Denne hodepinen blir ikke noe bedre.. I går skulle vi på forelesning med masse mennesker, og jeg hadde ikke litt hode til å gå der engang så jeg sendte en sms til læreren om at jeg ble hjemme. I dag så var jeg på skolen en stund, og klarte ikke å konsentrere meg pga hodepinen, og det meste av timen hadde jeg så sterk hodepine at jeg ikke klarte noe annet enn å holde foran pannen og øynene og bare ha de lukket. Klarte ikke å konsentrere meg, andre lagde lyder som gjorde det værre, og jeg orket ikke at noen snakket til meg heller. Det var bare så vondt at jeg ble nødt å gå hjem fordi det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å ikke grine lengre, og jeg liker ikke grine foran andre. Da blir jeg skikkelig flau, og dessuten så følte jeg meg så dum der fordi jeg hadde så vondt at jeg måtte sitte rart. Det ble for mye oppmerksomhet, og jeg ville bare være alene pga smertene..

Så da sitter jeg hjemme nå. Skal til å sjekke om jeg har råd til å kjøpe en smørpakke eller noe pålegg, fordi jeg har brød men ikke noe å ha på det brødet. Eneste vil være tomatsaus og ost, men det er ikke så sundt og jeg vil ha tomater på i så fall.. Så se hvor mye penger jeg har. Har jeg bare råd til tomater får det bli pizza-skive, har jeg råd til noe sunnere så tar jeg det.. Ibux trenger jeg ikke lengre, fordi jeg fant enda et brett her. Så har tatt en ibux nå, fordi smerten er uutholdelig. Og den blir bare værre. I dag våknet jeg til og med med hodepine, de andre dagene har den kommet en stund etter. Akkurat nå bare hater jeg kroppen min, det gjør bare så vondt at om ikke legen kan gjøre noe.. Om legen ikke vet hva det er, jeg vet ikke hva jeg gjør da. Alt håpet mitt nå beror bare på at dette får jeg fikset imorgen, imorgen så går dette over. Jeg trenger bare å lide meg frem til imorgen..

Hva gjør du når du har en uutholdende hodepine?

Har hatt hodepine i flere uker nå, uten at den slutter, og de siste dagene har den virkelig blitt irriterende.. Før så kom den et par ganger i løpet av dagen og var pulserende med smerte, pause, smerte. pause, og det var bare foran. Fra tinningene, over øynene og pannen. Nå er det hele hodet, fra bak i nakken, hele veien rundt og inni. Det gjør vondt å snu hodet, deg grør vondt å ikke snu hodet, det gjør vondt å ha øynene oppe, det gjør vondt å ha dem lukket.

Og nå er det så gale at jeg ikke tåler noen lyder, så katten min har ikke fått bråke fordi det gjør så vondt.. Så hun får hele tiden utetid hele tiden fordi hun lager lyder, og jeg har så vondt jeg ikke takler det. Hun har jo ikke gjort noe gale, det er bare det at mjauing, løping, maling, gåing, leking og alt katten gjør som lager lyder gjør så vondt at jeg tror jeg holder på å dø. Og nå gjør det vondt hele tiden, og det gjør så vondt at jeg bare begynte å grine fordi jeg orker det ikke, hele hodet mitt gjør vondt, og nå nakken min også forresten..

Jeg har time hos legen på onsdag, selv om jeg engetlig ikke har litt råd til den. Jeg spiste nettopp min siste ibux, og jeg har heller ikke råd til nye nå. Egentlig spiller det ikke noen rolle om jeg ikke har råd til, fordi de siste dagene så sluttet de egnetlig å hjelpe på hodepinen min, det gjør vondt hele tiden. Klarte å gjøre noe annet i dag som fikk meg okkupert nok til å glemme det, for rydde og vaske klarte jeg ikke når jeg måtte snu hodet, men klarte å omøblere så jeg gjorde det. Men så satt jeg meg ned når jeg var ferdig, og da kom hodepinen og den var så gale at jeg bare begynte å grine pga smerten.

Jeg har slitt med hodepine før, men aldri sånn som dette. Da får jeg vanligvis når det er sol, og det er pulserende som det var i begynnelsen, og det varte bare et par timer midt på dagen også tok det et par dager før det kom tilbake. Jeg sjekket det aldri hos lege fordi det er noe jeg alltid har hatt, men sånn som det er nå har det aldri vært før. Det gjør så vondt! Har brukket hånden tre ganger, gren bare litt første gangen. Griner ikke engang ved mensensmerter selv om jeg svimer av, men nå gjør hodet mitt så vondt at jeg ikke klarer å slutte å grine. Jeg vil bare det skal slutte å gjøre vondt! Jeg klarer ikke å trene, klarer ikke rydde, orker ikke lage mat, orker ikke jobbe med oppgaver på skolen, orker ikke lyder, jeg orker ikke noe når hodepinen er så gale som den er nå! Det gjør bare så vondt, blir det værre nå vurderer jeg å ringe legevakten, for det har verket i flere uker, og jeg har aldri hatt så vondt i hodet som nå,

Og det har ingen grunn til å gjøre vondt heller egentlig. Jeg drikker nok vann, jeg sover nok, spiser riktig mat, får i meg de vitaminene jeg skal ha.. Jeg prøver å fortelle meg at det er stress i kombinasjon med treningen som gjør det, men sannheten er jeg ikke er helt sikker på om det er det, fordi jeg føler meg ikke mer stresset enn vanlig, og det er lenge siden jeg har trent styrke nå pga hodepine. Den siste tiden har jeg bare sittet i ro, ikek trent og ikke anstrengt meg, bare for å få hodet mitt bedre men det blir ikke bedre. Det blir bare værre, og nå fungerer ikke smertestillende lengre heller, og jeg har nesten ikke tatt noen. Er redd for å bli imun, så hadde bare en pakke og der hadde jeg allerede tatt et par fordi jeg hadde mensensmerter og holdt på å svime av.. Håper bare legen kan gjøre noe, jeg klarer ikke å fungere når det er sånn som dette.. Jeg har ikke sjanse..

Har du noengang hatt hodepine utover flere uker?

Jeg føler meg rett og slett ikke bra for tiden. Det er noe, men jeg kan ikke dele det her. Og jeg er vettskremt, stresset, lei meg, redd, sliten og i det hele tatt.. Jeg har bare veldig lite energi til noe annet nå, og jeg klarte ikke å holde alt det tilbake nå. Igår bare sprakk jeg helt på kvelden, så nå er jeg vel sånn som jeg er en stund.. Jeg er bare forsliten til å kjempe imot akkurat nå, fordi jeg klarer det ikke. Så jeg bare lar det gå som det går, og gjør det jeg må gjøre.. Heldigvis så klarer jeg å dytte sånt unna på jobb, så gleder meg til å være dit igjen og bare kunne glemme alt og ha det bra..

Skolen er tøff, jeg har vært igjennom så mye at noen ganger så snakker vi om ting som gjør at jeg får flashbacks og må gjøre mye for å ikke begynne å grine der og gå ut av klasserommet. Det er vanskelig for meg, særlig fordi jeg vet nå at det var noen som kunne gjøre noe men de valgte å ikke gjøre noe. Det gjør vondt.. Og det gjør vondt å tenke på at om noen hadde gjort noe, så kunne jeg levd et normalt liv idag. Istedenfor så må jeg leve det livet jeg lever nå, og det er ikke alle som skjønner det jeg har og på en måte virker det ikke som de har lyst å hjelpe meg. «Det er ikke min jobb å lære deg» typ.. Nei, jeg vet det. Men jeg vil lære, og det er ikke noen andre som vil lære meg heller, og jeg kan ikke lære det alene. Så hva gjør jeg da egentlig? Jeg kan ikke lære det selv, og ingen andre vil lære meg fordi det ikke er deres jobb.. Det går ikke an å lære sånt selv faktisk, så det jeg har mest lyst til er å bare gi opp, fordi jeg ser så lite vits med det akkurat nå..

Når jeg er sånn som dette, så pleier jeg å gå ut å ta litt luft. Da tar jeg med musikk og en røykpakke fordi det er det eneste jeg har funnet ut som hjelper litt.. Jeg røyker ikke til vanlig, fordi jeg er ikke noe fan av det.. Men når ting er vanskelig så må jeg jo gjøre noe som hjelper, og snakke med andre går ikke. Jeg har egentlig bare to som jeg stoler nok på til å dele noe. Han ene er veldig opptatt og kan som oftest ikke snakke med meg og den andre virker ikke som å bry seg for mye og orker som oftest ikke å snakke om sånt. Så når jeg står der, har tatt litt luft og det ikke hjalp og jeg ser selv at jeg er så gale at jeg må snakke om det og jeg ikke har noen å snakke med, hva gjør jeg da egentlig? Det er ikke noe jeg kan gjøre da, for ikke noe annet hjelper. Så jeg logger fra facebook helt, også får jeg noe som jeg kaller en episode og det vil jeg ikke gå mer innpå fordi det gjør vondt. Men etter en slik en, så er jeg veldig sliten så jeg kan gå å legge meg og bare sovne vekk fra alt.. Og dagen etter så er jeg bare likegyldig til alt, bryr meg ikke og kjenner ikke noe annet enn at jeg er sliten.

Så jeg er sånn et par dager, har ikke lyst å snakke med noen, klarer ikke være å glad eller lei meg, bryr meg ikke om andre, orker ikke å spise, orker ikke å tenke, klarer ikke å føle noenting. Eneste jeg klarer å føle er irritabelhet og sinne, og det går som oftest ut over at katten gjør noe.. Heldigvis så er dette bare midlertidig. Jeg har en grunn til å være som jeg er akkurat nå, en grunn til at jeg er så redd at jeg sitter i et hjørne og bare skjelver av skrekk, og at det dreper meg så mye at jeg faktisk sier at jeg trenger å snakke. Og ingenting er vondere enn å høre da at de ikke vil akkurat da, at de ikke orker. Så jeg syns andre er heldige. De kan si de ikke orker, jeg må ha med meg selv å gjøre uansett. Jeg blir ikke kvitt meg, jeg blir ikke kvitt redselen.. Og bare ha følt at noen brydde seg hadde hjulpet masse men jeg følte ikke det. Jeg følte at jeg bare var i veien, bortvalgt og alene til å takle det som skjedde. Og det som skjedde, det er så sterkt at jeg i tillegg er livredd for å ha det sånn. Min største redsel, er de anfallene. De er veldig vanskelig å gå gjennom, og jeg holder dem på avstand så mye som jeg klarer, men igår klarte jeg ikke. Og jeg hadde bare to valg: Å snakke med noen og bare vite de brydde seg, eller et anfall. Jeg kan ikke tvinge noen til å høre på meg, om de ikke vil så vil de ikke. Så da måtte jeg gjenleve den største redselen jeg har, alene. Skulle ønske jeg heller var uti skogen full av edderkopper, jeg er livredd for både mørke og edderkopper, men det kan ikke sammenlignes med det. Alt annet enn det. Jeg kan til og med hoppe uti isvann, jeg er livredd for dypt og kaldt vann og, men heller det også. Bare ikke det som skjedde igår. Noen ganger så bare hater jeg å være meg, skulle ønske jeg kunne være hvem som helst annen, så lenge jeg ikke hadde trengt de anfallene jeg har. Alt er bedre, og jeg mener absolutt alt..

Har ingen grunn til å ha en dårlig dag egentlig, men har det likevel. Alt er liksom feil idag, alt plager meg og jeg vil ingenting! Er skolelei og vi har den kjedeligste boken som er vanskelig fordi jeg har visse mangler så det er ting jeg må pugge fordi jeg ikke skjønner det naturlig og jeg er i det hele tatt kjempe skolelei selv om jeg har reist litt! Jeg vil ikke gå mer på skole nå, jeg vil gjøre noe annet! Jobbe med barn er avslappende for meg, skole er så stressende og jeg blir GAL!!!

I tillett har jeg vondt i hodet og vondt i ryggen, så jeg orker ikke noe skolearbeid eller noe sånt, jeg vil bare slappe av med et eller annet. Og det blir ikke bedre av at jeg ikke spiser noe, men jeg har mistet alt som heter matlyst nå og jeg vil ikke ha mat i det hele tatt, jeg har prøvd å ete men det fører bare til at jeg er kvalm i flere timer etterpå! Nå er det lunsj, og jeg vet jeg må ete pga hodepinen og for å kjempe bort kvalmen men jeg vil ikke ha mat, jeg er ikke bra i magen jeg er kvalm og har ikke matlyst jeg vil ikke ha mat!

Også har vi det dumme hodet mitt, overumpler meg med tanker som jeg prøver å dytte vekk men idag går det bare ikke! Jeg tenker altfor mye, jeg er forvirret og har en stor kamp inni meg mellom godt og vondt der den ene delen av meg kommer med alt det negative og ting som kanskje ikke er sånn i virkeligheten men det blir sånn når man hører det nok, og den andre delen av meg prøver å fortelle at det er jo ikke sånn, og peker på de positive sidene ved saken, problemet er bare at jeg ikke er flink å godta de positive sidene av sånne ting fordi jeg er så vant med de negative at det bare endre opp med at jeg blir lei meg fordi jeg klarer å få meg selv til å tro det negative og jeg vil ikke det! Det er jo ikke sånn i det hele tatt, og ikke bare er det slitsomt for meg, det er slitsomt for de andre rundt meg også! At jeg er sånn, jeg vil jo ikke jeg blir jo kjempe sliten’!

Så akkurat nå vil jeg ikke være på skolen, jeg vil enten være i barnehagen der jeg klarer å legge til side privatlivet mitt og fokusere på jobben min der, eller bare være hjemme og bare kjempe meg gjennom denne dumme dagen. På skolen vil jeg i hvert fall ikke være.. Jeg blir bare stresset av det idag, skole er slitsomt og jeg fikk jo egentlig streng beskjed av legen at jeg for all del ikke måtte begynne på skolen før jeg var helt bra igjen fordi det faktisk er så stressende for meg som det er.. Men jeg klarte ikke å skaffe noen fast jobb, så da måtte jeg jo vet. Og det var bare 22uker. Men jeg merker at grensen min er nådd nå, har hodepine, er umotivert og lei, er sint og aggressiv og bare veldig veldig sliten.. Men jeg skal fullføre, jeg er fortsatt kjempe sta..

Men seriøst, jeg tror at de neste helgene så må jeg gjøre noe med venner, bare for å få motivasjonen min tilbake på noe annet og bare for litt varriasjon. Har ikke råd til å gå ut, og må prøve å kutte ned på et par av abbonementene mine fordi jeg har så dårlig råd som jeg har. Jeg ringer jo ikke så mye, så kan kutte ned mobil, og jeg trenger vel ikke den dekningen jeg har så kan kutte ned litt der. Heller øke det igjen senere om jeg trenger det men akkurat nå er ikke det nødvendig..

Alt i alt så er jeg bare rent utslitt nå, har hatt hodepine hver dag i et par uker nå, ryggen verker, tankene mine er ikke noe bra, matlysten min forsvant, ting skjedde som gjorde meg lei meg men som jeg ikke vil snakke om, hodet mitt gjør meg forvirret.. Tror rett og slett bare jeg trenger å ha noen på besøk og bare snakke om det som plager meg, får heller gråte litt om jeg må for dette går ikke. Jeg har det ikke så bra med meg selv akkurat nå, det blir bare rett og slett alt for mye og jeg får bare innrømme det, jeg er bare et menneske.. Så da får jeg se om jeg får noen til å komme over i helgen, og se om jeg får tømt meg lit, hehe.. Er i hvert fall litt bedre nå da jeg fikk ut litt aggresjon her..

Hva gjør du når du er fylt med aggresjon og bitterhet?

På lørdag fikk jeg besøk av en kompis, og søndagen reiste vi til Kiel og idag kom jeg hjem. Bilder har jeg dessverre ikke ettersom kameraet mitt er ødelagt, selv om jeg gentlig kunne tenkt meg å hatt det med og se på fra de gode minnene jeg fikk av turesn. Jeg merket det at vi begge to hadde våre ting å slite med på turen, så det ble vel ikke beste turen. Men om det var min kompis når han har hatt en dprlig dag, så gjør det ikke noe fordi det der overlever jeg. Det var ikke gale. Og jeg følte meg ikke presset til å åpne meg om hvorfor jeg hadde det vanskelig og det setter jeg pris på, for det er ikke alltid jeg vil sette ord på ting..

Selv om vi begge var ganske blakke, så gikk det bra. Jeg fikk være med noen jeg er glad i, og jeg fikk oppleve noe nytt så jeg er fornøyd uansett. Jeg fikk muligheten for å være snill med noen, og det er lenge siden jeg har. Jeg liker å overaske de jeg bryr meg om, og det går fint å bruke litt penger på det egentlig. Som å komme med pizza opp på rommet eller bade som vi gjorde, funker fett det.. Eneste jeg kanskje hadde blitt litt trist om jeg ikke fikk lov til å gjøre det, jeg gjør som jeg vil vanligvis og jeg liker å gjøre den typen ting. Det er sånn jeg viser best at jeg bryr meg, gjøre ting for andre og i det hele tatt.

Men må være ærlig å si det var godt å komme hjem igjen. Vi får heller ta oss en tur når vi begge har litt bedre råd, og neste gang vil jeg det skal være litt varmere ute og jeg vil ha vindu på rommet. Det var egnetlig litt deprimerende å ha rom uten vindu, man så jo ikke når det ble lyst ute! Også var det så kaldt at jeg hadde problemer å sove, og dynen var et mareritt. Så det endte opp med at jeg fikk masse tid til å tenke på ting jeg ikke skal tenke på når jeg skal sove og jeg snek meg ut etter litt luft. Eller dvs en røyk og syns synd på meg selv en liten stund og bare få det ut av systemet=P Føler meg sååå mye bedre etter det^^ Men vil ikke noen andre skal det og da, er nok jeg gjør det;)

Så nå er jeg hjemme, besøket er reist og jeg sitter igjen med værste smerten i ryggen ever! Har bare lyst å ligge meg på gulvet og smøre meg inn i fisk og håpe på at katten vil gå over ryggen min bare for å se om det hjelperXD Men nei, jeg skal ikke det;) Ellers er det ikke noe jeg vil dele akkurat nå, kanskje jeg har noe siden jeg kan dele men akkurat nå har jeg ikke det. Men jeg kan si jeg skapte et par gode minner fra turen, så selv om vi begge ikke hadde beste humøret så spiller ikke det for stor rolle egnetlig. Jeg koste meg i hvert fall, og jeg angrer ikke på turen=D

Hva har du gjort i helgen?

I det siste har jeg vært litt snørrete og litt ondt i hodet, men siden jeg ikke har følt energinivået noe mer nede enn vanlig så tror jeg ikke at jeg er syk. Jeg har også ondt i skuldrene, så tror det er derfor jeg har ondt i hodet. Rett og slett bare trent litt for mye i forhold til hva kroppen min er vant med, og at jeg er snufsig tror jeg bare er fordi jeg har pollenallergi nå, men jeg kan ikke ta noe mot det nå fordi da blir jeg imun utpå sommeren og det er da jeg virkelig trenger dem.

Så, ny dag, ny helg! Alltid deilig med fredag egentlig, og merker at jeg virkelig trenger å få sovet denne helgen. Hadde litt problemer med å sovne i natt, jeg hadde så mye å tenke på som ikke var så bra så det resulterte at jeg ringte min bestekompis og han fikk meg i kjempe humør igjen. Vi snakket faktisk helt til halv 1, og da måtte jeg si at nå må vi sove. Vi skal begge tidlig opp imorgern, vi trenger litt søvn. Og bare snakke med ham var ganske deilig, han kjenner jo meg og har kjent meg siden jeg var i tenårene og han husker de positive stundene mine jeg har en tendens til å glemme. Så når jeg er trist, så tar han opp det. Vi pleier å snakke om det samme mange ganger, og det gjør ikke noe. Vi blir begge glad av det, det er gode minner. Alt det han fikk meg til å gjøre på trening, de andre som gikk der må jo ha trodd jeg hadde en skrue løs eller noe..

Så det er godt å ha venner man kan ringe til om det er noe. Før hadde jeg to jeg kunne ringe til, men han andre dolket meg i ryggen og jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre, så da har jeg bare en nå. Men det er ok, han svarer når han ser jeg ringer, han kjenner meg godt nok til å vite at det er noe hver gang jeg ringer, selv om han ikke alltid vet hva. Noen ganger vil jeg snakke om det, andre ganger bare glemme det og noen ganger midt i mellom. Bare forklare hva det gjelder for å få det ut, og deretter snakke om noe annet. Han er egentlig den jeg snakker om de tingene jeg ikke snakker med noen om, og han hjelper meg. Enten om jeg er trist, redd, har gutteproblemer eller what ever, så er han der om jeg trenger det. Og det er ganske koselig da, men jeg bruker det bare om jeg m fordi han har jo en del å gjøre akkurat sånn som meg.

Så nå er jeg klar for en ny dag i barnehagen, og jeg lærer noe nytt der hver gang, det syns u hvert fall jeg er bra. Og etter jobb, så tenker jeg på episoder jeg syns jeg kunne handlet annerledes, og bare tenker gjennom det så jeg vet hva jeg kan gjøre neste gang. Merker godt at dette kan jeg gjøre hele resten av livet, jeg blir rett og slett ikke lei av det. Det er varrierende, gir utfordringer, jeg lærer noe og jeg får lov å være meg selv på en professjonell måte da selvfølgelig. Merker at hver gang jeg er der, så forsvinner litt av den sjenertheten min, og jeg merker godt at jeg kan om jeg vil. Og det er deilig å få utfordre seg selv noen ganger, og jeg trives med de som jobber der. Så alt i alt, så liker jeg barnehagen og det er jo kjempe viktig!=D

Hvordan er du denne dag? Klar for en ny en?=P

Nærmer seg igjen den eneste dagen i året  jeg skulle ønske bare ble slettet. Den dagen jeg vanligvis bare later som ikke eksisterer, dagen jeg hater å bli minnet på i det hele tatt eksisterer. I flere år nå har jeg valgt å ikke feire den. Det eneste unntaket da vi brukte min og min eks-venninne sin dag som var nøyaktig 1mnd tidligere som en unnskyldning til å ha fest, men da feiret jeg ikke min dag bare min eks-venninne sin. Min har jeg ikke villet feire på mange år..

Eller jeg skulle forsøke å feire det i fjord, for første gang siden barneskolen så gledet jeg meg faktisk til denne dagen littegranne, og den enestre forventningen at jeg i hvert fall hadde 1 som ville feire den for meg. At jeg på en måte var verdt å feire, men en uke før så ble det slutt. Men jeg fikk vite at han fortsatt ville holde løftet sitt, vi kunne fortsatt feire dagen min. Dagen kom, og det eneste jeg forventet var å ha en der fordi jeg kjente ingen i Oslo da, jeg var helt alene. Men han hadde glemt det, og reist hjem. Jeg var helt alene og glemt, facebook hadde jeg koblet fra for å få vært alene, men mobilen lot jeg være på. Etter jeg faktisk hadde hatt lyst å feire dagen min, så hadde jeg fremdeles et lite håp at den skulle ringe, men den gjorde aldri det. Men jeg fikk en melding derimot, noen husket, det var en av fotografene mine fra Bergen. Det gjorde meg litt glad at han hadde husket det, men ingen andre sendte noe..

Så den dagen husker jeg ellers ikke så mye av. Jeg drakk meg full, helt dritings, men jeg tror ikke jeg knuste noe, men det jeg husker at jeg gjorde var å brenne den boken jeg hadde kjøpt for meg og min eks med bilder av vårt forhold og sånn. Akkurat da følte jeg bare alt var løgner, man kan ikke gå fra en uke til å elske noen, til en uke å slå opp, og neste uke til å ikke huske personen eksisterer engang. Ikke bry seg i det hele tatt. Så uten venner og uten noen, hadde flyttet for å bo med noen som ikke engang husket hvordan jeg var og som ikke brydde seg noe, så jeg tror aldri han hadde noe mer for meg en sterk forelskelse.

Også vil jeg for første gang fortelle den triste historien om hvorfor jeg sluttet å feire bursdagen min. Og jeg vil trekke fram at det er EKSTREMT viktig at jeg IKKE VIL FEIRE DEN EVER IGJEN, det er ikke derfor jeg skriver det. Jeg skriver det for å få det ut av meg, og fordi jeg tror det er lettere for folk å forstå om jeg forklarer det, men snakke om det til noen vil jeg ikke. Jeg har ikke noe imot folk vet, jeg vil bare ikke snakke om det fordi det er sårt for meg og de typen temaer unngår jeg..

Vel, da jeg var liten så feiret jeg bursdager som normale barn gjør. Mine lykkeligste minner fra barndommen var da jeg bodde i Loddefjord, jeg følte meg populær og jeg hadde mange venner. Mange kom i bursdagen min, og jeg husker heg var glad. Men så flyttet vi til Askøy, og mine forsøk på å bli kjent med noen ble ganske mislykket. Jeg ble kjent med en jente, men hun flyttet da jeg begynte i 2.klasse og jeg ble aldri ordentlig sosialisert blandt de andre barna, og jeg ble raskt alene og dere vet hva man gjør med barn på en skole som går for seg selv og ser litt annerledes ut..

Så de første årene kom det en del på bursdagsfeiring, men selv om jeg var bursdagsbarnet var jeg sjeldent veldig inkludert. Og etter en stund så sluttet folk å komme til bursdagen min. Ene året så inviterte jeg folk fra begge klassene, og det kom tilsammen 2stk. En av dem var noen jeg hang med av og til, hun andre snakket jeg nesten aldri med.. Husker også at jeg alltid hatet at det var noen som hadde bursdag samme dato som meg, så vi måtte alltid passe på å ikke ha besøk hos hverandre samtidig. Og på skolen var det også sånn at han sto i fokus, jeg ble glemt. Men det var ikke bare på skolen jeg ble glemt, det gikk liksom bra, men det jeg brydde meg mest om var at de jeg bodde med husket det.. Jeg ga kanskje beskjed da jeg var yngre om at jeg hadde bursdag, men da jeg ble eldre ville jeg at de jeg bodde med skulle huske meg, bry seg, men de husket meg ikke. Jeg ventet hele dagen, og til slutt la jeg meg på kvelden uten at noen husket det.

Så forventningene mine var egentlig veldig lave. Jeg ville ikke ha noe dyrt i presang, bare noe som viste at jeg ble husket og noe jeg satte pris på og ble glad for. Husker ene året da jeg gren det meste av dagen. Jeg hadde bare et bursdagsønske, det var bare en ting jeg ville ha.. Det var nettopp blitt åpnet et badeland, inngangspenger for barn var 80kr men jeg kunne ikke gå alene. Jeg elsket å bade på den tiden, tror jeg gjør det enda, men jeg hadde bare det ene ønsket det året. Det var ikke noe annet jeg ville ha. Ikke penger, ikke leker, ikke dyre klær, bare at noen tok meg med dit men ingen ville. Jeg spurte til og med min onkel, men han kunne ikke gjøre det uten lov fra mine foreldre. Så jeg husker enda at jeg satt uti skogen på det spesielle stedet mitt, og gråt hele dagen.

På ungdomsskolen sluttet jeg egentlig å feire. Jeg hadde en bursdagsfeiring i 8.klasse men det føltes ikke som en feiring. Vi bare spiste pizza og jeg tror jeg fikk gaver eller noe, jeg husker ikke lenge. Jeg husker bare at jeg ikke klarte å egentlig føle meg feiret, det var egentlig bare trist for meg. Husker også en epsiode på skolen, der en i klassen hadde sagt gratulerer med dagen fordi det var kvinnedagen. Jeg sa at han heller kunne få si det til meg imorgen fordi jeg hadde bursdag da, men han sa ikke noe da. Ingen sa noe da. Men han som jeg hadde gått på barneskolen med hadde bursdag, alle husket ham, ingen meg..

Så bursdagen min er bare blitt en sår ting for meg. Det er en dag jeg bare vil glemme egnetlig eksisterer fordi det er så altfor mye trist knyttet til den dagen. Og i den ekstreme deprimerte perioden av mitt liv, husker jeg også at jeg tenkte at det værste med den dagen var at jeg i det hele tatt var blitt født, jeg hadde ikke noe godt her å gjøre, jeg gjorde ikke nytte for noen. Jeg ble ikke feiret fordi jeg ikke var noe å feire. Nå tenker jeg ikke sånn lengre, nå ser jeg bare på det som en dag full av ødelagte forventninger, skuffelser, tårer og en følelse av å bli glemt. Så jeg vil ikke lengre bli feiret. Jeg åpnet meg for mye forrige året da jeg prøvde å legge bort alt det der og det likevel gikk som det gikk. Glemt, alene og ingen som brydde seg..

Så nå vet dere hvorfor det er en sår dag for meg, og jeg vil ikke feire den eller bli minnet på den. Grunnen til at jeg tenkte på det nå, var fordi min kompis fortalte om bestevenninna hans som skulle supriseparty på bursdagen sin, og jeg ble bare så trist fordi jeg husker det ene året da jeg ble glemt, at kanskje jeg ikke ble glemt. Kanskje det var som på film, de later som de har glemt det for å overraske meg, men ingen overasket meg. Ingen sa noe, ingen ga meg noe, ingen husket det. Det var som en helt vanlig dag, og deretter lå jeg meg.. Men jeg ble vekket midt på natten, og jeg fikk noe da, men jeg merket at det var ikke en gave jeg vanligvis ville få. Jeg hadde fått parfyme, noe jeg vet nå at jeg ikke tåler, og en liten bamse tror jeg, husker ikke lengre. Presangen virket ikke helt beregnet til meg, og jeg følte ikke noe da jeg fikk den. Følte det bare som et lite plaster på såret for at jeg hadde blitt helt glemt av alle, at noen hadde husket noe i siste liten og gitt meg noe.. Jeg vet ikke om det var sånn, men det var sånn jeg følte det. Presangen var ikke engang gitt på bursdagen min, den var gitt midt på natten etter bursdagen min fordi jeg var blitt glemt.

Og det er den siste gangen jeg husker at jeg ville feire den, etter det så har jeg forsøkt men jeg har ikke klart å føle at det er noe spesielt og nå vil jeg bare være alene.. Men i år har jeg besøk den dagen, og jeg har gitt klar beskjed at jeg ikke vil minnes på at det er den dagen igjen. Jeg vil bare glemme den og alt det triste som jeg får hvert år fordi den dagen er noe dritt og ikke vits å henge seg opp i. Så om noen nevner det, så er det vel to ting som kan skje. Enten blir jeg veldig lei meg og kommer til å grine lenge uten å kunne stoppe, ellers blir jeg kanskje veldig sint. Eneste jeg vet er at jeg sikkert må ut og trekke luft i løpet av dagen alene, bare for å få ut litt frustrasjon over det jeg egentlig ikke vil minnes på. For jeg vet at det kommer, det gjør det hvert år..

Så om du tenker å si noe på bursdagen min, ikke gjør det. Du vil bare gjøre meg veldig veldig lei meg og trist, og jeg vil ikke bli glad. Jeg vil huske alt som har skjedd tidligere og det vil jeg ikke. Den dagen er en helt vanlig dag for meg, så om andre respekterer det ville jeg blitt veldig glad. Og nå vet dere, så om dere sier det likevel, så vet dere at dere gjør meg vondt. Og jeg vil koble fra facebook så jeg er ikke tilgjengelig der den dagen. Kommer til å ha på mobilen det jeg trenger for å møte min kompis, men bortsett fra det er den av. Så ikke ring meg, ikke send melding. Jeg kommer ikke til å ta den, jeg vil ikke snakke med noen. Bare besøket mitt går greit, ikke noe annet..

I natt hadde jeg ingen bra opplevelse. Jeg har hatt mareritt så lenge jeg kan huske, jeg våkner om natten og legger meg som oftest igjen fordi jeg er så vant med det. Har til og med sluttet å tenke over at jeg har det, men noenganger kommer det mareritt som bare er så ekle og ubehagelige at jeg føler for å få en klem, og noen ganger gråte litt. I natt hadde jeg en sånn drøm, men det var ikke om edderkopper denne gangen. Jeg hadde også en veldig ubehagelig drøm hin natten, men jeg kan fortelle den etterpå siden jeg ikke husker for mye av den.

Vel, i denne drømmen var det vinter og jeg vet ikke hvor vi var. Det var meg i baksetet, min mor foran i passasjersetet og min bror som kjørte. Jeg kan si såpass at jeg ikke helt stoler på min bror bak rattet, og etter vi krasjet i fjellveggen så merker jeg at jeg syns det er blitt litt ubehageligere å sitte på med folk. Jeg innbilder meg hele tiden at bilden mister taket og vi kommer til å kjøre utenfor. Og av alle de stedene jeg er mest redd for å kjøre utenfor, så er det i vannet der det er dypt og på vinteren der det er iskaldt.

Så i denne drømmen så måtte min bror rygge raskt fordi han skulle over noen greier, og min mor støttet ham i det. Vi hadde gjort det tidligere, og det gikk helt fint. Jeg merket andre gangen at jeg var litt nervøs, men det går fint tenkte jeg. Vi gjorde jo dette isted og det skjer ikke noe gale, vi klarer oss. Men da min bror rygget, så bommet han på noe av det han måtte over, så bilen snudde seg og gikk utenfor gerdetområde (Det var bare sementstolper der, selve gjerdet manglet) og der kjørte bilen ned i vannet. Og det skjedde ikke som på film, at bilen først sto litt på overflaten før den sank, den sank rett ned i grumsete skittent vann med et svakt isbelegg og snø på seg, og der sank vi. En liten stund tenkte jeg på å prøve å redde dataen min, men fant ut at det gikk ikke. Her sto det om livet og vi måtte handle raskt fordi vi sank og sank på et dypt sted, her handlet det bare å komme seg opp og jeg kjente jeg var livredd. Jeg ville ikke havne i vannet, og i hvert fall ikke iskaldt vann. og for all del ikke på dypt vann!
Da vi kjørte utenfor, så skjedde det som ved det andre bilkrasjet, det var i slow motion, så jeg opplevde å se at vi kommer til å krasje i stolpen, og vi kommer til å bli snudd slik at vi kommer til å havne i vannet. Vi kommer til å trekkes ned i dypet, jeg kommer til å måtte oppholde meg i iskaldt vann. Jeg har sett på mythbusters at man ikke kan åpne dørene pga tyngen av vannet utenfor, så man må knuse eller rulle ned et vindu for å klare å komme ut. Ellers så kan man vente til bilen er fylt opp med vann og åpne døren. Det var det ikke muligheter for her..

Jeg fikk ikke engang tid å skrike da jeg var i bilen og så at vi bare sank dypere og dypere ned fra overflaten, før jeg våknet. Jeg våknet på en sånn måte at jeg trodde jeg var i bilden, pg jeg måtte reise meg og finne noe å knuse vinduet med for å klare å komme meg ut før vi var for dypt, og det var sånn jeg slo hodet i taket over sengen. Og da jeg våknet, jeg var så redd, og jeg var så glad at Leia var der til å gi meg en klem, det var alt jeg er livredd for som skjedde, og jeg har bare ventet på å drømme noe sånt etter det bilkrasjet. Jeg har drømt lignende der jeg har hatt følelsen av slow motion, men ikke på noen annen måte enn at det var spennende. Nå var det virkelig skummelt, jeg sank i en bil i iskaldt vann, og jeg visste jeg måtte ut i det kalde vannet.. Jeg er så glad jeg bare drømte..

Den andre drømmen jeg hadde som var ubehagelig, da drømte jeg at jeg var tilbake til sånn jeg hadde det før, sa jeg bodde hos noen jeg ikke liker og det var tilbake til den samme skrikingen og kjeftingen, og meg som bare var så utrolig sliten og lei meg, og meg som bare ønsket å kunne reise langt vekk og aldri komme tilbake, og bare lage mitt eget liv der jeg kan ha det bra. Sånn som jeg har det nå. Så da jeg våknet opp, innså jeg at jeg hadde klart å glemme hvor forferdelig jeg hadde det før, og hvor bra jeg har det nå. Alle følelsene kom tilbake, og da jeg våknet så bare gråt jeg lenge over at det bare var en drøm.. Jeg skjønner ikke hvordan jeg i det hele tatt holdt ut ting på den tiden, jeg hadde det jo helt jævlig..

Men jeg har det bra nå. Bare litt sliten i dag, jeg våknet jo klokken 4 i natt og hadde litt problemer med å sove igjen. Men dog så er jeg så vant av mareritt nå at jeg kan gå å legge meg igjen, jeg sitter ikke våken i flere timer av skrekk for å sove, og gjerne også flere dager. Dette er bare småting og det går bra. Men merker at jeg noen ganger merker jeg savner å ha noen der, som jeg kan vekke og bare spørre om å få en klem av. Leia er ikke helt frivillig på å få klem på natten, og jeg er redd og jeg har det ikke bra, jeg trenger en klem da bare for å føle meg bedre så jeg kan sove igjen. I de tidene jeg ikke har hatt katt, så hadde jo marerittene tatt helt over. Jeg nektet å sove, fordi jeg var livredd for hva jeg kunne finne på å drømme, marerittene mine var blitt så ekte at om jeg skadet meg i drømmen så skadet jeg meg på ordentlig. Våknet opp med kuttsår, blåmerker og en gang en stikkende følelse i ryggen og inn i brystet etter jeg hadde blitt stukket med et sverd i en drøm. Var ondt å puste i flere dager etterpå. Så til slutt hadde jeg fått det for meg at om jeg døde i drømmen så døde jeg på ekte, og det var alltid noen i drømmen min som prøvde å drepe meg. Da var jeg våken i 5 døgn fordi jeg ikke turde å sove alene. Og jeg hadde ikke noen jeg kunne spørre om å holde meg ved selskap heller, bare Leia og vi var uvenner på den tiden..

Men men, det er ikke så gale nå. Jeg overlever, og jeg har lært meg å leve med det. Så lenge jeg ikke blir skadet på ordentlig, så går alle typer mareritt bra. Bare jeg har fine innimellom også, og det har jeg jo hatt^^ Av venner og andre personer, så jeg er glad.. Har betydelig mindre mareritt nå, og jeg har det bra. Eller så bra som jeg klarer å ha det, kan være det ikke er bra for andre, men dette er det beste jeg noengang har hatt det, så da bryr jeg meg ikke!=D 

De fleste har vel gått gjennom en vanskelig tid, og innimellom den tiden er det noe som heter fjortis og som jeg i hvert fall husker jeg hatet å bli kalt. Jeg liker fortsatt ikke ordet, tror det minner meg om fjertis eller noe og det høres ikke så hyggelig ut.. Men så tenkte jeg litt på, hva husker jeg egnetlig fra den alderen? Hvordan var jeg egnetlig?

På skolen var jeg noe sjenert, og kan ikke si at jeg likte alle klærne mine like godt. Kjæresten til min far mente at alt var på mote, og ga meg klær som ikke passet til meg og som jeg selv så helt for jævlig ut i. I tillegg hadde jeg en masse topper i str M mens jeg egnetlig trengte XS eller XXS. Så for å være ærlig så fikk det meg til å føle meg litt stor.. Jeg hadde heldigvis et par klesplagg jeg likte, og noen av de jeg absolutt ikke ville gå rundt i, «mistet» jeg. Dvs at jeg lå de inni en pose i kottet på min lillesøster sitt rom fordi jeg ville heller gå naken enn å gå i de klærne. Jeg syns ikke noe om dem i det hele tatt.

Jeg mener også det var i denne alderen jeg skiftet mellom to farger. På høst og vinteren hadde jeg lysebrunt-brunt hår, og om sommeren bleket jeg det. Da jeg gikk i 10. klasse og til en del i videregående, så hadde jeg bare blondt hår en stund, til jeg begynte å ville ha andre farger.
Jeg hadde også begynt med sminke, men ettersom ukelønnen min var 200kr i mnd, og jeg ikke tjente for mye på å gå med avisene om søndagen, så hadde jeg lite penger. Det resulterte i at jeg kjøpte en dårlig fundation som tørket ut huden, og jeg brukte ikke fuktighetskrem. Det tok flere mnd å få rettet opp huden min igjen etter det, og jeg hadde virkelig ikke noen fin hud på den tiden. Så det endte bare opp med at jeg ikke kunne gå uten sminke til slutt, slik jeg gjør nå.

På den alderen, var det også populært med plakater av kjendiser på veggene og sånt. Jeg fikk egnetlig beskjed om at det fikk jeg ikke lov å ha, men jeg ville ha det. Alle de andre vennene mine hadde det, og jeg syns det var teit at jeg ikke fikk lov å være sånn som dem, så jeg hengte opp et par likevel. Husker også jeg var utrolig sjalu på venninnen min fordi hun fikk lov å velge maling på veggene på rommet sitt selv, mens jeg måtte ta til takke med det de kjøpte inn av ferdige malte planker. Mener det var svakt lyseblå som treverket skinte gjennom, jeg syns det var direkte stygt, og gult under. Det var ikke fint sammen, jeg likte det ikke. I tillegg var rommet mitt lite, og jeg hadde lite hylleplass. Noe som resulterte at jeg ikke klarte å holde det ryddig fordi jeg ikke kunne rydde vekk tingene mine uten å rote opp igjen alt om jeg trengte noe i skuffene.

En annen ting jeg ikke likte så godt, var ukelønnen min. Jeg var så sjalu på de andre i klassen som fikk 200kr i uken for å gjøre ingenting, mens jeg fikk 200kr i mnd for noe jeg husker var 3timers arbeid hver dag. Og jeg fikk ikke lov å diskutere lønnen min, den skulle være sånn. Også skulle jeg få meg data da, og sånn jeg forsto samtalen, så var det at jeg skulle førtsatt gjøre det jeg gjorde av husarbeis, også skulle jeg fortsatt få 200kr i mnd og resten gå i dataen.
Så en dag spurte jeg om  å få pengene mine, og da fikk jeg vite at jeg ikke fikk noe fordi at de pengene skulle i dataen. Og dataen min kostet sånn 12.000kr, så dvs at jeg må jobbe 3timer i 5år for å kunne betale dataen. Det høres litt feil ut da! Jeg jobber ca 72timer i mnd +-, og jeg får en lønn på 200kr hver mnd. Det tilsvarer altså at jeg jobber for 2,50kr – 3,00kr i timen. Er det rettferdig da? Og jeg fikk ikke noe sminke, fuktighetskrem, deodorant, klær eller noe sånt dekket av mine foreldre. Alt sånn måtte jeg betale selv. Med penger jeg ikke engang fikk i hånden, og om jeg var sulten før eller etter trening og ikke hadde med meg nok mat, så hadde jeg ikke råd til å kjøpe noe mat selv.. Så jeg sluttet å gjøre husarbeid. Skal jeg jobbe for den luselønnen der, så går jeg heller hjem til mine kompiser og vasker og lager middag der, da får jeg i hvert fall litt mer penger enn det jeg gjorde hjemme..

Som jeg skrev tidligere så jeg jeg også med avisen. Jeg tjente inn litt tips, men lønnen der var heller ikke så bra.. Ca 300kr i mnd om jeg var heldig, da uten å regne med tipsen. Da sto jeg opp tidlig på søndagen også, gikk ute i uansett vær i ca 4timer, tjente 2,50kr pr BA jeg solgte, og 3,50kr hvert DB jeg solgte. Og ofte var det folk som bare ville ha en gang i mnd, og de som ble sure fordi jeg ikke var på døra kl 8 om morgenen. Prøvde å forklare at jeg får ikke aviser før kl 10.00, og jeg har en lang rute å gå. Jeg kan dessverre ikke være hos alle klokken 10, jeg må prioritere den veien som er lettest for meg å gå pga der jeg bor. Og noe jeg husket irriterte meg veldig, var når min far tok avis for å lese før jeg hadde klippet ut den greien jeg må sende inn som bevis for så mange jeg har solgt, sånn at når jeg ringte inn så skrev jeg inn at jeg hadde solgt en mer enn det jeg hadde, og måtte ta fra mine egne penger for å betale den avisen selv, for det ville ikke min far gjøre. Han ville bare lese dem. Og ikke fikk jeg lov å kaste de i deres bosspann, det var for mange aviser sa de. Så etter jeg har gått rundt med tunge aviser og sykkel, gjerne på vintertid, så måtte jeg gå ned stupbratte bakker i ca 15min for å kaste dem i et annet bosspann, og opp igjen tok det i hvert fall en halvtime å gå, ofte 40min fordi jeg var så sliten da.. Så ofte orket jeg ikke gå hele veien ned med dem, jeg var rett og slett for sliten..

Men noe jeg virkelig trivdes med i den alderen, var vannpolotreningen min. Jeg kan godt innrømme at jeg gikk lei av sporten lenge før det, og det visste også de på laget, men jeg trivdes så godt sammen med de som gikk der at jeg likevel kom på hver trening. Jeg følte jeg kunne være meg selv, selv om jeg var kjempe sjenert. Og det var gøy at det var en guttesport, har alltid trivdes best sammen med gutter, jenter er ofte litt for dramatiske for min del og jeg skjønner dem ikke, gutter derimot skjønner jeg mye bedre..XD Så jeg holdt nå på med det, og cup’ene var alltid morsomme. Hadde ikke så mye penger da, jeg fikk beskjed om å ha lommepenger selv og det hadde jeg jo ikke.. Så ble til at når de skulle på butikken eller gjøre noe som kostet penger jeg ikke hadde, så kom jeg med en dårlig unnskyldning som at jeg har nettopp spist, jeg føler meg litt dårlig, jeg tenkte å slappe av, hadde egnetlig en avtale med et av de andre lagene eller jeg rett og slett gikk når jeg hørte at de skulle gjøre noe snart og bare gjemte meg vekk så de ikke kunne spørre meg.. Det var ikke lett å være fjortis og ikke ha penger..XD

Men likevel så gikk det bra, jeg skaffet meg en god kompis på laget som jeg fremdeles er venner med. Og han visste alle de tingene, og ettersom han hadde jobb i en butikk (noe jeg ikke klarte å skaffe selv om jeg søkte, søkte, søkte og atter søkte), så stakk han til meg et og annet innimellom sånn at jeg ikke ble stående helt utenfor, men at det faktisk virket som jeg hadde litt penger selv. Men det skjedde på litt kompromisser. Den ene gangen hadde han tatt med to skjeer hjemmefra, sånn at vi kunne kjøpe is. En sånn stor en, hehe=) Og den spiste vi litt av før trening, men da de andre kom så måtte jeg spise alene. Det var en av tingene våre. Jeg var veldig flink å spise is da, til tross for størrelsen min. Så da de andre kom, så det ut som at jeg hadde spist nesten en hel is alene, og jeg fortsatte å ete helt til vi skulle trene.. Og de andre syns jo jeg var litt rar, men herregud. Jeg er jo litt rar, og min kompis storkoste seg, og jeg hadde ikke noe i mot det. Ellers hadde jeg sagt nei da. Han fikk meg til å gjøre mange dumme og rare ting, og jeg tror det fikk meg litt ut av skallet mitt. At jeg turde å gjøre ting, folk begynte å legge litt merke til meg og ble nygjerrig på meg følte jeg, så det er mye takket være ham at jeg har klart å bli så lite sjenert som jeg er nå, og tørre å gjøre ting som er meg.

Også skole da.. Jeg var ikke særlig populær på skolen, men etter jeg begynte på vannpoloen ble jeg lettere kjent med folk, og jeg begynte å slutte å se på meg selv som en uverdig person som ikke fortjente å ha venner. Og jeg fikk til slutt min egen gruppe jeg var med på skolen, som faktisk syns jeg var kul. Min kompis hadde en annen gjeng som jeg ikke trivdes så godt i, så i snakket ikke så mye på skolen da men det gikk greit. Vi hilste og han tullet med meg uansett på den måten som vi pleide å tulle, men vi hang bare ikke sånn egentlig sammen. Og etter ungdomskolen, så valgte vi oss to skoler som var i konflinkt med hverandre, som Romeo og Julie.. Og herregud, i den alderen bryr folk seg for mye da! Så vi skaffet oss helt forskjellige venner som ikke hadde så mye til felles med hverandre, og jeg sluttet vannpoloen. Men det var ikke det jeg skulle skrive om nå, det var fjortisalderen min.

Joda, jeg hadde et voldsomt temprament, og jeg mener fortsatt at det tempramentet ikke skyldtes at jeg var fjortis, men at jeg ble urettferdig behandlet og ingen brydde seg med å høre min mening. Jeg hadde ting å komme meg jeg også, jeg var uenig og jeg liker ikke å høre at jeg er sint fordi jeg er i den alderen, jeg var sint fordi ingen hørte på meg. Jeg sa da at ukelønnen min var urettferdig, og det mener jeg fortsatt. Og jeg blir fortsatt sint når jeg ikke får lov å komme med min mening, og det tror jeg aldri kommer til å forandre seg. Jeg har rett til å ha en egen mening, og jeg liker ikke at folk skal bestemme over meg uten at jeg får lov å si noe mot det! Jeg vil drøfte for hvorfor ikke, jeg kan ikke følge noen grenser jeg ikke skjønner hvorfor er der, og det er det heller ikke alle som kan heller. Jeg vet nå at det er ikke lov å være autoritære foreldre, barn har rett til medbestemmelse. Jeg vet også at min far hadde plikt å betale ting for meg som jeg ikke fikk, som klær og mat. Jeg skal ikke jobbe for det, jeg skal jobbe for det jeg får i hånden, ikke nødvendige ting. Det skal foreldre dekke. Det står det i den norske lov. Og hvilken lov det var, kan jeg ikke lengre referere til. Men jeg kunne det da jeg var sånn 17år gammel, da kunne jeg referere til mange lover, hadde jo et år med rettslære på skolen da.

Men nå kommer jeg totalt ut av den fjortis greien. Poenget mitt er vel egnetlig at jeg aldri følte meg ordentlig som en fjortis, jeg hadde altfor mange dårlige erfaringer og altfor mye ansvar på den tiden, og altfor mange autoritære linjer jeg ikke skjønte noe av og på skolen ble jeg ikke behandlet bra av de andre. Så jeg forstår den delen ingen forstår meg, men det jeg husker var fordi at ingen ville la meg forklare min side av saken. Folk var bare opptatt av å ha rett, enn å høre hvordan jeg hadde det.

Og jeg vet nå at de ikke kunne vite hvordan jeg har det, fordi når barn ikke blir riktig oppfostret og går gjennom for mange vanskelig og tunge ting, så skjer det noe som heter feilutvikling. Og noen av de tingene som skjer da, det kan ikke forandres på. Så pga alt som skjedde i hele min barndom, så utviklet jeg noe som ikke går an å forandre på, som gjør at jeg ikke kan se verden på samme måte som alle andre. Når 99% ser bare en grunn til det jeg har gjort og den grunnen er slem, så er det feil fordi at jeg tenkte ikke sånn, og med en gang noen har latt meg forklare hvordan jeg har sett ting så har jeg opplevd folk som har begynt å grine fordi de ikke kunne se den grunnen i det hele tatt, og de angrer sånn på hva de sa til meg pga det. Så det er vanskelig, men jeg har lært meg å leve med det. Det er en diagnose, og jeg har fått stilt den av en lege. Og det er deilig å vite at det er noe, det har et navn, og det er ikke min feil. Visse handlinger kan ikke jeg noenting for, fordi jeg mente den handlingen helt annerledes enn det andre gjorde. Og bare jeg får lov å forklare, så endrer situasjonen seg helt..

En del av det jeg også kan av annen menneskelig oppførsel, er ting jeg har pugget. Jeg har spurt folk hvordan de tenker da og da, og bare pugget alt jeg klarer for å klare å kunne forstå noen ting av det andre tenker og gjør. Men jeg kan ikke lese folk. Om du ikke sier rett ut hva du mener, så forstår jeg ikke det. Du må være tydelig. Nei, det liker jeg ikke. Jeg ville blitt sint om du gjorde det. Ikke, haha, du kan vel ikke gjøre det vel? Da hører jeg du er merkelig, det der er ikke normalt haha. Og det var det som skjedde med min forrige kompis. Jeg har sagt 1000ganger at han må være tydelig, og det var han ikke. Så jeg trådde over streken og jeg visste det ikke. Han sa det gikk bra. Da trodde jeg det gikk bra, fordi han sa det gikk bra. Men det gikk absolutt ikke bra, han var sint på det, og han la noe utpå bloggen som jeg fant krenkedes, og jeg ga beskjed at det der liker jeg ikke, det fikk meg til å bli lei meg. Og i steden for å løse problemet, kjefter han tilbake at jeg ikke respekterte hans meninger, og jeg svarte at jeg ikke skjønte det fordi han ikke var tydelig, og dessuten sa han etterpå at det gikk greit for denne gang. Du kan ikke bare si det er greit, også være sint over det, og legge ut ting jeg finner personlige. Og når jeg blir sint for det, så skal du ta opp igjen noe du sa gikk fint. Det går ikke det! Også slettet han meg. Ikke prøve å løse det, bare vekk med deg. Og jeg føler det er pga sykdommen min, jeg kan ikke noe for det, jeg har ikke gitt meg selv en traumatisk barndom, hadde det vært opp til meg så ville jeg ikke hatt en sånn barndom i det hele tatt! Det er ikke akkurat sånn at jeg vil være unormal. Jippi, jeg har en sykdom som gjør at jeg ikke kan lese andre, og nå vil ingen være venner med meg.

Så ting har vært vanskelig for meg, og greien er det at det har skjedd så mange dumme ting i uansett hvilken alder jeg har vært i, at jeg ikke lengre kan huske de gode minnene. Det sies at gode minner er sterkest, men det tror jeg ikke på. Fordi de få gode minnene jeg har fra jeg var liten, de var fra da jeg ikke var hjemme og ikke var med mine foreldre. Jeg sier ikke at det var sånn, jeg sier at det er det jeg klarer å huske, så for meg så skjedde ikke noe bra fordi jeg ikke klarer å huske de bra tingene. Jeg kan ikke snakke om noenting fra min barndom, fordi jeg ikke kan huske noe bra som skjedde. Alt jeg husker er kjeft, grining, redsel, rømning, raseriutbrudd fra min side, skuffelser, mistro, angst, blåmerker, hat.. Det er synd å si det, men det er nesten bare sånt jeg husker. Men jeg har et par fine minner da, av mine oldeforeldre. Jeg var veldig glad i dem, katten min som jeg regnet som min nærmeste familie fordi jeg kunne stole på henne og de jeg reiste på overnattingsbesøk hos hver tredje uke.

Alle andre minner resulterer i et av de tidligere nevnte. Så selv om mine foreldre eller mine søsken husker andre ting enn meg, så betyr det ikke at noen av oss har feil, det betyr bare at vi opplevde ting på forskjellig måte. Og jeg ble traumatisert av det, og jeg fikk en kronisk sykdom på sinnet som jeg aldri kan bli kvitt igjen. Og det er sannheten av det, for noen så er ikke verden noe pent sted, for noen så har ting vært et mareritt, selv om de har valgt å holde kjeft om det. Og det betyr ikke at det er riktig eller feil, det betyr bare at hvordan jeg opplevde ting er riktig ovenfor meg, selv om andre ikke opplevde det sånn. Og kanskje det også er derfor jeg ikke klarer å glemme det, fordi folk ikke husker det som meg og jeg føler meg anklaget for å lyge eller finne på ting, men det er ikke tilfelle. Dette er sånn JEG opplevde ting. Dette var sånn JEG så det i mine øyne, det var det JEG ble traumatisert av. Og de som ikke kan godta det, de har jeg veldig lite interesse av å ha kontakt med. Jeg har fått bekreftelse av legen at hvordan jeg har sett på ting er riktig for meg, fordi det er MIN opplevelse, og det som skjedde var vanskelig for MEG. Enkelt og greit, ikke noe å diskutere. Andre opplevde det kanskje ikke sånn, men JEG opplevde ting slik jeg gjorde, sånn er det bare.

Har du hatt situasjoner der du føler folk misoppfatter så totalt at andre rett og slett tror du er ond?

Utrolig hvor raskt man kan jobbe gjennom ting om man bare har de rette personene rundt seg.. Og særlig om man her personer som vil løse problemene i steden for å bare slette deg på face helt anonymt, og bare velge å ikke være venner med deg.. Når det skjer nok ganger, så blir man jo litt sånn at man tror alle er sånn og bare holde seg en god del tilbake. Men i stedenfor så ble problemet løst, jeg fortalte mitt og den andre personen sitt og vi kom til enighet. Så etter jeg nå vet hva som skjedde, så føler jeg meg ikke så håpløs lengre. Noe av feilen lå hos meg også, jeg klarte bare ikke å se det akkurat da fordi jeg var så lei meg og langt nede. Men etter jeg fikk en unskyldning og et bevis på at denne personen slettes ikke ville slette meg, men det var noe annet, så ble alt mye lettere fordi jeg var allerede sikker på at vi aldri kom til å snakke mer pga tidligere erfaringer..

Men det skjedde ikke, og da kom det tilbake litt av det jeg følte jeg hadde mistet.. At jeg kanskje ikke er så gale, bare vanskelig, men folk som bryr seg vil jo fikse problemet. Ikke bare slette meg som venn for alltid. Og de som først har gjort det, ikke faen om det er ok at du kommer bort til meg og spør hvordan jeg har det i ettertid om du ser meg. Da kan det skje to ting. Enten ignorerer jeg deg, ellers så ber jeg deg dra til helvete. Har du først gitt opp på meg, så vil ikke jeg ha noe med deg å gjøre. Jeg kommer ikke til å kjempe alene for et vennskap, sletter du meg fra face, slutter å svare på meldinger og slikt så gir jeg også opp. De eneste unntakene er to venner jeg har fra bergensområdet som jeg har kjent lenge, og mine søsken. Og de svarer jo innimellom, vi har jo allerede snakket om sånne ting så vet jo hvorfor de kanskje ikke svarer. Og er det rett før jeg skal dit så holder vi jo kontakten.

Men så prøvde jeg da å rette tilbake, og det var så lettere når jeg hadde fått tenkt litt over det, hadde fått et unnskyld ovenfor det som skjedde og snakket hva det var som skjedde, så ble alt mye bedre. Og jeg fortalte faktisk den andre store greien min også, og hodet mitt er så mye bedre nå. Jeg er roligere, mer positiv, kvikkere, fått matlysten igjen og i det hele tatt.. Jeg visste jo jeg måtte ha noe av dette ut, ettersom jeg fikk mer store ting inni hodet mitt.. Så jeg snakket om det jeg måtte ut med, og nå er jeg bare ganske så mye mer avslappet. Jeg har fortsatt ting jeg må ta tak i, men det er lettere nå. Men hadde det skjedd nå at denne personen bare hadde slettet meg sånn som jeg trodde skulle skje, da hadde jeg vært ganske så knust nå. 3 dødsfall på et halvår, og to venner som sluttet å snakke med meg. 2 gode venner som hadde sluttet å snakke med meg, og et dødsfall jeg faktisk var utrolig lei meg over og gren i flere dager over. Men jeg mistet bare en jeg kalte min bestevenn, men fuck det.. Jeg vil ikke si han var det nå lengre, når han bare slettet meg anonymt fra facebook rett etter jeg var hjemme i begravelse første gangen, da var han ikke noen god venn i det hele tatt.

Vanligvis så klandrer jeg ikke folk som sletter meg, fordi det vanligvis er ting som har skjedd over lengre tid fordi jeg har vært syk og veldig vanskelig, men når man gjør det etter en liten krangel man ikke engang prøver å løse, rett etter en begravelse, da kan den personen bare gå å henge seg fordi det er ikke noe man kan komme tilbake fra. Til og med min bestekompis hadde en periode han ikke klarte å snakke med meg, og jeg skjønner det godt fordi jeg var veldig vanskelig og han hadde det utrolig vanskelig selv.. Men jeg tror han ga beskjed, og han kom tilbake fordi han angret og jeg tror ikke han vil gjøre det samme igjen. Det som skjedde var dårlig timing, han kunne ikke hjulpet meg da uten å gå under selv, og det er lov. Han er en kjempe god venn nå, og er jo der om det er noe. Og han tar seg tid om jeg virkelig trenger det, selv om han har masse å gjøre. Men andre som bare gjør det uten grunn og forventer vi skal kunne snakke sammen og jeg treffer på dem, nei.. Det skjer ikke, jeg er ikke så tilgivende, om du ikke er lei deg for å ha såret meg så fuck deg, da syns ikke jeg synd på deg heller. Det er bare sånn jeg er..