Kan tenke meg de fleste har det sånn at de noenganger rett og slett ikke har skriveinspirasjon. Det er ikke det at jeg ikke kan skrive langt når jeg først skriver noe, men tenker at det kanskje er litt ideelt å vite litt på forhånd hva man har lyst å skrive noe om og ikke skrive for å bare skrive. Nesten slik jeg gjør nå.. Da kan jeg nesten gå ut i detalje om alle ting Leia gjør, men skal vel ikke gjøre det nå tenkte jeg. Men jeg må ærlig talt innrømme at i dag går hun meg på nervene. Hun mjauer hele tiden, men ikke sånn hei mjau, sånn masete mjau med høye lyder og bare klager på noe men jeg vet ikke hva det er. Og det går meg på nervene at jeg ikke kan få henne til å slutte fordi jeg reagerer på høye lyder, jeg blir gal og sint og begynner å skrike. Jeg vil ikke bli sint, men jeg blir det. Jeg klarer det rett og slett ikke. Samme med plystring også. Blir gal.

Husker da jeg var liten, så hadde vi ofte gjennomtrekk i huset. Derfor var det viktig å lukke igjen døren til mine brødres soverom, ellers så stod den og banket. Opp og igjen, smack. Og jeg ble gal av de lydene. Men jeg var eneste i huset som reagerte på det. Mine søsken brydde seg ikke. Så stadig vekk endte det med at jeg klikket, jeg skrek, og jeg følte behovet for å bare slå inn skallen på noen fordi jeg ble så sint. Jeg klarte bare ikke høye lyder, og det gjør jeg fortsatt ikke.

Også hadde vi en annen ting. Tørketrommelen ladge pipelyder når den var ferdig. Pip pip pip piiiip. Pip pip pip piiiip. Pip pip pip piiiip. Også litt pause og på igjen. Særlig irriterende var det når jeg skulle sove. Ble vekket av det, og når man i tillegg er trøtt og vil sove og våkner så vidt, sovner, våkner igjen, sovner og ingen slår av. Særlig ikke den personen som i utgangspunktet slo på tørketrommelen. Så det endte med sinne, raseriutbrudd, banning.. Jeg kunne ikke noe for det, det bare sa klikk i hodet mitt.

Var også mye kjefting når mine søsken gjorde lyder som jeg ble gal av og ikke ville gi seg. Alltid min feil fordi jeg var eldst men jeg kunne jo ikke noe for det, jeg ble bare så sint i hele kroppen og klarte ikke å reagere på andre måter fordi jeg fikk ondt i hodet, merket jeg ble gal, følte trangen til å slå inn skallen på noen bare for å få slutt på det rett og slett fordi jeg ikke orker det!

Jeg vet nå at slike ting er symptomer på andre ting en kan ha og det føles bra å vite at det er ikke min feil. Det er en grunn til at jeg reagerer sånn, og man kan ikke kjefte på meg for det fordi det er ikke min feil. Likevel kontrollerer jeg det på steder der det er folk i nærheten.. Kan ikke få raseriutbrudd på steder med mange folk. Folk som skal i minibanken og såm står der og klikker med kortholderen, folk som plystrer, lastebiler som rygger, barn som skriker, folk som blåser tyggisbobler som sprekker, blokkfløyter, kniv og gaffel, xylofon, klagemjauing (som Leia gjør), de gamle telefonringelydene, fløyter.. Generelt sett alt som heter krasse lyder..

Det jeg sliter mest med nå egentlig, de eneste gangene jeg mister beherskelsen og blir kjempe sint og skriker, er når Leia mjauer sånn klagende. Ikke sånn hilsende hallo, men når de f.eks skal få mat som de liker godt så lager de høye mjauende lyder. Leia er veldig sta av seg, så noenganger begynner hun å mjaue for noe jeg ikke vil. Kommer ikke til å gi etter for å gi henne våtfor eller slippe henne ut når det er altfor kaldt eller altfor kaldt på kvelden, eller det er noe annet hun vil og jeg ikke skjønner hva det er fordi hun har mat, vann og doet er pent. Da skriker jeg til henne og sier «Gå å legg deg», og da går hun innpå badet og lar meg være i fred.

Noenganger fortsetter hun å mase sånn, og når hun gjær det så sier det klikk. Jeg slår henne aldri fordi jeg vet jeg vil angre når jeg ikke er klikk lengre fordi jeg er glad i henne, men jeg skriker til henne og sier: Jeg vil ikke at du mjauer sånn, jeg blir gal! Jeg vet ikke hva du vil du har mat du har vann og doet ditt er nettopp skiftet! Jeg vil ikke gi deg nam hver dag, og jeg slipper deg ikke ut på andre dager enn søndager enn den episoden din og om det er for kaldt på søndag som kommer så vil jeg ikke slippe deg ut da heller fordi jeg vil ikke at du skal få frostskader på potene dine, og du skjønner ikke selv at du blir kald fordi smerteterskelen din er uvanlig høy!»
Jeg vet hun ikke skjønner hva jeg sier, men jeg sier det for å ha faste ting å si slik at jeg ikke skal gjøre noe dumt. Få ut det jeg mener. Og etterpå er jeg så sint at jeg begynner å grine. Fordi jeg vil ikke bli så sint og det er vanskelig å bli så sint. Jeg liker det ikke! Og det tar mye energi å ikke ødelegge noe, knuse noe, smelle med dører, slå til noen.. Men jeg er alltid forsiktig. Jeg holder tilbake det jeg kan og slenger bare ut det som er relevant.

Men som oftest blir jeg ikke så sint. Er nesten egentlig bare pga sånne lyder og det kan jeg ikke noe for, det er bare noe som skjer inni hodet mitt og jeg blir kjempe sint. Som oftest er Leia grei og jeg vil ikke bytte henne mot noe som helst i hele verden, og vi har en felles forståelse av at når jeg blir sint så må hun bare ha litt «time out» innpå badet også kan hun komme inn igjen. Da bruker vi litt tid for å vise hverandre at vi er lei oss for det som skjedde men vi er fortsatt glad i hverandre. Og Leia er ikke sint på meg i lengden, og jeg er selvfølgelig ikke sint på henne. Dette er bare sånne øyeblikksting som går over når hun slutter med høye klagemjau. Men sånne andre mjauetoner hun gjør går helt greit. De er ikke høye og kvasse , så de tåler jeg.. Det er bare de klagemjauene jeg ikke klarer. Heldigvis skjer det ikke så ofte at jeg er sint.

Har du noe som du reagerer på kraftigere enn andre? 

Livet er som vanlig det det er. Det går alltid fremover, ting forandrer seg alltid, selv om man ikke alltid vil at det skal skje.. Noen er redd for slike forandringer, slik som jeg var før.. I mange år ønsket jeg å skru tiden tilbake til den tiden jeg ikke visste og levde i min egen lille boble, var stort sett frisk og følte jeg hadde folk rundt meg jeg kunne stole på.. Jeg hadde enda ikke hatt noen helt ordentlig kjæreste, men jeg hadde heller ikke noe særlig behov for det. Jeg hadde for det meste avstandsforhold fordi jeg ikke var den mest populære på skolen, men det gikk greit fordi jeg hadde et par viktige personer i livet mitt..

Men ting ble ikke værende sånn. Jeg begynte i 10. klasse og alt ble mer alvorlig og mine eldre venner begynte på andre skoler og fikk mindre tid. Og jeg mistet kontakten med mange av dem fordi jeg for det første ikke er flink til å holde kontakten, og for det andre var det vel egentlig aldri venner.. Jeg satt med dem, snakket sjeldent med noen av dem. Var bare en av dem jeg prøvde å være med etter skoletid. Men det var vel bare en eneste gang..

Etter det gikk det bare nedover med meg. Jeg fant en forferdelig type, jeg rømte hjemmefra, ble syk og fullførte så vidt skole, innlagt på sykehus, ble ditchet av mange fordi sykdommen min gjorde det vanskelig å omgås med, og jeg ble etterhvert en slik person som gjør absolutt alt bare for å ha venner, samme hvem, fordi jeg var redd for å være alene og alle marerittene mine gjorde det vanskelig å sove alene. Så jeg gjorde alt bare for å kunne overnatte hos hvem som helst så jeg hadde noen der når jeg våknet fra marerittene mine.

Plutselig en dag, mens jeg var lengre nede enn på lenge og hadde bestemt meg for å gi opp, ga jeg livet en siste sjanse etter et mislykket forsøk på å ende alt. Jeg deltok på et modellarrangement som vertinne og her traff jeg noen som fikk meg på bena igjen. Etter 5år på bakken var jeg veldig sliten, og to ganger hadde jeg vært innlagt på sykehus fordi jeg var så dårlig. Men jeg ble faktisk frisk! Vet ikke hvorfor, men for første gang på år begynte jeg å stole på noen igjen. Men jeg ga aldri helt etter, fordi jeg klarte ikke helt det. Hadde allerede mistet det, og trodde ikke helt det kom til å vare selv om han fridde til meg og jeg hele tiden spurte underveis om han fortsatt var sikker. Så ble jeg ditchet til slutt.

Og da ville jeg ikke mer. Han gjorde mange dumme ting mot meg, og kastet meg ut av leiligheten fordi han ville bo med en kompis der. Jeg hadde ingen venner å gå til, ingen familie. Og jeg hadde for stor angst til å klare å finne en leilighet for meg selv. Så jeg bestemte meg for å ende ting før jeg ble helt syk igjen fordi jeg ville ikke gjennom alt jeg hadde vært gjennom en gang til. Jeg sa det til ham, fordi jeg var vant med å fortelle alt for ham. Han var jo grunnen til at jeg var frisk, og når jeg ikke hadde ham så ble jeg bare syk. Jeg merket det med hele kroppen.

Og her kommer greien, istedenfor å hjelpe meg å finne leilighet og sånn for å gjøre ting lettere for meg fordi vi har snakket mye om det temaet og han vet at jeg er i stand til å gjøre det. Han sa: Ok, bare du ikke gjør det i leiligheten og ikke fortsetter å være her så jeg kan bo med min kompis så vær så god. Så for meg og for ham, fordi jeg ville at han skulle få det som han ville  og kunne bo med min kompis, var det ikke noe som stoppet meg lengre.. Jeg hadde jo ikke klart å opparbeide meg venner igjen enda. Hun jeg ville bli venner med, som min eks skulle bli kjent med sånn at jeg kunne få en venn, hun stakk av med min forlovede.. Så jeg hadde ingen.

Men noe skjedde. Jeg hadde hatt noe kontakt med to av kompisene hans som sa de fortsatt ville være venner med meg. Jeg hadde sagt hade på facebook fordi han ikke skulle være tilgjengelige der før dagen etter, og da var det jo for sent fordi jeg fant ut en måte som gjorde at det var ingen vei tilbake.
Og nå kommer jeg med noe jeg egentlig ikke har fortalt noen om enda.. Det finnes en urtevekst som er veldig farlig. Så farlig at når du har svelgt den, så er du død fordi det ikke finnes noen motgift. Og på nettet fins også blomsterkart som forteller hvor ulike planter vokser, og når man kan finne de og hvordan. Så jeg fant en strand i Oslo-området den vokste på og hadde allerede funnet fram telt og fine klær å ha på meg. Jeg visste at hele greien var smerteful, så planen var å kjøpe inn litt salat og alkohol for å hjelpe på med det..

I hvert fall, han jeg snakket om tidligere kom tilbake til Oslo en dag tidligere enn beregnet og så denne meldingen, så begge de to skyndtet seg alt de kunne til leiligheten. Begge mobilene mine var allerede av, og jeg holdt akkurat på å sminke meg som siste rest før jeg skulle gå. Hadde allerede fikset masse mat og vann til Leia og noen til å ta vare på henne. HAdde pakket ned papir og penn for et avskjedspapir og for å fortelle at ingenting av dette var min eks skyld i.. Det han var mest redd for når det gjaldt dette, var at han skulle få straffeskyld.. Vel, mye av det var vel egentlig hans fortjeneste men det spiller vel egentlig liten rolle.. Jeg skulle i hvert fall være snill på den måten til siste slutt. Hadde til og med vært snill når han gjorde det slutt med meg. Var ikke han som trøstet meg, var jeg som måtte trøste ham og støtte ham.. Slik jeg alltid gjorde. Og jeg fortalte fra første stund hvordan jeg var, og vi var til og med innpå temaet om hvordan han måtte oppføre seg mot meg om det ble slutt fordi jeg er som jeg er. Så han visste alt dette..

Uansett, tilbake til det jeg snakket om.. Hans kompiser dundret på døren og ropte på meg, og jeg merket bare hele hjertet i halsen fordi dette var feil, jeg hadde planlagt alt til minste detalj, det skulle ikke komme noen, jeg ville ikke bli reddet! Og jeg var jo nesten ferdig til å gå.. Men jeg åpnet og slapp dem inn, men klarte ikke å snakke med dem. Og for første gang siden bruddet så spilte jeg ikke sterk, glad og upåvirket. Jeg viste at jeg var brutt ned og hadde det vanskelig, og tror det må ha vært tøft for dem å se meg sånn. Jeg hadde fått streng beskjed av min eks å ikke fortelle om min gamle sykdom, depresjonen min, selvskadingen min egentlig hvor vanskelig jeg hadde det. Så derfor kunne jeg ikke være ordentlige venner med min eks sine venner fordi de ikke visste. Jeg kan ikke være venner med noen som ikke vet fordi jeg kan bli sånn igjen.

Men jeg snakket ikke, jeg gråt ikke.. Jeg kunne ikke åpne meg, fordi jeg fortsatt var veldig såret og skuffet over min eks. Så de fikk han til å komme og til og med de følte han oppførte seg urettferdig mot meg og prøvde å snakke med ham og de var ganske rasende på ham. Han var ikke til å snakke med, han oppførte seg bare som en drittsekk og ville ikke respektere noe aom helst, og det hele virket som at jeg hadde vært verdens største drittsekk i forholdet og det vet jeg at jeg ikke har vært..

Jeg hadde middag på bordet hver dag, noen ganger med kald pils til ham. Han fikk gå å drikke i helgen og trengte ikke å ha meg med, han hadde fottballhelg nesten hver helg, han fikk røyke om han ville, vi gjorde sengeting flere ganger i uken og jeg respekterte ting han ville og ikke ville, vi hadde sunne krangler der ingen av oss kalte hverandre stygge ting og følte oss bra etter en krangel, jeg brukte penger på ham, gjorde en del husarbeid, lot kompiser bo hos oss i mindre perioder og jeg husker jeg et par ganger kom innom med vaffler på jobben til ham. Han klaget aldri over meg, og sa han var heldig. Og om det var noe han var uenig i, fortalte han meg det så jeg kunne gjøre noe med det. Og jeg oppfordret ham til alltid å gjøre det, jeg ble sint når han ikke kom med meningene sine. Jeg ville vite hva han syns, ikke hva han ville jeg skulle høre..

Men nå virket det ikke sånn i det hele tatt. Fra han sa at han fortsatt ville dele resten av livet med meg en uke etter han gjorde det slutt, og til da som han ikke brydde seg om jeg var død eller ikke så lenge jeg ikke var i leiligheten.. Jeg sluttet å stole på folk. Han gikk seriøst fra å elske meg til å hate meg virket det som. For sånn han behandlet meg, det er ikke sånn jeg behaldrer mine værste fiender engang. Og jeg har virkelig grunn til å hate visse folk..

Så jeg fikk bo hos hans kompiser en liten stund før de flyttet tilbake til Sverige og det var en av de beste dagene i hele mitt liv. De fikk meg litt på bena igjen. Jeg hadde fått angst for å gå ut, så de fulgte meg til legen, gikk ut på tur med meg, gikk ut og drakk med meg.. I det hele tatt så fikk jeg veldig mye hjelp til å komme meg.. Men noe dumt skjedde også da. Etter ene gangen vi hadde vært ute, så var vi ganske full. Og de hadde gitt meg sprit, jeg tåler ikke sprit og jeg gjorde noe veldig dumt.. Og jeg gjorde det ikke pga min eks, han var ikke inni hodet mitt engang. Jeg gjorde det fordi det er det jeg er vant med å gjøre fordi det har vært meg i så mange år før jeg traff min eks.

Og dette har jeg enda ikke sagt til noen, men ettersom jeg har skrevet så langt så forteller jeg det til dem som har giddet å lese alt dette. Drittsekk-sprit hjernen min hadde funnet ut jeg skulle forføre han som var singel, og det er jeg ikke dårlig på. Så han bet på, og mens vi begge var ganske så full så gjorde vi sengegreier på badet. En stund var han grei med det, men deretter angret han seg og fortalte min eks. Han var kjempe fokusert på at jeg gjorde det for revenge, men det gjorde jeg ikke. Jeg bare brydde meg ikke mer om ham fordi hele holdningen han hadde gjort meg kvalm. Jeg vet ikke hvor mye av forholdet han løy om, men i hvert fall resulterte dette i at han sluttet å snakke med ham. Og jeg syns det var urettferdig, han hadde tross alt reddet livet mitt, og han hadde ikke trengt å gjøre det. Min eks ville kanskje fått problemer med det, han hadde ikke..

Men samme kvelden vi var ute der, traff jeg noen. Jeg likte ham ikke da, men jeg hadde vist ham en av mine bra sider. Selv om jeg hadde fått jakken min frastjålet og frøs og hadde fått et skjerf til å ha på meg hjem, så frøs han og. Så jeg brydde meg nok til å tvinge ham til å ha skjerfet på seg så han ikke skulle fryse.
Vi hadde da vært ute to ganger, og begge dafgene hadde jeg blitt kjent med noen. Men jeg tok kontakt med ham som bodde i Norge. Og ganske raskt merket jeg at jeg falt for ham med hele kroppen. Mer enn jeg hadde falt på mange år, og det gjorde meg redd fordi mine siste forhold ikke hadde gått noe bra. Så etter en stund sa jeg at jeg ikke ville ha noe forhold. Og det er det hardeste jeg noengang har måttet gjøre fordi jeg virkelig brydde meg om denne personen.

Og i dag føler jeg meg klar til å dele de to ubehagelige opplevelsene jeg hadde som jeg enda ikke har delt, bare nevnt. Jeg skulle på leilighetsvisning hos en med utenlandsk akksent og muligens utenlands kultur og. Norsk var han i hvert fall ikke. Jeg hadde Leia med meg fordi jeg måtte jo flytte med henne, og jeg gikk fordi jeg likte leiligheten. Jeg fikk litt vin og sa ja takk for å være hyggelig og fordi jeg hadde litt tid på meg fær jeg måtte reise hjem. Men denne fyren ble mer og mer innpåsliten og jeg prøvde å komme på hunre grunner til å reise hjem men han kom med en annen grunn til at jeg skulle bli eller en ordning så jeg ikke skulle dra. Så jeg merket jeg ble mer og mer nervøs fordi jeg ville gå. Jeg kunne løpt, men jeg ville ha med meg Leia. Jeg trengte henne.

Så hva skulle jeg gjøre? Det var tydelig han ikke ville la meg gå, så jeg bestemte meg for at beste måten ville være å bare spille dum og spille med slik at jeg ville klare å komme meg bort senere. Så kysset han meg og jeg ville egentlig ikke, men han satt på en slik måte at det ikke var til å unngå og han holdt armen min fast så jeg er sikker på at jeg hadde prøvd å løpe så ville han bli voldsom mot meg. Så jeg kysset tilbake, beklaget meg og sa jeg var litt påvirket av aklkoholen som gjør meg svimmel når jeg lukket øynene. Ikke lukk dem sa han. Jeg må lukke dem når jeg kysser sa jeg. Han godtok heldigvis det.

Etter en stund ville han legge seg. Jeg hadde allerede gått litt på do og jeg skyldte på vinen. Jeg ble med ham inn litt, vi snakket litt, og da han ville kysse igjen sa jeg at jeg ville gå på do først. Nå var han allerede full nok til å være smålig søvnig og trodde han hadde klart å få meg til å bli. Han hadde ikke. Heldigvis er Leia så tam at hun er veldig flink til å høre på meg, og jeg hadde allerede klar vesken. Jeg tok skoene i hånden, Leia i vesken og lukket baderomsdøren. Deretter smøg jeg opp låsen og lukket forsiktid døren og løp.. Etter en stund hørte jeg ham gaule fra toppen av trappen, han hørtes sint ut og jeg var kjempe redd. Han var avkledd så han kunne jo ikke løpe etter meg med det første. Jeg tok på sko for å kunne løpe raskere, og løp opp i skogen i tilfelle han fulgte etter meg.

Var redd, så prøvde å ringe noen. Ingen svar hos noen. Sendte han jeg likte en sms, jeg ville snakke om dette. Ikke noe svar der heller.. Skogen var bekmørk og det regnet. Etter en stund så hadde jeg gått over fjellet og over på andre siden av t-banen så jeg turde å gå veien. Sjekket rutetabell på bussholdeplasser for å se om jeg nærmet meg Oslo. Og jeg gikk i flere timer og var kjempe trøtt. Biler stoppet, og jeg takket nei.. Men til slutt stoppet det en. Jeg var sliten og klissvåt, Leia var lei av å sitte i vesken og jeg var tørst. Jeg takket ja til å sitte på litt, og han overtalte meg til å ta bussen litt senere og sove hos ham litt.

Men jeg fikk ikke sove der, han drev og skulle kose, men han var ikke creepy som han andre fyren.. Han virket rett og slett bare som en snill fyr som ikke så ofte får seg noe, og jeg var så sliten og utmattet at jeg lot ham holde på der oppe. Etter jeg hadde bearbeidet den andre greien, så var jeg likegyldig til hele verden. Etter en stund trøttnet han og ville sove. Jeg latet som jeg sov, jeg kunne ikke sove. Jeg ville hjem. Så jeg drakk litt mer vann, og tok med meg Leia igjen. Hun hadde vært på do og sånn, så hun klarte seg sånn sett. Så jeg og Leia begynte å finne veien hjem igjen.

Jeg gikk i et par timer til. Jeg begynte å bli sliten, og det gjorde Leia også. Vi ville hjem. Så til slutt kom vi fram til en t-bane. Jeg vet i dag at det var på helsfyr vi var fordi jeg har vært der senere, og vi tok banen til majorstuen og gikk resten av veien hjem. Da jeg kom hjem, var klokken nesten 8, og det var lørdag morgen. Da jeg våknet, hadde jeg sovet hele søndagen og våknet ikke før mandags morgen. Jeg hadde det vanskelig, og trengte noen å snakke med og til å passe på meg litt.

Så jeg fortalte om det til han jeg likte. Det var allerede blitt sånn da at vi hadde begynt å snakke mindre etter jeg sa ingen forhold, men vi hadde fortsatt holdt på etter det. Han hadde lovet å passe Leia da jeg reiste til Bergen for å rekke min lillesøsters konfirmasjon, som mine foreldre hadde funnet ut jeg ikke fikk gå alene til. Jeg måtte ha med meg kjæreste, og siden jeg ikke hadde måtte jeg komme alene. Jeg liker ikke pappa og Åse, jeg kommer ikke dit alene.

Så i Bergen tok jeg kontokt med litt venner, og en av dem er en kompis av min eks der som ikke lot meg i stikken da alle andre gjorde det, så han var vel en av dem jeg hadde kjent lengst og som jeg stolte en del på. Av personlighet er han litt drittsekk, men jeg visste om det og det gikk greit. Skulle jo ikke være sammen med ham og han hadde jo ikke ditchet meg som de andre. Så jeg godtok ham som en venn.
Men dagen før konfirmasjonen så drakk jeg med ham fordi han kunne da, og jeg rotet litt med busstider og det ble til jeg overnattet. Har gjort det mange ganger før, så det var ikke noe problem. Trodde jeg.. Han gjorde ting ganske ukonfortable for meg, selv om jeg på forhånd hadde gjort det klinkende klart om at jeg ikke kom til å knulle ham på noen som helst måte fordi jeg allerede hadde noen jeg brydde meg om. Og etter den nylige episoden min var jeg veldig skjelven fra før. Så vi skulle sove, og det var varmt.

Alle som kjenner meg vet jeg ikke sover med bh fordi det gjør vondt fordi jeg har litt store pupper.. Jeg klarer ikke å sove med fordi det gjør så vondt. Så jeg sov uten, og lyset var av. Så da han snur seg rundt og holder rundt meg med ene hånden på puppene mine, naken og stikker kuken mellom bena på meg får jo jeg panikk. Jeg sier sove og han sier ok og ligger sånn en stund. Jeg sovner ikke. Jeg føler meg ubehagelig, kvalm og redd. Jeg vet ikke om han ville gjort noe mer, men jeg venter til han er døsig og sniker meg på do. Tar med meg klær siden toalettet er oppe, men jeg går ikke på do. Jeg går ut og begynner å gå hjem. Fra før vet jeg at det tar 4timer å gå til Loddefjord og at jeg ikke ville være hjemme hos min venninne før et par timer før jeg må stå opp. Så jeg løper litt deler av veien, og kjøper meg en kaffekopp på veien for å holde pga kulden.

Endelig hos min venninne. Hun spør om det gikk bra, og jeg sier ja. Jeg snakker jo ikke om ting. Klokken ringer, og jeg kan ikke stå opp. All den psykiske påkjenningen er for mye for meg og jeg har bare lyst å være med personen jeg liker og vil han skal si til meg alt skal bli bra. Men jeg er så ødelagt nå at jeg ikke kan ta i folk. Jeg kan ikke klemme, ikke håndhilse og når folk dytter ani meg ved tilfelle på gaten blir jeg ekstra på vakt og holder på å slå til dem å freake ut. Jeg er rett og slett ødelagt. Jeg forteller hva som hadde skjedd på face, men vi snakket enda ikke så mye. Han virket stille.

Jeg kommer tilbake til Oslo. Alt jeg ønsker er noen jeg kan stole på og som bryr seg om meg og kan vise meg at jeg betyr noe og får meg til å føle meg trygg. Det jeg kommer tilbake til er noe helt annet.. Fordi personen jeg trodde jeg kunne bli sammen med når jeg hadde kjempet gjennom problemene mine, forteller meg at det er best vi bare forblir venner og igjen er jeg helt alene i den store verden. Jeg har internett og data en stund til, men ingen venner. Jeg begynner å ta mine medisiner, eller hadde vel tatt dem en stund. Husker ikke det lengre nå. Alt jeg husker er at jeg satt igjen med ingenting.. Jeg var alene, ingne venner, ingen til å hjelpe meg å flytte..

Men jeg fortsetter livet, finner en nettsiden der man kan treffe venner og ikke kjæreste, og derifra får jeg nye bekjentskaper. Jeg treffer noen av dem, deriblandt en gutt  som jeg snakker en del med og som hjelper meg å flytte. Han har bil, så vi tok et par lass. Litt bedre enn trikken som jeg kjørte frem og tilbake på.. Jeg er en stund uten internett og data nå, og en liten stund mobiltlf. MEn jeg er likevel blitt bra nok til å jogge og prøver å trene litt. Medisinene hjelper og jeg ble bedre. Men jeg kunne fortsatt ikke ta i noen, klemme noen og jeg stolte absolutt ikke på noen.

Vi snakket litt om dette, og han fant ut han skulle hjelpe meg. Så jeg hang en del med ham en stund, og overnattet et par netter. Lettere å snakke med lyset av, og han respekterte avstand og at han ikke fikk ta i meg. Jeg følte meg trygg nok og sa en natt han kunne prøve å holde rundt meg. Det var vanskelig, og han kjente det han og. Han sa slapp av, fordi jeg strammet hver eneste muskel i kroppen, og han ba meg puste fordi jeg sluttet å puste fordi jeg var så nervøs. Etter en stund begynte jeg å slappe av på ordentlig og jeg følte at jeg igjen kunne være meg selv.

Vi utviklet en veldig merkelig ting. Et slags forhold, men vi var ikke sammen. Og jeg likte ham ikke på den måten, og han likte meg ikke på den måten. Vi hadde bare hele forholdet, snakke sammen, blåse ham i øret, lage grimaser og i det hele tatt sove med hverandre og etter lang tid flere ting. Så jeg ble i stand til å ta i folk igjen, han hadde i hvert fall tatt seg tid. Også ble jeg litt avhengig av selskap igjen si vi gjorde det stille en stund, snakket veldig lite. Og det var ikke vanskelig å bli alene igjen egentlig, og jeg likte ikke å bli avhelgig av ham så jeg sluttet egentlig å snakke særlig med ham..

Men jeg fikk han til å komme over en dag fordi jeg trengte noen pga mye som skjedde rundt meg.. Jeg fortalte ham aldri hvorfor fordi jeg ikke egentlig snakker med gutter om andre gutter. Greien som skjedde var nemlig at denne personen jeg likte, jg trodde han kanskje likte meg og likevel nå. Fordi han hadde flyttet fra der han bodde. Egentlig skulle han flytte til *Bergen, men han forbled i Oslo. Og han trengte et sted å bo, så han spurte om å få bo hos meg et par dager. Så du skjønner kanskje at jeg ble i hundre og fortalte alle mine jentevenner om at han skulle bo der, og at jeg trodde han kanskje likte meg. De var selvfølgelig glade på mine vegne.

Men det var ikke slik. Jeg tror bare jeg var en nædløsning fordi han ikke kunne bo hos noen andre fordi den dagen han lovet å komme, så kom han ikke. Eller han ringte meg på kvelden og sa han skulle bo med noen andre, men de hadde ikke seng likevel. Så om han bare kunne være en natt. Da var det såpass sent at jeg ikke orket å finne fram noen enstra seng og sove på den for hans skyld.. Og jeg ville ikke han skulle sove på sofaen for den er helt jævlig. Så det ble at vi sov i min seng, selv om det virket som han egentlig ikke ville det. Jeg sa han luktet røyk så han tok av seg genseren.

Og for første gang på lenge snakket vi en stund. Og jeg kjente hvor mye jeg enda likte ham fordi det værket i meg at jeg ikke kunne legge meg bort til ham.. Jeg tror egentlig ikke han prøvde seg på meg heller. Har spurt min kompis om et par ting for å være sikker, og han sa at gutter mener alltid det de sier. Så da han sa han var kald, så frøs han på ordentlig. Han ville ikke bli holdt rundt, han var kald. Jeg hadde delt dyne med ham da, men lå ikke intill ham. Jeg spurte om det hjalp, han sa ja hva gjorde du? Og jeg sa bare jeg lå dynen min oppå ham..
Og jeg kan innrømme jeg underveis halvvåknet og lå min arm bortpå hans som lå ganske nærmt, men våknet senere av at han dro vekk hånden. Så om han våknet eller gjorde det i søvne tror jeg ikke spiller særlig stor rolle. Liker man noen, vil man vel egentlig i søvne bare flytte seg nærmere, i hvert fall etter det jeg har erfart. Så tror ikke han liker meg tilbeke.

 

Og senere på dagen hørte jeg ikke noe mer fra ham.. Antar han fikk seg et sted å sove til slutt, jeg var visst bare sistevalget uansett.. Og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra ham. Han snakker aldri til meg på face lengre, og svarer kort og virket lite interessert. Men jeg trodde han likte meg en liten stund fordi vi snakket litt om ting en stund, og da skrev han at han likte meg da og at han fortsatt gjorde.. Og jeg skrev at jeg likte ham også. Men tror kanskje jeg dyttet ham vekk på en eller måte fordi jeg var redd da..

Likvel så tok jeg en siste sjanse, og sendte ham melding på face. Skrev: Dumt spr, men vil du gå på kino med meg? Bare for å avkrefte at han ikke ville. Men han sa ja, det ville han gjerne. Men han kunne ikke sløse penger da siden han ikke har jobb enda. Han ville jobbe med noe annet enn det han hadde. Sa jeg hadde litt penger og kunne legge ut, hørte ikke noe mer. Innviterte ham med på de filmgreiene også, men han var ikke i Norge da sa han..

Og jeg har ikke hørt noe mer enn det egnetlig.. Tror det som skjedde var at da han var på eurotrip så traff han en jente eller noe, fordi han virket så smått fortsatt interessert før han reiste. Og vi snakket nesten hver dag mens han var borte, og han lagde hele setninger. Men ikke etterpå.. Så egentlig så syns jeg ikke vi virker som gode venner engang.. Og det føles ikke helt som han vil være venner sånn egnetlig, fordi han gjør som han gjør. Syns ikke det spiller noen rolle om jeg liker ham eller ikke, det er mange som har venner som har følelser for en og som er gode venner. Og det er bedre enn å ikke snakke. Og som jeg har erfart, mange er bedre venner enn kjærester. Så kanskje det uansett er bedre å bare være venner, fordi da er man aldri i situasjoner som ekser og ikke kan være venner.. Men vi var aldri sammen, hadde ne ting en liten stund men kan ikke kalle det mer enn en ting..

Han kompisen min som hjalp meg gjennom tøffe tider da jeg ikke kunne ta i folk og hjalp meg til å kunne det igjen, det var vel han jeg stolte mest på fordi hadde hadde stilt opp som han gjorde. Likevel, stolte veldig lite på ham pga erdafinger. Det var han som ditchet meg på de filmgreiene, og jeg er glad jeg ikke gledet meg til å gå med noen. Fordi jeg turde aldri helt å glede meg fordi jeg stoler ikke på noen helt lengre, men han ødela det lille jeg stolte ved å ditche meg to dager på rad. Jeg latet et liten stund som det ikke brydde meg, ting skjer. Men andre dagen på rad så kunne jeg ikke ignorere det. Og det var da jeg la ut video om hvor mye det påvirket meg. 2 dager på rad, det er vel det nærmeste jeg har valgt selv å vise svakhet foran noen på flere år. Jeg vil folk skal vite at jeg ble skuffet og hva det gjordepå meg, jeg ville de skulle vite men jeg ville ikke fortelle. Så jeg viste det fram, og det var flere som følte seg påvirket og trist på mine vegne, men han det gjaldt har vel ikke sett det og jeg bryr meg ikke. Jeg vet ikke om jeg vil være venner med ham lengre, det han gjorde var ikke greit mot meg som prøver å bygge opp det lille jeg har av troverdighet til andre.

Så jeg tror man kan si at jeg er ødelagt for alltid nå, fordi jeg ikke lengre vil fikse dette tror jeg.. Det virker ikke som det finnes noen i hele verden som kan stoles på som er mennesker. På ene kurset lærte vi at det var greit å spørre etter hjelp fordi ingen ville hverandre noe vondt. Bull shit, mennesker er skapt for ødeleggelse og hat. Hvorfor føler vi ellers hat? Dyr kan føle kjærlighet gjennom instinkter for barn, men egnetlig aldri hat. De kan velge at de ikke liker deg, men de kan ikke hate deg. Mennesker kan. Og som menneske vet jeg selv at det første jeg har å si om alle andre mennesker som oftest ikke er noe pent, det kommer senere..Så jeg har valgt å godta at mennesker er mennesker og ikke kan stoles på. Jeg vil ikke stole på dem lengre, fordi det gjør vondt fordi alle jeg noengang har kjent har såret meg omtrent. Kanskje ikke med vilje, men de har.. Alle. Så nei, Jeg lever, livet er som det er, men jeg liker det ikke.

Egentlig lovet jeg å skrive litt om dette i går, men det var et løfte jeg dessverre ikke kunne holde fordi jeg ikke hadde fått noe informasjon å dele med dere da. Det har jeg derimot fått nå, og dermed kan jeg oppdatere litt om hva som skjer, og når mine fans kan komme innom og få seg en autograf, en signert film eller bare et bilde.

Dato: 16-17.november
Sted: Vika Kino, Oslo
Når: Lørdag 17.november kl 21 (Spr og svar i forbindelse med filmen)

Hele filmfestivalen holdes hele helgen i Vika kino midt i sentrum av Oslo. Om dere vil se program kan dere åpne det i en egen fil her. Der står det litt om hvilke filmer som viser og når de vises. Det står også hvor mye inngang for filmer koster.

Jeg har også nå fått tilbakemelding om at vi i hvert fall kommer til å være tilgjengelig for publikum med spr og svar kl 21:00 lørdag 17.november, og da blir det sikkert anledning til autografer og bilder også. Tror også det blir salg av ulike rekvisitt for dem som ønsker det. Selv kommer jeg til å være rundt om på kinoen begge dagene, og siden dette er et offentlig arrangemang der filmene skal vises så kommer jeg dermed til å si ja om noen spør etter autografer fra meg på disse to dagene. Uansett om jeg er i bod eller ikke.

Kommer du til å være med på Oslo Fright Fest?
Ta gjerne en titt på facebook siden her. 

Er ganske spent og egentlig litt nervøs.. Jeg elsker skole, det er ikke det, men jeg vet at da jeg gikk på skole forrige gang var jeg veldig skolelei og i tillegg var jeg blitt ganske syk så jeg klarte ikke engang å fullføre.. Selv om jeg ville. Og økonomien min gikk te helvete og da, og jeg gikk glipp av veldig mye.. Men jeg har tro på at jeg nå vil klare det fordi dette er noe jeg virkelig vil gjøre resten av livet.

Utdanningen jeg tar, er som barne- og undomsarbeider. Det er riktignok gjennom nav, så da får jeg litt inntekter og sånn mens jeg tar kurset og det er jo sånn det må være om jeg skal ha råd til å leve også. Også forsørger jeg jo også min lille Leia, og hun er kjempe viktig for meg..

Føler det egentlig bare blir rent mas dette her om det skal være ting tatt bare fra overskriften, så jeg tar meg den friheten å skrive om noe jeg ikke pleier å skrive om i det hele tatt. Jeg skriver litt om kjærlighetslivet mitt nå som singel. Grunnen til hvorfor jeg egentlig sluttet med det lille jeg gjorde av det, var at jeg skrev jeg likte noen og personen jeg likte da kommenterte det og det var flaut..

Vel, etter Pierre så stolte jeg lite på folk. Også skjedde to veldig negative ting med meg, og alt jeg egentlig ville ha var en klem fra noen jeg brydde meg om som fortalte meg alt skulle bli bra. Problemet var bare at etter disse to hendelsene så kunne ingen ta i meg uten at jeg freaket ut. Så personen jeg likte og som jeg helst ville skulle være tålmodig med meg fordi jeg likte ikke at jeg ikke kunne ta i noen, ditchet meg. Og det var sikkert delvis min feil fordi jeg hadde sagt ingen forhold fordi jeg ikke klarte å stole på noen. Syns ikke det var riktig å få ny kjæreste når jeg ikke kunne stole på noen. Og jeg lover dere, det var en av de vanskeligste avgjørelsene jeg noen gang har tatt.. Fordi jeg likte ham ganske godt til slutt.. Hadde sterkere forelskelse enn på mange år faktisk, men sånne forhold går vel bare i vasken..?

I hvert fall.. Jeg ble ditchet, og på den tiden så hadde jeg ingen andre venner. Hadde jeg ikke ved en tilfeldighet funnet en venneside på nett for å bli kjent med andre, og fått et par kontakter gjennom bloggen, så hadde jeg sikkert vært venneløs enda..
Så det gikk vel 2mnd at jeg ikke tok i noen, før jeg fikk en kompis til å hjelpe meg å bli meg selv igjen.. Han var tålmodig og støttet meg, men det var vel ikke noe mer der egentlig. Jeg likte tanken på å være forelsket, men etter å ha kjent etter så var det vel egentlig ikke mer enn bare tanken jeg likte på det. Jeg er rett og slett en forhold person, jeg liker å være i forhold.. Så lenge som jeg har gått singel nå, er det lengste jeg har gått singel siden 7. klasse egentlig..

Så etter det så snakket ikke vi så mye.. Og jeg har hatt folk innimellom der som har vist interesse, men jeg har bare sagt nei.. Jeg vil si det er 3stk som har sagt ifra om at de vil ha et forhold med meg, hvorav en av dem er en jeg allerede rotet litt med forrige gang jeg var singel en stund.. Men ikke da heller ville jeg være sammen med ham, og jeg er ikke egentlig interessert i de andre heller.. Egentlig så har jeg bare likt meg best alene nå, fordi etter jeg stolte mer på Pierre enn jeg har noen på flere år så ble jeg bare veldig knust og ikke latt noen være veldig mye i nærheten av meg..

Jeg hadde faktisk ombestemt meg en liten periode, og det var flere som var glad på mine vegne og oppfordret meg til å prøve igjen, men etter ingen respons i det hele tatt så vet jeg ikke og jeg gidder ikke å bry meg. Om det ikke er noe respons nå, så er det ikke et sånt forhold jeg vil ha uansett tror jeg.. Og jeg har flere andre som er interessert som jeg ikke vet om jeg er interessert i enda så jeg trenger ikke å ha akkurat ham uansett. Er han ikek interessert så er han ikke interessert. Da gidder ikke jeg å stresse med det. Hadde han vært interessert hadde han vist interesse for å finne på noe med meg, og ikke ditche meg hver gang han fikk sjansen og alltid nedprioritere meg. Egentlig så vil jeg ikke si at vi egentlig er venner da heller. Alle venner jeg bryr meg om, prioriterer jeg. Liker jeg noen, prioriterer jeg dem litt mer og strekker meg litt ekstra slik de vet de er viktige for meg..

Så nå så sitter jeg bare her, prøver å finne noen jeg vil være med. Fordi etter jeg har tenkt og kjent etter, så har jeg lyst på en familie. Problemet er bare at jeg har vanskelig med å stole på folk fordi alle jeg har prøvd å stole helt på har etterlatt meg. Familie, venner, kjæreste.. Så det er vanskelig å stole på noen fordi jeg VET jeg blir såret. Det er ikke et kanskje jeg blir såret, jeg KOMMER til å bli såret fordi det er det livet har lært meg. At det fins ingen som kan stoles helt på, ingen er som meg. Jeg stiller alltid opp og ofrer meg selv for andre. Jeg har allerede gitt vekk flere år av livet mitt for at andre skal ha det bra. Jeg har satt livet mitt på vent fordi andre har trengt det, og opplevd at jeg ikke er verdt det samme. Når jeg trenger noen, så er plutselig alle opptatt og ikke kan stille opp. Når jeg ikke trenger noen derimot, er plutselig alle der for meg og jeg syns det blir for mye fordi jeg har det bra og har lært meg å klare meg selv..

Det er ikke helt sikkert det er sånn, men det er sånn jeg opplever ting. Og det spiller ingen rolle om det er sånn eller ikke når det er sånn jeg opplever ting. Og det er vanskelig å ha det slik, jeg vil ikke høre at jeg er dum i hodet som ser ting på den måten og at det er feil, jeg vil høre at folk bryr seg om hvordan jeg føler det og har lyst å hjelpe meg å forandre den måten å se ting på. Og det kan godt være jeg ser slik på ting fordi jeg har blitt skuffet, knust, såret, etterlatt og snudd ryggen til så mange ganger at det er en forsvarmekanisme jeg ikke vet om. Det eneste jeg vet er hvordan jeg har det..

Så nå har jeg endelig følt meg klar til et forhold igjen, men jeg vet enda ikke om jeg er i stand til å ha et. Om jeg ikke klarer å stole på noen, er det ikke riktig å ha et forhold. Så jeg vil prøve å treffe nye folk, men jeg kan ikke garantere noe. Det eneste jeg vet er at jeg vil ha en familie, jeg vil ha barn og jeg vil bli gammel og bli en hyggelig bestemor for mine barn. Jeg vil gi dem noe jeg aldri hadde; kjærlighet..

Hvordan er ditt forhold til kjæreste? 

I dag våknet jeg til verdens rareste drøm. Hadde tenkt å skrive om det i morges, men det ble litt for knapp med tid til det.. Så da kommer det i hvert fall nå, rareste drømmen jeg har hatt..

Vel, i drømmen min så hadde jeg netopp dusjet om bord på et tog, og jeg kom inn i kupeen i bare håndkle. Der satt det andre folk og, men ikke så altfor mange. Jeg valgte å ligge meg i et badekar fylt med vann. Jeg var veldig trøtt, så jeg duppet av og sovnet. Innimellom våknet jeg av at toget hoppet litt noen ganger.

Også hadde jeg en drøm da jeg sov i badekaret i drømmen min. Om en av mine ekser, og at han ville gå fra dama som jeg vet han hadde for en stund siden men som jeg ikke vet om han har lengre, til fordel for meg.. så alt i alt så bare snakket vi mens vi befant oss i en skog.

Plutselig våknet jeg av at de leste opp en stasjon på høytaleren, og der skulle jeg av! Så jeg tok på meg morgenkåpen fordi jeg ikke ville vise meg naken fram til alle i kupeen, og stresset med å finne fram klær. Samtidig satt det en utlending rett foran meg som hele tiden glodde på meg og gjorde hele påkledningen veldig vanskelig og ubehagelig! Og heldigvis ringte alarmen min da!

---

Også til hva jeg gjorde etter jobben i dag.. Som de fleste sikkert har fått med seg så skal jeg feire jul. Og da trenger jeg å komme i julestemning! Så jeg har kjøpt inn ting til pakkekalender! og det er da jeg vlir så glad over den utrolig dårlige hukommelsen min.. Så når det endelig er desember så har jeg glemt hva som er i pakkene så jeg får en pakke hver dag jeg mest sannsynlig ikke vet hva er lengre!
Og til middag skal jeg ha lammekotelett.. Hadde munchis på kjøtt i går men sovna før jeg fikk laget middag, så da lager jeg i dag. 

Neida, jeg er ikke død. Men navnet mit kind of er. I dag var jeg nemlig på folkeregisteret og gjorde noe jeg egentlig har hatt ønske om lengre. Jeg byttet fornavnet mitt med et annet, så fra nå av så heter jeg Kim. Kan tenke meg jeg får kallenavn som Kimberly og Kimmy, men det får så være.

De som kjenner meg, vet at jeg hater kristendommen og det den står for. Husker også at jeg som liten ofte nektet å være med inn i kirken. Jeg har rett og slett aldri vært kristelig. Er ikke engang døpt. Og når jeg dør så vil jeg ikke gravlegges på en kirkegård! Da kommer jeg seriøst til å myrde alle som kom i begravelsen fordi jeg vil ikke ha noe som helst med kirken å gjøre i det hele tatt! Så når jeg har et navn som rett og slett betyr kristen eller tilhenger av Kristus så sier det seg selv at jeg absolutt burde HATE dette navnet!

En ting jeg merker, er at ingen kan uttale navnet riktig. Alle uttaler det Sjirsten og jeg hater det! Noen ganger så sier de Kristen i steden for og jeg må beherske meg kraftig for å ikke slå ned visse type folk.. For meg er det rett og slett et skjellsord, du kunne like godt ha kalt meg hore. Ingen som liker det heller! Så navnet mitt er rett og slett en byrde. Så et par år nå har jeg brukt andre navn for å dekke over. Gasimo, Kimsy, Kiddy, Keres.. Alle disse er navn jeg har brukt for å dekke over mitt eget navn helt siden ungdomsskolen.

Så nå gjorde jeg det endelig. Jeg var nede på folkeregisteret og byttet navnet mitt til noe mer passende. Valgte da seff et unisex navn ettersom jeg er ganske guttete men jeg ville ikke ha et rent guttenavn. Så fra i dag heter jeg Kim, som betyr kongelig. Kim har ingen direkte tilknytning til kristendommen, og jeg føler jeg har et mer normalt navn som folk klarer å uttale. Dessuten er det kort, så kan tenke meg jeg får kallenavn som Kimberly eller Kimmy. Men det gjør ikke noe. Alt er bedre enn det jeg hadde.

RIP Kirsten.. Det føltes litt trist å skille seg av med et navn jeg har hatt så lenge, men jeg er glad jeg gjorde det. Jeg trengte det. Føler meg så mye bedre, og om en stund er jeg vant med det.

Har du noen gang tenkt på å bytte navn?

Det er seriøst deilig å ha en jobb der man føler at man kunne gått på jobb igjen etter jobben igjen fordi man er full av energi. Det er i hvert fall slik jeg har det nå. Å jobbe i barnehage, er noe av det mest befriende, lærerike og meningsfylte jeg føler at jeg gjør. Jeg elsker det, jeg ler, jeg smiler, jeg føler meg viktig, jeg får lov å være glad i andre, jeg oppforder andre til å gjøre bra ting og jeg er i det hele tatt med på å skape fremtiden til barn og la dem bli trygge på seg selv.. Jeg elsker det!

Når jeg jobber i barnehage, så ender det med at jeg våkner om morgenen og liker å stå opp fordi jeg skal gjøre noe jeg elsker. Jeg trenger ikke tenke påsitivt på noe fordi det kommer av seg selv fordi jeg virkelig virkelig elsker det jeg gjør. Og jeg føler at jeg får være meg selv samtidig.
Jeg elsker unger. Selv om jeg hele livet har blitt fortalt det motsatte, så er det slik det er. Å kunne leke med barna og samtidig være en ansvarlig voksen de kan stole på og lære av.. Det får meg til å føle meg stolt. Jeg er kanskje mest slik som onkler i barnehagen er, jeg er guttejente, men barna bryr seg ikke. De liker det. De liker meg. De syns jeg er gøy! Så det spiller ingen rolle..

Så 12.november starter jeg barne- og ungsomsarbeider kurs. Første utdanningen min som har noe med barn å gjøre. Jeg kommer meg opp og frem, jeg vet hvilke mål jeg vil nå og jeg vet jeg kan nå dem. Jeg vet allerede at jeg er flink til dette, og jeg har allerede massevis av erfaring. Enda har jeg å møte den barnehagen som ikke liker meg. Til og med den barnehagen jeg jobbet i den dagen jeg virkelig hadde en dårlig dag og var litt nedfor syns jeg gjorde en bra jobb.. Så jeg har det. Og de dagene jeg har en bra dag, som er 99% av tiden, ungene kan vel ikke la vær å elske meg..

I dag ble jeg veldig glad da det var en av de litt eldre guttene som gang etter gang ville sitte litt på fanget, og da fikk jeg høre at dette var noe han gjorde veldig sjeldent og ikke med hvem som helst. Så tydeligvis gjør jeg noe riktig siden barn velger å stole på meg.. Jeg blir faktisk glad av å høre sånt. Hver dag på jobb, er en dag jeg føler meg spesiell fordi jeg gjør en forskjell. Selv har jeg enda ikke opplevd noen som virker å like barnehage jobb like godt som meg. Det er ingenting jeg misliker!

Å skifte bleier? Nei vettuka.. Det gjør jeg gjerne, jeg syns det er kjempe koselig den måten man får kontakt med barna under stelling. Selv om de har diare til langt opp på ryggen så bryr jeg meg ikke. Kontakten er der og det er den som er viktig. Og jeg hjelper noen som trenger det og som også kanskje syns det er ubehagelig, og som kommer til å like meg bedre når jeg viser at jeg bryr meg at akkurat h*n skal ha det bra.

En av tingene jeg prøver å jobbe mest etter, er at alle skal bli sett hver dag. Er selvfølgelig noen man knytter seg bedre med enn andre, men alle barna i barnehagen er viktig. Til og med de som er stille og ikke tør å si så mye. Det forandrer seg uansett når de føler seg sett, at de føler seg spesiell. Man merker det over lengre periode at når de oppdager at de voksne ser dem og bryr seg om hva de har å si, har de lettere for å komme med det.
Og de som trenger litt ekstra trøst, det er helt greit det og. Noen er slik, barn er forskjellige de og.

Jeg lever også etter at det aldri er ingen grunn for at et barn gråter. Selv om man ikke ser grunnen, så kan det være det er en grunn likevel. Det er ikke sikkert at barnet vet det selv, men så lenge barnet gråter så er det noe. Og da er det viktig at de voksne er der og trøster, slik at barnet føler seg trygg og vet det er noen der.
Jeg har et eksempel fra et kurs jeg gikk på gjennom en barnehage jeg var i en stund. Og dette er et ekstremt eksempel, men likevel. Det var denne ungen som alltid gråt, en jente, og de voksne snakket og det ble til slutt at denne ungen var grinungen som alltid gren uten grunn. Så de lot henne bare fortsette å grine, hun hadde jo ingen grunn til det. Men etterhvert viste det seg at denne ungen gråt ikke uten grunn. Hun ble seksuelt mishandlet hjemme, og dette tok hun selvfølgelig med seg i barnehagen og.
Jeg får egentlig litt dårlig samvittighet over å tenke på at denne ungen gren, og ble latt være til seg selv fordi hun gren uten grunn, mens det hun trengte var trøst og en voksenperson som var der for henne slik hun hadde en person som fikk henne til å føle seg trygg. Derfor griner ingen unger uten grunn.

For meg er faktisk barnehage så viktig i min hverdag at jeg snakker om det ganske altfor mye, jeg tar med meg jobben hjem og synger massevis av barnesanger, og til tider snakker jeg til min katt slik jeg ville gjort til barna i barnehagen. For meg er det rett og slett der min framtid ligger. Tror jeg til slutt kommer til å ende opp med pedagogisk utdannelse fordi det er i barnehage jeg vil jobbe. Barnehageårene er faktisk kjempe viktig for barna, for alt de lærer der tar de med seg videre. De lærer av det som skjer i barnehagen, og de vil alltid huske de personene som gjorde barnehagetiden til en spesiell tid for dem. Og jeg vil være der sammen med dem. Fordi jeg bryr meg. Alle barn er viktig, uansett..

Har du en jobb du bryr deg så mye om? 

Vel, jeg skulle på jobb i dag. Trodde jeg. Fikk en sms om jeg kunne jobbe, og jeg sa ja. Hørte aldri noe mer. Så da blir det ingenting i dag også.. Og når jeg blir hjemme for lenge uten å gå på jobb, mister jeg motivasjonen min og det kommer dumme tanker. Jada, jeg er oppe før kl 8 hver dag i tilfelle jobb, men når man bare sitter hjemme hele dagen så kommer det dumme tanker. Jeg er bedre enn jeg har vært de fleste av dagene nå, men dumme og negative tanker er uansett ikke noe gøy.

F.eks kom jeg på noe som jeg prøver å glemme fordi det gjør vondt å tenke på. Jeg gjorde noe en gang. Jeg har aldri vært i mot det så for meg var det en lett avgjørelse å ta da. Men det var fordi jeg ikke visste. Jeg trodde ikke på at det kom til å hjemsøke meg hele livet etter det med gjevne mellomrom, og at jeg ville savne det jeg en gang kunne hatt.. Eller egentlig kunne jeg aldri hatt det, fordi jeg var innblandet i noe da jeg var liten som ville gjort at jeg ikke ville hatt det uansett.

Det er få personer jeg har fortalt det som plager meg til. Og jeg vil ikke ut med det nå heller, om dere skjønner hva det er så får det bare være. Men jeg vil egentlig ikke snakke om det eller huske det. Men i dag var savnet veldig sterkt. Hvem ville trodd man ville savne noe så sterkt, noe man bare hadde mulighet til å ha så lite som jeg hadde det, og egentlig hadde jeg det ikke da heller. Jeg hadde bare følelsene da, sterkere følelser enn jeg noensinne har hatt for noen, og hele greien jeg hadde valgt å gjøre ble plutselig så vanskelig. Fordi det var ikke noen vei tilbake, jeg kunne ikke angre. Det visste jeg. Og det værste var at jeg hadde tatt en avgjørelse som bare skulle påvirke en. Men det var aldri en, det påvirket to i tillegg til meg selv. Hadde jeg visst det var to så hadde jeg aldri tatt det valget jeg tok. Aldri..

Selv om valget var tungt, så følte jeg at jeg gjorde det rette da. Om jeg ikke hadde tatt det valget, hvem vet hva som hadde skjedd? Da tror jeg ikke jeg ville vært den samme som jeg er i dag. Muligens hadde jeg aldri kommet meg vekk fra der jeg har vært. Så jeg vet det egentlig var for mitt eget beste at jeg tok det valget jeg valgte å gjøre, jeg hadde uansett ikke fått lov å ha det jeg valgte å miste om jeg hadde valgt annerledes uansett.

Blir vel litt over 6år siden jeg tok mitt valg nå, og fremdeles hjemsøker det meg. Fremdeles tenker jeg what if.. Jeg vet det er sikkert mange jeg kunne snakket om dette med, men jeg er redd folk ikke ville forstått. At folk hadde sagt get over it, gjort er gjort. Og jeg hadde sagt det samme da fordi jeg ikke hadde opplevd det jeg hadde da. De følelsene jeg hadde da, og den angeren og det sinne jeg fikk da jeg fikk vite at de hadde holdt skjult for meg at det ikke var snakk om bare en person men to.. Da hadde jeg ofret meg selv og gjort et annet valg. Selv om jeg måtte ha levd med sorgen hele resten av livet mitt da og.. Men sånn er det vel det skal være. Noen ting er ikke ment til å vare slik. Selv om man skulle ønske det.

Men om jeg får det valget på nytt, om noe skjer slik at jeg er i samme situasjon, så tar jeg valget på nytt. For denne gangen vet jeg hva jeg vil velge. Uansett om jeg er alene om valget og må være alene om det resten av livet, så er det verdt det. Fordi det er ikke bare for meg jeg ødelegger.. Neste gang tar jeg konsekvenser av ting, selv om det ikke er skjedd med vilje. Fordi jeg bryr meg nå, jeg har opplevd det og jeg ser annerledes på ting nå.
 

Har du tatt avgjørelser du kunne tenkt deg å gjøre om?

Tror nok de fleste har sanger de spiller når de er lei seg for å føle seg bedre. Det har jeg og. Jeg liker sanger som føles som de er rettet mot seg selv, akkurat som de er laget for akkurat oss. Jeg liker å kjenne meg igjen i teksten og føle at jeg ikke er alene. At noen har vært igjennom det samme som meg. Det finnes så mange mennesker her, det blir dumt å tenke at ikke noen av dem har vært igjennom noe av det samme som meg.

Jeg vet at det ute, så finnes det kanskje en som sliter med ting like mye som meg og som har vært igjennom mye av det samme. Vi vil mest sannsynlig aldri møtes, men jeg liker tanken uansett. At jeg ikke er alene, noen vet hvordan jeg har det. Noen forstår. Selv om jeg aldri har møtt vedkommende, så er det likevel n0oen som forstår.

Derfor liker jeg også en del sanger, fordi de snakker til meg. Her er i hvert fall de jeg spiller mest når jeg er trist fordi jeg kjenner meg igjen i dem:

Hvilke sanger hører du på?=) 

På torsdag som var tok jeg bilder for et byrå som jeg håpet å komme inn i. Var noe skeptisk pga vekten min og sånn ettersom jeg har et par kg for mye enkelte steder til det, men tenkte at det uansett ville være bra å prøve og se hva jeg burde fikse på for å komme inn. Så tok en del bilder, lærte litt om glamourposering som jeg har vært lite borti tidligere, og deretter fikk jeg et evalueringsskjema. Fikk minus på de tingene jeg trodde jeg kom til å få det på, og vet nå hva jeg kan gjøre bedre til neste gang jeg prøver meg.

Bildene er selvfølgelig redigert, så jeg ser ikke så bra ut som jeg gjør på disse bildene. Men bildene er selvfølgelige fine, men trenger å forandre et par ting for å komme inn så det vil jeg fikse til neste gang.
Her er i hvert fall resultatet:

 

Hva syns du? Skal jeg prøve meg igjen som glamourmodell senere?=D