Er ganske spent og egentlig litt nervøs.. Jeg elsker skole, det er ikke det, men jeg vet at da jeg gikk på skole forrige gang var jeg veldig skolelei og i tillegg var jeg blitt ganske syk så jeg klarte ikke engang å fullføre.. Selv om jeg ville. Og økonomien min gikk te helvete og da, og jeg gikk glipp av veldig mye.. Men jeg har tro på at jeg nå vil klare det fordi dette er noe jeg virkelig vil gjøre resten av livet.

Utdanningen jeg tar, er som barne- og undomsarbeider. Det er riktignok gjennom nav, så da får jeg litt inntekter og sånn mens jeg tar kurset og det er jo sånn det må være om jeg skal ha råd til å leve også. Også forsørger jeg jo også min lille Leia, og hun er kjempe viktig for meg..

Føler det egentlig bare blir rent mas dette her om det skal være ting tatt bare fra overskriften, så jeg tar meg den friheten å skrive om noe jeg ikke pleier å skrive om i det hele tatt. Jeg skriver litt om kjærlighetslivet mitt nå som singel. Grunnen til hvorfor jeg egentlig sluttet med det lille jeg gjorde av det, var at jeg skrev jeg likte noen og personen jeg likte da kommenterte det og det var flaut..

Vel, etter Pierre så stolte jeg lite på folk. Også skjedde to veldig negative ting med meg, og alt jeg egentlig ville ha var en klem fra noen jeg brydde meg om som fortalte meg alt skulle bli bra. Problemet var bare at etter disse to hendelsene så kunne ingen ta i meg uten at jeg freaket ut. Så personen jeg likte og som jeg helst ville skulle være tålmodig med meg fordi jeg likte ikke at jeg ikke kunne ta i noen, ditchet meg. Og det var sikkert delvis min feil fordi jeg hadde sagt ingen forhold fordi jeg ikke klarte å stole på noen. Syns ikke det var riktig å få ny kjæreste når jeg ikke kunne stole på noen. Og jeg lover dere, det var en av de vanskeligste avgjørelsene jeg noen gang har tatt.. Fordi jeg likte ham ganske godt til slutt.. Hadde sterkere forelskelse enn på mange år faktisk, men sånne forhold går vel bare i vasken..?

I hvert fall.. Jeg ble ditchet, og på den tiden så hadde jeg ingen andre venner. Hadde jeg ikke ved en tilfeldighet funnet en venneside på nett for å bli kjent med andre, og fått et par kontakter gjennom bloggen, så hadde jeg sikkert vært venneløs enda..
Så det gikk vel 2mnd at jeg ikke tok i noen, før jeg fikk en kompis til å hjelpe meg å bli meg selv igjen.. Han var tålmodig og støttet meg, men det var vel ikke noe mer der egentlig. Jeg likte tanken på å være forelsket, men etter å ha kjent etter så var det vel egentlig ikke mer enn bare tanken jeg likte på det. Jeg er rett og slett en forhold person, jeg liker å være i forhold.. Så lenge som jeg har gått singel nå, er det lengste jeg har gått singel siden 7. klasse egentlig..

Så etter det så snakket ikke vi så mye.. Og jeg har hatt folk innimellom der som har vist interesse, men jeg har bare sagt nei.. Jeg vil si det er 3stk som har sagt ifra om at de vil ha et forhold med meg, hvorav en av dem er en jeg allerede rotet litt med forrige gang jeg var singel en stund.. Men ikke da heller ville jeg være sammen med ham, og jeg er ikke egentlig interessert i de andre heller.. Egentlig så har jeg bare likt meg best alene nå, fordi etter jeg stolte mer på Pierre enn jeg har noen på flere år så ble jeg bare veldig knust og ikke latt noen være veldig mye i nærheten av meg..

Jeg hadde faktisk ombestemt meg en liten periode, og det var flere som var glad på mine vegne og oppfordret meg til å prøve igjen, men etter ingen respons i det hele tatt så vet jeg ikke og jeg gidder ikke å bry meg. Om det ikke er noe respons nå, så er det ikke et sånt forhold jeg vil ha uansett tror jeg.. Og jeg har flere andre som er interessert som jeg ikke vet om jeg er interessert i enda så jeg trenger ikke å ha akkurat ham uansett. Er han ikek interessert så er han ikke interessert. Da gidder ikke jeg å stresse med det. Hadde han vært interessert hadde han vist interesse for å finne på noe med meg, og ikke ditche meg hver gang han fikk sjansen og alltid nedprioritere meg. Egentlig så vil jeg ikke si at vi egentlig er venner da heller. Alle venner jeg bryr meg om, prioriterer jeg. Liker jeg noen, prioriterer jeg dem litt mer og strekker meg litt ekstra slik de vet de er viktige for meg..

Så nå så sitter jeg bare her, prøver å finne noen jeg vil være med. Fordi etter jeg har tenkt og kjent etter, så har jeg lyst på en familie. Problemet er bare at jeg har vanskelig med å stole på folk fordi alle jeg har prøvd å stole helt på har etterlatt meg. Familie, venner, kjæreste.. Så det er vanskelig å stole på noen fordi jeg VET jeg blir såret. Det er ikke et kanskje jeg blir såret, jeg KOMMER til å bli såret fordi det er det livet har lært meg. At det fins ingen som kan stoles helt på, ingen er som meg. Jeg stiller alltid opp og ofrer meg selv for andre. Jeg har allerede gitt vekk flere år av livet mitt for at andre skal ha det bra. Jeg har satt livet mitt på vent fordi andre har trengt det, og opplevd at jeg ikke er verdt det samme. Når jeg trenger noen, så er plutselig alle opptatt og ikke kan stille opp. Når jeg ikke trenger noen derimot, er plutselig alle der for meg og jeg syns det blir for mye fordi jeg har det bra og har lært meg å klare meg selv..

Det er ikke helt sikkert det er sånn, men det er sånn jeg opplever ting. Og det spiller ingen rolle om det er sånn eller ikke når det er sånn jeg opplever ting. Og det er vanskelig å ha det slik, jeg vil ikke høre at jeg er dum i hodet som ser ting på den måten og at det er feil, jeg vil høre at folk bryr seg om hvordan jeg føler det og har lyst å hjelpe meg å forandre den måten å se ting på. Og det kan godt være jeg ser slik på ting fordi jeg har blitt skuffet, knust, såret, etterlatt og snudd ryggen til så mange ganger at det er en forsvarmekanisme jeg ikke vet om. Det eneste jeg vet er hvordan jeg har det..

Så nå har jeg endelig følt meg klar til et forhold igjen, men jeg vet enda ikke om jeg er i stand til å ha et. Om jeg ikke klarer å stole på noen, er det ikke riktig å ha et forhold. Så jeg vil prøve å treffe nye folk, men jeg kan ikke garantere noe. Det eneste jeg vet er at jeg vil ha en familie, jeg vil ha barn og jeg vil bli gammel og bli en hyggelig bestemor for mine barn. Jeg vil gi dem noe jeg aldri hadde; kjærlighet..

Hvordan er ditt forhold til kjæreste? 

I dag våknet jeg til verdens rareste drøm. Hadde tenkt å skrive om det i morges, men det ble litt for knapp med tid til det.. Så da kommer det i hvert fall nå, rareste drømmen jeg har hatt..

Vel, i drømmen min så hadde jeg netopp dusjet om bord på et tog, og jeg kom inn i kupeen i bare håndkle. Der satt det andre folk og, men ikke så altfor mange. Jeg valgte å ligge meg i et badekar fylt med vann. Jeg var veldig trøtt, så jeg duppet av og sovnet. Innimellom våknet jeg av at toget hoppet litt noen ganger.

Også hadde jeg en drøm da jeg sov i badekaret i drømmen min. Om en av mine ekser, og at han ville gå fra dama som jeg vet han hadde for en stund siden men som jeg ikke vet om han har lengre, til fordel for meg.. så alt i alt så bare snakket vi mens vi befant oss i en skog.

Plutselig våknet jeg av at de leste opp en stasjon på høytaleren, og der skulle jeg av! Så jeg tok på meg morgenkåpen fordi jeg ikke ville vise meg naken fram til alle i kupeen, og stresset med å finne fram klær. Samtidig satt det en utlending rett foran meg som hele tiden glodde på meg og gjorde hele påkledningen veldig vanskelig og ubehagelig! Og heldigvis ringte alarmen min da!

Også til hva jeg gjorde etter jobben i dag.. Som de fleste sikkert har fått med seg så skal jeg feire jul. Og da trenger jeg å komme i julestemning! Så jeg har kjøpt inn ting til pakkekalender! og det er da jeg vlir så glad over den utrolig dårlige hukommelsen min.. Så når det endelig er desember så har jeg glemt hva som er i pakkene så jeg får en pakke hver dag jeg mest sannsynlig ikke vet hva er lengre!
Og til middag skal jeg ha lammekotelett.. Hadde munchis på kjøtt i går men sovna før jeg fikk laget middag, så da lager jeg i dag. 

Neida, jeg er ikke død. Men navnet mit kind of er. I dag var jeg nemlig på folkeregisteret og gjorde noe jeg egentlig har hatt ønske om lengre. Jeg byttet fornavnet mitt med et annet, så fra nå av så heter jeg Kim. Kan tenke meg jeg får kallenavn som Kimberly og Kimmy, men det får så være.

De som kjenner meg, vet at jeg hater kristendommen og det den står for. Husker også at jeg som liten ofte nektet å være med inn i kirken. Jeg har rett og slett aldri vært kristelig. Er ikke engang døpt. Og når jeg dør så vil jeg ikke gravlegges på en kirkegård! Da kommer jeg seriøst til å myrde alle som kom i begravelsen fordi jeg vil ikke ha noe som helst med kirken å gjøre i det hele tatt! Så når jeg har et navn som rett og slett betyr kristen eller tilhenger av Kristus så sier det seg selv at jeg absolutt burde HATE dette navnet!

En ting jeg merker, er at ingen kan uttale navnet riktig. Alle uttaler det Sjirsten og jeg hater det! Noen ganger så sier de Kristen i steden for og jeg må beherske meg kraftig for å ikke slå ned visse type folk.. For meg er det rett og slett et skjellsord, du kunne like godt ha kalt meg hore. Ingen som liker det heller! Så navnet mitt er rett og slett en byrde. Så et par år nå har jeg brukt andre navn for å dekke over. Gasimo, Kimsy, Kiddy, Keres.. Alle disse er navn jeg har brukt for å dekke over mitt eget navn helt siden ungdomsskolen.

Så nå gjorde jeg det endelig. Jeg var nede på folkeregisteret og byttet navnet mitt til noe mer passende. Valgte da seff et unisex navn ettersom jeg er ganske guttete men jeg ville ikke ha et rent guttenavn. Så fra i dag heter jeg Kim, som betyr kongelig. Kim har ingen direkte tilknytning til kristendommen, og jeg føler jeg har et mer normalt navn som folk klarer å uttale. Dessuten er det kort, så kan tenke meg jeg får kallenavn som Kimberly eller Kimmy. Men det gjør ikke noe. Alt er bedre enn det jeg hadde.

RIP Kirsten.. Det føltes litt trist å skille seg av med et navn jeg har hatt så lenge, men jeg er glad jeg gjorde det. Jeg trengte det. Føler meg så mye bedre, og om en stund er jeg vant med det.

Har du noen gang tenkt på å bytte navn?

Det er seriøst deilig å ha en jobb der man føler at man kunne gått på jobb igjen etter jobben igjen fordi man er full av energi. Det er i hvert fall slik jeg har det nå. Å jobbe i barnehage, er noe av det mest befriende, lærerike og meningsfylte jeg føler at jeg gjør. Jeg elsker det, jeg ler, jeg smiler, jeg føler meg viktig, jeg får lov å være glad i andre, jeg oppforder andre til å gjøre bra ting og jeg er i det hele tatt med på å skape fremtiden til barn og la dem bli trygge på seg selv.. Jeg elsker det!

Når jeg jobber i barnehage, så ender det med at jeg våkner om morgenen og liker å stå opp fordi jeg skal gjøre noe jeg elsker. Jeg trenger ikke tenke påsitivt på noe fordi det kommer av seg selv fordi jeg virkelig virkelig elsker det jeg gjør. Og jeg føler at jeg får være meg selv samtidig.
Jeg elsker unger. Selv om jeg hele livet har blitt fortalt det motsatte, så er det slik det er. Å kunne leke med barna og samtidig være en ansvarlig voksen de kan stole på og lære av.. Det får meg til å føle meg stolt. Jeg er kanskje mest slik som onkler i barnehagen er, jeg er guttejente, men barna bryr seg ikke. De liker det. De liker meg. De syns jeg er gøy! Så det spiller ingen rolle..

Så 12.november starter jeg barne- og ungsomsarbeider kurs. Første utdanningen min som har noe med barn å gjøre. Jeg kommer meg opp og frem, jeg vet hvilke mål jeg vil nå og jeg vet jeg kan nå dem. Jeg vet allerede at jeg er flink til dette, og jeg har allerede massevis av erfaring. Enda har jeg å møte den barnehagen som ikke liker meg. Til og med den barnehagen jeg jobbet i den dagen jeg virkelig hadde en dårlig dag og var litt nedfor syns jeg gjorde en bra jobb.. Så jeg har det. Og de dagene jeg har en bra dag, som er 99% av tiden, ungene kan vel ikke la vær å elske meg..

I dag ble jeg veldig glad da det var en av de litt eldre guttene som gang etter gang ville sitte litt på fanget, og da fikk jeg høre at dette var noe han gjorde veldig sjeldent og ikke med hvem som helst. Så tydeligvis gjør jeg noe riktig siden barn velger å stole på meg.. Jeg blir faktisk glad av å høre sånt. Hver dag på jobb, er en dag jeg føler meg spesiell fordi jeg gjør en forskjell. Selv har jeg enda ikke opplevd noen som virker å like barnehage jobb like godt som meg. Det er ingenting jeg misliker!

Å skifte bleier? Nei vettuka.. Det gjør jeg gjerne, jeg syns det er kjempe koselig den måten man får kontakt med barna under stelling. Selv om de har diare til langt opp på ryggen så bryr jeg meg ikke. Kontakten er der og det er den som er viktig. Og jeg hjelper noen som trenger det og som også kanskje syns det er ubehagelig, og som kommer til å like meg bedre når jeg viser at jeg bryr meg at akkurat h*n skal ha det bra.

En av tingene jeg prøver å jobbe mest etter, er at alle skal bli sett hver dag. Er selvfølgelig noen man knytter seg bedre med enn andre, men alle barna i barnehagen er viktig. Til og med de som er stille og ikke tør å si så mye. Det forandrer seg uansett når de føler seg sett, at de føler seg spesiell. Man merker det over lengre periode at når de oppdager at de voksne ser dem og bryr seg om hva de har å si, har de lettere for å komme med det.
Og de som trenger litt ekstra trøst, det er helt greit det og. Noen er slik, barn er forskjellige de og.

Jeg lever også etter at det aldri er ingen grunn for at et barn gråter. Selv om man ikke ser grunnen, så kan det være det er en grunn likevel. Det er ikke sikkert at barnet vet det selv, men så lenge barnet gråter så er det noe. Og da er det viktig at de voksne er der og trøster, slik at barnet føler seg trygg og vet det er noen der.
Jeg har et eksempel fra et kurs jeg gikk på gjennom en barnehage jeg var i en stund. Og dette er et ekstremt eksempel, men likevel. Det var denne ungen som alltid gråt, en jente, og de voksne snakket og det ble til slutt at denne ungen var grinungen som alltid gren uten grunn. Så de lot henne bare fortsette å grine, hun hadde jo ingen grunn til det. Men etterhvert viste det seg at denne ungen gråt ikke uten grunn. Hun ble seksuelt mishandlet hjemme, og dette tok hun selvfølgelig med seg i barnehagen og.
Jeg får egentlig litt dårlig samvittighet over å tenke på at denne ungen gren, og ble latt være til seg selv fordi hun gren uten grunn, mens det hun trengte var trøst og en voksenperson som var der for henne slik hun hadde en person som fikk henne til å føle seg trygg. Derfor griner ingen unger uten grunn.

For meg er faktisk barnehage så viktig i min hverdag at jeg snakker om det ganske altfor mye, jeg tar med meg jobben hjem og synger massevis av barnesanger, og til tider snakker jeg til min katt slik jeg ville gjort til barna i barnehagen. For meg er det rett og slett der min framtid ligger. Tror jeg til slutt kommer til å ende opp med pedagogisk utdannelse fordi det er i barnehage jeg vil jobbe. Barnehageårene er faktisk kjempe viktig for barna, for alt de lærer der tar de med seg videre. De lærer av det som skjer i barnehagen, og de vil alltid huske de personene som gjorde barnehagetiden til en spesiell tid for dem. Og jeg vil være der sammen med dem. Fordi jeg bryr meg. Alle barn er viktig, uansett..

Har du en jobb du bryr deg så mye om? 

Vel, jeg skulle på jobb i dag. Trodde jeg. Fikk en sms om jeg kunne jobbe, og jeg sa ja. Hørte aldri noe mer. Så da blir det ingenting i dag også.. Og når jeg blir hjemme for lenge uten å gå på jobb, mister jeg motivasjonen min og det kommer dumme tanker. Jada, jeg er oppe før kl 8 hver dag i tilfelle jobb, men når man bare sitter hjemme hele dagen så kommer det dumme tanker. Jeg er bedre enn jeg har vært de fleste av dagene nå, men dumme og negative tanker er uansett ikke noe gøy.

F.eks kom jeg på noe som jeg prøver å glemme fordi det gjør vondt å tenke på. Jeg gjorde noe en gang. Jeg har aldri vært i mot det så for meg var det en lett avgjørelse å ta da. Men det var fordi jeg ikke visste. Jeg trodde ikke på at det kom til å hjemsøke meg hele livet etter det med gjevne mellomrom, og at jeg ville savne det jeg en gang kunne hatt.. Eller egentlig kunne jeg aldri hatt det, fordi jeg var innblandet i noe da jeg var liten som ville gjort at jeg ikke ville hatt det uansett.

Det er få personer jeg har fortalt det som plager meg til. Og jeg vil ikke ut med det nå heller, om dere skjønner hva det er så får det bare være. Men jeg vil egentlig ikke snakke om det eller huske det. Men i dag var savnet veldig sterkt. Hvem ville trodd man ville savne noe så sterkt, noe man bare hadde mulighet til å ha så lite som jeg hadde det, og egentlig hadde jeg det ikke da heller. Jeg hadde bare følelsene da, sterkere følelser enn jeg noensinne har hatt for noen, og hele greien jeg hadde valgt å gjøre ble plutselig så vanskelig. Fordi det var ikke noen vei tilbake, jeg kunne ikke angre. Det visste jeg. Og det værste var at jeg hadde tatt en avgjørelse som bare skulle påvirke en. Men det var aldri en, det påvirket to i tillegg til meg selv. Hadde jeg visst det var to så hadde jeg aldri tatt det valget jeg tok. Aldri..

Selv om valget var tungt, så følte jeg at jeg gjorde det rette da. Om jeg ikke hadde tatt det valget, hvem vet hva som hadde skjedd? Da tror jeg ikke jeg ville vært den samme som jeg er i dag. Muligens hadde jeg aldri kommet meg vekk fra der jeg har vært. Så jeg vet det egentlig var for mitt eget beste at jeg tok det valget jeg valgte å gjøre, jeg hadde uansett ikke fått lov å ha det jeg valgte å miste om jeg hadde valgt annerledes uansett.

Blir vel litt over 6år siden jeg tok mitt valg nå, og fremdeles hjemsøker det meg. Fremdeles tenker jeg what if.. Jeg vet det er sikkert mange jeg kunne snakket om dette med, men jeg er redd folk ikke ville forstått. At folk hadde sagt get over it, gjort er gjort. Og jeg hadde sagt det samme da fordi jeg ikke hadde opplevd det jeg hadde da. De følelsene jeg hadde da, og den angeren og det sinne jeg fikk da jeg fikk vite at de hadde holdt skjult for meg at det ikke var snakk om bare en person men to.. Da hadde jeg ofret meg selv og gjort et annet valg. Selv om jeg måtte ha levd med sorgen hele resten av livet mitt da og.. Men sånn er det vel det skal være. Noen ting er ikke ment til å vare slik. Selv om man skulle ønske det.

Men om jeg får det valget på nytt, om noe skjer slik at jeg er i samme situasjon, så tar jeg valget på nytt. For denne gangen vet jeg hva jeg vil velge. Uansett om jeg er alene om valget og må være alene om det resten av livet, så er det verdt det. Fordi det er ikke bare for meg jeg ødelegger.. Neste gang tar jeg konsekvenser av ting, selv om det ikke er skjedd med vilje. Fordi jeg bryr meg nå, jeg har opplevd det og jeg ser annerledes på ting nå.
 

Har du tatt avgjørelser du kunne tenkt deg å gjøre om?

Tror nok de fleste har sanger de spiller når de er lei seg for å føle seg bedre. Det har jeg og. Jeg liker sanger som føles som de er rettet mot seg selv, akkurat som de er laget for akkurat oss. Jeg liker å kjenne meg igjen i teksten og føle at jeg ikke er alene. At noen har vært igjennom det samme som meg. Det finnes så mange mennesker her, det blir dumt å tenke at ikke noen av dem har vært igjennom noe av det samme som meg.

Jeg vet at det ute, så finnes det kanskje en som sliter med ting like mye som meg og som har vært igjennom mye av det samme. Vi vil mest sannsynlig aldri møtes, men jeg liker tanken uansett. At jeg ikke er alene, noen vet hvordan jeg har det. Noen forstår. Selv om jeg aldri har møtt vedkommende, så er det likevel n0oen som forstår.

Derfor liker jeg også en del sanger, fordi de snakker til meg. Her er i hvert fall de jeg spiller mest når jeg er trist fordi jeg kjenner meg igjen i dem:

Hvilke sanger hører du på?=)