og jeg måtte ta på de oppe der det ikke gjorde vondt og jeg snudde meg i alle mulige retninger for å se. Nå ser jeg tydelig forskjell, men etter narkosen var jeg noe omtåket og husket ikke helt hvordan dem så ut før. Nå vet jeg at det er stor forskjell og jeg elsker det, men har ikke fått sett dem ordentlig enda da!
I hvert fall, jeg gikk en del på do etter narkosen men måtte bli værende litt til fordi de syns jeg hadde stort blodtrykk. Jeg måtte ha sånn greie på fingeren som de stadig tok på fordi jeg glemte å ta den på igjen etter jeg hadde vært på do, tror de irriterte seg litt over det. Til slutt fikk jeg kle på med litt og fikk ta ut den greien fra hånden. Det var jeg glad for fordi den gjorde ganske vondt, og den var ekkel! Den hadde en sånn lang tube som hadde vært et stykke inn i blpdåren på hånden min, jeg så ikke da de dro den ut fordi jeg måtte presse med en bommulsdott på, men jeg så jo den var lang da hun holdt den foran meg etterpå. Jeg fikk gå gjennom papirene litt bedre, og fikk en time til å bytte tapen første gangen og informasjon om komplikasjoner som kunne oppstå, hva jeg skulle være forsiktig meg for at ikke såret skulle gå opp, sykemelding, ekstra bandasjer om det skulle blø litt mer (noe som er vanslig at det gjør), et nr å ringe om jeg lurte på noe osv.
Klokken halv 12 fikk jeg endelig gå ut til Fredrik som hadde ventet så lenge på meg. Han hadde fått med seg nintendo sp’en min og ds’en min så han hadde noe å gjøre, han innrømte også at han hadde sovet litt på sofaeen, vi hadde jo tross alt stått opp kvart på 5 og hadde vært sen i seng fordi jeg var nervøs og ikke ville sove. Han sa det hadde gått raskt, og jeg sa det som det var at de ikke klarte å holde på meg lengre fordi jeg hadde ikke ro til å ligge i sengen etter jeg hadde våknet. Han hjalp meg på med den ene jakken min, og fikk se litt hvordan puppene så ut utenfra genseren. Vi gikk deretter ned for å betale sportstoippen, og snill som Fredriken min er så la han ut for den for meg=D
Ute av sykehuset
Selv følte jeg ikke for noen drosje hjem, har alltid følt meg sterk og har ikke tid til å ligge i ro og særlig ikke om jeg er syk. Den første bussen som kom var litt overfylt, men siden det skulel komme en rett etterpå tok vi den heller fordi vi fant ut det var best for meg å sitte. Vi reiste hjem til meg først for å hente litt ting, stakkars Fredrik måtte vente en stund da fordi jeg skulle bare ordne noe først som tok litt for lang tid. Vi tok da med oss min PC, klær og mat som han måtte bære for meg. Jeg passet på at Leia hadde nok mat og vann for en stund, selv om vi skal opp igjen der imorgen for å se til henne litt og hente noen andre ting. Vi tok ikke sjansen på å sove i min seng oppe under taket etter operasjonen fordi jeg må krype der og det kanskje blir for mye vekt. Da var det bedre å være hos Fredrik.
De første dagene etter operasjonen skal jeg ligge på rygg, og jeg får fjerne bandasjen 3 dager etter operasjonen og dusje 4 dager etter den. Får heller ikke strekke armene opp eller bak da dette kan skade brystområdet mitt, infeksjon vil vi ikke ha. Under bandasjen har jeg en tape, den bytter jeg på sykehuset 11-12 dager etter operasjonen, jeg fikk tid til det 17. mars. Denne skal jeg ha på en god stund etterpå for at arrene skal bli pene.
Dette er ikke meg. Det er bare hvordan arrene kan komme til å bli. La oss
håpe de ikker er for markerte og at de blir pene=)
Nå merker jeg forskjellen mye bedre, og nå kan jeg fortelle helt ærlig at jeg merker stor forskjell og at puppene mine har vært mer i veien enn det jeg først trodde! Eller jeg tror jeg alltid har visst det, bare at jeg har fortrengt det fordi det er så mye negativt rundt store pupper at jeg bare ikek helt har klart å innrømme at det er så gale.. Har sett meg så mye i speilet nå, og for første gang på flere år føler jeg meg ikke gammel! Piuppene henger ikke langt nede og ser ut som gammel dame pupper, de henger der de skal og jeg føler meg ung! Jeg føler at jeg faktisk er 23år, snart 24år, ikke en gammel dame med hengepupper. Ryggen min er også mye MYE bedre allerede, og jeg har ikke klaget en eneste gang over at jeg har vondt i den. Har hatt sportstopp på dag og natt nå, enda er det ingen hodepine, og på badet er som er kjempe varmt, har jeg ikke fått noen hetetokt fordi det ikke er hengete og det lager ikke så stor varme at jeg nesten griner over det! De har flyttet inn en vidte der til meg fordi jeg er så redd for å besvime om det er for varmt, og den ene gangen tok jeg den ikke på og vettuka? Jeg trengte den ikke heller fordi jeg ikke ble for varm!
Nå kan jeg kjøpe bh’er som passer, sexy badetøy, kjoler uten stropper, trene ryggen, ha på sportstopp når jeg trener, bruke utrigning uten at alt faller ut, bøye meg ned, ikke blir forfulgt av puppefikserte utlendinger, ikke ha vondt i hodet, ikke få hetetokter, gå uten bh uten å føle meg som en gammel dame, ikke ha kort lunte fordi alltid noe gjør vondt.. Jeg føler meg som en helt ny person pga dette, og Fredrik sier det han også. Han merker stor forskjell, og begge oss tror at alt som var i veien med meg og gjorde meg så sur og irritert hele tiden, kan måles tilbake til plagene de puppene lagde for meg. Igår da jeg skulel sove og innså noe av dette, jeg gren av lykke. Fredrik spurte om jeg trengte trøst, og jeg sa at jeg gjorde ikke det fordi jeg gren fordi jeg var så glad.. Endelig er den forfedelige delen av livet mitt fordbi, og de smertene jeg har nå er ikke noe i forhold til det jeg pleide å ha før. Alt er bedre, og jeg gleder meg til å få se hvordan de ser ut. Jeg bryr meg ikke om arrene, jeg bryr meg om hvordan jeg føler meg og jeg føler meg som meg igjen! Jeg gleder meg til å kunne trene igjen, jeg føler at jeg har måtte mepe meg i så mage år pga smertene men at jeg endelig kan bli meg igjen, slik jeg var før disse altfor store puppene..
Videre oppfølging
Jeg ønsker å komme med videre oppfølginger på hvordan det går med meg, hva jeg syns når bandasjen er borte, bytte tapen på sykehuset og alt det. Jeg kommer med det i egne innlegg i tillegg til at jeg redigerer dette slik at det kommer på samme sted. Føler at det ikke ligger så mye ute og vil gjerne gi informasjon til andre som slite med det samme som meg og som kanskje ikke vet at om plagene og brystene er store nok, så vil du få en slik operasjon dekket.
Kiddys blogg 