Det er derfor jeg ikke har blogget på en stund nå, har en del tanker i hodet mitt både fine og triste, og har egentlig bare trengt til til å sortere dem ut selv. Noen av dem vil jeg egentlig ikke tanke på en gang så da tar det litt tid å sortere ut.. Og noe av det er veldig personlig så jeg vil ikke dele det fulle med noen, har delt overflaten av det fordi jeg syns det er vanskelis å snakke om og fordi jeg egentlig ikke vil innrømme for meg selv at det er sånn fordi det er trist å tenke på det er borte for alltid.
Også har vi de bra tingene. Det virker litt som at det bare går bra for meg på de områdene som ikke får meg noen vei. Jeg er heldig når det gjelder modelljobber og promotering, men det er ikke noe jeg kan leve av og ha som fast jobb. Jeg trenger noe ved siden av, og jeg klarer ikke få noe der. Blir bare så notløs når mitt beste aldri er godt nok. Det er noe jeg har opplev hele livet mitt. Fikk mye kjeft fra pappa da jeg var liten fordi han ikke syns mitt godt nok var bra nok.
Jeg sa alltid jeg ikke kunne gjøre noe bedre fordi jeg allerede prøvde så godt jeg kunne, hver dag og jeg var allerede utslitt fordi jeg hadde så mye jeg skulle klare å sette inn i timetabellen min og med all den kjeftinga av at jeg ikke gjorde bra nok i tillegg når jeg virkelig virkelig prøvde mitt beste og det aldri var godt nok så ga jeg bare til slutt opp. Da prøvde jeg ikke i det hele tatt lengre fordi jeg ikke hadde noe som drev meg. Jeg fikk aldri skryt for alt jeg gjorde av noen og jeg orket bare ikke mer. Jeg ga opp alt, orket ikke noe mer..
For en stund siden spurte min kompis om det var noe i livet jeg ville forandret på om jeg fikk reise tilbake i tid og fikse alt. Jeg har allerede tenkt den tanken så mange ganger, jeg kunne reist tilbake og fikset det sånn at livet mitt ikke hadde blitt ødelagt og at jeg aldri hadde blitt kronisk syk fordi jeg ikke hadde vært gjennom alt jeg gikk gjennom men jeg vet jeg ikke kunne det. For lenge siden tok jeg faktisk et veldig vanskelig valg, og jeg ville ikke ha gjort om på det. Jeg lot mer med vilje få alt drittet fra våre foreldre fordi jeg hadde tre søsken som trengte at noen var sterk for dem og som trengte noen de kunne støtte seg på. Så for å beskytte dem og gi dem en mulighet av et noe normalt liv, så ofret jeg meg selv og tok i mot alt dritet fra dem slik at søskene mine slapp. Og jeg lykkes.
Min eldste bror er i dag i militæret, han har lappen på både vanlig bil og lastebil og har til og med klart å spare opp til vanlig bil. Han har hatt kjæreste, han fungerer som han skal og har allerede funnet ut hva han vil gjøre med sitt liv.
Min yngste bror er på vei til å få lappen og har fått mamma sin bil. Han har utdannet seg til det han har visst hele livet at han vil gjøre, og han er veldig populær på skolen. Har vel hatt en del kjærester kan jeg tenke meg og han lever i dag på internatskole etter oppfordring fra meg og han storkoser seg. Har også fått lærlingsplass i det han vil drive med.
Min lillesøster derimot har det litt vanskelig. Jeg reiste for tidlig, hun var enda litt for ung da jeg ikke klarte mer og flyttet hjemmefra. Hun har problemer med å se rett og galt, og mine foreldre presser henne slik de gjorde med meg og mine andre søsken vet ikke hva hun går igjennom fordi de aldri gjennomgikk det samme som oss fordi jeg besyttet dem. Hun får ikke lov å komme på besøk til meg og pappa liker ikke engang at hun snakker med meg.
En av tingene jeg syns er vanskelig med å bo for meg selv, er å vite hvem jeg kjemper for. Jeg har aldri tidligere kjempet for meg, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Hele livet mitt har motivasjonen min vært andre fordi andre har trengt meg til å kjempe for dem og jeg reddet noen fra å bli ødelagt. Men selv er jeg kjempe ødelagt selv om jeg ikke viser det så mye. Men jeg merker det. Folk som har vært sammen med meg en stund merker det. Og de pleier å kjefte på meg fordi de mener at jeg spiller syk, men jeg har aldri opplevd at de har trodd at det kanskje ikke er syk jeg spiller. At jeg kanskje spiller frisk. For det er det jeg gjør, jeg liker ikke å være syk så prøver så godt jeg kan å spille frisk. Dessverre er ikke det noe som alltid går når man ikke er det. Men jeg klarer meg. På en eller annen måte skal jeg overleve nå også.
Også en annen ting som gjør det noe vanskelig for meg og som er trist. Som dere sikkert har skjønt, hadde jeg ikke noe nært forhold til mine foreldre. Heller ikke mine besteforeldre likte jeg noe særlig. Men jeg hadde en gang en familie, noen som jeg var glad i og som jeg følte brydde seg om meg. Hver gang jeg var lei meg gikk jeg dit, hver gang det ble slitsomt å være hjemme gikk jeg dit. Vi snakket aldri om noe, fordi jeg ikke snakker om ting, men bare ha et sted å gå og føle at noen var glad i meg.. Det var nok. Men de døde. Eller det vil si, han døde og etter det ble hun helt annerledes og helt borte. Hun knakk sammen fordi han døde så for meg døde begge to da. Det skjedde vel da jeg var 7-8år og etter det har jeg måttet holde meg sterk alene. Min familie døde da og jeg gråt aldri over dem. Ikke før nå når jeg endelig er trygg igjen. Nå kan jeg endelig gråte for dem. I begravelsene holdt jeg tårene sterkt tilbake. Det var ikke tiden å være svak på fordi jeg trengte å være sterk for noen andre. Og det var etter det at jeg for alvor ofret meg selv for å redde noen andre. Fordi jeg visste at det allerede var for sent for meg, men det var ikke for sent for dem. Og om jeg hadde fått valget om å gå tilbake å fikse det så hadde jeg ikke gjort det. De trengte meg til å være sterk for dem og det var jeg. Og nå lever de et normalt liv, så min jobb der er ferdig. Men i prosessen minstet jeg noe viktig. Viljen til å kjempe for meg selv, fordi jeg ikke vet hvordan. Og det er veldig vanskelig å finne igjen. Men jeg prøver, jeg gir ikke opp. Jeg er sikker på at mine søsken vil jeg skal finne det igjen, så for dem vil jeg prøve å finne det..